world-invasion-battle-los-angeles-america-fuck-yeah

Omtale

World Invasion: Battle Los Angeles – America, fuck yeah!

Historien har vi sett så mange ganger før. Punktum.

Bare så det er sagt først som sist – jeg er sci fi-junkie på min hals og spiser opp de fleste varianter av sjangeren, så også invasjonsfilmen. Jeg storkoste meg med Independence Day (1996) på gigantlerrett i Oslo Spektrum sommeren-1996 og synes TV-serien Invasion (2005-2006) ble kansellert så altfor, altfor tidlig. Men jeg har også sett frykelige tolkninger en masse. Det er en subsjanger som krever stålkontroll på tone og uttrykksform for ikke å falle gjennom. Det er for eksempel umulig å forestille seg at tyskeren Roland Emmerich ikke skulle ha en stor dose selvironi og satire innabords når han kaster ut den ene patriotiske USA-klisjéen etter den andre, og det er selvsagt det som gjør filmene hans så utrolig underholdende og morsomme. Som Umberto Eco en gang har sagt i forbindelse med Casablanca (1942): «Two clichés make us laugh, but a hundred clichés move us because we sense dimly that the clichés are talking among themselves, celebrating a reunion».

I Jonathan Liebesmans World Invasion: Battle Los Angeles er det imidlertid lite som minner om dette. Her faller klisjébombene oftere enn de faktiske bombene, men det er så halvhjertet og lite gjennomført – uten verken fnugg av uhøytidelig selvironi eller forsøk på å konfrontere problemstillingen et invasjonsdrama har boende i seg. Du har den slitne stabssersjanten Nantz (Aaron Eckhart) som etter hvert har blitt eldre og mer erfaren enn sine egne overordnede, og som ønsker å legge vinklene på hylla. Du har den ferske troppsføreren rett ut av krigsskolen som blir tatt på senga av krigens brutale realitet. Du har de invaderende romvesenene som bare er onde og monomane. Du har den sentrale kommandoenheten – Independence Day-style – som kan velte overende hele invasjonsstyrken på en gang. Du har de selvoppofrende heltene som gjør alt for Gud og fedreland uten et øyeblikks kvaler. Som de gode soldatene og borgerne de tross alt er.

Michelle Rodriguez - kuul karakter, seriøst underbrukt.

Og akkurat der ligger det største irritasjonsmomentet for min del – den amerikanske selvgodheten som kommer til uttrykk gjennom floskete moralmonologer og flaggveivende heroisme som ville fått selveste Braveheart til å falle av hesten i skam. Det er ikke altfor langt til propagandafilmens estetikk, eller latterliggjøringen i parodier som Team America (2004). Nå skal jeg ikke spekulere for mye i realpolitiske paralleller, men det er tydelig at den amerikanske soldatens omdømme irettesettes etter ulike skandaler i pressen de siste årene. Det er også interessant at romvesenene egentlig bare er kvapsete, udefinerbare organsupper med våpner integrert i kroppsstrukturen. «We have to know how to kill them first!» sier Nantz på et tidspunkt mens han febrilsk prøver å dissekere en halvdød alien. Det er mye som sender assosiasjoner til abstrakte, udefinerte fiender i fjellhuler og blant folkemasser i våre virkelige krigssoner i Afghanistan og Irak.

Nå har jeg selvsagt forståelse for å fokusere på én enkeltgruppe mennesker på et bestemt sted til en bestemt tid i det som er en verdensomspennende krise. Det er den eneste måten å bevare den narrative integriteten og karakteridentifikasjonen på, som i Redd menig Ryan (1998). Små drypp av krisens globale omfang fanges uansett i nyhetssendinger og rapporter. Jeg bare irriterer meg litt over det jeg kaller etnosentrisk handlingsklimaks, det vil si at hele jordens endelige skjebne egentlig defineres ut fra en viss gruppe holdninger i en viss type kultur. Hvis du ikke gjør det med operatisk overlegg (som hos Emmerich) eller forsøksvis problematisering (som i District 9 [2009]), blir det bare for dumt, sorry.

Nok om det. Hadde den enda vært håndverksmessig interessant, kunne den fått en anbefaling ene og alene for det. Men her er håndholdte kameraer som vi har sett i en endeløs rekke av actionfilmer de siste årene – enten for å gi inntrykk av en form for realisme eller for å imitere videospillets mekanismer. Og her er en vegg av  eksplosjoner, skudd og drønn som tvang meg til å sitte med ørepropper store deler av visningen. Brian Tylers musikk befant seg helt sikkert et sted der nede i lydruinene; jeg hørte den bare som melankolsk kontrapunkt når ting roet seg ned. Aaron Eckhart gjør en bra figur, men har fryktelig materiale å jobbe med. Michelle Rodriguez er typisk badass; på et tidspunkt kjører hun støvelen inn i trynet på en alien og skyter huet i småbiter med en håndpistol – det minner mistenkelig mye om Vasquez’ (Jenette Goldstein) opptreden i Aliens (1986), som filmen for øvrig henter mye inspirasjon fra. Jeg skulle bare ønske hun ble brukt mer.

Litt gøy hadde jeg det selvfølgelig, men irriterte meg dessverre mer over klisjeene, etnosentrismen og mangelen på selvironi. Jeg ser mye heller frem til neste sesong av V (2009-2011), nytolkningen av kultserien fra 80-tallet som nå har fullført sin andre sesong i USA.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 10 kommentarer

  1. Rolf Skjørten sier:

    Mulig jeg ikke skjønner ironi, men hva er fleip og hva er fakta i denne artikkelen? Når du skriver at Michelle Rodriguez burde hadde mer tid på lerretet må jeg gå ut ifra at dette er en spøk. Hun er tidenes mest slitsomme skuespiller. Har kun ett ansiktsutrykk: “Jeg har forstoppelse og hele menneskeheten skal få unngjelde for nettopp det”.

  2. Thor Joachim Haga sier:

    Jeg er dønn seriøs. Vært fan av Rodriguez siden Lost.

  3. Jeg stiller på lag med Thor Joachim her. Rodriguez-fan siden Girlfight. :-)

  4. Hadde det egentlig ganske morsomt med denne ostekaken av en film. Ingen stor film akkurat, men så er det da ikke det man forventer heller. Typisk sommer/popcorn-film. Eckhart er egentlig for god til å være i en slik film, men ser da ut som om han har det ganske så morsomt. Rodriguez er typecastet, men i en rolle hun kan og dermed gjør bra. Hiver meg på hyllesten av hun. Likte også romskipene som låner fra såvel Serenity som fra District 9. Ikke en film som henger lenge igjen i hukommelsen, men helt ok.

    Thor Joacim: Er V å anbefale altså? Har hørt mange mene det motsatte, men har likevel lurt på å sjekke det ut.

  5. Thor Joachim Haga sier:

    Ja, Tord, vil absolutt anbefale V. Smart, mystisk, provoserende og engasjerende serie. Og en glitrende Monica Baccarin som den ultimate romvesen-Bad Bitch. Jeg tror mange av innvendingene har kommet fra fans som er nostalgisk knyttet til den originale serien….og for å være helt ærlig – det er en ostekake, det.

  6. Jeg er enig i at Morena Baccarin er bra i rollen som Anna, men at serien er smart og engasjerende….? Vel. V har den tvilsomme æren av å ha kanskje tidenes mest udugelige motstandsgruppe som protagonister (i alle fall i en serie som ikke er ment å være en komedie), og det gjorde det – i alle fall for meg – fryktelig vanskelig å motivere en til å se nok en ny episode. Jeg er fan nok av Morena fra Firefly-dagene til at jeg så frem til siste episode, men helt ærlig håper jeg ikke serien får en sesong til. Det tror jeg ikke jeg overlever. :-)

  7. Thor Joachim Haga sier:

    Morena, beklager, ikke Monica. Takk for det, Geir. Blandet litt med Monica Belluci der et øyeblikk. :)

  8. Dette er etter min mening en helt forferdelig film. Ingenting funket, verken historie, karakterer, cinematografi, spesialeffekter eller lydbilde – og da er det lite igjen av det som kan kalles film.

    Les min anmeldelse her.

  9. Aksel Akselsen sier:

    Har ikke sett den gamle, men den nye V.-serien er helt latterlig dårlig.

  10. Tore Andre sier:

    Synes filmen var klart todelt; klisjétynget så det holder på historiefronten og lite nytt der, mens det filmatiske i store perioder var såpass steinhardt, brutalt og realistisk jævlig at det gjorde positivt inntrykk. Det er vel slik krig kan være, altså non-stopp frykt og motangrep uten pustepauser?!

    Ellers var det vel bare mest trist å se Michelle Rodriguez poppe frem i filmen, noe som ressulterte i latter hos undertegnede da han nettopp satt og tenkte; “mangler bare at hun overtype-casta Rodriguez snart kommer”! Hun må trolig gremmes av seg selv privat…

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>