landsbyen-pa-toppen-av-fjellet

Omtale

Om geiter og religion

Landsbyen på toppen av fjellet føyer seg inn blant en rekke hybridfilmer som utfordrer dokumentar- og fiksjonbegrep hos kinopublikummere, og på samme måte som Alamar, 24 City og Agrarian Utopia visker den ut disse grensene. Filmen ble nylig vist under Eurodokfestivalen på Cinemateket i Oslo, hvor Tine Fischer, direktør for dokumentarfilmfestivalen CPH:DOX, fortalte at hun hadde fått filmen til København på ett premiss: ved å love og ikke bruke ordet ”dokumentar” om filmen i festivalprogrammet. Fordi distributøren fryktet at filmen skulle tiltrekke seg færre publikummere som dokumentar, enn som en spillefilm. Riktignok tenkte ikke regissøren Michelangelo Frammartino at han med Landsbyen på toppen av fjellet laget en dokumentarfilm heller. Om filmen er det ene eller det andre – eller det tredje – er mindre viktig, men at filmen ligger og vipper i grenseland mellom dokumentar og fiksjon gjør dette til en spennende opplevelse.

At filmen kan karakteriseres som spennende er i seg selv overraskende, når ”persongalleriet” består av en geiteflokk, gjeterhunden, og en gammel gjeter, som tidlig i filmens forløp er hensovet. Mens dialog er erstattet med kling-klang fra geitenes bjeller, består handlingen i episoder fra landsbylivet og gjetingen i fjellandskapet i Calabriaregionen. Dette høres kanskje dønn kjedelig ut, men den gang ei! Filmen har flere overraskelser på lager, og ikke minst humoristiske opptrinn som har fått mange kritikere til å trekke linjer til Buster Keaton og Charlie Chaplin.

For norske publikummere vil neppe det største hinderet for å se filmen være om den er dokumentaristisk eller ei, men den alminnelige, P1-koselige tittelen den har fått her til lands. Den italienske tittelen, Le quattro volte kan oversettes til ”fire ganger”. Og filmen følger geiteflokken og landsbylivet gjennom det som tilsynelatende er fire årstider. Her står livets sykluser sentralt. Mens landskapet skifter farge og karakter gjennom årstidene, bedriver landsbybefolkningen sesongbetonte aktiviteter, og liv og død er begge integrerte deler av hverdagen. Den gamle gjeteren plages tydelig av sviktende helse. På sengekanten ser vi ham blande sort pulver i et vannglass, som viser seg å stamme fra et kostebrett i kirken (!). Noe tid senere ligger han ikke overraskende død i sengen. Slik slipper regissøren litt luft ut av det som i verste fall kunne blitt kvasispirituell film, da naturens gang lett kan invitere til litt platte betraktninger, med religiøse overtoner. I stedet transporterer filmen tilskuerne inn i landsbylivet og landskapet, med kameraet plassert på god avstand, hvor det først og fremst registrerer bevegelsene i landskapet.

At livet fortsetter markeres tydelig med scenen etter gjeterens død, hvor en liten geitekilling blir født. En av filmens fineste og tristeste scener følger når geitekillingen kommer bort fra flokken, og vi kan bare anta at den dør idet den legger seg til å sove under et tre i den bekmørke natta.

Filmens absolutte høydepunkt er en lang tagning hvor gjeterhunden terroriserer landsbybefolkningen som er i ferd med å iscenesette en religiøs parade gjennom byen – nok et stikk i siden til de pussige, religiøse påfunnene som menneskene i landsbyen finner på. Hunden, som for øvrig er filmens eneste profesjonelle skuespiller, ender med å sette en bil utfor en liten bakke og kræsje innhengninga til geitene, som så strømmer ut i byens gater, og videre inn i gjeterens hus.

Landsbyen på toppen av fjellet klarer å kombinerer passende doser spiritualitet (som en film om livets gang nødvendigvis må ha) med nøkternhet. Dette ispedd humoristiske komponenter, gjør Frammartinos film til en av vårens absolutte høydepunkter på kino.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 11 kommentarer

  1. Herrejemini, for en nydelig film – nesten skreddersydd helt etter mine filmpreferanser (lite til ingen dialog, fokus på audiovisuell kommunikasjon, herlige tablåer, masse symbolikk, fantastisk stemning m.m.).

    Likte spesielt hvordan gjeterens og geitekillingens liv speiler hverandre i små detaljer (gjeteren er også en slags utenforstående, forlatt geitekilling som søker tilhørighet gjennom tro), som når han vandrer gjennom den tomme landsbyen med en klingende bjelle i hånden.

  2. Dag Sødtholt sier:

    Jeg mener at det var gjeteren selv som kastet steinen ut av vinduet – altså den steinen som viser seg å bli svært viktig i den allerede klassiske scenen med hunden, opptoget og bilen. Gjeteren satte altså selv i gang kjeden av begivenheter som førte til at han ble gjenfødt som geitekilling (slik tolker iallfall jeg det).

    Var det dyrene som tok hevn i denne filmen? Vi ser gjeteren børste vekk en maur fra pannen og senere transporterer maurene vekk det lille papiret som inneholdt asken fra kirken, som han senere oppdager han har mistet. (Asken virker livsviktig for å holde sykdommen i sjakk.) Filmen dveler også ved at gjeteren har fanget snegler, og som sagt står en hund sentralt i scenen før gjenfødelsen…

    Selv om geitekillingens skjebne i den andre historien er rørende, må jeg likevel si at filmen tapte seg en god del etter at den første historien med gjeteren er over. Etter det ble det mindre å sette tennene i. Spesielt ble jeg sittende og småkjede meg litt under de to siste historiene, kanskje fordi det menneskelige aspektet ble borte og filmen ble mindre detaljrik.

  3. Cathrine V Jensen sier:

    Henger meg på første avsnitt i Haga sitt innlegg over her. Fikk sett denne på TIFF 2011, og glad for det.

    Deilig med en film som er så detaljrik og åpen, og lite forklarende at mystikken bevares, og som til tider er en thriller om man lever seg inn i det som foregår. Bortsett fra noen av de nære øyeblikkene er noen av de tagningene av menneskenes ritualer utrolig kult gjort, med kamera plassert på lang avstand, og gjerne høyt over det som foregår. Særlig i det veikrysset, før, under og etter prosesjonen. Kamera er så høyt oppe og til tider pekt i retninger som gjør at man ikke får med seg alt som foregår der nede, før det sveiper inn på menneskene igjen.

    Særlig de tre korsene på haugen i det fjerne, da er det som å stirre på et maleri fra 1500-tallet, der det foregår noe symbolsk i bakgrunnen som man ikke riktig får tak på, som er gammelt og umoderne, men likevel er der enda.

    NB: For de som liker audiovisuell fest og har tålmodighet til dialogløshet og tilsynelatende døll sentraleuropeisk bondskhet, over i litt skrudde thrilleraktige øyeblikk, og enda ikke har sett Hukkle av György Pálfi (2002), ja da er det bare å styrte til og se. Kjenner at jeg vil se den selv igjen.

    Tre ganger tre hurra for litt mystisk film!

    Apropos det, kanskje litt mye handlingsreferat i artikkelen.

    Og: Ja fy fader for en skuffende norsk tittel, helt enig i artikkelforfatters analyse av den. Synd, synd.

  4. Enig i det du sier, Cathrine.

    Filmen er en slags nydelig blanding av Antonioni (distansen), Angelopolous (tempoet) og Ray (menneskeligheten), men med sin helt egne identitet.

  5. Veldig bra og interessant film! Enkeltsekvenser som er helt nydelige og kjedet meg ikke et sekund. Ikke minst er det en film som sitter igjen – har tenkt mye på den i ukene etter jeg så den. Leser at noen mener den taper seg og at det generelt er mye fokus på de to første delene, men jeg synes absolutt delen om treet og ‘kullproduksjonen’ holdt nivået til de to første. Fascinerende skuer begge deler!

    Ellers enig i kritikken av tittelen, den passer dårlig og skaper feil assosiasjoner – og fordommer hos en del filminteresserte som styrer unna denne type småkoselige europeiske filmer ála “landhandleren i Provence”, “Monsieur Ibrahim og koranens blomster” og “sommerlunsj i Roma”. Ikke nødvendigvis noe negativt med de filmene, men “Landsbyen på toppen av fjellet” er jo en helt annerledes og mye mer interessant film – både tematisk og filmatisk. Her er nok dessverre Arthaus litt vel markedsorienterte og vet at de har en trofast målgruppe som liker de koselige, europeiske “perlene”. Mange fler som legger merke til den nåværende tittelen, enn om den hadde hett “fire ganger” – da må man nesten vite om filmen på andre måter, enn ved å se den i kinoprogrammet. Synd, for det er en skrekkelig tittel, men den selger sikkert flere billetter og det er jo bra. Det tredje og beste alternativet ville jo selvsagt vært å finne på en annen alternativ tittel – som både er bra og appelerende ;)

  6. Dag Sødtholt sier:

    Det store kretsløpet hadde kanskje vært en mer dekkende tittel?

  7. petter Røren sier:

    Høres dønn kjedelig ut og er det! Så den på Tiff og ble dypt skuffet.

  8. Cathrine V Jensen sier:

    Hoho, Petter, du satt kanskje bak meg til og med. Ikke alle var strålende fornøyde nei.

    Sødtholdt; ikke dumt forslag.

    Avsporing: Synecdoche, New York fikk vel norsk tittel New York i et nøtteskall mener jeg å huske. Makan til feil assosiasjoner! Den rakk vel nesten å forsvinne fra kino før jeg oppfattet at den var kommet.

  9. Det er mulig assossiasjonene blir feil, men rent betydningsmessig er ikke New York i et nøtteskall helt på jordet. Slå opp synechdoche og se selv.

  10. Ole sier:

    Hva er feil med Synekdoke, New York?

  11. Nå er denne avstikkeren om «Synecdoche, New York» en liten digresjon (gleder meg til å se «Le Quattro Volte»), men for gode gamle (og nye) Filmfrelst-lyttere kan jeg påminne om at vi diskuterte Charlie Kaufmans regidebut i episode #3 – og at den norske tittelen (om jeg husker rett) ikke gikk oss udiskutert forbi.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>