cannes11-filmene-vi-gleder-oss-mest-til

Cannes’11: Filmene vi gleder oss mest til

Cannes 2011: Det er en glede å melde at Montages-redaksjonen er trygt på plass ved den franske rivieraen, nærmere bestemt i Cannes. Ordene verdens viktigste filmfestival kan ta pusten hva enhver cineast, og når vi i tillegg skal være på festivalen fra begynnelse til slutt, er det med rette vi kan si at vi gleder oss som barn.

I morgen starter det for alvor, med stjernespekkede Midnight in Paris av Woody Allen som åpningsfilm. Programmet som følger i de neste ti dagene er omfattende, men ikke uhåndgripelig. Med utgangspunkt i to offisielle seksjoner (Competition og Un Certain Regard) og de to viktigste sideprogrammene (Semaine de la Critique og Quinzaine des Realisateurs) har vi forsøkt å samle våre tanker rundt de filmene vi har aller størst forventninger til. Hva som får blodet til å bruse er selvsagt en personlig ting, og noen av filmene overlapper naturlig nok mellom oss tre i redaksjonen. I tillegg forventer vi å oppdage filmer i Cannes vi aldri kunne ha forutsett, så uten videre presisering – her er filmene vi vet at vi gleder oss mest til i Cannes:

Joachim Triers «Oslo, 31. august» (Un Certain Regard).

Eirik

1. Oslo, 31. august (Un Certain Regard). Det er ikke alle forunt å få en lignende status som det Joachim Trier oppnådde med Reprise. Jeg elsket filmen, men var ikke nesegrus slått ut av dens genialtet. Med Oslo, 31. august håper jeg den noe innadvendte og tildels avvisende vestkantrammen er mer subtil, og at Trier med det makter å ta meg enda lenger inn i sitt univers. Det lille jeg har sett, deriblant tre scener på Blått lerret, lykkes da også med akkurat dét. Jeg er også spent på portretteringen av Oslo, en by som altfor ofte mislykkes som ramme for norsk film.

2. Play (Quinzaine des Réalisateurs). Ruben Östlunds De Ufrivillige var for meg en ujevn affære. Enkelte segmenter står som noe av det beste jeg har sett i nyere europeisk film, andre fremstod som ren fyllmasse. Med kortfilmen Hendelse ved bank demonstrerte han derimot en kanskje enda mer interessant formfølelse, og uten å vite noe som helst om handlingen i Play, forventer jeg rett og slett en film som fornyer det skandinaviske dramaet med eminent skuespill og stor kreativitet i visualiteten.

3. Hors Satan (Un Certain Regard). Bruno Dumont tilhører en gruppe filmskapere jeg blir direkte nervøs av å skulle se ny film fra. Michael Haneke og Gaspar Noé er også i denne kategorien, og det sier kanskje noe om hvorfor. Kombinasjonen rå vold med høy grad av realisme i skuespill og engasjerende historier, gjør at filmene deres ofte ender med å prege meg i dagesvis etter visning. Og både tittel og plot tilsier at Hors Satan hører hjemme akkurat der. Kjenner jeg meg selv rett, ender jeg opp med å ikke se denne i Cannes – ene og alene fordi den vil spolere resten av festivalen om den er akkurat så sterk som jeg frykter.

4. Melancholia (Hovedkonkurransen). Et fjerde medlem i ovennevnte gruppe er selvsagt Lars von Trier. Men jeg kommer allikevel til å gå inn i festivalpalasset med håp om å få en oppløftende film fra en regissør jeg anser som Europas beste. Naivt? Selvsagt, for noe kommer han til å gjøre som føkker meg fullstendig opp. Men jeg håper og tror han har fått utløp for mye med Antichrist. Spent er jeg også på samarbeidet med ny fotograf; Manuel Alberto Claro og hvordan von Trier har greid å få noe ut av for meg fullstendig uinteressante Kirsten Dunst. Håpet må være at filmen er akkurat så briljant som jeg håper og tror, – og at Montages’ pilgrimsreise til Cannes avsluttes med at vi får se von Trier motta sin andre gullpalme!

5. This Must Be the Place (Hovedkonkurransen). Paolo Sorrentino er en av Europas mest spennende regissører, men samtidig en av de mer ukjente. Hans Il Divo var en av de store festivalopplevelsene mine i Karlovy Vary i 2008, og samtlige av hans tidligere filmer har vært store favoritter i sine respektive filmår. Med This Must Be the Place tar han steget over i den engelskspråklige verden, med Sean Penn fullstendig ugjenkjennelig i hovedrollen som rockestjerne som drar på nazistjakt. En opplagt kandidat både til skuespiller- og regiprisen, og forhåpentligvis plukker også en norsk distributør opp filmen med påfølgende Cinematek-retrospektiv på Sorrentino.

Sean Durkins «Martha Marcy May Marlene» (Un Certain Regard).

Karsten

1. Hanezu no tsuki (Hovedkonkurransen). Regissør Naomi Kawases nydelige Mogari no mori (2007) var for meg et forfriskende annet filmperspektiv på Japan, og mitt første møte med filmskaperen. Så når Kawase i år er tilbake i hovedkonkurransen med Hanezu no tsuki, er det verdt å skjerpe blikket. Helt siden hun fikk debutprisen Camera d’Or i 1997 for Moe no Suzaku, har Kawase vært en gjenganger i Cannes – og med tanke på landets tragiske situasjon etter jordskjelvet i mars, er det naturlig at denne og Takashi Miikes samuraifilm Ichimei – de to japanske filmene i hovedkonkurransen – vil få ekstra oppmerksomhet på croisetten.

2. Oslo, 31. august (Un Certain Regard). Det er vel ingen overraskelse at vi alle gleder oss enormt til Joachim Triers nye film. Brakdebuten Reprise var eneste norske tittel på vår kåring av 00-tallets 100 beste filmer, og Trier har siden da hatt en høy stjerne blant cineaster også internasjonalt. Det er altså på mange måter med en viss følelse av norsk stolthet og nervøsitet at vi skal se Oslo, 31. august i Cannes; vi krysser fingrene for en engasjerende filmopplevelse som overskrider våre nasjonale rammer.

3. Once Upon a Time in Anatolia (Hovedkonkurransen). Den tyrkiske regissøren Nuri Bilge Ceylan har gjennom en serie kritikerroste og prisvinnende filmer de siste 15 årene etablert seg som en av få filmskapere fra Midtøsten med en særegen estetikk og filmspråklig tilnærming tydelig nok til at man trygt kan si: «Det var en Nuri Bilge Ceylan-film.» Hans to siste filmer, Stemninger (2006) og Tre aper (regiprisen i Cannes, 2008) har begge gått på kino i Norge – og den tilsynelatende mer omfattende fortellingen Once Upon a Time in Anatolia han tar med til Cannes i år kan være filmen hvor Ceylan lykkes til fulle. Jeg anser ham som en sterk outsider til årets Gullpalme, hvis – hvis – filmen lever opp til forventningene.

4. We Need to Talk About Kevin (Hovedkonkurransen). Med debuten Rottefangeren i 1999 ble britiske Lynne Ramsay raskt definert som en av øyrikets nye potensielt store regissører. Og Cannes-festivalen, som på 90-tallet først viste hennes kortfilmer i hovedkonkurranse og deretter Rottefangeren i Un Certain Regard, har gjort sitt. I 2002 ble andrefilmen Morvern Callar vist i Quinzaine des Réalisateurs, og etter mitt syn er den minst like god som debuten. Men siden 2002 har det gått ni år uten ny film fra Ramsay, og mange fans har bekymret seg – inntil nå. Med sin tredje film, We Need to Talk About Kevin, kan Ramsay se ut til å ha kommet forbi en langvarig kunstnerisk knipe, og kanskje er det nå det starter for alvor? Bildene av Tilda Swinton i hovedrollen ser i alle fall isnende godt ut. Alt ligger til rette for en sterk filmopplevelse.

5. Martha Marcy May Marlene (Un Certain Regard). Regissør Sean Durkins spillefilmdebut Martha Marcy May Marlene gjorde stor suksess ved Sundance i januar, men når han tar med filmen til Un Certain Regard er det ikke hans første tur til croisetten. Han deltok i 2008 som produsenten bak Antonio Campos‘ gnistrende Afterschool, og fikk for Mary Last Seen kortfilmprisen Prix SFR ved fjorårets Quinzaine des Réalisateurs. Durkin er altså et fremadstormende talent, i en ny generasjon amerikanske filmskapere, og tar man kritikernes mottagelse av Martha Marcy May Marlene i Sundance med i betraktningen, kan dette bli en av de store oppdagelsene i Cannes.

Pedro Almodóvars «La piel que habito» (Competition).

Lars Ole

1. Melancholia (Hovedkonkurransen). Selvfølgelig. Forrige gang Lars von Trier ankom Cannes i sin nå bortauksjonerte bobil, var han en pilleknaskende klump med angst som lagde helvete med Antichrist og like godt kuppet hele festivalen. I ettertid er det åpenbart at Antichrist tilhører det siste tiårets største kunstverker, og aldri har forventningene mine vært høyere til en film fra verdens beste regissør enn akkurat nå. Alt materialet vi har sett fra Melancholia ser forheksende ut og von Trier er åpenbart på god vei inn i sin andre gullalder. Årets kulturbegivenhet.

2. The Tree of Life (Hovedkonkurransen). En ny film fra Terrence Malick er ikke akkurat hverdagskost, og med en trailer som fikk fansen til å måpe tidligere i år, er forventingspresset til The Tree of Life så stort at jeg ville blitt svett i pannen om jeg het Terrence. Samtidig kan dette neppe gå særlig galt; Malicks filmer har alltid skrevet seg inn i filmhistorien, og med et så ambisiøst prosjekt som dette får vi bare krysse fingrene for at ikke Ikaros brenner opp på vei mot solen.

3. Oslo, 31. august (Un Certain Regard) Uttrykket ‘den vanskelige andrefilmen’ har sjelden vært mer passende. For hvordan skal Joachim Trier evne å følge opp Reprise – det norske filmsjokket vi aldri trodde skulle komme. Filmen som snudde opp ned på hva man trodde var mulig her til lands og dro meg inn i kinosalen gang på gang. Filmen som har sneket seg inn i populærkulturen og nesten opphørt å være en film. “Jenter er bare ikke kule”. Svein Orrestad og Sten Egil Dahl. Porno-Lars med Heidegger-boka. Prosopopeia… En slik film lager man bare én gang, men Oslo 31. august ser ut til å gå i nye retninger og må selvfølgelig vurderes på sine egne premisser. Jeg er avgjort nervøs, men først og fremst håpefull. Runner-up: Ruben Östlunds Play.

4. La piel que habito (Hovedkonkurransen) Pedro Almodóvar er ren luksus for min filmgane. Siden slutten av nittitallet har han surfet på en tilsynelatende ustoppelig bølge av gode filmer, og akkurat når man merker at det nærmer seg et metningspunkt, snur auteuren på flisa og gjør meg sitrende forventningsfull. For etter å ha gjort melodramaet til sitt varemerke, vender han seg nå mot hevnthrilleren. En plastisk kirurg som skal hevne sin mishandlede datter er et så godt utgangspunkt at jeg ikke hadde trengt å vite noe mer for å få tennene til å løpe i vann, men morsomt er det også at Antonio Banderas omsider er tilbake der han hører hjemme: godt plantet i sin mentors fang. Mon tro om Almodóvar er i De Palma-modus?

5. Sleeping Beauty (Hovedkonkurransen) Denne har generert mye buzz på nettet de siste par månedene, særlig takket være The Playlists hengivne blogging. Sleeping Beauty er kunstfilmens svar på Sucker Punch (med Emily Browning i hovedrollen), og den iskalde, rålekre traileren skaper umiddelbare assosiasjoner til Pasolonis avskyelige, men også forførende vakre Saló. At dette er Julia Leighs debutfilm gjør Gullpalme-nominasjonen ekstra spennende. For ikke å si pirrende.

 

 

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

  1. Lloyd sier:

    Gleder meg ufattelig til Sleeping Beauty!

  2. Karsten Ekren sier:

    Ooh la la! Dette må da også være en gullalder for Montages´utsendte. Her er det mye spennende! Ikke minst spent på om parallellene mellom von Trier og Mallick er så påfallende som trailerne kan gi inntrykk av: Naturen som på mystisk og truende vis griper inn i sivilisasjonen.

  3. Aleksander H sier:

    “Oslo, en by som altfor ofte mislykkes som ramme for norsk film.”

    Utdyp dette.

  4. Ruben Östlunds Play og Aki Kaurismäkis Le Havre er allerede sikret norsk kinodistribusjon via Arthaus

  5. Jan Trygve sier:

    Jeg hadde dratt på kino med Lars Ole. I den rekkefølgen. Men jeg hadde byttet Östlund med Almodovar.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>