Under et foredrag med skaperne av den norske filmen Nord for noen år siden, nevnte regissør Rune Denstad Langlo og produsent Brede Hovland ^[1] en ting som jeg syntes var interessant. De måtte klippe om filmen fordi testpublikumet syntes starten var for langtekkelig. Filmens mål var å vise at hovedpersonen sliter, og dette ble gjort ved å presentere skikkelsen i mange forskjellige situasjoner. Testpublikumet tok poenget med en gang, og det var enten Langlo eller Hovland som sa at «for å vise at en person sliter, holder det med å sette en dunk med hjemmebrent foran han». Publikum tar poenget ganske fort og reagerer ofte med å fjerne seg fra filmens univers – det virker som om handlingen stopper opp en liten stund. Dette er hovedproblemet til Limitless.

Filmens historie er både fascinerende og interessant: til vanlig utnytter man aldri hele hjernen, men ved hjelp av en ny pille kan man bruke samtlige 100% og følgelig bli supersmart – man ser øyeblikkelig for seg en thriller med spennende plottvister og en god porsjon humor. Men så feil kan man ta. Uten at dette skal bli et handlingsreferat kan jeg si at filmen handler om hvor «awesome» Bradley Cooper ^[2] er. Han er jo den nyeste av kjekkasene Hollywood elsker å plassere inn i film som nettopp denne.

Cooper spiller taperen Eddie Morra som er en forfatter med skrivesperre. Dama hans har slått opp – forøvrig fremstilt i en merkelig scene uten dramatikk eller følelser. Bokas deadline befinner seg ikke i aller nærmeste framtid, men Eddie sliter allerede med den kreative prosessen. Plutselig treffer han sin gamle svoger, som gir han en pille som skaper et supermenneske. Her dveler filmen usannsynlig lenge, helt på grensen til det kjedelige. Vi ser at Eddie ferdigstiller boken på rekordtid, lærer seg avansert matematikk, blir rik på aksjer, lærer seg å spille piano, lærer seg et utall språk og blir verdensmester i alt han tar i. Jeg blir sittende å tenke «jada, jada, han er føkkings awesome, men kan ikke handlingen starte opp nå?!» Men, nei. Vi må se at han blir enda mer «awesome» – og ikke minst godt trent. Han blir flink med tall, en vellykket forfatter, en aksjegud, ekstremt språkmektig og… vent litt, dette har jeg jo allerede nevnt før: «awesome».

Bradley Cooper som en awesome aksjemegler i «Limitless»

Etter hvert kommer handlingen så smått i gang, men med opptil flere narrative hull. Disse blir på en håpløs og direkte flau måte oppklart mot slutten. Og man forstår godt hvordan det blir slik. Støtt og stadig må filmen ta avstikkere for å vise hvor flink denne mannen har blitt til tross for at det allerede er pinlig innlysende for oss. Det er ikke bare disse avstikkerne filmen lider under. En hel rekke subplot vokser ut av hovedhandlingen som ugress, men ingen av disse virker å være direkte koblet opp mot Morras hovedproblem. De bare gjør hverdagen hans enda mer plagsom uten å tilby noe ekstra som eksempelvis karakterbygging, humor eller tilførsel av en interessant vri på hovedhandlingen. Han blir blant annet forfulgt av minst to personer, der den ene ikke tilbyr noe annet enn en blindgate av et sidespor. Den andre slutter av seg selv etter hvert. Det blir bare irriterende og kjedelig.

Jeg mistenker at dette er for å skjule hvor dårlig skuespiller Cooper egentlig er. Hans register er begrenset til en småvittig kjekkas; en karakterskuespiller som kan ha vanskeligheter med å komme seg vekk fra stempelet han aktivt pleier med sine filmvalg. Dessverre kan det føre til at han kommer til å følge i fotsporene til Jean-Claude Van Damme ^[3], Gerard Butler ^[4] og Jason Statham ^[5]: en evig karikatur av rollene han gestalter. Spillet hans er så uinteressant det kan bli. Når han er kjekkas, sitter smilet løst. I alle andre situasjoner henger munnen åpen og øynene er sperret opp. Av og til er øynene hans rødsprengte – noe som gir en liten variasjon i et ellers så binært ansikt.

Det er vanskelig å dømme skuespillet til Robert De Niro ^[6] og Abbie Cornish ^[7] siden Coopers «awesomeness» tar så mye plass. Rollen til Cornish er lettere å pirke på. Hun er bare en enkel love interest ^[8] som Morra egentlig ikke ser ut til å bry se om. Hun er bare en slags heterofil belønnelse som seg hør og bør i slike klassiske historiefortellinger. De Niro spiller en rolle som kunne vært mer interessant siden man kan se for seg samspillet mellom kjekkasen og den aldrende forretningsmannen, men den gang ei. Det blir bare for mye «awesome».