UMEÅ 4ever toppbilde

Analysen

UMEÅ4ever (2011)

Øl. Pølse. Fotball. Pupper. Whisky. Vennskap mellom menn.

Det er vanskelig å vite om man skal ta UMEÅ4ever på alvor. Selvsagt skal man først og fremst ta komedien humoristisk. Men mange ganger i løpet av filmen tok jeg meg i å tenke, hva er dette for noe? Ja, –  hva er dette? Først og fremst trenger spørsmålet «hvorfor?» seg på. Spørsmålet skyldes at forhåndsomtalen av filmen så sterkt har tematisert hvor viktig det har vært for regissør Geir Greni å lage denne filmen. Regissøren har blitt et av de fremste eksemplene på mennene som lage film, og som gjør det for egne penger dersom ingen andre vil finansiere drømmene deres. Jeg forstår ikke hvorfor drømmen om denne filmen ble så sterk for Greni, men jeg vil prøve å anvende forvirringen til å forsøke å forstå filmen.

UMEÅ4ever er underlig og ordinær på en og samme tid. Den er ordinær fordi dette er den fortellingen jeg mener jeg har sett oftest de siste årene, både i amerikansk og norsk film. Fortellingen om unge menns leting etter egen identitet, sin sanne maskulinitet i dette tilfelle. Filmens handlingstråd er en reise, tilsynelatende bakover, hvor hovedpersonen Stian (Sondre Krogtoft Larsen) i frustrasjon over bruddet med samboeren bestemmer seg for å lete opp feriefantasien fra tidlig tenåringstid: jenta han møtte på taekwondo-leir i Umeå. Med på veien har han barndomskompisen Anders (Vegard Hoel).

Etter rekken av norske filmer om unge menn på vei ut i voksenlivet (som Reprise, Uno, Buddy og flere) – hvorfor enda en norsk film om umodne norske menn? Etter en lang rekke amerikanske romantiske komedier, såkalte bromances, som egentlig handler om vennskap mellom menn (som I Love You Man, The Hangover, Superbad), hvorfor en norsk avart av det samme? Er det fordi dette er den formen for romantikk menn kan relatere seg til ? (jfr. den morsomme twittermeldingen fra SteinRLarssen sist uke: «Herregud. Skulle leie bromance. Endte med romance. Skyt meg i øyet»

UMEÅ4ever tilfører noe nytt i denne sammenhengen. Kanskje særlig gjennom det nostalgisk romantiske tilbakeblikket på ungdomsforelsken, som til dels er fint gjort, men som vi også har sett mange ganger før,  da i ungdomsfilmen. Det er også nytt at menn som ikke vokser opp blir eldre og eldre – Stian er hele 31 år. Og den har sine komiske øyeblikk. Og den har noen fine øyeblikk. Selv om vi har skjønt hemmeligheten vennen har forsøkt å skjule for lenge siden, blir møtet med kvinnen som var ungdomsforelskelsen fylt av en spenning. Ikke minst på grunn av den fine framstillingen unge og talentfulle Andreas Jörgensen gir som hennes sønn. Men UMEÅ4ever forblir ordinær fordi den ikke har et sterkt filmatisk særpreg. Vekslingen mellom fortid og nåtid fungerer godt, både fortellermessig og stilmessig, men bildene og musikken er ikke sterke nok til å bære den litt enkle fortellingen fram til noe betydelig.

Grenis film er underlig fordi den forsøker å treffe dette vanskelige punktet mellom komedie og karikatur, noe ekte og ektefølt. Slik treffer den en annen norsk trend, en film mellom alvor og moro som vi ikke helt vet hvor vi har, som Sykt Lykkelig og tv-seriene Koselig med peis og Dag. Vi vet ikke helt vet hva vi skal føle, mellom melankoli og komikk. Når man ikke treffer dette punktet opplever vi at karakterene er i hver sin film, eller hvert sitt univers. Mens kjæresten Stine er en parodi på en parodi på et hysterisk kvinnemenneske, og kompisen Anders er en type (slik en komediekarakter kan være), synes Stian å være tenkt som et virkelig menneske. Men ikke nok menneske til at jeg får følelser for ham.

I mitt barndomshjem hang en liten hustavle, kjøpt på et tidspunkt av en tante bosatt i Sverige. Hver gang jeg skulle ta på meg skoene for å gå ut i verden så jeg på denne tavlen: «Alla andre tänker på sig, det är bara jag som tänker på mig». For meg ble den en liten humoristisk påminning om egoismen som fyller de fleste. Når Stian tidlig i filmen forlater foreldre og sin beste venn i frustrasjon med replikken «Jeg har akkurat oppdaget at den eneste som bryr seg om meg er meg selv» vet jeg ikke om jeg skal ta dette som en humoristisk kritikk av en selvopptatt mann. Vil filmen at jeg skal synes synd på Stian, eller skal jeg le litt av den forbikjørte myke mannen? Er det meningen at man skal ta dette seriøst? En verden der mor står på kjøkkenet og svir koteletter og hvor menn kjøper prostituerte til sine venner så de skal få ting ut av systemet?

Hvordan skal jeg ta det når den sexy haikeren, etter å ha spandert vodka på sjåføren, understreker hvordan det er hun som er den farlige ved å blotte brystet og ta seg selv på brystvorten? Hva er dette? Skal vi le av en maskulinitet som er så enkel og lettlurt? Jeg lo ikke, jeg satt litt hoderystende og lyttet til mennenes rop i skogen når haikeren farer langs landeveien i Berlingoen. Når jeg ikke vet er det også fordi denne kvinnen, i likhet med en stor sterk elgokse i soloppgang, plutselig dukker opp fra intet og bryter seg inn i det hovedsakelig realistiske universet som handlingen utspiller seg i.

Når Stian mistenker Stine for å være utro er det med replikker over middagsbordet som «For mye løk for deg? Sånne som deg skal ha flere løk. Én løk burde være nok!» Når Stine vil ha Stian tilbake er det med replikker som: «Jeg kan klø deg på ryggen på kvelden og til og med gjøre den andre tingen som du liker så godt». Apropos klø, dette er en film som har moro med kjønnssykdommer. Og selvmord. Jeg lo ikke av de mest merkelige replikkene, jeg stirret vantro mot lerretet og lurte på om jeg hadde hørt rett. Og jeg lurte på om filmen egentlig omfavner den såkalte retro-maskuliniteten, som vi finner i programmer som Manshow, og som kan forklare samtidens sterke interesse for menn som Lars Monsen (et fenomen den norske maskulinitetsforskeren Fredrik Langeland i skrivende stund forsker på). En maskulinitet der menn får være menn og drikke øl, se fotball og ikke tenke så mye på noe som er mer alvorlig enn det.

For når filmen slutter med at Stian tilsynelatende får haik med den mystiske sexy kvinnen, så er det nettopp fordi han har lært og derfor ikke lenger lar seg hundse med, verken av damer eller kompiser. Og så er det denne kompisen da – Anders, som han er glad i, selv om han som Stian formulerer det: «Så du hjalp meg ved å pule dama mi?» Faktisk er det slik at Anders konsekvent puler de damene Stian vil ha. Til å være en film som kretser så mye om dette temaet er det forøvrig underlig lite puling å se. De favntakene vi er vitne til er mellom menn.

I en av filmens mest tidstypiske og fine scener blir oppgjøret mellom mennene mer en dans enn en slåsskamp. For det er mellom mennene de sterke følelsene ligger. Det er også typisk at disse mennene gråter – og ikke bare når de skjærer løk. Dette er de gråtende menns tid, i alle fall innen kunsten. Og i filmen, et fenomen som for tiden undersøkes av min danske kunsthistorikerkollega Ulla Angkjær Jørgensen.

UMEÅ4ever treffer på mange måter ting i tiden. Bare synd den ikke treffer bedre som film.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 16 kommentarer

  1. Aksel Akselsen sier:

    Fælt å si men denne ser aldeles forferdelig ut. Stusset på akkurat det samme da jeg leste om at dette var en film han liksom måtte lage – hvorfor?

  2. Dag Sødtholt sier:

    “Men UMEÅ4ever forblir ordinær fordi den ikke har et sterkt filmatisk særpreg. Vekslingen mellom fortid og nåtid fungerer godt, både fortellermessig og stilmessig, men bildene og musikken er ikke sterke nok til å bære den litt enkle fortellingen fram til noe betydelig.”

    Siden det synes som du mener det er det filmatiske (bilden og musikken) som trekker filmen ned, hadde jeg ønsket at du hadde gått mer inn på det. Men så vidt jeg kan se blir det ikke nevnt igjen.

  3. Lars Queseth sier:

    Du skriver at du lurer på “om filmen egentlig omfavner den såkalte retro-maskuliniteten” samtidig som du senere skriver: “For det er mellom mennene de sterke følelsene ligger. Det er også typisk at disse mennene gråter – og ikke bare når de skjærer løk. Dette er de gråtende menns tid, i alle fall innen kunsten.”

    Jeg klarer ikke å se hvordan din “analyse” henger sammen her. Er det de gråtende menns film eller preget av retromaskulinitet?

    Og du sier at dette er nok om film om en umoden mann. Er det ikke heller om en mann som prøver å leve opp til samfunnets og det han tror er kvinnens ønsker, med barn, kone og familiebil, men har mistet seg selv på veien. I min verden er det ihvertfall ikke umodent å ønske seg det trygge og stabile familielivet.

    Og du spør hvorfor man skal lage en norsk “versjon” av amerikanske bromance-filmer. Jeg må spørre: Hvorfor inn i granskauen skulle man ikke? Og om man skulle begrense seg til å lage filmer som på ingen måte kan sammenlignes med amerikanske, franske, engelske eller svenske genre-filmer så skulle det bli stusselig med film i Norge.

    Jeg betviler ikke at Montage ønsker å ta film på alvor, men jeg synes ikke denne “analysen” vitner om det.

  4. Aleksander H sier:

    “Stusset på akkurat det samme da jeg leste om at dette var en film han liksom måtte lage – hvorfor?”

    Ikke alle kan være Lars Von Trier heller. Må prosjekter være innovative, originale og/eller pretensiøse for at vi skal “kjøpe” regissørens brennende motivasjon til å måtte lage en film? Jeg synes dette ser ut som en skikkelig stinkbombe av en film, men hvis regissøren virkelig MÅTTE fortelle denne historien så skal jeg godta det, uten å sitte her å si at dette blir for lite kunst til at noe sånt er sannsynlig.

  5. Michael sier:

    Huff, jeg syntes litt synd på han som lagde den filmen, ikke fordi filmen er så jævlig, men fordi han sto i media og sa han hadde solgt hus og arven sin for å lage filmen. Og nå ser det ut som om han ikke får den brak suksessen han trengte for å få det alt tilbake.

  6. Anne Gjelsvik sier:

    Montages ønsker at all norsk film skal tas på alvor. I min diskusjon har jeg problematisert dette i møte med en film jeg var usikker på om jeg kunne ta helt på alvor. Jeg har imidlertid løftet fram de momentene i filmen jeg syntes det var interessant å reflektere over, dette var først og fremst filmens framstillinger av mannsrollen(e). Mitt hovedmål har ikke vært å vurdere kvaliteten, og jeg har derfor ikke utdypet poengene om de filmatiske virkemidlene denne gangen. Det kunne jeg gjort.

    Når det gjelder spørsmålet om hvilke filmer som skal lages er det selvsagt ikke min mening at vi ikke skal lage genrefilm eller komedier i Norge, og ingenting i min tekst skulle tyde på det. Poenget mitt var om hvorvidt dette er en historie vi trenger, som ikke er fortalt allerede, eller ikke er fortalt på denne måten før.

    Når jeg ikke har konkludert entydig på hva slags maskulinitetsideal filmen forfekter er det fordi filmen ikke er entydig her, noe som kan sees på som en positiv ting ved filmen. Min gjennomgang er skrevet mens filmen ennå går på kino så jeg hadde ikke lyst å avsløre hele handlingen, så min argumentasjon er med vilje litt implisitt her.

    Lars synes å mene at filmen framstiller familiemannen som et ideal. Men man kan ikke gjøre en enkel kobling mellom hvordan filmens hovedperson er og hva filmens holdning er. Filmen legger fram tre ulike mannsroller: Anders (Vegard Hoel) som representerer en retro-maskulinitet, som filmen delvis kritiserer, delvis framlegger som morsom og kul, som egentlig aldri tas avstand fra; Stian en mykere mann, som vi delvis inviteres til å le av og sympatisere med – og en mulig annen Stian ved filmens slutt.

    • Ju Ce Dong sier:

      “Anders (Vegard Hoel) som representerer en retro-maskulinitet, som filmen delvis kritiserer, delvis framlegger som morsom og kul, som egentlig aldri tas avstand fra (…)”

      Det burde være svært vanskelig å unngå å begripe at filmens tema er svik og manipulasjon fra ens nære venner, eksemplifisert ved Anders’ psykopat-aktige fremferd med de dype, gjennomgripende konsekvenser denne har for Stian, som lever en livsløgn produsert og opprettholdt av en annen person, til denne personens fordel. Denne type adferd har ingenting overhodet med “retro-maskulinitet” å gjøre.

      Det er en i beste fall middelmådig film med tidevis smertefullt dårlig skuespill (hvilket som regel regissøren har større ansvar for enn skuespillerne), men dine “postmodernistiske”, feministiske (snarere kvinnesjåvinistiske) betraktninger fremstår som grunnløse projeksjoner fra et distrahert sinn.

  7. Aksel Akselsen sier:

    Aleksander:

    Wow. Jeg driter vel i hva han bruker pengene sine på, men jeg forbeholder meg retten til å mene at å realisere denne idéen, IMO IMO IMO IMO, kanskje ikke var den beste bruken av dem.

    IMO

    3mo

    Playmo

  8. Lars Queseth sier:

    Jeg siterer “Etter en lang rekke amerikanske romantiske komedier, såkalte bromances, som egentlig handler om vennskap mellom menn (som I Love You Man, The Hangover, Superbad), hvorfor en norsk avart av det samme?”

    For meg oversettes dette til at du setter spørsmålstegn med hvorfor man i det hele tatt skal lage en norsk bromancefilm. Men nok om det.

    Siterer videre “Lars synes å mene at filmen framstiller familiemannen som et ideal. ” Nei det er ikke det jeg sier. Jeg har ikke sagt noe om hva filmen mener er et ideal. Du sier at dette er nok en film om en umoden mann. Og da spør jeg deg; Hva er umodent med ønsket om et stabilt familieliv med kone, barn og familiebil? Og det å være naiv er vel ikke ensbetydende med å være umoden håper jeg?

  9. Anne Gjelsvik sier:

    Jeg tar herved til etterretning at vi to ser denne filmen forskjellig. Bak formuleringen om umodene menn ligger blant annet at dette er en film om to menn, den ene klart mer umoden enn den andre. Jeg betrakter ikke ønsket om et stabilt familieliv som umodent. Jeg mener likevel at det er umodent å drikke sprit når man kjører bil, selvom om det er en Berlingo.

  10. Lars Queseth sier:

    Jeg konstaterer at du sier at dette altså er en film om umodne menn fordi det ER en film om to menn og fordi det i en scene i filmen drikkes sprit i en berlingo.

    Ja, vi ser den nok denne filmen forskjellig og jeg står ved at jeg synes analysen din er lettvint, full av forenklinger og umoden.

  11. @Lars Queseth: Hadde vært interessant å høre din vurdering av selve filmen…

  12. Lars Queseth sier:

    Nå er ikke jeg professor i film, men om jeg får tid til å sette meg ned en time eller to så skal du ikke se bort fra at jeg debuterer som filmanalytiker ;-)

  13. Jeg syns Gjelsviks spørsmål, om hvorfor regissøren har et brennende behovet for å lage denne filmen, er relevant. Dersom man ikke har noe nytt å si, eller en ny måte å si det på, hvorfor føles det så viktig for han? Hva er det han ønsker å uttrykke?

    Er også enig i at filmen var merkelig, det var uklart hva den ønsket å formidle, ikke på en sånn her-er-det-mye-å-tenke-over, men mer hva-var-det-filmskaperen-tenkte-på? Litt pinlig å se på, i sin ekstreme forflatning av absolutt alle karakterene.

  14. kongen sier:

    Er enig! Filmen var helt udugelig i sitt filmatiske språk. Kunne fungert tilbake på 80 tallet som en rett på vhs greie. Mens vi sitter her og stirrer tomt ut i rommet uten den minste forståelse om hvorfor regissøren ville lage dette sludderet. Bare hjelp vi er i filmbransjen slår dette mølet i å være, nettopp MØL!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>