manedens-komponist-thomas-newman

Månedens komponist

Thomas Newman

Navn: Thomas Newman

Født: 20. oktober, 1955

Aktuell med: The Adjustment Bureau

Hvem?: Amerikansk komponist. Tilhører den berømte Newman-klanen i Hollywood; sønn til Alfred, bror til David og fetter til Randy. Etter studier på Yale debuterte han som filmkomponist i 1984 med det romantiske dramaet Reckless, skrevet av Chris Columbus. Men det var først med Stekte, Grønne Tomater (1991) at han ble A-listemateriale, og spesielt etter Oscar-nominasjonene for Frihetens Regn (1994) og Little Women (1994). Totalt har han 10 Oscar-nominasjoner, dog uten å ha vunnet pr. dags dato. Da er han kanskje mer kjent for sitt unike lydbilde, ofte med uvanlig perkusjon og strengeinstrumenter, som har blitt særdeles innflytelsesrikt i Hollywood. American Beauty (1999) og temaet for TV-serien Six Feet Under (2001-2005) er gode eksempler.

Thor Joachims vurdering: Det er rart å tenke på hvor forskjellige brødrene Thomas og David er i uttrykksform. Der David kanskje følger mer direkte i sin fars fotspor, med et litt mer tradisjonelt Hollywood-formspråk, er Thomas noe helt for seg selv. Adjektivet ’vindskjev’ er overbrukt, men passer allikevel så umåtelig bra i hans tilfelle. Med sine søtsure strykerharmonier, korte pianomotiver, eksotiske perkusjonsinstrumenter og avventende tidssignaturer føles det tidvis som en parring mellom Tom Waits og rural Americana.

Jeg oppdaget Newman for alvor med Frihetens Regn, som for meg står som hans opus magnum. Her er alle de rare signaturelementene på plass, men det som først og fremst gjør inntrykk er det nesten kvasi-religiøse frelsestemaet, som i sporene Suds on the Roof eller End Title på soundtracket. Det er så gåsehudfremkallende som bare Ralph Vaughan Williams kunne fått til på en god dag, og løfter det som til da har vært et diskret, lavmælt partitur opp til nye høyder. I filmen er det dette temaet som akkompagnerer de små gløtt av frihet som de innsatte nyter med jevne mellomrom. I mangel av eksisterende terminologi pleier jeg å kalle det for relieff-komposisjon, det vil si enkeltsegmenter i partituret som står så sterkt ut fra det øvrige (i stil, tone, plassering osv.) at de får usedvanlig sterk effekt i den totale filmopplevelsen.

Selv om dette er Newmans mest kjente lydbilde, er det på langt nær hans eneste. På 80-tallet var han særlig kjent for tidvis små-eksperimentell, men også svært tilgjengelig og morsom musikk for synth og mindre ensembler – som i Desperately Seeking Susan (1985), Jumpin’ Jack Flash (1986) og The Lost Boys (1987). Dessverre er mye av dette ennå uutgitt. I tillegg glimter han plutselig til med saker som man ikke skulle tro kom fra hans penn. Den brutale og voldsomme skrekkfilmmusikken i The Green Mile (1999) for eksempel, der karakteren Edvard Delacroix lider en grusom død i den elektriske stol. Eller den melodramatiske Golden Age-pastisjen for The Good German (2007) som uten tvil er det nærmeste Thomas noensinne har vært sin far. Det er med andre ord altfor lettvint å avskrive ham som ”fyren med den rare grooven”.

I The Adjustment Bureau er det mye kjent – rullende pianofragmenter, funky riff på akustisk gitar, motivbaserte snutter fremfor slående temaer, kuule perkusjonseffekter. Det finnes referanser både til det kjente to-toners riffet fra American Beauty og de vakre harmoniskiftene for strykere og ambient synth fra Frihetens Regn, The Green Mile og The Player (1992). Men det er også det som gjør det så utrolig tiltrekkende. Det er så umiskjennelig Newman, men samtidig originalt nok (særlig i instrumentering) til å holde interessen oppe. Nok til å lene seg tilbake og si ”ah, endelig et nytt soundtrack fra en av Hollywood mest originale komponister”. Det er så deilig å se en thriller som ikke bare surfer inn på effektlyd og intetsigende droner.

Tre soundtrack-anbefalinger:

Frihetens Regn (1995), American Beauty (1999),  The Adjustment Bureau (2011)

Musikk-klipp: End Title fra Frihetens Regn (1995):

Lytt til Thomas Newman hos Spotify (klikk for å åpne):

 

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

  1. Rart at du ikke nevner det jeg anser for å være hans beste score, nemlig Road To Perdition. Utrolig vakker og stemningsfull musikk.

    Man kan høre “main theme” her: http://open.spotify.com/track/3GIrc8Cl0woD3k3jLvCInj

  2. Thor Joachim Haga sier:

    Takk for det, Øyvind. Den skulle jo absolutt vært nevnt på Spotify-listen nederst, men nå gjorde jo du det i stedet.

    Kjempefint soundtrack litt i samme gate som Frihetens Regn og The Green Mile.

  3. Ah, herlig å bli minnet på det rørende lydsporet til Shawshank Redemption. Temaet kunne bare blitt kalt for “Redemption”.

  4. Dag Sødtholt sier:

    Fanfaren når Tobey McGuire ligger og vrir seg på det sjakkbrettrutete gulvet i den undervurderte The Good German må være en av de mest berusende sammensmeltninger av bilde og lyd jeg har opplevd. Synd hvis musikken i denne filmen er atypisk for Newman…

  5. Per Christian sier:

    “Suds on the roof” awww, når jeg hører på dette sporet får jeg helt gåsehud. Takk for en flott artikkel, får meg til å dykke dypere inn i Thomas Newman sin musikk cv.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>