Denne omtalen ble opprinnelig skrevet i forbindelse med vår dekning av Cannes-festivalen i 2011. Cinemateket i Oslo viser Hors Satan hele ti ganger i februar – mer info om Månedens film finner du her.

 *

Regissør Bruno Dumont deltar med Hors Satan i Un Certain Regard. Han debuterte i Cannes med La vie de Jésus i 1997, som deltok i Quinzaine des Réalisateurs. Videre har Dumonts L’humanité (1999) og Flanders (2006) blitt vist i hovedkonkurransen, og ved begge tilfellene fikk han Grand Prix du Jury.

Helt fra han var i Cannes første gang i 1997, har Bruno Dumont vært et slags enfant terrible her på croisetten. Kanskje ikke i like stor grad som villmannen Gaspar Noé (Irréversible), men filosofiutdannede Dumont – som kommer fra Nord-Frankrike og har laget flesteparten av sine filmer der – har likevel evnet å sjokkere og fascinere med sine filmer omtrent på nivå med Noé. Dumonts kombinasjon av det skittenrealistiske og billedskjønne, de store spørsmål og de små menneskeskjebner, har vært sentralt i utformingen av hans særpreg og denne idiosynkratiske (men samtidig polariserende) filmografien har gitt ham en trofast cinefil fanskare på tvers av både språk og landegrenser.

Men disse tilhengerne tilhører en nisje, for Dumonts filmer har ikke nådd ut bredt. Selv hadde jeg inntil årets Cannes-festival kun fått sett én av hans filmer (Flanders). Det har ikke manglet på oppfordringer og anbefalinger – L’humanité har nesten blitt en byll i DVD-samlingen og vært på «må-se-listen» i snart ti år – og min treghet på Dumont har ikke handlet om manglende interesse. Ærlig talt har Dumont bare virket som et veldig seigt prosjekt å begi seg ut på. Men etter at jeg endelig fikk sett Flanders for fire år siden, ble jeg øyeblikkelig pepp på å se mer fra hans utrivelige verden. Filmen rev i meg, og ansiktene Dumont fylte bildene med er uforglemmelige til den dag i dag. Så da vi denne uken satte oss ned i Salle Debussy for å se hans nye film Hors Satan, var det med en ikke ubetydelig dose nysgjerrighet og forventning.

Og den som vil ha mer, får mer: Hors Satan er en snikende god film, som lister ut sine våpen like tålmodig som en samurai. Dumont forteller med stor trygghet og integritet; han vet hvor filmen skal, selv om vi holdes på pinebenken: Først introduseres vi for et karrig, forblåst bondelandskap helt nord i Frankrike, ved kysten ut mot La Manche (Den engelske kanal). En husløs mann og en ung bondejente, som begge skal forbli navnløse gjennom filmen, befinner seg i et udefinert forhold: Hun begjærer ham, men han avviser henne – samtidig ser de ut til å være avhengige av hverandre. Han fjerner hennes problemer, hun gir ham mat og selskap.

Denne mystiske første delen av filmen er bemerkelsesverdig samuraifilm-aktig, og klarer å holde en liten spenning på tross av et svært langsomt fortellertempo. Først etter en god halvtime av dette, åpner Dumont skapet til historiens egentlige tematikk og vi flytter oss til kanten av setet: Hovedpersonen er en slags messiansk Jesus-skikkelse, som helbreder og «vandrer jorden». I Dumonts verden er likevel denne arketypen langt mer ambivalent, og kan i det ene øyeblikket skyte en mann med hagle, i det neste suge djevelen ut av en ung jente, Eksorsisten–style. Ettersom det ikke bokstavelig talt er Jesus, kan man også tolke ham som en slags voldsom skytsengel. Her er filmen vidåpen for tolkning.

Og med filmer som denne, hvor såpass lite forklares eller understrekes, må man på et tidspunkt spørre seg om hva filmen egentlig handler om? I andre halvdel tråkler historien seg mer dramatisk fremover, og Dumonts fortelling blir mer og mer åpenbart en parabel til Bibelen. Jeg satte særlig pris på humoren i mange av referansene, fra en voldsom gressbrann til et lekent pek til å gå på vannet. Filmen og rollefigurene oppleves på en måte som får meg til å tenke at Dumont ønsker å gi oss en «alternativ Jesus»; et blikk på hvordan en messiasfigur ville grepet livet an, slik det står og går i dagens Nord-Frankrike. Når en litt eldre jente kommer inn i historien, blir Jesus-skikkelsen også animalisert, på et vis som skildres i festivalens til nå overlegent mest overraskende og oppfinnsomme sexscene. Dumont briljerte også med enestående stygg dagslyssex i Flanders, og med hovedpersonens gudelignende evner inkludert i Hors Satan, får Dumont enda flere (jævlige) strenger å spille på.

Det er altså en fascinerende verden her, for de som ønsker å gå inn i den. Hors Satan er i så måte en typisk Dumont-film, med gamle travere som fotograf Yves Cape tilbake for å fange inn det styggvakre i utstudert scope og amatører foran kamera, hvis ansikter er håndplukket for å uttrykke regissørens smak for det grove; de på siden som vi ikke vil vedkjenne oss i sminkesamfunnet.

Her i glamorøse Cannes blir da også opplevelsen av en Bruno Dumont-film noe rikt og originalt. Den evige miséren – som festivalen ser ut til å være ekstra glad i – skildres i Hors Satan, til forskjell fra i mange andre festivalfilmer, med en burlesk humor og omfavnende determinisme, som oppi det hele nesten blir forfriskende.