Michael Bays gjennombruddsfilm The Rock (1996) er for meg en av ytterst få perfekt balanserte actionfilmer, hvor ingen bestanddel er hverken sterkere eller svakere enn noen av de andre. Summen av engasjerende karakterer i et presist manus med et tilstrekkelig truende plott og en oppfinnsom iscenesettelse av både spesifikke sekvenser og dramaet i seg selv, gjør at filmen går opp i en høyere enhet. The Rock er uovertruffen underholdning og blockbusterkunst av ypperste kvalitet.
Men dette er lettere for meg å skrive nå, enn da jeg sommeren for femten år siden kom ut av Colosseum kino etter å ha sett filmen for aller første gang. Armene veivet som om jeg dirigerte mitt eget adrenalin, føttene tappet overivrig til bruddstykker av filmmusikken som surret i hodet mitt. Jeg gikk halvt hvileløst, halvt overenergisk omkring på Majorstua med en følelse av at jeg hadde fått meg en ny og svært viktig hobby: Actionfilm. Ikke at det var mitt første møte med sjangeren, langt derifra, men The Rock dyttet meg over kanten; gjorde meg avhengig. I månedene og årene som fulgte gikk jeg (og 90-tallet jeg hadde min ungdomstid i) gjennom noen enestående år med actionfilm, på kino og ikke minst gjennom evinnelige repriser på TV og VHS. I etterpåklokskapens lys er vel ikke alle disse filmene like store nå som filmopplevelsene av dem var da, men The Rock – kanskje mer enn noen –står igjen som selve pålen alle de andre båtene er festet til.
Jeg har sett filmen utallige ganger, og den har aldri mistet sin effekt på meg. Jeg vet det er en klisjé å si at en film som dette er så underholdende, men heri ligger noe av den teoretiske fascinasjonen: Hvorfor er The Rock så vanntett? Premisset for historien kan virke like banalt som mange andre utgangspunkt for actionfilmer, men er hele tiden både smartere og mer originalt tenkt ut enn de fleste av sine samtidige: En forsmådd amerikansk general (Ed Harris) tar gisler på den nedlagte fengselsøya Alcatraz og retter raketter mot San Fransisco for å true myndighetene til å gi krigsveteraner og/eller deres etterlatte oppreisning for hemmelige oppdrag. Samtidig møter vi kjemikeren hos FBI (Nicolas Cage) som ikke har fyrt av et våpen siden akademiet, men som i et uventet kompaniskap med en britisk livstidsfange og tidligere spesialagent (Sean Connery) får oppgaven med å løse situasjonen ved å bryte seg inn i det beryktede fengselet og desarmere rakettene. Utenpå denne trioen møter vi et kobbel av herlige bikarakterer, på begge sider av fiendelinjene, som tilfører et bredt spekter av følelser (mer om det senere). Og dette er etter mitt syn en av de viktigste årsakene til at The Rock er så stødig: Bay og manusforfatterene lykkes med å holde oss engasjert i historien (og fylle den til randen med velbegrunnede actionscener) gjennom aldri å miste grep om karakterene.
Så har vi da også i The Rock en av de mest treffende og karismatiske rollebesetninger i en actionfilm fra 90-tallet. Nicolas Cage har aldri vært bedre i en blockbuster enn han er her, med den herlige kombinasjonen mellom å spille Stanley Goodspeed som både usikker og kunnskapsrik – en nevrose han dessverre i ettertid har vannet ut fullstendig gjennom et dusin håpløse rollevalg. Ed Harris gir oss en gnistrende badguy i general Hummel, og treffer godt med å gjøre oss engasjert i motivasjonen bak hans prosjekt. Dessverre får vi sjelden slike badguys i dagens actionfilmer, med en effektiv dualitet mellom rettferdighetssans og ondskap, men når det skjer er det killer. Som nøkkelen i midten mellom disse finner vi gamlefar Sean Connery, som kanaliserer en slags pensjonert utgave av sin udødelige James Bond fra 60-tallet i rollen som John Mason. Connerys sjarme og karakterens klokskap fyller filmen med et nødvendig hjerte og distansert humor, som bl.a. gir filmens mest overdrevne actionscene (biljakten gjennom San Fransisco) et herlig utenfrablikk som letter den for seriøsitet. Det er rett og slett litt mer gøy med Connery!
Disse tre figurene utfyller hverandre ypperlig dramatisk, og skaper en slags perfekt sirkel som driver seg selv fremover. General Hummels oppriktige ønske om å gjøre noe rett, gjennom å tvinge myndighetene til å gi glemte soldater oppreisning, er begrunnet av en sympatisk rettferdighetssans. Samtidig setter han opp en trussel så omfattende og avansert (raketter utstyrt med VX-gass) at bare en karakter med hans militære bakgrunn vil kunne gjøre et slikt oppdrag realistisk gjennomførbart. Når vi kommer til Goodspeed og Mason er de der utelukkende på grunn av sin ekspertise, og som outsidere uten ønske om å bli helter har de egentlig kun individuelle behov for å løse situasjonen. Myndighetene de er ansatt av (som både har forrådt Mason og Hummel) er den egentlige skurken i fortellingen, og etter hvert som historien skrider frem blir The Rock egentlig til en ekte underdog-historie. På den måten blir engasjementet mer tilgjengelig for den allmenne tilskuer, og for meg lykkes Bay dessuten med å skape troverdige rammer rundt disse tilfeldige heltene – slik at det ikke blir påklistret hverdagslig.
Og som jeg nevnte innledningsvis stiller filmen med et av de mest minneverdige birollegalleriene jeg kan huske fra en actionfilm på 90-tallet. Ettersom manuset rimelig skjematisk skal introdusere premisset, hovedpersonene og trusselbildet, er det alltid en fare i filmer som dette for at filmskaperne velger den mest lettvinte vei for eksposisjon. Som at dialog fylles med info i statiske scener – møter, intervjuer eller lignende. I The Rock derimot har Bay og forfatterne funnet flere langt mer elegante løsninger. Hvor farlig er VX-gassen som skal true San Fransisco? Ekstremt smertefull og dødelig, som vi ser i åpningssekvensen hvor Hummel & Co. tømmer et våpenlager, men mister en av sine egne som utsettes for en grusom død med kokende hud og spasmiske anfall. Jeg glemmer aldri den karakteren, selv om han kun er i filmen et lite minutt. (Dersom publikum skulle være i tvil har riktignok Bay sørget for at trusselens alvor (noe overtydelig) forklares igjen senere i filmen, i en langt kjedeligere scene hvor Goodspeed forteller Mason om gassens effekt.)
Men altså, bikarakterene krydrer virkelig filmen, og jeg får lyst til å trekke dem alle frem. John Spencers herlige tolkning som FBI-sjef Womack i myndighetsleddet er tørr og humørløs, en motvekt til Connerys Mason. Selv om Hummel har noe godt i seg, har han med seg noen iskalde jævler – de tidligere kapteinene Frye og Darrow, nå leiesoldater, grøssende godt portrettert av henholdsvis Gregory Sporleder og Tony Todd. I tillegg blir jeg alltid varm om hjertet når Kyle Reese… ehm, jeg mener Michael Biehn, dukker opp – her som den dedikerte, oppofrende kommandør Charles Anderson som leder SEAL-gruppen som fører Goodspeed og Mason inn under Alcatraz og møter sin skjebne i den virtouse scenen i dusjrommet. Det er flere å nevne, men poenget mitt er at alle disse utgjør vel så viktige bestanddeler som hovedpersonene i byggverket som gjør The Rock til en actionklassiker. Det er alltid en slags finesse over castingen eller manusets handlinger hos en bifigur i denne filmen.
Det vil kanskje sjelden trekkes frem om en film som tross alt huskes best i offentlighetens øye for heseblesende action, men Michael Bay har rett og slett vært god med mennesker i The Rock. Også gjennom måten han har visualisert universet på. Fotograf John Schwartzmans mange ikoniske nærbilder gjennom filmen anvendes disiplinert av Bay til å holde oss tilnkyttet handlingen gjennom å oppleve det fra karakterenes synsvinkel. Både Cage og Connery spiller noenlunde uerfarne figurer i ekstreme situasjoner, og dette kommer også til syne direkte gjennom hvordan de plasseres i bildet. Særlig er det fascinerende at Connerys karakter sakte, men sikkert, brettes ut i filmen både innholdsmessig (ut av isolat etter over 30 år) og visuelt (ansiktet hans er lenge skyggelagt, før han etter trer frem i dagslys). Flere gjensyn med filmen de siste ukene minnet meg dessuten også om at filmskaperne, særlig målt mot dagens actionestetikk, lyktes særlig godt i The Rock med å begrunne kamerabevegelser gjennom handlinger, og holde klippingen til en fremdriftsorientert rytme. Under det hele ligger den rytmiske, vanedannende musikken av Hans Zimmer og Nick Glennie-Smiths og pumper – et partitur som er verdt en artikkel i seg selv, men som får spille annenfiolin akkurat i denne.
Jeg oppfordrer alle som lar lettvint kritikk forenkle oppfatningen av Michael Bays filmografi til å hente frem The Rock igjen og gi den en nærlesning. Filmen er rett og slett vanvittig godt utført i nesten alle ledd, og sånn sett en hjørnesten i Bays karriere. Som jeg har beskrevet er det gjennom enestående karakterskildringer at Bay hever seg selv opp i mesterklassen, men også i samarbeidet med andre fagfunksjoner skiller resultatet seg ut. Eksempelvis er produksjonsdesignet langt mer detaljert og teksturert enn jeg rakk å tenke på da jeg dyrket filmen i mine yngre år. Se bare nøye på de nesten gotiske omgivelsene Cage og Connery beveger seg gjennom i den gjengrodde labyrinten under Alcatraz, eller den lekne og mettede fargebruken i FBIs kontrollrom som danser over ansiktene og fyller de anspente karakterene med motstridende følelser (se bildeeksempler nederst i artikkelen).
Bay har kanskje ikke håndtert hverken utvelgelse eller tolkning av manus særlig godt gjennom sin karriere, men han skal ha honnør for sitt arbeid med karakterene og historien i The Rock. Denne filmen er oppriktig talt Michael Bays eneste virkelig mesterlige regiprestasjon, men ikke bare det: Jeg mener The Rock er en av den renskårne actionfilmens få store klassikere. Samtidig som jeg også ser det store bildet – Bay ville aldri klart seg alene, og i alle fall ikke på det som var hans andre spillefilm etter debuten med Bad Boys i 1995. Til det er han en tilsynelatende altfor ensrettet regissør. Men under kyndig veiledning (og kommersiell pisk) fra produsent Jerry Bruckheimer fant Bay veien inn mot sine beste filmer gjennom nettopp den balansen jeg har nevnt tidligere, hvor stor actionfilm oppstår: mellom karakterer, historie og spektakkel. Og gjerne med en sårbar og relaterbar helt (eller heltinne) i sentrum. Det faller i alle fall i smak hos meg, og The Rock vil forhåpentligvis forbli en av mine ultimate favoritter også i årene som kommer.
Til slutt inkluderer jeg noen bilder fra filmen, for å illustrere flere av eksemplene nevnt i teksten.
