Jorunn Kjellsby og Stellan Skarsgård i «En ganske snill mann»

Årets Kanonpris-vinnere er kåret

Kosmorama’11: Kanonprisen har i sitt syvende år lykkes å bli nettopp det festivalen ønsker den skal være -- bransjens egen prisutdeling. Arrangementet i seg selv bærer preg av en kledelig uhøytidelighet som reduserer Amanda-prisen til et teselskap for Frogner-tanter, mens prisvinnerne ofte faller i bedre jord hos bransjen -- både fordi de jo er stemt frem av yrkesutøverne selv, men også fordi de fremstår som mindre politisk motivert.

Årets utdeling av intet unntak, med bra fordeling av priser i et 2010 preget av norsk film med kreativ selvtillit og stor bredde. Maria Sødahls Limbo, Erik Skjoldbjærgs Nokas og Marius Holsts Kongen av Bastøy var utvilsomt favoritter i de fleste kategorier, og spesielt de to førstnevnte rasket da også med seg det meste. Et par overraskelser ble det allikevel. Her er samtlige vinnere med kommentar under:

Kvinnelige hovedrolle: Jorunn Kjellsby (En ganske snill mann)

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg lar meg overraske over bransjens prioritering av Kjellsbys karikatur fremfor spesielt Line Verndals subtile realisme i Limbo, men det er liten tvil om at Kjellsbys innsats er imponerende i sin finstemte timing, presise replikklevering og ikke minst hevet atskillig hakk av en nydelig underliggende følelse av morsinstinkt. For meg hører denne prestasjonen hjemme sammen Eli Anne Linnestads Amanda-vinnende rolle i Pål Sletaunes Budbringeren, noe jeg skrev mer om her.

Mannlige hovedrolle: Stellan Skarsgård (En ganske snill mann)

At Hans Petter Molands gråmelte ( for svart er den såvisst ikke) komedie tar de to skuespillerprisene handler mest av alt om Molands evne til å skape karakterunivers. I et norsk filmlandskap der dette ellers ofte er mangelvare, fremstod da også En ganske snill mann som et friskt pust. Skarsgård er selvsagt også bunnsolid i sin tolkning, perfekt castet i en rolle fremstår som finskåret for hans innadvendte og fomlete fremtoning. Det skulende blikket, den lutende ryggen og ikke minst den fascinerende balansegangen mellom sårhet og brutalitet er nøye avmålt fra Skarsgård side. En fortjent vinner med tanke på Trond Nilssens skandaløse utelatelse for sin rolle i Kongen av Bastøy.

Ingar Helge Gimle i «En helt vanlig dag på jobben»
Ingar Helge Gimle i «En helt vanlig dag på jobben»

Birolle: Ingar Helge Gimle (En helt vanlig dag på jobben)

Med Kjellsby i hovedrollekategorien, var dette ren plankekjøring for Ingar Helge Gimle. Det skal allikevel ikke ta fokuset fra hvor fortjent denne prisen er. Om norsk film mangler solide karakterskildringer i fiksjonsunivers, er vi enda dårligere i møtet med historiske personer. Max Manus er kanskje det mest banale eksemplet i så måte, der ingen hadde interesse av å levendegjøre filmens historiske skikkelser og isteden lot våre lokale stjerner som Aksel Hennie og Nikolai Cleve Broch forbli bare det. I Terje Rangnes’ regi fikk derimot Gimle muligheten til å gestalte fremfor å “bare” spille, og lykkes med å både ta oss inn i Sven O. Høibys personlige tragedie, samtidig som han på briljant vis aldri gikk over i karikaturen eller ensidigheten. Meget mulig fjorårets store skuespillerprestasjon fra en skuespiller som fortjener atskillig mer oppmerksomhet fra bransjen.

Produsent: John M. Jacobsen og Sveinung Golimo (Trolljegeren)

Kveldens kanskje eneste virkelig store skuffelse. Joda, Filmkameratene har laget en internasjonal snakkis med Trolljegeren, men filmen er og blir et uttrykk for André Øvredals kreativitet. Karin Julsruds arbeide på Marius Holsts Kongen av Bastøy, bød dermed på noe helt annet. Som jeg skrev i min artikkel om filmen, gir Julsrud Holst tillit nok til at filmen blir et regiverk trass det store budsjettets krav til inntjening. Hun evner også å ta hans ambisjoner på alvor, og lar filmen utvikle seg til et karakterdrama slik Max Manus og Kautokeino-opprøret aldri var i nærheten av.

Regi: Maria Sødahl (Limbo)

Uten tvil kveldens hyggeligste pris -- og også den mest fortjente. Maria Sødahl neglisjerer norsk films konformitet i Limbo, og lager et relasjonsdrama av den sorten få andre får til her i landet. Meget mulig er Limbo vårt første virkelig vellykkede intimdrama på veldig mange år, og det handler isåfall mest av alt om Sødahl. I Limbo har skuespillerne og historien forrang, mens det visuelle bakteppet byr på nok tekstur og spenst til at helheten føles komplett. At bransjen stemmer henne frem til fjorårets beste prestasjon er derfor både på sin plass, og samtidig gledelig inkluderende for en filmstemme som nå forhåpentligvis får jobbe frem mange filmer i årene fremover.

Foto: Anna Myking (Sykt lykkelig), John Andreas Andersen (Kongen av Bastøy)

La oss bare ha det sagt med en gang -- Anna Mykings foto på Sykt lykkelig er langtfra fjorårets beste, (og det har ingenting med det lave budsjettet å gjøre). At hun deler prisen med John Andreas Andersens atskillig mer påkostede, men også dramaturgisk mer vellykkede arbeide på Kongen av Bastøy, er derfor dessverre lett å oppsummere som et “velkommen” fra bransjen. Men det er kanskje helt ok; hennes solide evner som fotograf er uansett ettertrykkelig bevist i arbeidet på Jørgen + Anne = sant. Andersens arbeide på Bastøy derimot var kanskje formalistisk, men det var også teknisk suverent. Det bidro heftig til vår innlevelse i filmen, -- ikke minst i følelsen av kulde i kinosalen og nærheten til karakterene.

Line Verndal i «Limbo»
Line Verndal i «Limbo»

Lyddesign: Baard Haugan Ingebretsen (Trolljegeren)

Lyden er vel så viktig som effektene i André Øvredahls Trolljegeren , og det var derfor ikke spesielt overraskende at Baard Haugan Ingebretsen fikk denne prisen. Arbeidet er også både detaljert og suggerende.

Klipp: Frida Eggum Michaelsen (Nokas)

Frida Eggum Michaelsen tar et langt skritt på vegne av norske klippere med sitt arbeid i Nokas. I samarbeid med Skjoldbjærg begår hun et arbeide som få norske filmer har vært i nærheten av, både i ekspressivitet og vilje til å utfordre publikum. Hvis majoriteten av våre produksjoner er forutsigbare, og da kanskje spesielt i nettopp klipp, innleder Nokas et nytt kapittel i norsk film.

Produksjonsdesign: Are Sjaastad (Kommandør Treholt & Ninjatroppen)

Mest av alt morsomt, men produksjonsdesignen til Are Sjaastad var da også det beste i en film som ellers druknet i sin egen idérikdom. Sjaastad er og blir en av våre beste historiefortellere, og i Kommandør Treholt og Ninjatroppen fikk han leke seg på et nivå som demonstrerte bredden i hans evner.

Manus: Maria Sødahl (Limbo)

Sødahls manus til Limbo er en høyst fortjent vinner, trass i anslag til klisjé spesielt i filmens sisteakt -- det er ikke til å legge skjul på at det er i regiarbeidet hun hever sitt eget manus atskillig hakk. Men både de realistiske miljøskildringene og avmålte karaktertegningene viser en manusforfatter med teft for historiefortelling også på Final Draft-nivå.

Filmmusikk: Gaute Storaas (Elias og jakten på havets gull)

En kategori som forsøker å ta filmmusikken på alvor, men som i nominasjoner demonstrerer fravær av det samme. For hvor var Johan Söderqvists arbeide på Kongen av Bastøy og endog Limbo? Som Storaas sa i sin takketale, er det allikevel gøy å se hvordan norske produsenter har forstått animasjonsfilmens behov for et godt score. I tilfellet Elias og jakten på havets gull innebar det tilgangen på fullt symfoniorkester, noe som ikke akkurat er dagligdags i norsk film.

Beste nyskaper: Erik Skjoldbjærg (Nokas)

En opplagt vinner -- og kveldens kanskje mest fortjente pris? Skjoldbjærgs arbeide på Nokas har ikke gitt utslag i internasjonal festivalfokus og filmen mangler visstnok også i skrivende stund til og med utelandsk salgsagent. Hvorfor vet jeg ikke -- filmens tematikk burde ressonere godt nedover i Europa. Allikevel er det i sin behandling av dagsaktuell tematikk og omgang med blodfersk historie, Nokas er fjorårets store nyskapning i norsk film.

På tampen er det verdt et avsnitt å dra inn Mikal Olsen Lerøen tidvis flaue forsøk på å lede Kanonprisen. Riktignok forsterket av dårlig mikrofon og skurrete lyd, var det ikke spesielt morsomt å høre Lerøen forsøke seg som Ricky Gervais. Jeg tenkte derfor å embedde nevnte Gervais åpningstale fra årets Golden Globe, som demonstrasjon på hvordan slikt eventuelt kan gjøres:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

  1. Hei.

    Ble nysgjerrig på hva dette henviser til, under Ingar Helge Gimle som vinner i beste birolle:

    “En fortjent vinner med tanke på Trond Nilssens skandaløse utelatelse for sin rolle i Kongen av Bastøy.”

  2. Eric Vogel sier:

    Det viser vel til at Eirik syntes det var skandaløst at Trond Nilssen ikke var nominert, og anså at han også burde vunnet?

  3. Trond Nilssen var nominert i kategorien Mannlige Hovedrolle. Men han ble ikke stemt frem, dessverre. Han hadde også fortjent oppmerksomheten.

  4. Hermann Sabado sier:

    Trond Nilssen var nominert. I hovedrollekategorien. Han ble bare ikke stemt frem. Synd, siden han også hadde fortjent oppmerksomheten.

  5. Og da passet det Stellan vant? De representerer jo ikke akkurat det samme. Men aha, da skjønner jeg selvfølgelig. Og jeg mente jo Stellan da, ikke Gimlen.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>