bind-meg-elsk-meg-1990

Coup de Coeur

Bind meg, elsk meg! (1990)

Slik den mildt sadomasokistiske tittelen hinter til, er Bind Meg, Elsk Meg! («Atamé!») et typisk filmunivers à la Pedro Almodóvar, hvor sex er katalysator for spenning og forvikling. Men det ville ikke vært en Almodóvar-film om det ikke samtidig ble lekt med filmsjangre. Eller uten kitschaktig og detaljrik scenografi. Penélope Cruz har flere ganger uttalt at det nettopp er Bind meg, elsk meg! som gjorde at hun ville bli skuespiller – og jobbe med Almodóvar. Jeg forstår godt hennes dragning mot filmkunsten etter å ha sett dette fyrverkeriet av en film, riktignok en av Almodóvars mindre kjente. For min del er det det eklektiske og hybride som trekker meg til Almodóvar generelt, og denne filmen spesielt, for i Bind meg, elsk meg! er vi innom både thriller, western, melodrama, pornografi, splatter- og horrorfilm. Her må rollefigurene som best de kan navigere alle forventninger og regler disse ulike sjangrene foreskriver, til vår store fornøyelse.

I filmen møter vi Ricky (Antonio Banderas) og Marina (Victoria Abril), to svært marginaliserte mennesker. Ricky er vokst opp i ulike institusjoner og nettopp sluppet ut av dårekassen. Det første han gjør «på utsiden» er å oppsøke Marina, en forhenværende prostituert rusmisbruker, som nå har blitt b-film-skuespiller. Ricky og Marina tilbrakte for mange år siden én natt sammen. En natt hun på sin side forlengst har glemt, men som for Ricky har vært selve motivasjonen til å påbegynne et «normalt» liv. Og dette vil han gjøre med nettopp Marina. Kjapt finner Ricky frem til filmstudioet hvor Marina spiller hovedrollen i splatterfilmen El fantasma de medianoche, regissert av Maximo Espejo (portrettert av den fantastiske Buñuel-skuespilleren Francisco Rabal). Maximo er en eldre mann i rullestol som formelig brister av begjær for Marina. Men verken Maximo eller Ricky lykkes i å vinne Marinas gunst i studioet, og mens Maximo på sin side blir forløst på kveldene når han titter på gamle pornofilmer hvor Marina figurerer, ser Ricky seg nødt til å tvinge seg inn til Marina, skalle henne ned og binde henne fast. Men Ricky presser seg ikke på Marina, han har heller en kjærlighetserklæring på lur: «Jeg er 23 år, har 50,000 pesetas og jeg er alene. Jeg vil bli en god ektemann og en god far til dine barn.» Ikke overraskende utvikler hun Stockholmssyndromet, og blir etterhvert forelsket i sin kidnapper.

Abril og Banderas utforsker Stockholmssyndromet.

Almodóvar er kjent for sine flotte kvinneroller, og denne filmen er intet unntak. Victoria Abril leverer en fantastisk prestasjon i rollen som Marina: fetisj-objektet som tar kontroll over sin egen seksualitet og sitt eget liv. Mens Maximo forholder seg til Marina som henholdsvis pornofilmens sexobjekt, og splatterfilmens hjelpeløse, kvinnelige offer, rollebesettes hun av Ricky som melodramaets kvinnefigur som først og fremst må leve sitt liv innenfor husets fire vegger. I Bind meg, elsk meg! blir derfor Marinas oppgave å navigere og negere de begrensede mulighetene disse sjangrene har å tilby kvinnerollen. Og en etter en avvises disse rollene av Marina, som jobber seg frem til en sjanger som har litt mer å tilby henne, nemlig Western-sjangeren.

For den våkne tilskuer har Almodóvar også plantet mange ”clues” i scenografien som gjør at vi kan lese Bind meg, elsk meg! som en variasjon over religiøse temaer, hvor Marina fremstår som en blanding av både jomfru Maria og Maria Magdalena. Allerede i tittelsekvensen er bakgrunnen et Warhol-aktig serigrafi-bilde av jomfru Maria og Jesus – og dette bildet ser vi senere henger på veggen i Marinas soverom, hvor i tillegg et stort Jesus-motiv henger over sengen. Andre religiøse symboler som sirkulerer her er et kors rundt halsen på Marina, og en jomfru Maria-statue på rommet til Ricky. I løpet av filmen får Ricky dessuten et sår i pannen påført av Marina som ligner et kors, og sammenligningen manifesterer seg videre når Marina og Ricky har på seg klær som er av akkurat de samme fargene som Jesus og Maria-bildene Marina har på soverommet. Og i et øyeblikks omfavnelse stanser Marina og Ricky opp i det som ligner en Pietà-formasjon. På et senere tidspunkt bærer Ricky Marina inn i naboleiligheten for å skjule seg for Marinas innpåslitne søster, Lola, som stadig prøver å få kontakt. Da blir Marina båret som en brud over dørterskelen, iført hvit nattkjole, og i denne leiligheten begynner også Marina og Ricky å leve mer eller mindre som et ektepar.

Sånn som det ofte er med Almodóvars filmer, er det de utrolige sammenstillingene av karakterer som nærmer seg hverandre under ekstreme omstendigheter som engasjerer oss. Og jommen sitter vi ikke etterhvert og heier på at Marina og Ricky skal forstå at de vil og bør få hverandre. Naturligvis. Til Bind meg, elsk meg! har Almodóvar lånt rammefortellingen fra filmen The Collector av William Wyler (1965), hvor hovedpersonen Freddie, i et desperat forsøk på å få seg en kjæreste, kidnapper stakkars Miranda. Men der The Collector er en thriller, hvor man hele tiden ønsker at Miranda skal klare å rømme, blir altså Bind meg, elsk meg! en vakker kjærlighetshistorie mellom to mennesker som begge trenger en ny sjanse her i livet. For at denne kjærlighetshistorien skal fungere er det at filmen må forlate både pornografien, splatter- og horrorfilmen, og til slutt også melodramaet, slik at den lander i Western-land. I en vakker sluttscene får vi se paret som i et forsøk på å starte et nytt liv sammen, kjører bil inn i solnedgangen, eskortert av Marinas storesøster. Da kan det ikke ende på noen annen måte enn at de sammen synger den spanske tårepersen Resistiré når ord ikke lenger kan beskrive følelser.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>