Mellom en kompromissløs visjon og et kommersielt Hollywood-maskineri finnes det en fin linje. Få har beveget seg bortover denne med bedre balanse og større beherskelse enn australske Peter Weir. Med stoisk ro har han arbeidet innenfor velkjente og kommersielt svelgbare sjangere og etterlatt seg et kunstnerisk avtrykk, både visuelt og tematisk. En Weir-produksjon har blitt synonymt med en gjennomarbeidet, god film, fortalt med tålmodighet og presisjon uten å bli ekskluderende eller introvert.
Weirs soberhet har nok frarøvet filmkunstneren statusen han utvilsomt fortjener. Han har skapt minst like mange interessante verk som eksempelvis Martin Scorsese (jeg vil hevde flere), men han har aldri blitt et ikonisk fjes; han er en stillferdig, tilkneppet arbeidskar som snakker med høflig, mild entusiasme om prosjektene sine. Weir har på en måte alltid vært en gammel manns filmskaper – reservert og saklig. Han har aldri henfalt til trender eller etterstrebet aktualitet – selv om det falt seg slik med The Truman Show, en av nittitallets beste filmer. Uheldigvis blir han bare eldre og oppholdene mellom hver film begynner å bli bekymringsverdig lange. Det er over syv år siden Weir var aktuell med Master & Commander: The Far Side of the World – en film som fikk ti Oscar-nominasjoner og fremragende kritikker, men aldri kom helt i havn hos det store publikummet. I dag er den like næringsgivende for oss som slapp den inn, men en moderne klassiker ble den aldri, tross all anerkjennelsen.
Er Weir en auteur? Det er tydeligvis et åpent spørsmål. Noen opplever ham både som schizofren og nesten stilløs – at nærværet hans blir for usynlig til å påberope seg stor oppmerksomhet. For et sløvt øye kan det sikkert oppleves slik. Mesterverket Vitne til Mord var regissørens Hollywood-debut og ble etterfulgt av både relativt konvensjonelle sjangerøvelser (Dagen er din, Green Card) og mer utfordrende verker som The Mosquito Coast og Fearless. Karrierens jomfrudom skapte på sin side noen av de mest skjellsettende filmene i australsk historie (The Last Wave, The Years of Living Dangerously), som utvilsomt har vært avgjørende for å bringe landet med giftige dyr, aboriginere og non stop barbeque på det cinematiske verdenskartet. Spesielt forgiftende er Picnic at Hanging Rock, som står tilbake som et vesentlig verk i moderne filmhistorie (les min Coup de Coeur-artikkel om filmen her).
Med The Way Back må Weir nok en gang oppleve at filmen hans ikke får fotfeste hos publikum. Den vanskelige finansieringsprosessen har forplantet seg i filmens reise fra idé til ferdig realisert kinofilm. Veien fra innspilling til ferdig låst klipp var lang og promoteringen usedvanlig mislykket. Og dét på tross av stjerner som Colin Farrell, Ed Harris, Jim Sturgess og den usedvanlige talentfulle Saoirse Ronan, som snart er aktuell i Joe Wrights Hanna og kommer til å vinne en Oscar før vi vet ordet av det. Men ingen vil se The Way Back og kritikerne har møtt filmen med et skuldernikk. Den er ikke spennende nok, sies det. Den mangler karakterkonflikter, potens og ekte dramatikk – figurene bare vandrer av gårde i seigt tempo mot et mål som blir viktigere for dem enn for oss som betrakter dem.
Vel, det er sant. Hvis man kan kalle vandringsfilmen for en subsjanger (Ringenes Herre: Ringens brorskap, Harry Potter og Dødstalismanene), bryter The Way Back med konvensjonene som skaper slike fortellinger. Vi kommer aldri helt på innsiden av rollefigurene og reisefølget danner aldri sterke relasjoner seg imellom eller typiske intrigefylte allianser. Dette er ikke Ekspedisjon Robinson. Det eneste som driver dem, og som kan huke fast kroken i tilskueren, er viljen til å overleve, til å overkomme enhver hindring for å få et slurk vann eller en bit av noe spiselig. Være seg en buktende slange eller en sprellende sleip mark. For å se skjønnheten i Weirs film må man sette pris på den møysommelig utmeislede enkelheten, den primitive konflikten mellom menneske og natur.
The Way Back føles determinert, risset inn i fjellene den tilbakelegger, og derfor er det naturlig å se den som en slags fabel, en myte eller et eventyr: «Det var en gang X fanger som flyktet fra en russisk fangeleir. På veien møtte de en ung jente… Når de ankom til X måtte Y gi etter for varmen og sank hen i ørkensanden, mellom armene på…» Og så videre. Samtlige rollefigurer representerer en bestemt funksjon og har lite psykologisk jordsmonn utenom det konkrete og forbilledlige. Filmen er basert på en sann historie om krigsfanger som rømte fra en gulag-leir, men om den til tider viser til ekstrem realisme i måten den skildrer naturkreftene på, er den likevel forbausende lite interessert i å skildre virkeligheten. Til dét er filmen altfor mytisk, altfor operaisk. Dessuten er Weirs verden så svimeslående vakker at den nesten blir naturromantisk.
‘Naturromantikk’ blir likevel et misvisende begrep når man snakker om Peter Weir. Få har skildret naturen med større frykt og underliggende grusomhet; fjellet som sluker de jomfruelige ungpikene i Picnic at Hanging Rock; havet som gaper over skipene i Master and Commander; været som tukter det siviliserte i The Last Wave. For Weir representerer disse kreftene skjønnhet, men også jævelskap.
The Way Back krever tålmodighet og evne til å leve seg inn i bildefortellinger – som bøkene mor og far leste for oss på sengen da vi var små, med komprimert dialog og stor boltringsplass for illustratøren. I så måte er Peter Weir en særdeles begavet illustratør som blar deg langsomt gjennom fra den ene permen til den andre. Jeg skal ikke avsløre hvordan reisen slutter, men man sitter igjen med en blandet følelse av higen etter å se mer og opplevelse av helhet og forløsning. På en sentimental, men overbevisende måte syr Weir et grovt sting til slutt, som i sin nesten håpløse eventyrlyst blir et forbløffende mykt og unektelig rørende punktum på en steinhard, værbitt og tvers igjennom barsk film.
Ved siden av mesterens visuelle magi er det skuespillerne som bærer oss over åsryggen. Colin Farell ser ut til å overspille innledningsvis, men snur på flisa og blir filmens mest engasjerende rollefigur inntil Saoirse Ronan slår seg sammen med følget. Hun blir vår inngang til oppriktig medfølelse og bidrar med en dose kjærkommen mystikk. Vi vet aldri helt hvor hun kommer fra eller hva hun vil, men det uttrykksfulle ansiktet med de håpefulle øynene blir en klo i hjertene våre. Ed Harris byr ikke overraskende på en bunnsolid prestasjon fra sidelinjen. Med sin alder og livsvisdom er han gruppens moralske kompass og naturlige leder.
The Way Back forsvinner fra kinosalene i dag, i alle fall i hovedstaden. Det er både trist og rart at en av verdens største filmskapere har mistet grepet om publikum – og ikke så rent lite urettferdig. Har du tid og mulighet bør du derfor gripe anledningen til å nyte dette eposet på et stort lerret. Nå.