dykk-i-allen-arkivene-5-undervurderte-perler

Dykk i Allen-arkivene: 5 undervurderte perler

Fra Woody Allens stillehav av en filmproduksjon, kan man fiske opp de aller mest kjente titlene og likevel sitte igjen med en karriere som er få forunt. Men nede i dypet finnes det et knippe filmer som aldri har har fått den oppmerksomheten de fortjener.

Her kan du plukke opp 5 anbefalinger fra mindre kjente hjørner av Allen-filmografien:

  • Broadway Danny Rose (1984) – En av Allens letteste, men avgjort morsomste filmer. Ikke direkte undervurdert, men helt klart oversett skildring av hverdagen til en manager som befinner seg i underholdningsbransjens lavere sjikt. For noen blir nok Allen vel hysterisk i hovedrollen (han overdriver de nevrotiske faktene til bristepunktet), men selv synes jeg denne parodien på ham selv forrenter seg i noen aldeles hysteriske enkeltscener.

  • Celebrity (1998) – Et fornøyelig og frekt essay om de berømte, rike og hesliges hverdag, med et lukseriøst birollegalleri. I lengste laget, men for det meste engasjerende og skarp. Dessuten severdig i kraft av å være et av fotograf Sven Nykvists to siste arbeider, og hans siste i sort-hvitt. Kenneth Branagh har måttet tåle mange piskeslag for sitt forsøk på å være Woody, men få har klart å fange Allen-karikaturens nevroser på en like overbevisende måte (med unntak av Allen selv, da).

  • Interiors (1978) – Denne filmen fikk flere Oscar-nominasjoner i sin samtid, og ble svært godt mottatt av amerikanske kritikere, men av en eller annen grunn har Interiors blitt stående som en mørk stesøster i Allens karriere, inneklemt mellom klassikerne Annie Hall og Manhattan. Dette var Allens første forsøk på å gjøre skandinavisk drama, og mange får en litt beklemt følelse når den bebrillede komikeren beveger seg over i Bergman-modus. Dem om det! Dette familiedramaet formidles med imponerende subtilitet, og styrkes av et fremragende arbeid fra fotograf Gordon Willis.

  • Radio Days (1987) – Dette er utvalgets eneste virkelige mesterverk. Mange Allen-fans setter den høyt, men i det store bildet har aldri filmen oppnådd klassikerstatus. Sannsynligvis fordi den åpenbart parafraserer Fellinis nostalgiske Amarcord; her blir Rimini Brooklyn, uten de helt store forskjellene. Men selv om jeg elsker Fellinis original, er jeg enda svakere for denne sjarmerende og observante barndomsskildringen – sannsynligvis fordi Allens humor appellerer mer enn Fellinis burleskerier. Auteurens varmeste, kanskje aller skjønneste film.

  • September (1987) – Her kan jeg i grunnen klistre inn det jeg skrev om Interiors. Riktignok er ikke denne helt på samme nivå, men Mia Farrow, Diane Wiest og ikke minst Elaine Stritch gjør fremragende prestasjoner. Atmosfæren er trykket, men dempet, i ibsensk ånd. Her kunne jeg også nevnt Another Woman med Gena Rowlands, som blant mye annet har noen utsøkte referanser til Bergmans Smultronstället.

http://youtu.be/u4nhRXEON3Y

Bildet er hentet fra Interiors.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 8 kommentarer

  1. Ole sier:

    Fine filmer. Jeg har flere undervurderte perler, kanskje de ikke er det, men folk prater for lite om de uansett – så jeg kommer med en lite appendix med andre Allen perler:

    “Bullets over Broadway” – Gangstere og teaterfolk i en salig blanding. John Cusak, Chazz Palminteri og Diane Wiest . Kanskje ikke undervurdert med 7 Oscar-nominasjer (og en statuett til Wiest), men ingen som prater om den lenger. Det burde de.

    “Stardust Memories” – Nok en Fellini-homage, men for en film! Et mesterverk! Allen spilller en filmregissør i kunstnerisk krise. Han har tidligere laget komedier, men vil nå lage mer seriøse filmer. Lyder kjent? Det syntes kritikere og publikum, som ikke likte at Allen gjorde narr av filmens publikum og kritikere. Hårsåre folk asså. En film som bare blir bedre og bedre.

    “Everyone Says I Love You” Woody Allen sin eneste musical. Supersjarmerende, og med et utrolig cast. Julia Roberts, Edvard Norton, Drew Barrymoore, Natalie Portman (som 13-14 åring), Tim Roth, Alan Alda, Woody Allen og ikke minst, den glitrende Goldie Hawn. En fantasi som ikke krummer et eneste hår, men klyper litt forsiktig i siden til rike liberalere. Allen sine favorittsanger blir noen ganger traktert, andre ganger forfinet i denne musikalen. Filmet med Allen sine sedvanlige stil – lange tagninger og folk inn og ut av bildet. Også har den muligens verdens beste erstatning for juletrefest – Grocho Marx-fest i Paris.

  2. Erik Vågnes sier:

    Jeg vet jeg er en minoritet, men jeg synes Curse of the Jaded Scorpion er veldig festlig. Hollywood Ending, Anything Else, Small Time Crooks (Allens verste?), Melinda & Melinda, Cassandras Dream, samt Vicky Christina Barcelona er de jeg regner som Allens dårligste.

    Når det gjelder undervurderte filmer, er min absolutte favoritt Love and Death. For en fantastisk morsom parodi på Dostojevskij/Tolstoj/Bergman etc. Jeg er enig i Radio Days, en kjempebra film, Broadway Danny Rose og Stardust Memories. Jeg er også svak for Manhattan Murder Mystery: en lettvekter, ikke så veldig original, men akk så underholdende og oppslukende. Og så synes jeg å huske at jeg likte A Midsummer Night’s Sex Comedy ganske så godt.

  3. Ole sier:

    Ble avbrutt når jeg så Curse of the Jade Scorpion, så jeg har aldri fått sett hele! Argh! Jaja.

    Jeg klarer ikke å si hva jeg syntes er den dårligste, liker alle sammen. Det er Woody Allen. Jeg er derimot veldig svak for Melinda og Melinda jeg da, siden det er den filmen som startet en positiv bølge av Allen-filmer. 90-tallet hadde noen hederlige unntak, men stort sett var ikke Allen på høyden da. Jeg syntes det har snudd – og at han nå er i en ny Gullalder. Selvom vi har eksempler på minor-Allen filmer også nå (Scoop, Cassandras Dream), har han lagd flere filmer som jeg uten å nøle vil kalle mesterverk. Denne nye gullalderen begynte med Melinda og Melinda. Den var et friskt utgangspunkt til en typisk Woody Allen film. Halvt morsom, halvt seriøst; Sånn som auteuren Woody Allen har vært.

    Love and Death elsker jeg også. Den er så sitatvennelig – også tar den store temaer veldig på kornet. Manhattan Murder Mystery var min første Allen film (en gang på tv for tusen år siden), så det er jo en klassiker.

  4. Per Christian sier:

    Ole; artig at du skulle nevne Melinda & Melinda da dette var den første Allen filmen jeg så og som fikk meg interessert i hans filmer. Selv i dag etter å ha sett mye av hans filmografi står fortsatt Melinda & Melinda høyt i kurs hos meg. Hans filmer er jo stort sett perler på en snor og jeg gleder meg til å se hans nyeste film på kino.

  5. Torleif Torkelsen sier:

    Av de 5 filmene dere lister opp har jeg ikke sett de to sistnevnte. Interriors må jeg innrømme jeg synes var noe møl som aldri var i nærheten av å være troverdig. Står nok igjen som den av Allens filmer jeg liker minst.

    Cassandra’s Dream synes jeg er den mest undervurderte. Den beste filmen han har laget de siste ti årene, og i det hele tatt den mest vellykede av hans tre “Forbrytelse og Straff” filmer.

    Small Time Crooks er også verdt å nevne. Filmen i seg selv hører på ingen måte hjemme blant Allens mest vellykede, men den er verdt å se for Elaine Mays prestasjon. Synd hun ikke jobber (Ishtar satte vel en stopper for hennes karriere…)

  6. Ann-Sofi S. Emilsen sier:

    At ingen nevner “Sweet and lowdown” er jo en tragedie! Mockumentaren fra 1999 viser Sean

  7. Ann-Sofi S. Emilsen sier:

    … Penn i en av hans kanskje aller beste roller som Emmet Ray – den nevrotiske gitaristen som gjør i buksa når Django Reinhardt er i nærheten. I tillegg er det en av Allens beste når det kommer til visuell estetikk/ filmfoto.

  8. Karsten Ekren sier:

    Og Mighty Aphrodite,! som jeg første gang syntes ble for masete, men som jeg siden har opplevd som en av hans morsomste filmer. Mira Sorvino fikk Oscar for beste birolle, og leverte det jeg husker som den mest rørende takketalen jeg har sett, i det hun avslutningsvis takker skuespillerpappa, Paul, som blir fanget av kamera i det han knekker sammen i hulkegråt.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>