for-mye-awesome-for-lite-annet-i-limitless

Omtale

For mye awesome, for lite annet i Limitless

Under et foredrag med skaperne av den norske filmen Nord for noen år siden, nevnte regissør Rune Denstad Langlo og produsent Brede Hovland en ting som jeg syntes var interessant. De måtte klippe om filmen fordi testpublikumet syntes starten var for langtekkelig. Filmens mål var å vise at hovedpersonen sliter, og dette ble gjort ved å presentere skikkelsen i mange forskjellige situasjoner. Testpublikumet tok poenget med en gang, og det var enten Langlo eller Hovland som sa at «for å vise at en person sliter, holder det med å sette en dunk med hjemmebrent foran han». Publikum tar poenget ganske fort og reagerer ofte med å fjerne seg fra filmens univers – det virker som om handlingen stopper opp en liten stund. Dette er hovedproblemet til Limitless.

Filmens historie er både fascinerende og interessant: til vanlig utnytter man aldri hele hjernen, men ved hjelp av en ny pille kan man bruke samtlige 100% og følgelig bli supersmart – man ser øyeblikkelig for seg en thriller med spennende plottvister og en god porsjon humor. Men så feil kan man ta. Uten at dette skal bli et handlingsreferat kan jeg si at filmen handler om hvor «awesome» Bradley Cooper er. Han er jo den nyeste av kjekkasene Hollywood elsker å plassere inn i film som nettopp denne.

Cooper spiller taperen Eddie Morra som er en forfatter med skrivesperre. Dama hans har slått opp – forøvrig fremstilt i en merkelig scene uten dramatikk eller følelser. Bokas deadline befinner seg ikke i aller nærmeste framtid, men Eddie sliter allerede med den kreative prosessen. Plutselig treffer han sin gamle svoger, som gir han en pille som skaper et supermenneske. Her dveler filmen usannsynlig lenge, helt på grensen til det kjedelige. Vi ser at Eddie ferdigstiller boken på rekordtid, lærer seg avansert matematikk, blir rik på aksjer, lærer seg å spille piano, lærer seg et utall språk og blir verdensmester i alt han tar i. Jeg blir sittende å tenke «jada, jada, han er føkkings awesome, men kan ikke handlingen starte opp nå?!» Men, nei. Vi må se at han blir enda mer «awesome» – og ikke minst godt trent. Han blir flink med tall, en vellykket forfatter, en aksjegud, ekstremt språkmektig og… vent litt, dette har jeg jo allerede nevnt før: «awesome».

Bradley Cooper som en awesome aksjemegler i «Limitless»
Bradley Cooper som en awesome aksjemegler i «Limitless»

Etter hvert kommer handlingen så smått i gang, men med opptil flere narrative hull. Disse blir på en håpløs og direkte flau måte oppklart mot slutten. Og man forstår godt hvordan det blir slik. Støtt og stadig må filmen ta avstikkere for å vise hvor flink denne mannen har blitt til tross for at det allerede er pinlig innlysende for oss. Det er ikke bare disse avstikkerne filmen lider under. En hel rekke subplot vokser ut av hovedhandlingen som ugress, men ingen av disse virker å være direkte koblet opp mot Morras hovedproblem. De bare gjør hverdagen hans enda mer plagsom uten å tilby noe ekstra som eksempelvis karakterbygging, humor eller tilførsel av en interessant vri på hovedhandlingen. Han blir blant annet forfulgt av minst to personer, der den ene ikke tilbyr noe annet enn en blindgate av et sidespor. Den andre slutter av seg selv etter hvert. Det blir bare irriterende og kjedelig.

Jeg mistenker at dette er for å skjule hvor dårlig skuespiller Cooper egentlig er. Hans register er begrenset til en småvittig kjekkas; en karakterskuespiller som kan ha vanskeligheter med å komme seg vekk fra stempelet han aktivt pleier med sine filmvalg. Dessverre kan det føre til at han kommer til å følge i fotsporene til Jean-Claude Van Damme, Gerard Butler og Jason Statham: en evig karikatur av rollene han gestalter. Spillet hans er så uinteressant det kan bli. Når han er kjekkas, sitter smilet løst. I alle andre situasjoner henger munnen åpen og øynene er sperret opp. Av og til er øynene hans rødsprengte – noe som gir en liten variasjon i et ellers så binært ansikt.

Det er vanskelig å dømme skuespillet til Robert De Niro og Abbie Cornish siden Coopers «awesomeness» tar så mye plass. Rollen til Cornish er lettere å pirke på. Hun er bare en enkel love interest som Morra egentlig ikke ser ut til å bry se om. Hun er bare en slags heterofil belønnelse som seg hør og bør i slike klassiske historiefortellinger. De Niro spiller en rolle som kunne vært mer interessant siden man kan se for seg samspillet mellom kjekkasen og den aldrende forretningsmannen, men den gang ei. Det blir bare for mye «awesome».

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 7 kommentarer

  1. Veldig enig i vurderingen. Handlingen føltes ganske treig, og blir nesten kjedelig. Filmen prøver å være morsom innimellom, men det blir bare gjort sånn halvveis, (og det vet vi jo ikke er særlig bra). Det blir liksom litt for mye av ingenting, noe som gjør at jeg egentlig ikke sitter igjen med noe.

    Merker også at jeg ikke helt trur på konseptet. Det hele blir for enkelt, og har for mange hull og ulogiskheter til at jeg skal tro på det. Det mest positive var etter min mening en del av de visuelle grepene som er gjort. Eksempelvis en stilig zoom-effekt gjennom New York, eller der han plutselig oppdager at han kan sloss ved å tenke tilbake på et gammelt tv-program.

    Det har vært snakket en del på Montages i det siste om at historien kommer foran de tekniske detaljene, (som i Source Code). Dette er et eksempel på at ingen av delene fungerer særlig.

  2. Dag Sødtholt sier:

    Jeg er enig i at det var litt vanskelig å tro på selve konseptet, og det var et par andre ting også som torpederer troverdigheten en del. Blant annet virker det partiet med piller hovedpersonen legger vantene på tidlig i filmen altfor lite til å vare så lenge som det virker som. Det kommer også fram at det finnes andre, svært maktfulle, personer som også bruker disse pillene. Det virker underlig at disse folkene ikke skulle kunne løse problemet med knapphet på piller på samme måte som hovedpersonen.

    Men ellers synes jeg dere er litt harde. Cooper var i mine øyne utmerket, ikke som dyp karakterskildring, men som figur og mer var det vel ikke han skulle være. (Hans reaksjon når han snubler over et lik på var forøvrig veldig fin og troverdig.) Mer enn bare å vise hvor “awesome” han ble, var det vel meningen at vi skulle dele hans berusende opplevelse av suverenitet, og også vise hvordan hans nye evner kunne brukes på en rekke områder. Hans språkmektighet var humoristisk og elegant fremstilt.

    Jeg likte også hvordan filmens fremstilling av disse pillene kombinerer og forsterker andre, eksisterende “prestasjonsfremmende midler” – kokainens følelse av suverenitet og sosial mestring, amfetaminens utholdenhet (Philip K. Dick skrev flere av sine bøker på dette stoffet for å kunne jobbe fortere) og også hvordan visse medisiner mot søvnforstyrrelser, Alzheimer og ADHD kan radikalt forbedre vanlige menneskers mentale prestasjoner ved å øke konsentrasjonsevnen. Det skal ikke være rent få som bruker slike midler under eksamener og i harde arbeidsperioder.

    Det er også en helt fabelaktig scene helt mot slutten som i sin voldelige absurditet ikke står noe særlig tilbake for Park Chan-wok og fikk meg også til å tenke på en berømt scene fra Guillermo del Toros Cronos.

    Men absolutt ingen perfekt film – til det er thrillerplotet ofte ikke bra nok håndtert.

  3. Ok, var kanskje litt i overkant negativ, da jeg absolutt skal innrømme at den hadde en helt grei underholdningsfaktor. Jeg ble underholdt i to timer, (det er jo litt morsomt å se at en person er helt “awesome”), og selv om jeg ikke akkurat følte jeg hadde lært noe nytt om verken meg selv eller verden, så var den jo av den grunn verdt en kinobillett.

    Men ikke enig i at Cooper var utmerket. Følte ikke han tilga rollen noe særlig, og kan tenke meg flere andre skuespillere som ville gjort rollen bedre. Cooper er faktisk for lite “awesome”, etter min mening.

  4. Jon Bay sier:

    Forstår ikke hvorfor så mye skyts rettes mot stakkars Cooper som gjør en godkjent jobb. Problemet til Limitless ligger hovedsakelig i et svakt manus og et svært rotete narrativ.

  5. Jeg har ingenting å utsette på Cooper som skuespiller i seg selv, men på selve konseptet: av de samme grunnene som her nevnt tidligere her. Derfor endte filmen med å bli langdryg, og den siste halvtimen satt jeg bare å ventet på at filmen skulle bli ferdig. Det ble for mye “awsome” som sagt.

  6. Sorry meg. Men det virker nesten som om han som har skrevet dette innlegget er sjalu på utseende til Bradley Cooper. Snakk om vanvittig usaklig og dårlig artikkel. Jeg kan være enig i at thrillerdramaet og manuset er svakt og at filmen ikke har sinnsyke skuespillerprestasjoner. Men den underholder og jeg kommer nok til å se den et par ganger til.

    Og når du presterer å skrive “awesome” i tre setninger etter hverandre så bør du kanskje lese over før du publiserer? Dette er svakt og dette er pirking uten hensikt. Det virker som om du bare har bestemt deg for at det var på tide at montages burde ha en reinspikka negativ artikkel. Fordi som du selv bekrefter i kommentarfeltet: filmen er jo ikk 100% negativ. Så det burde kanskje vært nevnt i artikkelen? Isteden så virker du bare patetisk og uproffesjonell.

  7. Tenkte at det ville være «awesome» å gjøre et poeng ut av at filmen viser Cooper som «awesome» ved overbruk av ordet «awesome». Med andre ord: det var med hensikt :)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>