en-visuell-gjennomgang-av-duncan-jones-filmer

En visuell gjennomgang av Duncan Jones’ filmer

Kan man si at regissør Duncan Jones etter to filmer, Moon og Source Code, allerede har utviklet et gjenkjennelig, distinkt uttrykk? I denne artikkelen ser vi på de visuelle særtegnene i hans to filmer.

Det første steget vi kan merke, fra Duncan Jones‘ første til andre film, er størrelsen. Source Code føles noe mer mainstream enn Moon, som var preget av et stramt budsjett, men som samtidig (og kanskje nettop derfor) hadde en uventet sterk visuell identitet. Der hvor Moon også innholdsmessig lyktes i å være unik og krevende for tilskueren, kan Source Code føles litt mer som en studiofilm. Selv om ideen også denne gang er original føles den noe lettfattet – i motsetning til på Moon har ikke Jones her skrevet manuset selv. Det største problemet i Source Code er filmens sentrale teknologi-MacGuffin som kun forklares med store ord og kvantemekanikk, og som etter hvert blir et verktøy for historien (det er ikke teknologi, det er politikk). Men Source Code er mer spennende enn Moon; personlig satt jeg anspent hele filmen, begge visningene.

Man ser allerede tidlig i Source Code at det er et godt planlagt samspill mellom hvordan foto og klipp er løst, som tilfører filmen en konsekvent fortellerestetikk som presist og finurlig avslører nye ting for tilskueren (godt hjulpet av den drivende musikken!). Source Code er som en sci-fi-Groundhog Day i regi av Hitchcock, og jeg tviler ikke på at Jones – hvis filmografien fortsetter denne utviklingen – vil kunne nevnes i samme setning som David Fincher og Christopher Nolan.

Jake Gyllenhaal i «Source Code».

Det første vi ser når Source Code starter er bildeforholdet 1.85:1, som for meg bidro til å gjøre filmen åpnere og nærere enn Moon, som Jones skjøt i 2.35:1. Bilderammevalget i Source Code passer godt til den personlige historien om Colter Stevens og man opplever dialogscenene tettere.  I Moon spilte månebasen og omgivelsene i seg selv en birolle som er viktig å få med i det horisontale formatet. Selv om Source Code til tider kan være nesten overtydelig visualisert, som de vakre Phantom-eksplosjonsbildene i saktefilm, har den en realisme over seg i lyssetting, kamerabruk og dialogfremføring som gir en nærhet til handlingen. Vi er dessuten sentrert rundt én enkelthendelse: en bombe på et tog. Premisset blir umiddelbart lagt frem, her er det ingen grensesprengende Matrix-effekter, kun god gammel etterforskning i thrillerform og samfunnskommentarer i skyggen av uforklarlige sci-fi elementer.

Fotoarbeidet på toget er der det skal være; ordinært og uten et altfor estetisert preg. I “kapselen” til Colter derimot gjør Jones og Zemeckis-fotograf Don Burgess noe mer kreativ bruk av vinkler og ubalanse i bildet. I “virkeligheten” i det militære bygget er det også svært lite kunst over bildene og dette er kanskje også en grunn til at jeg føler filmen blir noe lettfattet. Moon hadde så ekstreme omgivelser, alt var så unaturlig at man kunne ha et statisk kamera og øyet ble uansett underholdt av alle linjene, detaljene og situasjonene karakteren befinner seg i. Source Code derimot er direkte, åpen og bærer på en realisme (fremhevet i filmens bruk av tidsperspektiv som nevnt senere i teksten). Akilleshælen er endog den usannsynlige og uforståelige forklaringen av the source code som gjør at Source Code aldri får den samme troverdighet som Moon hadde.

Jones virker å ha sans for detaljer som del av filmenes konstruksjon. I den Silent Running-aktige Moon var omgivelsene dekket av detaljer som gjorde omverdenen autentisk og troverdig. Basen så ut som den var bebodd, og kamera, såvel som den robotiske Gerty, beveget seg mykt og kontrollert i de futuristiske omgivelsene og gav oss god tid til å tolke signalene. Source Code er også full av detaljer, som i Colter Stevens’ umiddelbare opplevelse av det å være i en annen manns kropp, og de presise visuelle effektene. Det at vi får oppleve den samme situasjonen om og om igjen gjør også at vi kan sette større pris på omgivelsene, kostymenes særpreg så vel som de ukjente omstendighetene rundt situasjonen Colter plutselig befinner seg i. Fotoarbeidet er repeterende, men med små nyanser for hver repetisjon – på samme måte som Colter gjør nye valg for hver gang.

Sam Rockwell i «Moon» (2009).

Men selv om det ligger mye vekt på det som repeteres i de forskjellige “virkelighetene”, er det mye ved historien vi ikke får vite – og dette bidrar kanskje til følelsen av at filmen er flat, noe som også var en svakhet ved Moon. Det er lite som dirigeres til å foregå off-screen og vi blir kastet rett inn i handlinger vi bare må godta. Dette var også tilfellet i Moon, men jeg opplever at det kom tydeligere frem der – ettersom filmen var så sentrert rundt den eneste karakteren. I Source Code er alt du ser i bildet det du trenger å tenke på.

Begge filmene er bygget på fremdriftsbasert dialogscener, og dynamikken i Source Code er naturlig og progressiv – knyttet til opprullingen av mysteriet som Colter befinner seg i. Grepet med at han gjenopplever disse 8 minuttene igjen og igjen får likevel et brudd mot slutten, når vi i en fei går gjennom flere 8-minutters “turer” hvor alt fortelles i montasjer. Plutselig forandrer filmens tidsperspektiv seg et øyeblikk, for å vektlegge den militære dimensjonen rundt prosjektet Colter er en del av – ellers er filmen mer eller mindre “virkelig” tid. Jones gjør også interessant bruk av et forlenget tidsperspektiv i de viktigere scenene, som klart føles lengre enn 8 minutter (satt opp mot de mindre viktige og kortvarige bitene, som montasjen).

Selv om Moon er en månefilm og selv om den har stilisert kamerabruk, er den overraskende visuelt renskåret i fotoarbeidert av Gary Shaw. Filmen har lite sjangertrendy bruk av lens flares à la Star Trek eller visuelle effekter som leker med øyet (bildene av basen er eksempelvis nødvendige for historien, hvorpå slike bilder i større science fiction-filmer ofte blir mer eyecandy enn eksposisjon). Kameraet i Moon er i stedet klart og tydelig, og holder seg hele tiden sentrert rundt karakteren og plottet. Vi observerer til dels fra sidelinjen og er med på reisen (det faktum at han er på månen er etter hvert irrelevant). Slik er det også i Source Code, men her er vi langt mer aktive og tidvis mindre subjektive som tilskuer enn i Moon, ettersom vi får se ting ikke hovedpersonen får se. Vi har et større inntrykk av omfanget og spillereglene, selv om reglene blir forandret i siste akt.

Det er også interessant å se på komposisjonene i Source Code, som er elegante og kreativt løst for å skape en enkelhet som funker. Innrammingen i “kapselen” virker møysommelig komponert selv om utsnittet og vinklene er noe uvanlige. Det peker fint til Colters mentale opplevelse og følelser knyttet til hva han går igjennom, som for eksempel når kameraet ekspanderer utsnittet hvis han innser noe viktig. Som i resten av filmen er bildene velbalansert, oftest sentrert i singles og toskudd, og Don Burgess‘ arbeid har en klassisk stil over seg i hvordan av utsnittene forteller historien.

De beste effektene er de du ikke ser.

Nok en gang må det vektlegges at de visuelle effektene i Source Code er vanvittig imponerende – se bakomvideo her. Det tilnærmet fotorealistiske arbeidet i scener som hovedskalig foregår i dagslys er utført av Modus FX og fem andre effekthus, og er vanskelig å spore selv for et trenet øye. Face replacement fungerer glimrende, Massive-bildene er sømløse og hever produksjonsverdien flere hakk. Etter mitt syn er også den utbredte grønnskjermbruken usynlig og filmen føles overhodet ikke som en “effektfilm”, selv om det er visuelle effekter i så og si alle bildene.

All skryt til side – begge filmene til Duncan Jones føles umiddelbart som kapitler i en større filmografi. De er kanskje ikke store episke verk eller ekstremt minneverdige opplevelser, men utviklingen fra Moon til Source Code viser en filmskaper som utvikler sin egen stemme og helt klart har mye interessant på lager. Det er kanskje fordi filmene er så kompakte og universene ikke er så mye større enn det du ser på lerretet. Omstendighetene han skildrer (selv om de refererer til Jorden i Moon og Chicago i Source Code) føles å være veldig lokale og primært innenfor karakterens rekkevidde, siden det er der historiene utfolder seg. Jones’ styrke ligger i historien og i karakterene, og nå som han også mestrer kompliserte visuelle effekter er han tydeligvis klar for neste steg.

Duncan Jones legger ut på personlige reiser i sine filmer, og åpner for tilskueren et rammeverk som representerer en hel verden – selv om fokuset ligger på den enkle kjernen i historien. Møysommelig sammensatt og dynamisk på overflaten, med en personlig og eksistensiell oppdagelse i kjernen. Drivende og engasjerende fotoarbeid og fullstendig troverdige effekter. Det er umulig å ikke glede seg til det neste prosjektet!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 13 kommentarer

  1. Kari sier:

    “Kameraet i Moon er i stedet klart og tydelig, og holder seg hele tiden sentrert rundt karakteren og plottet. Vi observerer til dels fra sidelinjen og er med på reisen (det faktum at han er på månen er etter hvert irrelevant).”

    Hvorfor er han egentlig på månen i det hele tatt? Hva tror du premisset til filmen er?

  2. Kari sier:

    Og hvordan klarer du å jobbe i Oslo og studere i Trondheim samtidig?

  3. Peirik sier:

    Premisset er energikrisen og at vi utnytter ikke-fornybar (såvidt jeg forstår) Helium-3 for å løse problemet. Det at han er på månen føler jeg er for å isolere ham. Det jeg mente var at det trenger ikke nødvendigvis være månen for at handlingen skal fungere.

    Jeg er fjernstudent og leverer oppgaver via itsLearning. Får ikke sett forelesningene men har klart meg fint uten :)

  4. Kari sier:

    Men det er jo en faktisk grunn til at han er plassert på månen i denne filmen. Eller er svaret så enkelt som at fyren hadde lyst å lage en sci-fi? Har lest mye om hyllester til gamle filmer.

  5. Peirik sier:

    Den er gjennomsyret med hyllester ja, tydelig at Jones er stor sci-fi fan. Jeg sier ikke at det er negativt at filmen er på månen, jeg sier bare at månen rent handlingsmessig er en funksjon for å isolere ham på samme måte som kamera isolerer ham (avsnittet handlet om foto) og settingen legger tilrette for sjangeren. Filmen handler ikke om månen, den handler om Sam Bell :)

  6. Dag Sødtholt sier:

    Er det ikke nærmest meningen at Moon skal foregå i et lignende univers som 2001: en romodyssé tro? Har den ikke bortimot de samme tre-bokstavers-kodene, kanskje med samme skrifttyper til og med, på dataskjermene noen ganger? Den snakkende datamaskinen, med den behagelige stemmen, passer jo fint inn også…

  7. Erik Vågnes sier:

    Er det ikke litt rart at filmen heter Moon om den ikke handler om månen, men bare om Sam Bell? Månen må jo ha noe mer ved seg enn bare enn setting hvor man isolerer hovedpersonen (om det hadde vært helt tilfeldig hadde nok ikke Jones vektlagt dette ved å kalle selve filmen Moon vel?). Dette er selvsagt ikke noe mangel i artikkelen din som handler om det rent estetiske, men siden du uttalte deg i kommentarfeltet om det så måtte jeg bare spørre.

    Personlig var jeg veldig skuffet over Moon, som jeg følte bare var en alt for enkel videreføring av tematikken fra 2001, samt en dæsj kloning (kopi vs original som W.Benjamin har skrevet litt om). De få spørsmålene som blir reist har vi sett før, de blir ikke behandlet på en ny og frisk måte, handlingsmessig er den bare middels engasjerende og estetisk er den ganske lite spennende.

  8. peirik sier:

    Dag: Disse er tydelige referanser til 2001 ja. Verdensrommet som setting i sci-fi har ofte en isolerende kraft (In space no one can hear you scream) som man opplever i Bells manglende kontakt med sine overordnede på jorden. Isolasjon er Bells motgang, og det som gjør at han mot slutten av sin ansettelsesperiode begynner å miste fatningen.

    Erik: Dere misforstår hva jeg mener, hehe! Filmen foregår på månen, og det er sikkert derfor den heter Moon, dette sier jeg ikke noe imot. Men filmen handler ikke om månen, du sitter ikke og følger månens utvikling som karakter, eller heier på at månen skal vinne til slutt. Det er Sam (som nesten eneste karakter) du følger gjennom filmen, “Vi observerer til dels fra sidelinjen og er med på reisen (det faktum at han er på månen er etter hvert irrelevant)” nettop fordi vi følger Sams reise, vi tenker etterhvert ikke over hvor han er, men heller hvordan han reagerer på det han opplever. Dette er iallefall min oppfatning, det magiske med film er jo at det aldri er ét svar på noe :)

  9. Aleksander sier:

    Det er en helt vanlig ting å mislede publikum å få dem til å forvente at en film skal handle om noe så er det noe helt annet. Twisten starter i det man trykker play.

  10. Erik Vågnes sier:

    @ Peirik: “Men filmen handler ikke om månen, du sitter ikke og følger månens utvikling som karakter, eller heier på at månen skal vinne til slutt”. Jeg tror du tenker litt for narrativt; selv om månen ikke har en narrativ funksjon kan den ha andre, for eksempel metaforiske funksjoner. Jeg reagerte bare på at du kanskje litt for enkelt avfeide månens betydning i filmen.

  11. peirik sier:

    Ja, månen har selvfølgelig betydning for historien. Hadde handlingen funnet sted i en ørken eller på et romskip ville betydningen vært en annen. Akuratt som toget i Source Code, som en løpsk kule skutt mot hjertet av et metropol. Alle valgene han har tatt har en betydning, dette er veldig tydelig når filmene hans er såpass detaljerte affærer. Vanskelig å forklare hva jeg mener, håper ikke det kommer ut som om jeg ikke liker Moon, for det gjør jeg! :) Jeg liker alt ved den, særlig måne-elementet, men det jeg prøvde å nevne som et parantes i artikkelen var at filmen ikke vektlegger måne-elementet, vekten ligger i konspirasjonen og måten Sam takler oppdagelsen sin (og det at oppdagelsen kommer såpass tidlig føler jeg setter strek under dette).

  12. Siri Johnsen sier:

    Hva slags fotobøker kan du anbefale meg? Bøker om hvordan foto underbygger og forsterker historien og det som skjer foran kamera. Tenker på en bok med forskjellige teknikker som feks halve ansiktet lyst og andre halvdelen mørk når noen juger.

  13. peirik sier:

    @ Siri: Master Shots av Christopher Kenworthy
    Every Frame a Rembrandt av Andrew Laszlo
    The Filmmakers Eye av Gustavo Mercado
    og Cinematographer Style (både to bøker og en dokumentar med intervjuer) av Jon Fauer anbefales veldig sterkt!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>