«Source Code»

Source Code – med historien i førersetet

Artikkelen inneholder ingen spoilere.

Etter at 90-tallets effektstyrte science-fiction kulminerte med The Matrix i 1999, ble sjangerens rolle som samfunnsrefser igjen tatt på alvor utover i 00-tallets første tiår. Danny Boyles 28 Days Later, Steven Spielbergs A.I: Artificial Intelligence og Richard Kellys Donnie Darko er eksempler på titler som med retrospektivt blikk kan leses som forløpere til den posisjonen science fiction-filmen befinner seg i i dagens filmlandskap. Titler som Neill Bloomkamps District 9, Duncan Jones’ Moon, Shane Carruths Primer og nevnte Boyles Sunshine er kroneksempler fra bølgen av lavt budsjetterte, men kløktige uttenkte science fiction-titler de siste årene har gitt oss. Sjangeren anno 2011 er mer levende enn på lenge, frontet av nye registemmer med orginale ideer både narrativt og visuelt. Duncan Jones’ andre film, Source Code, fortsetter denne utviklingen, og vil om noen år sannsynligvis refereres til som en klassiker à la de ovennevnte.

Source Codes store styrke ligger i manuset til forholdsvis ukjente Ben Ripley, og spesielt i hvordan han evner å skape en publikumsopplevelse selveste Alfred Hitchcock ville vært misunnelig på. Handlingsforløpet er tett og kløktig bygd opp med plottrådene spunnet finurlig rundt det som vi raskt skjønner er atskillig mer komplekst enn det filmens første minutter tilsier. Klassisk science fiction i actionformatet drives ofte fremover av én enkelt idé, og da gjerne relatert til et konsept – vår evne til å forutse drap i Minority Report eller mokumentargrepet i District 9. Men dessverre går slike filmer ofte tom for bensin allerede i førsteakten, og nivået på actionsekvenser og visuelle tablåer blir isteden filmens eventuelle styrke. Et kroneksempel er Matrix-trilogien, der regissørene ikke evnet å holde på vår fascinasjon for selve ideen lenger enn ut første film (vel, det er delte meninger om det), og de to siste i trilogien både i markedsføring og innhold så seg nødt til å prioritere nettopp visualitet og actionsekvenser.

Science fiction krever derfor mer enn kanskje noen annen sjanger en forståelse av balanseforholdet mellom handlingsfremdrift og publikumsopplevelse. Kanskje er det også nettopp derfor denne sjangeren er så fascinerende når den lykkes. Blade Runner, Tilbake til fremtiden, Alien, Terminator 2 – få opplevelser kan sammenlignes med en gjennomført science fiction-film. Med Source Code lykkes manusforfatter Ripley med nettopp å holde på interessen og fascinasjonen for filmens overordnede premiss. Det er ganske enkelt fordi Source Code sin basisidé – vi har lært oss å plassere et menneske i en annens kropp i kampen mot terrorisme – raskt viser seg å ikke være historiens drivkraft. Snarere tar den etter førsteakten raskt posisjon som enkel rammefortelling, og lar et atskillig mer besnærende handlingsforløp utfolde seg. Resultatet er en film jeg ganske enkelt elsket fra første til siste kamerainnstilling.

Jake Gyllenhaal i «Source Code»
Jake Gyllenhaal i «Source Code»

Jake Gyllenhaal har hatt en ganske så turbulent karriere etter Oscar-nominasjonen for Brokeback Mountain. På papiret må sjongleringen av høyt profilerte star vehicles som Prince of Persia og lavmælte drama som Brothers ha smakt veldig godt i munnen på en skuespiller som samlet kred med indiefilmer som Donnie Darko og The Good Girl. Men de seks årene som har gått siden det sublime portrettet av Jack Twist har sakte avkledd Gyllenhaal som en skuespiller uten nettopp spesielt god smak. Som prinsen fra Persia var han hverken tiltrekkende eller troverdig, mens innsatsen i mer skuespillerkrevende drama har vært preget av et distansert uttrykk fjernt fra den gnisten som både gjorde ham til den mest sexy mannen i pysjamas noensinne og fanget Hollywoods stjernekikkert.

Det er dessverre også den samme distansen som preger hans rolle i Source Code, trass i at dette er det første manuset der Gyllenhaal gis muligheten til å kombinere sin status som kjekkas og Hollywood-stjerne med en karakter som også har mye emosjonell valuta. Det er få mannlige Hollywood-stjerner forunt å makte en slik sjonglering – Tom Cruise har aldri fått det til, Nicolas Cage gidder ikke en gang forsøke lenger, Hugh Jackman har valgt å redusere det hele til arketyper, mens Johnny Depp som oftest blander det hele inn i den øvrige syretrippen. Ja, kanskje er Brad Pitt og Christian Bale de eneste som virkelig gir oss muligheten til å dyrke en stjerne, samtidig som de bygger emosjonelt engasjerende karakterer.

I en gjennomgang av Source Code er dette perspektivet viktig fordi produsentene nok tenkte en stjerneskuespiller ville være filmens fremste trekkplaster i det som må ha vært en vanskelig film å markedsføre. Det er interessant av mange årsaker, men mest fordi filmens fremste kvalitet ender opp med å bli nettopp historien. Kanskje er det allikevel et kvalitetstegn og en forsmak på hvor en utvilsomt talentfull skuespiller som Gyllenhaal bør holde seg – i handlingen som et element blant flere, ikke som titulert publikumsmagnet.

Source Code har ikke gjort det spesielt bra på kinoer i USA, med sålangt litt over 50 millioner innspilte dollar. Med et produksjonsbudsjett på 32 millioner hadde man nok forventet at filmen ihvertfall ville spille inn det dobbelte. Det internasjonale markedet ser derimot lysere ut, og totalt vil filmen huskes som en aldri så liten hit. Det lover godt for regissør Duncan Jones, som skal ha mye av æren for at Ben Ripleys manus fungerer så bra på lerretet. Etter å ha vekket interessen til Hollywood med Moon, bekrefter langt på vei Source Code at Jones er en av disse filmskaperne som får mye ut av lite. Der en filmskaper som Christopher Nolan stadig tøyler lerretet med sine grensesprengende, men høyt budsjetterte ideer, har Jones nå med bare to filmer vist sin styrke i lavt budsjetterte science fiction-filmer. At mange derfor har kategorisert Jones som Nolans lillebror er derfor kanskje ikke så overraskende, ikke minst fordi han nettopp setter historien i førersetet. Joda, Nolan i dagens utgave er atskillig mer raffinert, men også han startet på dette nivået – Memento er hverken bedre eller mer original enn Moon og Source Code. I en slik kontekst er det derfor med store forventninger jeg ser frem til hva Jones nå skal gjøre, og ikke minst hva som vil komme når han får litt større budsjetter å leke med. Visuelt er nemlig Source Code bare en helt ålreit affære, fjernt fra det sofistikerte uttrykket han demonstrerte i Moon. Det gjør allikevel ingenting, for overføringen fra manus til lerret hadde ikke tjent på et mer eksplisitt visuelt uttrykk.

Source Code anbefales på det sterkeste for alle som elsker raffinert og smart science fiction, som vet å ta sitt publikum på alvor.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 30 kommentarer

  1. Robin sier:

    “Memento er hverken bedre eller mer original enn Moon og Source Code.”

    Ikke drit deg ut a

  2. Denne ser jo faktisk ordenlig gøy ut!

  3. Robin – hadde vært atskillig mer interessant med noen motargumenter, fremfor å få beskjed om at man «driter seg ut».

  4. Aleksander H sier:

    Eirik – Det er jeg helt enig i. Venter fortsatt på motargumentene i debatten under artikkelen om Play.

  5. Dag Sødtholt sier:

    SPOILER
    Jeg likte faktisk slutten på filmen også godt, selv om jeg etter å ha skummet noen norske anmeldelser ser at mange klager på den, at den er påklistret og ulogisk.

    Er det noen som kan bekrefte mitt litt tåkete minne om at hovedpersonens viktige tekstmelding (mail?) blir sendt i løpet av den aller siste perioden han er ombord på toget? Hvis så, burde det overhodet ikke være noe logisk problem her, for denne meddelelsen krysser da ikke over fra en virkelighet til en annen.

  6. Dag: Du husker rett.

  7. Jonas G sier:

    Kan vi ikke alle bare være venner da? Jeg skal se på The Rock i kveld

  8. Robin sier:

    Eirik; Greit at du ikke liker Memento, jeg syntes heller ikke den er perfekt, men et så hinsides idiotisk utsagn som at Source Code (forøvrig en middelmådig film) er mer original enn Memento – en av de mest kreative, toneangivende og originale filmene vi har fått servert de siste 20åra, fortjener ikke motargumentasjon engang. Jeg burde egentlig bare latt det passere stille og fredfullt ettersom du tydligvis ikke vet hva som ligger i begrepet original.

  9. Robin – Vi liker temperatur i kommentarfeltene her på Montages, men har lite respekt for folk som oppfører seg dårlig. At du ikke liker Source Code er én ting, men jeg håper du forstår at din subjektive mening ikke innebærer at du kan slenge ut stygge kommentarer over en lav sko.

    Når det er sagt – jeg anser også Memento som akkurat det du beskriver, men falt også veldig for Source Code, noe artikkelen over er et uttrykk for. Der er vi altså fullstendig uenig, og det forklarer også hvorfor jeg hever den opp til et helt annet nivå enn du gjør. Og ja, jeg anser den som like original som Nolans debutfilm. På tampen – hvis du er interessert, kan du lese min lengre hyllest til Nolans karriere, der også Memento blir gjennomgått.

  10. Lars Klevberg sier:

    ———————SPOILERALERT———————–

    Må si jeg ble litt overrasket når jeg så den positive vinklingen av denne filmen. Jeg så SC her om dagen, og satt tilnærmet alene i kinosalen. Forstod raskt hvorfor jeg gjorde det.

    La meg uansett starte med at Duncan Jones briljerte med sin regipenn på MOON. Sjelden har jeg blitt så fasinert av en så liten, men ikke ubetydelige film. Judge me by my size, do you? Nope.

    SC har et underfundig manus. Jeg liker ideen. Jeg liker symbolikken med at bomben er på et tog, og hvordan det underbygde historien. Jake G gjør en god jobb, men han er for meg den eneste teltstanga som fungerer, noe som gjør at teltet uansett ser ut som en sliten tipi.

    De standariserte beatsene man får servert i starten av en time-travel historie er her utrolig kjedelige. Noen søler kaffe på skoen hans, billettkonduktøren spør om billett etc etc. Etterhvert blir de en plage, istedet for et smil om munnen om fasinasjonen ved det å reise i tid.

    Historien begynner jo med drivkraften om å finne gjerningsmannen\stoppe bomben. Etterhvert blir denne hovedmotivasjonen justert ned, og hans ønske om å komme nærmere jenta justert opp. Det er forsvåvidt greit, og en fin liten vridning i manus. Men det er jo måte på hvor impotent det kan gjøres! Hvis det å desarmere bomben justeres ned, så burde den nye drivkraften være dobbel så stor. DET ER DEN IKKE! Den er kjedelig, og jeg bryr meg ingenting om ho dama. Hun er irriterende, og at de skal kunne forstå hverandre så godt ila den tiden synes jeg blir lite hensiktsmessig.

    Ok, tilbake til det å desarmere bomben, redde toget. Her må Jake G kjempe sin sak (!) for å få lov til det. Og når det skjer, når han endelig cuffer antagonisten så er det så kjedelig, så lite attraktivt at jeg blir en smule irritert. Dette er personen, som ikke bare har drept alle på toget 1 gang, men faktisk MANGE ganger. Jeg forventer, selv om det nå ikke er hovedfokuset, at det er mer spektakulært. En liten dialog, en telefonsamtale og så forsvinner antagonisten på første tog til endestasjon.

    Og en annen ting som var dårlig var når han tidligere kom så langt som å fange antagonisten i hans egen bil. En bil som er så til DE GRADER rigget til å være en bombe at når Jake G sin karakter spør om han kan se i den lille boksen i bilen, den som tydeligvis er avgjørende for hans forståelse for at det faktisk er en bombe, ja da vred jeg meg i stolen, og håpet at CIA nedjusterte Source Code programmet så vi slapp å se de 8 minuttene igjen.

    Men det skjedde ikke, og vi stifter mer bekjentskap med de som lagde programmet. Som vanlig så skriver man inn en karakter som bruker interessante ord, pakket inn i et mumlende språk, og har en nedlatende holdning til alle som stiller kritiske spørsmål. Det er selve forholdene til karakterene som gjør filmen svak. Utviklingen til Vera Farmiga sin karakter er lite troverdig. Jeg tror ikke på hun, og det hun går igjennom. Jeg tror ikke på Jake G sin karakter når han begynner å like kvinnen på toget. Og hun tror jeg definitivt ikke på. Og det hele topper seg med standupen på toget, og den påsmurte goodwibesen som kommer av det. Det blir for enkelt, men også for vanskelig. Tematikken er obskør nok, la nå i det minste karakerene få lov å puste før de bestemmer seg for så viktige valg som de tar i denne filmen. Og da tenker jeg ikke på valget om å finne gjerningsmannen. Det er de tingene her jeg synes er viktig. Motivasjonen til karakterene er helt essensielt. Hvordan de fysiske lovene besitter seg, eller hvordan reglene er, det kan jeg svelge unna med nok popcorn, men selve interaksjonen, det som får de til å gjøre drastiske ting. Det manglet her. Jeg følte ingenting for de, og etterhvert ble jeg så lei at jeg gledet meg til de 8 minuttene var gått, slik at jeg nok engang kunne se de bli sprengt til ragnarok! Og det ble de!

    Memento, District 9 og mange andre gode filmer som du nevner hadde denne drivkraften. Denne utrolig viktige ingrediensen. Dessverre synd du nevner de i samme åndedrag. Det er ikke SC gjort seg fortjent til .

    Filmen kommer garantert ikke til å bli noen kulthit. MOON kunne blitt det, og den er atskillig mye bedre enn den her. Det blir spennende å følge Duncan Jones videre, han er fasinerende.

    Men jeg håper han bruker lengre tid på å flette ut de viktige interaksjonene, og selve motivasjonen til handlingene. Her er det lite troverdig.

    Og legg til Russel Crowe på listen over skuespillere som bygger emosjonelt engasjerende karakterer.

    Jeg anbefaler ingen å se Source Code. Kanskje hvis du vil se hvordan Chicago ser ut før den blir Bayheméd.

    Bra artikkel, Eirik. Men er ikke enig med deg her:)

    I et alternativt univers blir filmen en kulthit, i et annet en kassasuksess. I vårt univers blir den middelmådig.

    L

  11. Likte Source Code veldig godt, men sitter kanskje ikke helt igjen med følelsen av at jeg vil huske den spesielt lenge. Kanskje var det fordi den visuelle stilen minnet om en amerikansk spenningsserie, eller kanskje var det fordi den ble vist på et mellomstort lerret (måtte vike plass for Pirates of the Caribbean i Lillehammer Kino), og at den derfor føltes mindre enn den egentlig var. Jeg finner med andre ord ikke noe spesielt å sette fingeren på som trekker det noe særlig ned.

    Personlig likte jeg Moon bedre. Men det er morsomt å se hvordan Duncan Jones har laget omtrent den samme filmen to ganger:
    En mann oppdager at han er sperret inne i et menneskeskapt maskineri, og har en jobb å gjøre for å finne ut av situasjonen. Til slutt greier han å bryte seg ut av maskineriet. (Forskjellen er vel at i Moon er det dette som er plottet, mens i Source Code er dette rammen).

    Er forøvrig uenig i at Matrix kun er en effektstyrt science fiction film, men den diskusjonen kan tas en annen gang ;)

  12. Sveinung Wålengen sier:

    “Refereres til som en klassiker”?! Jeg setter pengene mine på det omvendte: Om noen år vil Source Code fremstå som en corny sviske, fjernt fra klassikerbegrep og lister med innovative science fiction-favoritter.

    Denne filmen ble altfor tøysete for meg – jeg har ingen ting imot litt ulogiske brister og teknologisk mumbo jumbo, men jeg synes Source Code lente seg altfor mye på teknologiske premisser som jeg ikke kjøpte i det hele tatt. Når filmen mot slutten ender temmelig forutsigbart, og det i tillegg slenges på noen unødvendige, hollywoodifiserte scener – ja, da var det ikke mye igjen å hente for min del. Visuelt sett er den som nevnt ganske uinteressant.

    Jeg føler Duncan Jones sliter med det samme her som i Moon: Alt ligger til rette for at det skal bli en tankevekkende science fiction-film, men det ebber ut i noe ganske ordinært og tørt. “Var det alt?”. Når det er sagt synes jeg Moon var på et helt annet nivå enn Source Code.

  13. Dag Sødtholt sier:

    SPOILER
    Lars: Motivasjonen til hovedpersonen er å ta tilbake kontrollen over sitt eget liv – jenta er bare en del av dette. Det er heller ingen vits i å gjøre noen stor ståhei ut av at terroristen til slutt blir tatt av hovedpersonen, fordi han er ikke viktig lenger – han har allerede blitt fanget i den virkelige verden, som resultat av det hovedpersonen har funnet ut under sine opphold på toget.

  14. Lars Klevberg sier:

    @Dag: Ja, selvfølgelig. Men det at vedkommende tar det valget, at han forstår at det er DET han vil. Er ikke godt nok, synes jeg.

    Og jo, jeg synes det ER viktig å gjøre en stor ståhei ut av å ta terroristen. Lufta gikk litt ut av ballongen. Skal du erstatte noe som har vedvart så lenge så kan du ikke risikere vakum. Det skjedde her.

    L

  15. Robin sier:

    Eirik; Ser den, jeg var i overkant surmagret der ja, beklager.

  16. Dag Sødtholt sier:

    Lars: Jeg synes overhodet ikke det er noe rart at en uhyre intelligent og tidligere handlekraftig person ønsker å få tilbake kontrollen over sitt eget liv. Det er egentlig ikke noe valg, ikke noe man behøver å tenke over, det er noe helt grunnleggende.

    Jeg har ikke tenkt over det før, men filmen kan faktisk ses som en metafor for en anti-militaristisk holdning. Som tidligere soldat har han alltid vært parat til å utføre ordre, som en brikke i et spill – men når han nå er kommet i en situasjon hvor dette blir rendyrket, at han overhodet ikke har noen egen vilje lenger, setter han foten ned og sier nei til å være et lydig redskap.

    Trist at lufta gikk ut av ballongen for deg, men jeg føler at det du etterlyser angående terroristen hører hjemme i en mer konvensjonell film.

  17. Lars Klevberg sier:

    Dag: Jeg forstår veldig godt! Det er dog at Jake G sin karakter er der for EN grunn. Det er fordi terroristen har plassert bomben der. Det er ingen andre grunner til at Jake G sin karakter opplever det han gjør. At han går igjennom alt dette. Eneste grunnen til at han gjør det er fordi terroristen valgte å plassere den bomben der. Etterhvert lærer Jake G sin karakter mer, og han forandrer seg, good enough. Men, jeg synes den klassiske dramaturgien ikke er fullendt. Han kommer seg ikke videre før han fikser det! Og det øker min forventning. Behøver ikke å innebære en scene med en tidligere kokk med hestehale og en kniv, stucked på et tog, men ihvertfall litt mer enn en tåre fra kinnet til terroristen:)

  18. Dag Sødtholt sier:

    SPOILER
    Angående slutten: Jeg synes det er en vakker tanke at man kan sprenge grenser og oppnå frihet, og når det gjøres med såpass finfølelse som her, mener jeg at akkurat dette spesifikke tilfellet av en Hollywoodsk happy ending ikke føltes påklistret, men som en vakker gest.

    Den kommer jo ikke helt ut av det blå heller. For det er sikkert flere enn meg som har sett at sluttbildet av de to som blir speilet i skulpturen opptrer i forvrengt form flere ganger – kanskje hver gang – hovedpersonen dør etter 8-minuttersperiodene på toget.

  19. Dag Sødtholt sier:

    Lars:
    Men Eirik sier (og jeg er enig med ham): “Det er ganske enkelt fordi Source Code sin basisidé – vi har lært oss å plassere et menneske i en annens kropp i kampen mot terrorisme – raskt viser seg å ikke være historiens drivkraft. Snarere tar den etter førsteakten raskt posisjon som enkel rammefortelling, og lar et atskillig mer besnærende handlingsforløp utfolde seg.”

    Slik jeg opplever filmen, tar den sikte på å heve seg over den klassiske dramaturgien, og det er vel der vi to skiller lag.

    Den referansen med eks-kokken, er den fra On Deadly Ground med Steven Seagal?

  20. Lars Klevberg sier:

    Dag: Close! Den er fra Under Siege II.

  21. Lars: Nå er vel Kapring i høy hastighet en av de filmene hvor Seagal faktisk ikke har hestehale.

    Når det gjelder Source Code må jeg si at jeg likte den veldig godt. Den har en litt god, lavbudsjetts-feeling over seg, noe som er med på å gjøre den svært effektiv. Tipper den kommer til å ende som en av forhåpentligvis mange godbiter i filmografien til Duncan Jones.

  22. En kommentar som kanskje ikke er helt fri for spoilere:

    Elsket Source Code. Ble ekstremt grepet av den tragiske situasjonen hovedpersonen befant seg i, da bakgrunnen for at han ble brukt i source code-programmet etterhvert ble avdekket ble jeg oppriktig trist, og engasjementet mitt i situasjonen til Gyllenhaals karakter var også med på å gjøre de intense scenene dobbelt så intense, noe som virkelig minner meg på hvor viktig det er med gode karakterer i film. Beste kombinasjonen av hjerteskjærende historie og intensitet jeg har sett i en film siden Toy Story 3, faktisk. De intense scenene i den er sykt intense, etter min mening. Det er så fint når filmskaperne får en til å BRY SEG.

    Er selvsagt fan av Moon også, og så Source Code på grunnlag av det. Source Code er nok definitivt et steg i en mer kommersiell retning for Jones, men jeg ble gledelig overrasket over at den gode historien fortsatt var stjernen. Ser folk er veldig delte i meningene om pacingen og avslutningen, og jeg forstår kritikken, men jeg føler ikke at filmen kunne vært løst så mye bedre. At plottet med terroristen på toget løses en god stund før filmen er over og istedet går over til å fokusere på det det EGENTLIG handler om synes jeg var et kult grep, selv om filmen kanskje får en litt uortodoks flyt av det. Og de “ekstra scenene” etter det tydelige punktet mange mener filmen burde sluttet på føler jeg også må være med, siden de sier noe interessant om mentaliteten til folka bak source code-programmet, hvordan de nesten higer etter en katastrofe for å få bevist hva programmet er godt for. Det var en fin touch. Og at slutten generelt var nokså lykkelig føles også paradoksalt nok ganske friskt, da det nesten virker som om at det for tiden er en trend i seg selv å ha mørke slutter.

    Har vært veldig spent på å se hva andre filminteresserte her til lands mener om filmen da, utenom det vanlige anmelderkorpset, og fint å se at den får litt positiv oppmerksomhet på Montages. Nå venter jeg på at flere venner ser den sånn at jeg kan diskutere den med folk på privaten også!

  23. Flu Hartberg sier:

    Kan egentlig bare slenge meg på i de skuffedes rekker med Lars Klevberg i spissen. Elsket Moon, og satt spent og med åpent sinn i kinosalen, men blir ikke beveget, fascinert, engasjert. Kun mildt underholdt. At dette skulle bli en klassiker av noe slag kan jeg aldri tenke meg.

    Vi får servert tidlig i filmen at det her vil bli overraskelser og rariteter, men disse blir servert med slapt tilbehør syns jeg. Det som kunne løftet filmen var et mer realistisk og hjertelig portrett av en gjeng tog-passasjerer, her virker alt veldig todimensjonalt. Syns Jake gjør en god figur, mens resten av persongalleriet er glatt og uinteressant.

    Med en sukkersøt og litt desperat slutt, syns jeg dette ble en film som tar seg selv for seriøst, men som samtidig ikke prøver hardt nok å lage en troverdig ramme rundt det crazy, og ganske kule plottet.

  24. Tom-Sondre sier:

    Dag skrev: For det er sikkert flere enn meg som har sett at sluttbildet av de to som blir speilet i skulpturen opptrer i forvrengt form flere ganger – kanskje hver gang – hovedpersonen dør etter 8-minuttersperiodene på toget.

    Her faller jeg litt av. Refleksjonene i slutten er vel de samme som den på toget? Det er vel speilets form som forvrenger bildet? Utdyp gjerne.

    Source Code fra en kanskje undervurdert spillvinkel:

    lenke

  25. Dag Sødtholt sier:

    Tom-Sondre: Forvrengningen er nok den samme, forårsaket av formen på skulpturen som forårsaker speilbildet. Men jeg mener å huske at det var andre visuelle forstyrrelser som påvirket vår persepsjon av speilbildet når vi ser det tidligere i filmen, når 8-minuttersperiodene er over. Antagelig for å gjøre dette frampeket mindre tydelig – eller husker jeg helt feil?

  26. Kjetil sier:

    Sitat: «Ja, kanskje er Brad Pitt og Christian Bale de eneste som virkelig gir oss muligheten til å dyrke en stjerne, samtidig som de bygger emosjonelt engasjerende karakterer.»

    Hva med Leo, a?

  27. Tom-Sondre sier:

    Dag: Kan ikke huske noe vissuelt støy i forbindelse med speilbildene. Den eneste gangen vi ser speilbilder etter åtte minutter er vel mot slutten, er det ikke? Er jo mye visuelt støy i filmen generelt, kan godt hende jeg har glemt eller husker feil.

    Du skrev: hovedpersonen dør etter 8-minuttersperiodene på toget.

    Du mener Colter Stevens? Sean Fentress overtar kroppen sin idet ulykken avverges?

    Hva synes folket om at Colter utnytter dette kvinnemenneske på det groveste, bruker en annen manns ansikt og arbeid til å forføre den godtroende jenten? Det er jo igrunn ganske smakløst.

  28. Dag Sødtholt sier:

    Tom-Sondre: Når jeg sa “dør” mente jeg kun at Colter har opplevelsen av å dø hver gang 8-minuttersperioden er over (bortsett fra den siste da). Om det er noe visuell “støy” rundt speilbildet – som jeg mener vises ihvertfall etter to av 8-minutterperiodene, må jeg sjekke det.

    Du har et artig etisk poeng med forførelsen – på den andre siden ønsket vel jenta at fyren skulle vise interesse og det ville kanskje aldri ha skjedd ut at Colter hadde overtatt kroppen hans?

  29. Anne Gjelsvik sier:

    En av de mest interessante grepene ved filmen er nettopp bruken av Anish Kapoor skulptur Cloud Gate, et kjennemerke i Chicago.
    I filmen blir den utnyttet slik Dag er inne på, kort alle de første gangene, og så deretter i sin fullstendige form til sist. Skulpturen ble beskrevet som en umulig konstruksjon før den skulle konstrueres (jfr filmens plot), og mest kjent fordi den aldri ser lik ut. Avhengig av perspektiv endres den, og den forvrenger bildene av det som er rundt den, – som skryskraperne.
    Og den lever dessuten videre i nye verdener (flickr etc), gjenfortalt med besøkendes kameraer osv.
    Både et tematisk og visuelt grep med flere dimensjoner det der.

  30. Dag Sødtholt sier:

    Se det, det var en interessant opplysning! Det er nok litt for lettvint å avfeie filmens avslutning som lettvint sentimental, happy ending, som det har vært en del tendenser til.

    Her er et intervju hvor Gyllenhaal – uten å gå i dybden dog – snakker om dette:
    http://www.chicagotribune.com/features/ct-ae-0403-dean-richards-20110401,0,7344561.column

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>