Skjermbilde 2011-05-30 kl. 18.09.37

Omtale

Lovende start på trilogien i X-Men: First Class

Det gjentas til det evinnelige i nerdekretser: X-Men kunne blitt Hollywoods beste superhelttrilogi, hadde det ikke vært for Bryan Singers prioritering av Supermann fremfor å fullføre mutantene. Første film var en gjennomført introduksjon til universet, andre film nær sagt den perfekte blockbuster, den tredje et makkverk av en avslutning. Det har derfor vært knyttet stor spenning og ganske så høye forventninger til valget om å gå tilbake til opprinnelsen fremfor å spinne videre fra tredje film. Og nå er vi altså her, klare for å returnere til et av de mer fascinerende univers Stan Lee og Jack Kirby har skapt. Artikkelen inneholder enkelte spoilere.

La meg si det med en gang: X-Men: First Class er en vellykket film, ja, endog tidvis ganske så strålende. Det starter riktignok på et helt annet nivå med et anslag som rivaliserer Kenneth Branaghs Thor om tittelen som årets verste. Dels er det håpløst elendig castet og spilt, dels er det latterfremkallende banalt og karikert. Hvordan regissør Matthew Vaughn har greid å så fullstendig kalkunifisere iscenesettelsen av Magnetos bakgrunn fra konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig er meg uforståelig. Det gir ihvertfall en emmen smak i munnen, og en følelse av at dette ikke kommer til å bli spesielt vellykket. Ja, faktisk var jeg direkte skuffet da anslaget gled over i filmens logo.

Men ganske raskt skjer det så heldigvis veldig bra ting, og skuffelsen begynner å snu seg til pur filmglede. Jeg merker at karakterene har energi, replikkene har snert og regigrepene til Vaughn er spenstige. Regissøren velger å kryssklippe to veldig forskjellige handlingsforløp i filmens førsteakt – det ene James McAvoy som Professor Xavier i Oxford, det andre sentrert rundt Michael Fassbender som Erik (og senere Magneto) sin jakt på nazisten som drepte hans mor. Denne førsteakten har vitalitet og akkurat den typen energi som Singers to første filmer utstrålte. McAvoy og Fassbender (beste mannlige skuespiller i sin generasjon?) både dyrker og levendegjør sine karakterer, og selve oppbyggingen rundt – og innhentingen av de andre X-menn og -kvinner – gir meg gang på gang cinefile grøsninger. Selv om jeg er godt kjent med disse karakterene både fra tegneserie og film, formelig sitrer det i kroppen min når de én etter én presenteres for meg. Mystique, Beast, Darwin, Angel, Emma Frost… Jeg merker jeg lener meg tilbake i setet, og lar meg forføre til et univers jeg hadde glemt hvor mye jeg elsket.

James McAvoy som Professor Xavier og Michael Fassbender som Magneto
James McAvoy som Professor Xavier og Michael Fassbender som Magneto.

Noe av det mest besnærende i X-Men er da også nettopp denne dramaturgiske genistreken: Puslespillbrikkene er bokstavelig talt karakterene, med hver enkelts egenskap som hans eller hennes funksjon og posisjon i fortellingen. I Singers filmer, og spesielt i nummer to, var dette effektivt satt sammen. Faren for at karakterene utelukkende er der fordi fremdriften trenger akkurat den og den egenskapen på det tidspunktet var alltid tilstedeværende, men Singer lyktes til fulle med å manøvrere unna dette. At Kick-Ass-regissør Vaughn er på samme nivå er det beste med hele førstegangsopplevelsen av X-Men: First Class, etter at Brett Ratner så fullstendig manglet innsikten i film nummer tre. Resultatet er at førsteakten ikke bare gjennoppliver mystikken i serien, men også minner publikum på hvorfor vi var så engasjert i dette i første omgang. Det lover godt for det som blir en ny trilogi X-Men-filmer, såfremt denne første gjør det bra.

Men alt er ikke like gjennomført. Hollywood-historiens omgang med språk er verdt en avhandling alene, men her bommer de så brutalt at det nesten må oppfattes som et av filmens komiske elementer. For på filmens reise kommer vi innom mange land, og karakterene har samtaler både på tysk, fransk, spansk og russisk. Jeg snakker ikke tysk, men etter latteren i salen å dømme, var det ikke akkurat skoleflinkt det Kevin Bacon ytret som Sebastian Shaw. Fransken kan jeg på sin side underskrive på at var lattervekkende, selv om Fassbender kommer helskinnet gjennom for sin del. Det skal faktisk bli interessant å lese anmeldelser fra disse landene, og se om spesielt russerne lar seg provosere over besudlingen. Det er uansett en detalj, for disse scenene foregår i lokaler som rent visuelt er blant filmens fremste hva angår produksjonsdesign. Spesielt en sekvens i Argentina er detaljrik, mens noen storslåtte bilder fra Moskva gir hakeslepp. Ja, Vaughn demonstrerer egentlig til fulle at han er en akkurat så visuell filmskaper som det Kick-Ass hintet til. Det hjelper selvsagt at John Mathieson har foto; filmen er rett og slett deilig fotografert – og atskillig mer raffinert enn sjangerbrødre som Thor og Iron Man-serien.

Jennifer Lawrence som Mystique og Nicholas Hoult som Beast
Jennifer Lawrence som Mystique og Nicholas Hoult som Beast.

Andreakten starter naturlig nok med ankomst til det som vi fra før av kjenner som X-Mansion. På det tidspunktet var jeg fullstendig inne i filmen, og merket en stigende kribling etter hvert som jeg skjønte at andreakten ville dedikeres til de respektive mutantenes forsøksvise mestring av sine egenskaper. Jeg elsker slike sekvenser; enten det er Spider-Man som skal lære å slenge seg fra bygning til bygning eller Harry Potter & Co. som må teste en ny type magi. Er det gjort riktig føler jeg en barnslig glede som påkaller minner om de første årene mine i en kinosal. Men i senere Hollywood-filmer, og da både i adaptasjoner av Marvel og DC Comics, har dette ofte vært direkte fraværende i historiene. Iron Man 2 bommet stygt på flere måter, men noe av det kjipeste var fraværet av oppdagelse for oss i publikum. Alt ble servert som om vi kjente det, uten mulighet til å finne ut nye sider ved hverken Jernmannen eller de mange bikarakterene. Også de siste Potter-filmene har ofret dette i det jeg har opplevd som en desperat jakt på en stadig mørkere rammefortelling.

Gudskjelov har manusforfatterne og Vaughn selv nok forståelse av fansen til å vite at dette utgjør et av filmens største trekkplastre. Derfor får vi en veldig underholdende, morsom og ikke rent lite sjarmerende andreakt dedikert til ungdommenes klossete og etterhvert stadig mer avanserte omgang med telepati, lydmanipulering, uante muskelkrefter og i det hele tatt. At handlingen nå også sentreres til X-Mansion gjør karakterene mer tilgjengelige, og åpner for mange fine enkeltøyeblikk der disse blir nærmere kjent med hverandre – og vi med dem. Det er også her at castingen viser seg robust, med spesielt Jennifer Lawrence og Nicholas Hoult som rett og slett perfekte i sine respektive roller som Mystique og Beast. Ikke bare ligner de på sine eldre utgaver, de greier også å gli rett inn i det som vel er blant universets mer komplekse bekjentskaper. January Jones er vilt tiltrekkende i rollen som Emma Frost, og greier å ta sitt noe snodige blunke- og hviske-skuespill fra Mad Men til X-Men. Disse tre vil utvilsomt få mer tid på lerretet i de neste to filmene, støttet opp av ankerfestene Fassbender og McAvoy som begge er bunnsolide i sine største roller sålangt i karrieren.

January Jones som Emma Frost og Kevin Bacon som Sebastian Shaw
January Jones som Emma Frost og Kevin Bacon som Sebastian Shaw

Den ytre rammefortelingen trer også tydeligere inn i andreakten, relatert til det eskalerende atomkappløpet mellom USA og Sovjetunionen, der Kevin Bacons nemesisfigur har rollen som agitator. Denne historien trer etterhvert også frem som en slags motivator for konflikten de fleste i publikum vil være kjent med – Magneto og Xavier forblir ikke venner, snarere det motsatte. Hvordan dette skjer, og om det i det hele tatt skjer i denne første filmen har vært møtt med mye diskusjon og engasjement.

Men i verste Hollywood-tradisjon må selvsagt alle konflikter drøvtygges og svelges. Og trass i at filmen frem til dette punktet er både strålende og engasjerende underholdning, revitaliserende på vegne av serien og ikke minst altså lykkes i å vekke til live vår interesse for X-Men, stoler ikke Hollywood nok på seg selv til å la dét være nok. Ja, det er faktisk et helt konkret punkt der det hele kunne stoppet, hvor Vaughn og hans produsenter kunne latt det hele fade til svart med et to be continued over skjermen. Joda, jeg ville blitt lettere irritert, men jeg ville også vært yr av forventninger til film nummer to som jeg da skjønte måtte omhandle bruddet mellom de to bestekompisene. Men vel vitende om at de fleste billettkjøpere uansett bare er ute etter best mulig popkorn, velger altså regissør og produsenter (sannsynligvis fortrinnsvis sistnevnte) å kjøre opp en sisteakt som føles både påklistret og på tomgang. Den plasserer X-Men midt i Cubakrisen, en i og for seg snedig konklusjon på ovennevnte ytre rammefortelling. Problemet er at hverken historien eller filmen trenger en så konkluderende avslutning. Isteden burde den vært opptakten til en del to i trilogien, med gjengen på vei til Cuba som en cliffhanger til neste kapittel og forholdet mellom Magneto og Xavier som noe ubehagelig uavklart. Resultatet er at Vaughn, som også raskt avsløres som en ikke spesielt dyktig actionregissør i det storslagne formatet, haster frem en separasjon mellom Xavier og Magneto uten den elegansen og karakterdrevne historiefortellingen han så ypperlig har brettet ut til da. Jeg skal ikke påstå at jeg mistet interessen, men igjen påminnes jeg om at Hollywood anno 2011 ennå ikke vet å stole på seg selv.

En unødvendig sisteakt til tross; X-Men: First Class får de fleste tegneserieadaptasjoner til å fremstå som blodfattige og resirkulerte. Vaughn beviser at han er Hollywoods nye golden boy, mens filmen i seg selv utvilsomt vil vekke publikum etter mediokre X-Men: The Last Stand. Som med de tre første filmene, setter denne virkelig tonen for det som forhåpentligvis får bli en trilogi med Vaughn i førersetet. Vi får bare krysse fingrene for at denne første filmen gjør det såpass bra at produsentene tør stole fullt og helt på karakterenes tiltrekningskraft. For til forskjell fra det meste annet Hollywood serverer oss, er det disse som vel er grunnen til at vi kjøpte billett i første omgang?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 7 kommentarer

  1. Dag Sødtholt sier:

    Også ikke i 3D – en stor lettelse…

  2. tanketom sier:

    Veldig samd med at sisteakt kjennest unødvendig. Faktisk kjennest slutten litt ut som slutten på ein “nummer to”-film av ein trilogi (jfr. trist slutt på td. To Tårn og Empire Strikes Back).

    SPOILER! Forresten: Er det tilfeldig at den svarte mutanten blant “førsteklassen” døyr først? ;) Leiker Vaughn seg med den klassiske “token black guy døyr først”, eller er det berre ein faktisk lov i Hollywood etter kvart? SPOILER!

  3. Dag Sødtholt sier:

    Hørte jeg riktig når jeg mener at en av mutantene ropte “Please open the pod bay door” – med fryd i stemmen som han alltid hadde ønsket å rope det – naturligvis som en referanse til 2001: en romodyssé? Det var når de skulle hoppe ut av flyet i sisteakten. Men jeg kan ha hørt feil.

    Ellers ser jeg at sjakkspillet på ny hentes fram når det skal markeres at karakterene er intelligente – og på ny er sjakkpartiet iscenesatt med så total mangel på kunnskap at det får motsatt effekt. Så vidt jeg kunne se satte Professor X dronningen rett i slag mot Magneto – ikke spesielt intelligent å miste sin viktigste brikke på denne måten.

  4. @Dag: Det med sjakkspillet er jo ting vi bare godtar uten å helt tenke over det. Blant annet reagerte samboeren min på at helten i serien The Walking Dead finner en hest som er skodd og ser velfødd ut til tross for at verden hadde gått under for lenge siden. Jeg reagerte ikke i det hele tatt før hun sa fra.

    Merker jeg reagerer mer når filmer skal gi illusjonen av at en person er flink med data. «Hacker» seg gjennom krypterte nett med bare en laptop man finner slengende rundt om kring :)

  5. Dag Sødtholt sier:

    Sivert: Nei, vanligvis ødelegger det ikke opplevelsen, selv ikke for sjakkspillere – man bare registrerer det i forbifarten med et stille sukk. (Og i denne filmen kan jeg ha sett feil, kameravinkelen var ikke den beste.) Men det sier litt om en manglende interesse for å få detaljer riktig hos filmskaperne – og også hos skuespillerne som er involverte i scenene. Kubrick og Fincher hadde nok vært mer nøye!

  6. Vegard sier:

    Da jeg lagde amatørfilm hvor det var med et slag sjakk under en av dialogscenene, sørga jeg i alle fall for å gjenskape noen klassiske sjakk-matt-taktikker ;)

  7. Aksel Akselsen sier:

    Denne var jo dritkjedelig.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>