Analysen: Varg Veum – Svarte får (2011)

Denne analysen er skrevet i forbindelse med filmens videorelease.

Varg Veum – Svarte får er i utgangspunktet en laber affære. Intrigen oppleves som merkelig intetsigende og lite engasjerende. Det er svært lett å finne hovedårsaken til dette, for Lene Nystrøm er dessverre helt inadekvat i rollen som Karin, kjæresten til Varg Veum (Trond Espen Seim). Kun i et par scener – når hun gråter i armene hans tidlig i filmen og når hun skrekkslagen angripes av de to skurkene i filmens klimaks – gjør hun noe som helst inntrykk. Utenom dette blir så godt som alle replikkene avlevert med samme daffe monotoni – og hele skikkelsen er fullstendig uten nærvær og utstråling. (Tormod Vassel i rollen som datageniet Joachim forsøker for øvrig å gjøre henne rangen stridig på de samme punkter.) Dette blir naturligvis et stort problem da Karin er sentral i selve intrigen; først som søsteren til en narkoman kvinne ved navn Siren som myrdes ved å bli påkjørt av en bil, og i avslutningen, der hjertene våre skulle ha hamret av spenning under Veums kappløp med tiden for å redde Karin fra to paranoide mordere.

Med disse helt grunnleggende problemene er filmen i utgangspunktet kraftig ute å kjøre. Men at dette vaklevorne byggverket skal falle ytterligere sammen – og det så ettertrykkelig – ved kun den spinkleste tankevirksomhet er likevel overraskende. For intrigen er preget av kortsiktig, noen ganger komplett fraværende, tenkning. Filmen er allerede såpass mislykket – og klarer dermed ikke å oppnå suspension of disbelief – at de logiske bristene trer desto tydeligere fram. Naturligvis kan man ikke kreve nitid realisme i spenningssekvenser à la dem man finner i filmens avslutning, men det myldrer av merkverdigheter her, og denne analysen skal forsøke å demonstrere dette.

I utgangspunktet hadde jeg også tenkt å ta for meg et annet aspekt ved filmens store skjødesløshet, nemlig dens mange kontinuitetsfeil. Jeg hadde tatt snapshots fra DVD’en i illustrasjonsøyemed, og spesielt scenen der Siren blir overkjørt ville vært sentral – den synes å være skutt på minst to forskjellige veistrekninger, og Veums bil ser ut til å være parkert på tre, kanskje fire, forskjellige steder langs de to forskjellige veistykkene. Men så snart jeg begynte å nøste på de intrigemessige svakhetene, innså jeg fort at jeg hadde mer enn nok, og mer medrivende, stoff. Så denne gang vant teften for den gode historien over den mer skolemesteraktige tilnærmingen med figur 1, figur 2 osv.

En svært feilbarlig detektiv

Varg Veum gjør mange feil i løpet av filmen, men de kan unnskyldes med at han er i en viss affekt siden kjæresten hans er direkte involvert i handlingen, og at dette medfører store problemer for forholdet. Likevel føles det merkelig at han midt på natten kjører til et uspesifisert sted og legger seg til å sove i bilen, når han vitterlig synes å disponere et nyinnflyttet hus. Men i generøsitetens navn, la oss si at han, nå som forholdet har blitt forsuret, ikke orker tanken på å sove i den samme sengen der han tidligere hadde het sex med Karin. Likevel virker dette mest som en søkt måte å plassere Veum i en posisjon der han kan overraske en mystisk mann idet denne stikker en hånd inn gjennom bilvinduet. (Hendelsen, i tillegg til et påklistret drama der og da, viser seg å være viktig for å få Veum til å forstå hvordan ting henger sammen senere i filmen.)

Mer utilgivelig er det at den erfarne privatetterforsker Veum, like etter det lille basketaket, ikke er i stand til å oppdage at bilen som står parkert like i nærheten, etter alt å dømme, er identisk med bilen som kjørte på Siren – og som Veum selv tidligere har beskrevet for politiet. Som mange ganger før i filmen – for denne bilen følger stadig etter karakterene – er kameraet plassert inne i bilen uten at vi ser føreren. At vi nå ikke ser den store stjerneformede sprekken i frontruten, som oppsto under drapet på Siren, trenger nødvendigvis ikke være en feil, da forgrunnen er såpass ute av fokus at skaden ikke nødvendigvis vil være synlig. (Den kan muligens være utenfor billedrammen).

Spektakulær finale – når det gjelder logisk brist

Men det er først under filmens finale at ting virkelig går av skinnene. Karin befinner seg alene – bortsett fra sin døende mor – i huset sammen med to menn, uvitende om at de er morderne Veum har vært på jakt etter. (Det er for øvrig forferdelig søkt at Veum, som burde ha et stort kontaktnett, istedet velger ytterligere å involvere Karin i denne farlige intrigen.) Hun går ut for å kaste en pose søppel. Plutselig legger hun merke til sprekken i frontruten på mordernes bil – og lenger ned på ruten noen hårstrå. Her er all troverdighet kastet på båten, med det kortsiktige mål for øye at Karin skal forstå at det var de to husgjestene som kjørte på søsteren Siren. Riktignok er de to uerfarne som forbrytere og i tillegg temmelig narkomane, men at mordere skal ha kjørt rundt i over et døgn med svært tydelige, fellende bevis på frontruten? Nei, det er umulig.

Umiddelbart etter ringer Karins mobiltelefon. Det er Veum som ringer og fortvilet forsøker å fortelle henne at hun må komme seg ut av huset uten at gjerningsmennene ser det. Men telefonen er i mordernes hender, og de har listet seg ut av huset etter Karin. Et kort basketak følger, de ramler ned en liten skråning, og etter at de har overmannet henne, begir alle tre seg opp mot tunet igjen.

En lastebil til besvær

Imens har vi sett Veum foreta samtalen, mens han kjører lastebil. Sammen med tre politibiler er han på vei for å redde henne. Men det haster, så hvorfor kjører han lastebilen? Nå har ikke jeg store motoriserte kunnskaper, men politibiler burde vel ha bedre kjøreegenskaper – så hvorfor har han ikke forlengst hoppet over i en av dem?

Lastebilen har Veum rappet fra to andre kjeltringer fra et sidespor i intrigen vi ikke trenger å dvele ved (men det er først da Veum skjønner at Karin er i livsfare). Nå ringer han på et tidspunkt da politibilene allerede har rukket å slutte seg til ham, hvilket må ha kostet et godt stykke tid. Så hvis det var så farlig for henne, hvorfor ringte han ikke Karin med en gang? En forklaring kan være at det ikke er noe poeng i å få Karin til å stikke av – selv om hun burde ha sjanser til å kunne gjemme seg – hvis det ikke er noen i nærheten til å redde henne. Men hvorfor ringe mens Veum stadig er underveis – er det ikke bedre å vente til han og politiet er helt framme?

Omsider kommer kortesjen fram. Men politibilene har parkert merkelig nær huset, enda det er et stort poeng at morderne ikke må vite at de har kommet. Den evinnelige lastebilen er også på plass – er det ikke et poeng å være stille? Det å ankomme ved hjelp av en bråkete lastebilmotor er vel ikke akkurat spesielt diskret?

Time warp

Men det blir enda bedre. Karins basketak med morderne foregår under skrik og hyl. Likevel hører ingen av de ankomne redningsmennene, med alle sanser i helspenn, noen verdens ting i den stille natten, før Karin og morderne kommer til syne over toppen av den lille skråningen. Som om den lille forhøyningen i terrenget magisk skulle ha fjernet all støy. Men filmskaperne klarer også å toppe dette. Etter at morderne fanger opp Veums advarende telefonsamtale, starter basketaket med Karin umiddelbart, og tar ikke mange sekundene. Vi ser Veum ringe fra lastebilen kjørende på noe som ligner en motorvei. Hvor sakte skal morderne ha tilbakelagt skråningen før de kommer seg opp på tunet igjen? Hvor lynraskt skal Veum i sin stolte lastebil ha ankommet huset?

Selv om veien skulle vise seg å være i nærheten av Karins hus, er det likevel umulig å få dette til å henge sammen rent tidsmessig. Faktisk bruker Veum og politimennene omtrent like lang tid etter at de har parkert ved huset på å forberede aksjonen, som morderne bruker på telefonsamtale og basketak. Ja, faktisk er Veum nesten framme så tidlig ved huset at han burde ha vært i stand til å overhøre sin egen telefonsamtale – som om han var en karakter i en djevelsk komplisert tidsreise-science fiction, med «time warps», møter med seg selv, og det hele.

Vi kunne fortsatt lenge til; bandittene overmannes når et magasin tilfeldigvis faller ut av en pistol, Veum står klar med nøklene til kjeltringenes bil i et utslag av overmenneskelig clairvoyant planlegging… Men vi får stoppe her.

Det er egentlig ganske fantastisk at det går an. Det er nesten som man snakker om en sterk søknad til et visst forbund.