Montages så «Play» ved filmfestivalen i Cannes i mai 2011, og denne artikkelen ble opprinnelig publisert da i forbindelse med vår festivaldekning. Filmen fikk norsk kinopremiere fredag 27. januar 2012.

*

Cannes 2011: Ruben Östlunds Play figurerer i sideprogrammet La Semaine de la Critique. Hans De ufrivillige ble vist i Un Certain Regard tilbake i 2008. Han har tidligere laget kortdokumentaren Låt dom andra sköta kärleken, dokumentaren Familj igen, spillefilmen Gitarmongo og kortfilmen Scen nr: 6882 ur mitt liv.

De Ufrivillige var for meg en blandet opplevelse. Men brorparten av segmentene var nærgående og ubehagelige slik nordisk film sjelden er utenfor Lars von Triers rike. De var velspilte til fingerspissene – spesielt sekvensen med to dritings tenåringsjenter på trikken plasserte meg som voyeur i setet slik jeg aldri tidligere har opplevd. Filmen kledde av det nordiske sosialdemokratiet, strippet det for empati og menneskelighet og reduserte det isteden til en serie direkte kleine forestillinger om sosial apati og desperasjon. Norden hadde endelig hadde fått en ny filmskaper å hevde oss med internasjonalt, og svenskene fortsatte sin posisjonering som regionens mest interessante filmnasjon.

Spol frem et par år og Östlund har premiere på kortfilmen Hendelse ved bank på Berlinalen, en film som det sies skal være en forsmak på hans neste film Play. Den vinner Gullbjørnen og går sin seiersgang på verdens kortfilmarenaer, samtidig som regissøren ferdigstiller sin neste film med forventninger om deltakelse i hovedkonkurransen i Cannes.

Noen måneder senere er vi i Cannes, der Play av en eller annen grunn ender opp i det uoffisielle sideprogrammet Quinzaine des Réalisateurs. Trass i suksessen med sine to tidligere produksjoner, har altså Cannes-festivalen i seg selv ikke tatt ut Östlund denne gang. Men gudskjelov har noen sett verdien av å innlemme svensken, og Play kan få sin verdenspremiere her nede allikevel. Det er utvilsomt med veldig store forventninger vi benker oss til i Théâtre Croisette. Køen utenfor var blant de lengste vi har sett her nede, og summingen i salen tilsier at flere enn oss er spente på hva svensken har funnet på denne gangen.

Det starter akkurat slik vi forventer: rett på med en grell total som avslører et intetsigende kjøpesenter – i så måte identisk med åpningsinnstillingen i Hendelse ved bank. Men som i kortfilmen begynner snart kameraet å søke rundt i sitt eget bilde, og fanger etterhvert inn to blonde gutter stående i den ene utkanten av bildet. Stemmene deres dukker også opp, og på bare et par sekunder er vi plassert der Östlund ønsker oss – på utsiden, men med akkurat passe avstand til å dissekere det som skjer – til å bli påvirket og engasjert, som blindpassasjerer på det som etterhvert utvikler seg til en roadmovie der vår plass er i følgebilen gjennom Gøteborg. Min første reaksjon er at guttene påminner meg om den klassiske unge skandinaviske guttungen anno 2011 med merkeklær av mest snobbete type og utstyrt med siste nytt av teknisk utstyr fra middelklassefamilier med helt ålreit økonomi. De fremstår som en oppkledde voksne, men den dårlige holdningen og uutviklede motorikken avslører de som keitete barn i altfor store klær.

Konflikten kommer umiddelbart etter. En gjeng mørkhudede gutter står noen meter bortenfor de etnisk svenske. De er litt eldre, litt tøffere og med atskillig mer attitude. De er kledd i svart, har hetter og et kroppspråk som varsler en helt annen holdning. Store bevegelser med armene varsler om opprørskhet, og når stemmene deres bryter gjennom kjøpesenterets innestengte atrium er de truende og aggressive. Før jeg rekker å tenke at Östlunds karakterer her er både karikerte og fordomssfulle, merker jeg at jeg selv forlengst har plassert de i lignende kategorier i hodet mitt. Innvandrere og invaderere mot blåøyde og blonde barn. Og jeg vet selvsagt at gjengen kommer til å rane de to svenske guttene før de gjør det. Først når det hele er ferdig, og de svartkledde haster videre mot neste offer, innser jeg skamfullt at Östlund har blottstilt mine fordommer.

Plays første 30 minutter er skandinavisk film på sitt aller, aller beste. Og regissøren som står bak kamera er utvilsomt den mest interessante filmskaperen vi har her oppe i nord. For selv om jeg etterhvert faller litt ut av Östlunds moralske fabel om feilslått integrering, er det liten tvil om at dette er hans beste film sålangt i det som tegner til å bli en helt særegen filmografi. Den er atskillig jevnere enn De ufrivillige, mye fordi det også er en mer avmålt og subtil satire vi får servert denne gangen. Östlunds prosjekt og særegenhet fungerer også bedre når han holder seg til én historie, og isteden bygger opp hint av subplottet underlagt dette overordnede fremfor i kryssklippede sekvenser der alt skal spille hovedrollen. Det kleine i De ufrivillige eksisterer i høy grad også her, men det ligger mer som en følelse filmen igjennom enn i direkte frontalangrep som eksempelvis sekvensen på lærerrommet i hans forrige film. Når jeg allikevel etterhvert faller litt av, er det mest fordi kategoriseringen av de svarte mot de hvite – de snille mot de slemme, blir litt for uimotsagt filmen igjennom. Der førsteakten greide å speile mine egne ubevisste fordommer, blir det snarere det motsatte etterhvert som handlingen skrider fremover, og midtveis i sisteakten er jeg på et stadie der jeg irriterer meg mer over alle de andres fordommer. Således mister filmen mye av sin slagkraft overfor meg som individuell publikummer. Så skal det sies at det hele avsluttes med en helt nødvendig sekvens der mye av dette reeteableres, og den ubehagelige følelsen i magen blir derfor igjen tilstedeværende.

Men kanskje var det nettopp det Östlund ønsket – å først avkle fordommene våre, deretter vise oss de utenfra gjennom «de andre» for deretter igjen å overraske med et realt knyttneveslag. Isåfall lykkes han fullstendig, for når rulleteksten kommer er det liten tvil om at ubehaget sitter godt plantet i både hode og hjerte. Med Play posisjonerer Östlund seg som Nordens mest interessante filmskaper, trass i at Cannes-festivalen altså ikke fant det interessant nok til å ta med i sin hovedkonkurranse.