flashback-lost-highway

Flashback

Lost Highway

Sagt av David Lynch:

Sometime during the shooting, the unit publicist was reading up on different types of mental illness, and she hit upon this thing called “psychogenic fugue.” The person suffering from it creates in their mind a completely new identity, new friends, new home, new everything -- they forget their past identity. This has reverberations with Lost Highway, and it’s also a musical term. A fugue starts off one way, takes up on another direction, and then comes back to the original, so it [relates] to the form of the film.

Fra filmen:

Fucker gets more pussy than a toilet seat.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 15 kommentarer

  1. Vegard sier:

    Godt valg for Flashback-spalten! Lost Highway er en av mine favorittfilmer, og den har å komme seg på Blu-ray snart :)

  2. Må innrømme at Lost Highway alltid har vært et stebarn hos Lynch for meg – kanskje den i hans filmografi som jeg liker minst. Men samtidig har det gått mange år nå siden jeg så den, og etter å ha sett dette klippet ble jeg plutselig motivert til å kikke på den igjen.

    Ut fra hvordan de fleste Lost Highway-fans snakker om sin fascinasjon for filmen, virker det dessuten som om den blir proporsjonalt bedre for hver gang man ser den. Kanskje smart å prøve den metoden.

  3. Vegard sier:

    Det kan være noe i det siste du sier der. Jeg så filmen minst fire ganger i 2005 ;)

  4. Min Lynch favoritt etter Mulholland Dr. dette!

    Soundtracket på Spotify:
    http://open.spotify.com/album/1opngamrDdjhpIv7FqiH6r

  5. Personlig synes jeg dette var en av de mindre spennende Lynch-filmene, men Robert Blake var sykt kul i den :)

  6. Vegard sier:

    Filmmusikken har jeg kjøpt to ganger (av en eller annen grunn), og det er også en av mine favoritter i det hjørnet.

    Lost Highway inspirerte meg til og med til å lage en egen kunstfilm i 2006. Den er ikke lenger tilgjengelig på nett, men det ble skrevet mye om prosjektet her :)

  7. Den mest undervurderte Lynch-filmen? Tror de fleste er enige om at LH regnes som en bra film. Derimot er det ikke så mange som har oppdaget hvilket mesterverk Fire Walk With Me er…

  8. Fire Walk With Me er brilliant! Tror muligens mange av de som forsøker å se den skremmes vekk av en veldig langsom start da de venter på at historien om Laura skal begynne, men ikke helt ser hvorfor en time av filmen skal handle om Kiefer Sutherland og Chris Isaak først.

  9. Vegard sier:

    Jeg liker bruken av Luigi Cherubini på slutten av Fire Walk with Me, samt den glimrende starten med Angelo Badalamentis melankolske musikk som går over TV-flimmeret, som får en ganske så brutal avslutning.

  10. Eric Vogel sier:

    Undervurdert?! Vanskelig å rangere Lynch sine filmer – Blue Velvet og Elephant Man er f.eks. vanskelige å overgå – men Lost Highway har alltid vært en stor favoritt.

    Så filmen på kino da den kom, og har hverken før eller siden vært mer vettskremt/livredd i en kinostol, på den gode måten.

    Opplevelsen av filmen levde også lenge etter kinobesøket gjennom det brilliante soundtracket, produsert av Trent Reznor med Lynch sjøl som executive producer. Et kunstverk i seg selv.

  11. Even G. Benestad sier:

    Jeg leste manuset til Lost Highway før jeg så filmen. Det var ikke lett å få noe fornuftig ut av det…

    En viktig lærdom er selvsagt at ord og bilder er helt forskjellige ting. Lost Highway er så visuell at all den manglende fortellingen i manuset krystalliserer seg når bildene tar over. Noe som får meg til å tenke på alle de samtalene jeg har hatt på NFI om nettopp manus.

    Stil og form er helt sekundært virker det som… Ofte diskuterer man historien som om den skulle bli en roman eller en novelle.

    Jeg kan ikke se for meg at manuset til Suspiria er videre inspirerende å lese heller. Filmen derimot er helt utrolig!

    Lost Highway er en av de hetfigste kinoopplevelser jeg har hatt noensinne!

    Hadet!

  12. Morten Olsen sier:

    Personlig fremstår den som en av hans mest overvurderte, og trekkes veldig ofte frem av dem som kanskje ellers ikke “liker” Lynch. Den flørter i stor grad med populærkultur, fra det hippe soundtracket til den mye omtalte “rollen” til Marilyn Manson. Ble ikke Rammstein allemannseie etter denne? I tillegg føles den veldig ubehagelig, ikke på en spennende og god måte, men nærmest som at den pirrer ved noe jeg ikke liker. Det er nærmest som om Lynch renser sjelen, for så å komme ut på andre siden rolig og avbalansert med The Straight Story. Jeg savner også mye av den naive uskylden og humoren, som jeg mener gjør Lynch veldig interessant som regissør. Twin Peaks: Fire Walk with Me er vel kanskje en av de mest undervurderte av hans verk, godt mulig etterfulgt av Inland Empire, som jeg følte mange ikke engang gadd å se.

  13. Personlig synes jeg vel the Elephant Man er den kjedeligste Lynch-filmen – etterfulgt av Lost Highway. Lost Highway hadde sine kule elementer, men klarte ikke å gjøre det inntrykket som de andre filmene hans vanligvis gjør. Elephant Man synes jeg ble litt for pompøs og mainstream, selvom den er flott fotografert, og med gode skuespillere.

  14. Ole sier:

    Elephant Man kjedelig? Nå får du gi deg, hjerteløse kvinne! Den er jo så fin.

  15. Hehe… ok, kanskje ikke kjedelig. Men med tanke på at det er Lynch, synes jeg den er relativt glatt.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>