jentene-er-toffest

Jentene er tøffest

Denne artikkelen er opprinnelig skrevet for Ny Tid nummer 15, 2011.

I norsk film har vi blitt vant til at det meste dreier seg om unge menn, men ser vi til den norske barne- og ungdomsfilmen er bildet et ganske annet. Her har det lenge vært jentene som har styrt showet. Hva skjer da med gutterollene?

Kinoaktuelle Amors Baller åpner med at en slentrende, blendahvit svenske smyger seg ut av morens stasjonsvogn. Han setter føttene på norsk jord og må snart innynde seg hos norske guttegutter, der fotball, muskler og digge blondiner banker gørra ut av indirockband, halvlangt hår og åletrange jeans. Lucas må ofre sine egne interesser og våge seg inn i den barske maskulinitetens Colosseum. De siste årene har jeg sett såpass mye skandinavisk ungdomsfilm at jeg kan tillate meg å være litt forutinntatt, og varselskiltene peker øyeblikkelig i retning av at denne hovedpersonen er en skikkelig svekling. Visst har han sjarm, men når han til slutt ender opp med prinsessa Susanne og halve kongeriket, er det fordi han varmer opp morsinstinktet hos en tøff jente med vågemot til å gå i motsatt retning.

Jeg tok feil. Amors baller er faktisk en relativt maskulinistisk ungdomsfilm, noe som stiller den på sidelinjen av en tendens som sakte, men sikkert har tydeliggjort seg det siste tiåret: en ungdomsfilm som drives framover av handlekraftige jenter. Der gutta er mumlende, usikre og smelter som softis overfor det motsatte kjønn, er jentene staute, uredde og viljesterke. De tør å forme verden rundt seg etter eget forgodtbefinnende og våger å kaste seg ut i det ukjente.

Bråmodne og selvstendige

I Yatzy (Katja Eyde Jacobsen, 2009) lusker fosterhjemsgutten Daggi rundt på jakt etter tilhørighet, men blir frastøtt av bygdemiljøets inngrodde guttekultur. Det er tøffe Gloria som omsider åpner ham opp og blir kjent med mennesket bak panseret. I motsetning til hva som er typisk for den amerikanske High School-filmen, er det ikke gutten, men jenta som tar det seksuelle initiativet. Gloria forfører den nervøse Daggi med sikker hånd, som om hun var flere år eldre enn ham. I Gunnar Vikenes kritikerroste Vegas (2009) ser vi også at jenta ligger foran: Hun er bråmoden og mer selvstendig enn sine jevnaldrede guttevenner, gatesmart med et ekstremt overlevelsesinstinkt.

Selv om guttene i Yatzy og Vegas havner i skyggen, er de fortsatt gutter – i alle fall til en viss grad. Det er ikke en selvfølge. Kulturen ser ut til å benytte enhver anledning til å markere en avstand til paternalistiske verdier som en gang utgjorde samfunnets rettesnor. Dette forplanter seg helt ned i både barne- og ungdomsfilmen – også her har den tradisjonelle maskuliniteten blitt lagt i bløt.

Myke gutter

I Arild Andresens særdeles vellykkede Keeper’n til Liverpool (2010) treffer vi en myk gutt. Her er hovedfiguren Jo en spebygd og kortvokst type som må gjemme seg i guttegarderoben, snakke lavt i gangene og stå med buet rygg foran ungdomsskoleklassens muskuløse høvding. Han er intelligent, hardtarbeidende og skoleflink, men må skjule disse egenskapene etter beste evne for å unngå nerdestempelet. Han er emosjonelt umoden og jenter er fortsatt en erfaring som befinner seg i enden av horisonten. Da Jo omsider forelsker seg er det ikke bare en konsekvens av jentas utseende, men et uttrykk for at han beundrer hennes rakryggethet. Mari er ressurssterk, samvittighetsfull og så flink i matte at hun deltar i konkurranser. I tillegg står hun opp for seg selv og sine meninger; hun er veslevoksen og rappkjefta og lar seg aldri presse til noe hun selv ikke ønsker. Hun er med andre ord alt Jo ikke er og fremstår nesten som et slags idealkjønn. Først når Jo trosser grensene og slår tilbake mot underkuerne, blir han akseptert av Mari. Men vi tror ikke helt på denne plutselige tøffheten, og ender med å tenke at det nok engang er morsinstinktets magiske effekt som har slått til. Veien til hjertet måtte bare ta en omvei.

Nå er Keepern til Liverpool en på alle måter uskyldig film, som nok har mer til felles med barnevoksenfilmer som Ikke naken (Torun Lian, 2004) og Jørgen + Anne = sant (Anne Sewitsky, 2011), enn mer seksuelt orientert ungdomsfilm. De to sistnevnte skildrer sterke og handlekraftige jenter i brytningen mellom barndom og ungdomstid, hvor jentene kjemper for å finne seg selv og deretter gutten de plutselig erkjenner at er den rette. I begge tilfeller får de det akkurat som de vil, og det er de rivaliserende jentene som skaper hindringer underveis. Guttene blir liksom bare med på leken, uten å ha noen egentlig formening om hva de selv vil.

Seksuelt overtak

Slike kjønnsframstillinger holder også stand når disse uskyldige følelsstormene skal oversettes til seksuell utveksling. I danske Supervoksen (Christina Rosendahl, 2006) er det jentene som tar det seksuelle initiativet og som regelrett utnytter guttene for å oppnå målet de har satt seg. Det samme kan vi se i norske Bare Bea (Petter Næss, 2004). I Lukas Moodyssons Fucking Åmål (1997) er det Elin som styrer skuta da hun for en kort stund har den maktesløst tafatte Johan Hult på slep, og i Sandor slash Ida (2005) er det barske Ida som åpner opp lystene hos den vevre og uskyldsrene ballettgutten Sandor. Når de to blir sammen for å skape en lykkelig slutt, er det forfriskende langt bortenfor grensene av hva man anser som tradisjonelle kjønnsroller.

I denne sammenhengen må vi heller ikke glemme Arild Fröhlichs adapsjon av Lars Ramslies omdiskuterte roman Fatso (2008). Her møter vi Rino, en fet gutt i begynnelsen av tyveårene som formelig eksploderer av innestengt kåtskap, armert med pornofilmer og runkeruller. I Rinos verden er jenter i en maktposisjon fordi de besitter et seksuell overtak – en kapital han bare kan drømme om, selv etter tusen timer på tredemølla. Rino er ung-voksenutgaven av tjukkasen i Amors baller, Stian – han som skal få oss til å le, men samtidig vekker empati. For vi vet jo at han stiller bakerst i køen, og at han selv er klar over sannhetens såre faktum. Pornofikseringen og grisesnakket er bare en forsvarsmekanisme – en måte å fortrenge sorgen på.

Men i Amors baller velger regissør Kristoffer Metcalfe å belyse skikkelsen med en strime av håp mot slutten. En av de populære jentene legger armen rundt ham og viser interesse. Hun har sett noe bankende rødt, bakenfor bilringene.

Tar gutta et steg fram?

Susanne, som er filmens kvinnelige hovedkarakter, er forbausende resignert. Gjennom sitt tiltrekkende ytre bærer hun guttenes blikkfang, og har i så måte et slags presumptivt seksuelt overtak, men på nesten alle andre måter fremstår hun som svak. Hun klarer aldri å ta valg og mangler ambisjoner med fotballsporten – faktisk får man inntrykk av at jenta er presset inn i miljøet av sin dominerende kjæreste, lagets kaptein og jentenes trofé.

Susanne blir en slags ufrivillig guttejente, som ikke ønsker å være sterk eller best, som innerst inne ønsker seg en mykere mann ved sin side. Lucas blir denne mannen, men han forandrer aldri karakter av den grunn. Snarere er han pågående og ikke så rent lite frekk fra første scene; for ham er aldri Susanne en trussel, snarere et potensielt bytte. Lucas har kroppsholdning som en kokt grønnsak, men overrasker ved å vise seg som en pågående og sterk type med masser av selvtillit. En som tar livet slik det faller seg. Om møtet med Amors baller aldri overrasket som filmfortelling, opplevde jeg faktisk den mannlige hovedkarakteren som nyskapende. Men det forteller vel først og fremst at ungdomsfilmens kjønnsfremstillinger har blitt forutsigbare – at det er behov for forskyvninger.

Hjelp, vi er russ! (Kenneth Olaf Hjellum) har kinopremiere over hele landet fredag 15. april, og det blir spennende å se hvilke spor filmen etterlater seg. Kanskje kan man spå en aldri så liten motbølge, der gutta tar et steg fram? Det bør i alle tilfeller stilles spørsmål rundt ungdomsfilmens konsekvente anerkjennelse av jenter som de første bevegerne. Vi lever, heldigvis, i verdens mest likestilte samfunn, og kjønnsforskere som Jørgen Lorentzen har forlengst konkludert med at maskuliniteten er i krise som en konsekvens av dette. Selv trekker han frem de spøkelseslignende overvektige menn i Sanger fra andre etasje (2000) som et sterkt bilde på patriarkatets nedadgående spiral. Roy Anderssons apokalyptiske tablåer kan i denne sammenhengen leses som en ytterste konsekvens av et forfall som rotfester seg hos langt yngre menn.

På barne- og ungdomsfilmnivå har jenta blitt den som representerer bevegelse, fremskritt og dermed framtiden.

Denne artikkelen er opprinnelig skrevet for Ny Tid nummer 15, 2011.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>