batman-returns-original

Topplister

Topp 10: Tegneserie-adaptasjoner

Med et større fokus på visuelle effekter og stadige fremskritt i den teknologiske utviklingen, har vi de siste par årene sett en særlig økning i antallet filmadaptasjoner av kjente og ukjente tegneserier. Bare denne sommeren får vi møte filmutgaver av Marvel-heltene Thor og Captain America, vi får nye versjoner av karakterene fra X-Men-universet og en rekke andre filmer er på vei. Så hva passer vel da bedre enn en kåring av de ti beste tegneserieadaptasjonene noensinne?

Denne mørke, elegante godbiten er sannsynligvis den mest treffende adaptasjonen som har vært gjort av en Alan Moore-tegneserie. Og dens samfunnsrelevans var på mange vis enda sterkere da den kom i 2006 enn da de første tegneseriehistoriene så dagens lys tidlig på åttitallet, den gang utgitt i tegneserieantologien Warrior. Med utgangspunkt i historien om Guy Fawkes, som i sin tid førsøkte å sprenge det britiske parlamentet, spinnes et dystopisk fremtidseventyr om overmakt, kontroll, løgner, frihet og terrorisme. 00-tallet har virkelig vært terrorismens tid, og ordet har vært like misbrukt som «nasjonalisme» var på 90-tallet. Derfor var det på sin plass at Wachowski-søsknene midt i Bush-eraen gjorde nettopp denne tegneserien til et et filmmanus, med klare parabler til det samtidige politiske klimaet. Hugo Weaving gjør en utmerket rollefortolkning av V, og Natalie Portman viser opptakten til den sterke sårbarheten som slo luften ut av oss i Black Swan. KF

9Akira

akira
Japan, 1988
Noen tegneserieadaptasjoner skal og bør være en ren kreativ linje fra originalmaterialet over i filmutgaven, og i serieskaper Katsuhiro Otomos egne mesterlige mangaklassiker Akira fra 1988 er dette i aller høyeste grad tilfelle. Jeg har ikke lest hele den 2182 sider lange episke tegneserien, men jeg husker engasjerte sammenligninger fra venner med større mangainnsikt enn meg – og denne filmanimasjonen er kjent som en fullgod tolkning av universet som lå i bøkene, selv om den – som så mange tegneserieadaptasjoner – har blitt kritisert for å ha kuttet for mye i kildematerialet. For min del var det (og er det) først og fremst en fantastisk filmopplevelse. Det var mitt første møte med japansk animasjonsfilm, og blandingen av cyber punk og science fiction traff meg i et hjerte jeg ikke visste at jeg hadde. For de som ennå ikke har tatt turen – Akira er en enestående reise. KM

Tim Burton var egentlig ikke spesielt interessert i å gjøre en oppfølger til sin første Batman-film. Etter å ha lest Daniel Waters‘ manus, som var langt mørkere enn det foregående, ble det altså likevel nok en Batman i Burtons ånd, og en langt bedre sådan. Michael Keaton gjorde nok en gang rollen som Batman, men det som i mine øyne er mer interessant enn superhelten selv er bikarakterene. Christopher Walken er aldri feil, og denne gangen er han uslåelig som Max Shreck (ikke et tilfeldig valgt navn, men en hommage til skuespilleren Max Schreck som spilte Count Orlok i Nosferatu). Den elegante forretningsmogulen med ugler i mosen er utvilsomt filmens mest spennende karakter, men man skal selvsagt ikke glemme Pingvinen (Danny DeVito) og Catwoman (Michelle Pfeiffer) heller. Batman Returns er muligens den mest tegneseriaktige av alle Batman-filmene, og den har samtidig mørke og forvridde elementer i seg som gjør den langt mer spennende enn de to filmene som kom etterpå. Den setter tonen som Christopher Nolan senere viderefører – og det vet jo den observante leser allerede at vi liker. KF

Road to Perdition er den vakreste gangsterfilmen siden Brian De Palmas De ubestikkelige. Noen liker den skitne tilnærmingen i Mafiabrødre og The Sopranos best, men for meg nytes mafia best som opera. Sam Mendes‘ film preges av mørkt treverk, bronsjefarget whisky i halvfylte glass, snø som daler florlett over kameralinsen og kruttrøyk i sakte film. Fotograf Conrad L. Hall vant en posthum Oscar for det som utvilsomt må være hans fremste arbeide, og sammen med scenografi og kostymer skaper han et visuelt univers som ligner en mørk konfekteske. Det er slettes ikke vanskelig å forestille seg at disse tablåene springer ut av en grafisk novelle, men til dags dato har jeg tilgode å gjøre meg kjent med opphavsmaterialet. LOK

6X-Men 2

x-men-2
USA, 2002
Bryan Singer overgikk sin egen vellykkede 1er med en film som mer enn noen annen tegneserieadaptasjon fra 2000-tallet lykkes i å samle et tilsynelatende uoverkommelig univers av karakterer, historier og konflikter til en sjeldent engasjerende og overraskende samfunnsaktuell blockbuster. Hver karakter får plass til sin egen interessante historie, men genistreken ligger i hvordan Singer lykkes i å samle dem alle til noe større. Bismaken kom først da regissøren et par år senere lot Brett Ratner ødelegge alt med sitt makkverk av en 3er. ESS

Selv om denne topplisten til dels er preget av superhelter og spektakulær action, er det en kjent sak at tegneserier være like menneskelige og dyptloddende som en fullblods roman. At Marjane Satrapi valgte å fortelle sin historie i dette formatet og senere filmatisere den selv, gjør Persepolis til et unikt personlig verk. Det er hennes opplevelser, stemme og strek vi får høre og se, og filmen fremstår nesten som et uformelt skriftemål. Jeg lytter ydmykt til Satrapis erindringer om hvordan det var å vokse opp i Iran under den islamske revolusjonen; Satrapis blikk på sin egen kultur er kritisk, men samtidig sympatisk og ofte humoristisk. Persepolis er både et hatbrev og et kjærlighetsdikt til Iran, formidlet med sårhet og varme, som fremfor alt visker ut forestillinger og fordommer om at islamske kulturer skal være så fordømt annerledes fra vår egen. Animasjonen, hovedsakelig i sort-hvitt, er preget av en vidunderlig enkel, nesten barnslig strek, der ørsmå bevegelser uttrykker like mye som møysommelig modellerte Pixar-fjes. LOK

Etter hva jeg har blitt fortalt, tar Daniel Clowes og Terry Zwigoffs adaptasjon utgangspunkt i kun én eneste side i førstnevntes tegneserie. Ifølge Wikipedia har manusforfatterne også tatt seg flere markante friheter, spesielt i forhold til farger og karakterer. Dette sistnevte overrasket meg fordi det kanskje mest fascinerende med filmen er nettopp disse to elementene – de underfundige, skjeve karakterene og filmens robuste visualitet spesielt i kostymer. For meg er dette en av historiens beste tegneserieadaptasjoner fordi den makter å beholde nettopp følelsen av noe animert, samtidig som den får være en sår og varm historie. En av 00-tallets fineste filmer, og et univers som treffer meg hver gang jeg besøker det. ESS

Ved siden av Eastern Promises er dette David Cronenbergs mest tilgjengelige film, som løftet ham opp fra cineastenes hemmelige skattekammer og ut til et underholdningstørst popcornpublikum. Ved første øyekast er det kanskje overraskende at filmen baserer seg på en tegneserie, men pusser man brilleglasset er det bare logisk at filmens lett karikerte mytelandskap og arketyper er hentet fra et slikt kildemateriale. A History of Violence er en storstilt fortelling om amerikansk kultur, en moderne western og et melodrama om skyld og hevn, som diskuterer filmmediets omgang med vold bedre enn de fleste filmer jeg har sett (som jeg skrev om i min Coup de Coeur-artikkel). En av de helt store filmene fra 00-tallet. LOK

2Oldboy

oldboy
Sør-Korea, 2003
Park Chan-wooks Oldboy ble nesten umiddelbart kanonisert og opphøyet til et mesterverk da den kom, og tidens tann har i de syv årene som har gått siden da ikke akkurat virket mot filmens status. Oldboy er en film med så mange kvaliteter og lesningsvinklinger at jeg nesten blir andpusten av å tenke på det. At den er basert på en mangategneserie er det kanskje ikke alle som vet; selv har jeg ingen kjennskap til selve serien manuset tar utgangspunkt i, men som med de beste adaptasjoner har også Park Chan-wook eltet frem en film av så sterk egenart at den står solid på egne ben, og i dette tilfellet er det vel filmen som gjør tegneserien kjent. Likevel, når man vet at det har ligget en serie i bunn, blir det synlig i både estetikk og scenisk oppbygning, at regissørens visuelle grep om historien har tydelige trekk fra originalens narrativ. KM

Christopher Nolans film er for meg en opplagt ener på denne listen, og jeg vil tro mange er enige. At det derfor kanskje vil avfeies som et opplagt valg for være så; The Dark Knight er overlegen i sin sjanger. Men den andre filmen i det som utvikler seg til en trendsettende og nyskapende trilogi i Hollywood-sammenheng, er også en aldri så liten mesterlighet på alle andre måter. Fra den stilsikre og slående visualiteten til kompleksiteten og sjangerdyrkingen i manus, våger jeg påstanden at det vil gå lang tid før vi ser noe lignende. Rent bortsett fra The Dark Knight Rises, som forhåpentlivis vil rivalisere sin forgjenger. ESS

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 29 kommentarer

  1. tanketom sier:

    Pedantisk kommentar: Sjølv om det har vore mykje usikkerheit om Larry Wachowski sin overgang til Lana Wachowski er eit faktisk kjønnsskifte, eller om han no har valgt å berre vere ein transperson, så trur eg det er konsensus rundt å kalle Lana og Andy “The Wachowskis” eller “Wachowski-søskenene” ;)

    Ellers, er Batman Returns ein faktisk teikneserieadapsjon når det er nytt materiale skapt frå eit univers? Det vert vel eit definisjonsspørsmål.

    Eg skulle gjerne ha sett Scott Pilgrim ein stad, og kanskje American Splendor, men bortsett frå det: fin liste!

  2. Rett skal være rett; Wachowskiene er nå omtalt etter det som blir riktig kategori per i dag. (Men det skal skytes inn at de fremdeles var Wachowski-brødrene da V for Vendetta ble ført i pennen.)

    Jeg personlig har ennå ikke sett Scott Pilgrim, men det er stadig flere som trekker den frem – så kanskje det er tid for å sjekke den ut. Når det gjelder American Splendor (m.fl.) er det mye god film som dupper like under tiendeplassen.

  3. Stig sier:

    Jeg hadde nok funnet plass til Ghost in the shell, men fin liste.

  4. Magnus Eide sier:

    Noe av det beste med denne listen er fraværet av den gudforjammerlige Sin City.

  5. Joakim sier:

    Ville nok ryddet vei for Spider-Man 2 & Batman Begins ved å sparke ut Batman Returns og X-Men 2.

  6. Ghost in the Shell er jo en åpenbar mangel ja. Slik jeg ser det så danker den ut Akira på nærmest alle områder.

    Ellers så har vi jo Watchmen. Den fikk riktig nok meget polariserende mottaglese, men mye av kritikken gikk ut på å påpeke hva filmen gjorde feil i forhold til serien og ikke som en frittstående film. Uten å vite hva jeg hår gått glipp av fra tegneserien så kan jeg trygt si, etter 2 visninger, at Watchmen er en jævla bra film.

    Topp 3 er jeg forøvrig helt enig i ;)

  7. tanketom sier:

    @Karsten: Ja, klassisk for topp 10-lister er vel at det er 20 filmar på 11. plass ;)

  8. Ole sier:

    Helt grei liste, men jeg lurer voldsomt på hva Lars Ole mener med at The Sopranos har en skitten tilnærming? Serien er jo ikke operatisk (litt så), men skitten? Den føles meget clean egentlig.

    Også savner jeg American Splendor og Scott Pilgrim på listen. Synes de er mye bedre enn f.eks. V for Vendetta, som jeg ikke skjønner hva gjør på lista i det hele tatt. Den er ordentlig svak.

  9. Å utelate Superman fra 1978 virker bare merkelig historieløst. Ikke bare er den en av de største (uttalte) inspirasjonskildene til Christopher Nolan, Sam Raimi og Bryan Singer, men den var også startskuddet som gjorde det “akseptabelt” å like slike filmer. Den var også rent filmteknisk en nyvinning, med en teknikk som levde opp til hypen om at “du vil tro at en mann kan fly”. Den gikk hen i kjølevannet av en periode med en klam moralsk hånd som i lang tid hadde kvelt bransjen (spesielt Batman, med sin POW, BAM, PANG-utgave) og bragte den vellykket inn i filmmediet.

    Den var banebrytende og en filmatisk prestasjon som overgikk både X2 (hvor Singer fikk lov til å gjøre som han ville, i motsetning til sin første film) og Batman Returns (som er en fantastisk film).

    The Dark Knight er, rent analytisk, ikke i nærheten av å være like original eller nyskapende som den første X-Men filmen, Batman-filmen eller Superman-filmen. Det er en fantastisk film, men for sjangeren har den ikke gjort særlig hvis vi sammenligner med hvor viktig X-Men og Superman var. Den har fulgt standarden og formelen Richard Donner i sin tid kjempet for (og som fikk han sparket). Superman har også fordelen av Christopher Reeve, som spiller skjorten av Bale anyday.

    The Dark Knighet er suveren på en ting, og det er skurken. Men som adapsjon og mtp totalpakken vil jeg si denne listen her lider av for mye korttidshukommelse og for lite hensyn til historisk kontekst og hvor viktig filmen var for sjangeren.

    Personlig ville jeg dyttet TDK nedover, fjernet Batman Returns og fått inn Superman. Jeg ville også hatt veldig vanskelig for å velge X-Men 2 fremfor X-Men, fordi prestasjonen til Singer med den første var langt større. Han kjempet der gjennom (mot FOX) den redaksjonelle kreative friheten som Nolan og co. har nytt godt av siden.

    Men igjen, om listen bare baserer seg på rent individuell smak og uten slike hensyn til historisk kontekst og annet, vel da blir det hipp som happ :)

  10. Aksel Akselsen sier:

    Dere savner Scott Pilgrim? Virkelig? Jaja. Ser at det definitivt blir et preferansespørsmål, men den var, for å si det mildt, ikke min kopp te.

    Ellers sier det vel sitt om tegneserieadaptasjoner at V For Vendetta engang er i diskusjonen om de ti beste. Helt ok film, for all del, men ikke akkurat noe å skrive hjem om. Synes jeg, da. Ellers er Spider-Man 2 en drøy utelatelse, der snakker vi skikkelig popcorn-underholdning. Samme gjelder Superman som nevnt over her, selv om jeg ikke tør uttale meg om filmens egentlige kvaliteter siden det er så lenge siden jeg så de filmene.

    Helt med på at Batman Returns fortjener en plass blant de ti, btw. Og så ble jeg påminnet om at jeg ennå ikke har sett Persepolis, hvilket jeg vel bør gjøre noe med, så takk for det.

  11. Jon Bay sier:

    “Ikke noe å skrive hjem om” du liksom. For et argument. Jeg skriver gjerne hjem om V for Vendetta.

  12. kristiank sier:

    Her er det jo mange filmer som ikke er basert på en enkelt historie, men som er spunnet rundt en karakter. Snakker vi om tegneserier, eller romaner er det litt for mange gode som har falt ut. Historien bak The Crow-adapsjonen, som blir fortalt på intervjuet til Blu-ray utgaven, er nesten like underholdende som filmen, selv om den har blitt litt rusten med årene. 300 bør selvfølgelig nevnes samt Kick-Ass. Når man først er innom Asia så er også Lone Wolf and Cub-filmene toppbidrag.

  13. Aksel Akselsen sier:

    @Jon Bay: Da har de nok sluttet å lese brevene dine o0o0o.

  14. Michael sier:

    Hvor er Bustenskjold med Leif Juster? :)

  15. Kick-Ass mangler på på topp 10. Ellers regner jeg med at Shogun Assassin (egentlig alle Lone Wolf and Cub filmene), Vampire Hunter D: Bloodlust, Watchmen, Stardust, American Splendour, Barbarella: Queen of the Galaxy, Red Sonja, Blade II, Batman: Mask of the Phantasm, Sin City, Hellboy, og sikkert enda flere som jeg ikke kommer på akkurat nå, ligger på 11. plass ;)

  16. Stig sier:

    @Olander: Hvis du mener Neil Gaiman’s Stardust, så er det basert på en bok

  17. For ikke å snakke om den finfine Snøfte Smith-filmen Private Snuffy Smith.

  18. Mange fine innspill her, og til slutt vil vi jo sitte igjen med subjektive samtaler om f.eks. Zack Snyders tegneserieadaptasjoner burde vært på Topp 10 eller om eksempelvis Blade-filmene wuz robbed.

    En ting vi har hatt som premiss når vi lager redaksjonelle lister på Montages, er at vi skal forsøke så godt vi kan å rangere filmer etter deres kvalitet som filmer, og ikke la deres sjangerspesifikke vellykkethet veie tyngre. (Selv om det av naturlige årsaker er medvirkende, ettersom vi tross alt har laget flere lister etter denne malen.)

    Til det du skriver om Richard Donners Superman, Vidar, kan jeg ikke annet enn å være enig med deg i at filmen definitivt har hatt stor betydning for aksepten tegneserieadaptasjoner fikk hos Hollywood-studioene på 70- og 80-tallet, og videre inn i “vår tid”. Og selvfølgelig også i hvordan man plutselig så at tegneserier kunne (og burde) skildres med alvor og innstendighet i sine respektive filmer.

    Men jeg synes ikke Superman er en bedre film enn de ti vi har på listen. Tvert i mot, synes jeg det er en film som ikke har tålt tidens tann – og da vi alle hadde kimet inn, stod ikke Donners film igjen blant favorittene. Jeg har langt mer blandede følelser i vurderingene av de filmene som dupper; for meg personlig står Spider-Man 2 meget høyt som film – og jeg vet at Kick-Ass, American Splendor med flere er høyt elsket her på kontoret, på tross av at de ikke er på Topp 10.

  19. Som Karsten antyder har demokratiet sin pris, og filmene enkelte elsker, men andre har et likegyldig eller dårlig forhold til, faller ut av listetoppen. Selv ville jeg helt klart hatt med både “Kick-Ass” og minst én Snyder-film, og gjerne “Spider-Man 2”. Hadde kåringen vært mer omfattende, ville disse garantert dukket opp. Hva gjelder “Superman” synes jeg det er en skrøpelig film.

  20. Superman holder seg godt den, og satt malen Nolan og co følger. Nå er filmen to-delt, litt som Kill Bill-prosjektet (men der kreves Donners 2’er-versjon for å se mer sammenheng kontra Lesters mer useriøse versjon). Jeg er glad i det distinkte og der faller flere til kort, fordi man ser at de for mye prøver å følge det som var før (eksempelvis følger Raimis 3 Spider-Man filmer også tematisk de tre første Superman-filmene.

    Plottet og handlingen i Spider-Man 2 er ren rip-off fra Superman II, som slo meg når jeg satt og så den på kino. Jeg storkoste meg med filmen, men det gjør også at filmen mister noe. I hvert fall for de som har sett nok filmer i sjangeren. Det blir som med Thor, Iron Man osv. Filmen skiller seg ikke ut og faller da bort som en jeg fort ville dratt frem når en topp ti liste skal lages.

  21. @Stig. Stardust kom først ut som en mini-serie (fire utgaver) fullt ut illustrert (med opptil flere tegninger per side) med nydelige tegninger fra Charles Vess. Deretter har den kommet som en samlet illustrert utgave og også som en vanlig romanutgivelse. Så kan man jo heller diskutere om hvorvidt det holder til å kalle den en “tegneserie” eller ikke :)

  22. Eirik sier:

    Tror ikke Snyders filmer vil holde seg spesielt godt. Mange mener jo vi lever en kulturell søppelalder og jeg tror flere av de mange “digital eposene” vil falme stygt. Det er simpelthen for mange av de, de blir ordinære og en av mange. Nolan vet helt klart og forstå at man godt kan lage “kunst” ut av det her, ved og kle av klisjene til benet. Den audiovisuelle energien i Dark Knight er nesten uvirkelig. Og han vet og skubbe frem en unik skuespiller prestasjon som i Ledger. Dog synes jeg kanksje at Batman Begins hadde fortjent og være her, den er på mange måter mer leken og spiller mer ut selve tegneseriemyten Batman også.

    Den ny X Men; First Class har helt klart potensiale, som en forløper til en film som kan heve seg til store høyder. Komposisjonen er tidvis nydelig. Slutten av filmen dog, ganske håpløs, og desverre en soundtrack som virkelig er second rated, rent irriterende faktisk. Lærte ikke Mr Vaughn hvordan et godt soundtrack kan lyde i Kick Ass?

    Den første Superman er altså ingen skrøpelig film….den er styggvakker og nesten meditativ. Kitchy, men det vil også de nye Harry Potter filmene være om 20 år. Altså; Kitch.

  23. Eirik sier:

    …og forresten: Ghost World = LOVE

  24. tanketom sier:

    @Karsten og @LarsOle: De visste vel at det kom til å bli krangling under denne artikkelen. Topp 10-lister på internett er jo laga for å skape trafikk og diskusjonar, er det ikkje? Det er jo óg ein del av demokratiet at me må få lov til å krangle på representantane som er valgt, sjølv om me ikkje naudsynt kan forandre på dei med ein gong.

    Samd med det de skriv om filmen for filmens del. Hadde dette vore ei liste over dei ti viktigaste (ev. insert andre vage, hyllande ord), så kunne nok Supermann også ha fått ein plass ein stad.

  25. Ja, men absolutt – vi elsker jo diskusjonene under topplistesakene! ;) Som regel er de en fortsettelse av diskusjonene vi da allerede har hatt foran whiteboard-tavla her på kontoret.

  26. Dag Sødtholt sier:

    Vurderte dere Modesty Blaise av Joseph Losey fra 1966? Hatet den første gang jeg så den, men andre gangen hadde jeg endelig forstått hvor vanvittig treffsikker og absurd den er i overdrivelsen av pop art-elementer, agentfilm-parodi og rent filmatiske virkemidler som bruk av dybdedimensjonen i bildene.

    Dette må forøvrig være en av de første tegneserie-adapsjonene noensinne, kanskje den første på stort budsjett? Flash Gordon (1936) og Terry and the Pirates (1940) var vel rene B-filmer.

  27. Ole sier:

    Jeg har har ikke sett Modesty Blaise ennå, men det er jo helt fantastisk at det er Joseph Losey som har regien på den. Den skal vises på Cinemateket i sommer – så jeg får vel kjenne min besøkelsestid. Monica Vitti som Modesty Blaise, og så er Terence Stamp og Dirk Bogarde med – herregud så kult!

  28. Dag Sødtholt sier:

    Ole: Lykke til! I tillegg til agentfilm parodierer Losey både seg selv – og litt Antonioni, sikkert inspirert av at Monica Vitti spiller Modesty. Første gang syntes jeg at det var noe av det dummeste jeg hadde sett, men den fungerte bedre andre gang for da hadde jeg i mellomtiden sett en del Losey-filmer. Jeg husker den ikke som noe voldsomt stort – ikke så morsom som Austin Powers-filmene – men veldig spesiell og bisarr, iallfall verdt å få med seg.

  29. Liker listen jeg. V for Vendetta er en av mine personlige favoritter. Herlig film. Hugo Weaving er helt magisk i filmen.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>