analysen-exteriors-2011

Analysen

Exteriors (2011)

I regissørene Patrik Syversen og Marie Kristiansens Exteriors får vi servert en miniflettverkshistorie om et døgn i livet til fem unge mennesker i Hollywood.

Vi møter to unge, håpefulle skuespillerinner, engelske Pearl (Ruta Gedmintas) og norske Skye (Gitte Witt), som har kommet til Hollywood i håp om å realisere sin drøm. De har det til felles at de skal på audition for samme rolle, og at de begge sover på sofaen til gutter de har innledet et forhold til. Men jentene kjenner ikke hverandre. Guttene de sover hos og med, Adam (Joshua Bowman) og Mike (Mark Wystrach), er derimot kompiser. Ved siden av disse fire møter vi Allan (Allan Hyde), som er Skyes oppofrende danske venn. Disse fem karakterene følger vi altså gjennom denne filmen.

Syversen og Kristiansen har i Exteriors, som uten en særlig dramatisk handling rent narrativt fungerer som en fiksjonsfortelling, valgt å anvende filmatiske grep som vanligvis benyttes i dokumentarfilm, musikkvideo og kunstfilm. De to regissørene viser at de behersker dette uttrykket, og estetikken er da også det jeg opplevde som mest interessant ved filmen. Det svakeste ved Exteriors er i så måte selve historien og dens manglende evne til å få oss engasjert i filmens karakterer. Jeg skal komme mer inn på dette om litt, men vil starte med å ta for meg filmens visuelle stil.

Dokumentariske og drømmende bilder

Det er altså de visuelle inntrykkene som står igjen for meg som Exteriors‘ mest fremtredende element. At det blandes inn estetiske grep fra andre kunstuttrykk enn fiksjonsfilmen, er kanskje ikke så overraskende med tanke på regissørenes tidligere meritter. Kristiansen har selv bakgrunn som kunstfotograf, og det kan virke som om noe av den visuelle stilen har steget frem fra nettopp møtet mellom henne og Syversen – som med Exteriors gjør sin tredje spillefilm. I tillegg spiller nok filmens lave budsjett en rolle, og er troligvis hovedgrunnen til at filmen i sin helhet er skutt i HD på et såkalt DSLR-kamera.

Ansiktene bringes nært på oss i «Exteriors». (Bildet er hentet fra traileren).

I Exteriors har regissørene nesten utelukkende benyttet seg av et håndholdt kamera, hvilket gir et bevegelig og urolig bilde. Utsnittene ligger svært tett på karakterene, og menneskene filmes ofte bakfra. Dette forårsaker en følelse av at vi blir hengende etter karakterene – at vi nærmest forfølger dem. Et trekk man kjenner igjen fra mye dokumentarfilm og fiksjonsfilmer som Rosetta, Barnet eller fjorårets Nokas. Mange av bildene er dessuten ute av fokus og filmet i motlys. Kamerabruken påminner faktisk om Syversens debut, horrorfilmen Rovdyr (2008). Regissøren har i begge tilfellene sverget til å bygge iscenesettelsen sin gjennom en aktiv klipp, istedet for å la handlingen utspille seg i lengre tagninger. Alt dette er med på å gi Exteriors et urolig uttrykk. Denne fornemmelsen av intensitet og forstyrrelse gjør at det tette nærværet til ansiktene på filmens rollefigurer blir ekstra sårbare og intime. Vi slipper ikke unna, vi får nærmest ikke puste i dette rommet filmskaperne bygger.

Dette er vel og bra, men filmen kunne tjent på å ha større variasjon i utsnittene; den er nærmest klinisk fri for totalbilder, som gjør skildringen litt innadvent, abstrakt og nærmest klaustrofobisk. Til tider følte jeg faktisk at jeg ble svimmel av alle de skakete nærbildene der jeg satt i kinomørket. Vi får heller ikke dele den reelle følelsen av stedet Hollywood eller Los Angeles, med unntak av enkelte, sparsommelige gatebilder. Jeg forstår at dette er en lavbudsjettfilm, som er finansiert av regissørduoens og skuespiller Gitte Witts egne lommebøker, og at vi derfor ikke kan forvente påkostede panoramabilder. Men flere større billedutsnitt ville bidratt til å gi et inntrykk av at disse personene faktisk befinner seg i en metropol. Det ville forsterket opplevelsen av fortapelse i en menneskelig jungel som en slik storby kan omslutte deg i, og hvor vanskelig det er å skille seg ut i dette havet; hvor mange andre som faktisk er i den samme situasjonen som Skye og Pearl.

Scenene som visuelt skiller seg mest ut fra det jeg har beskrevet ovenfor, er Pearl og Skye sine auditions – som vi ser kryssklippet inn underveis i filmen. Her blir de to fanget inn i et statisk halvtotalbilde, fritt for uskarpe, urolige kamerabevegelser. Men disse scenene er likevel, i likhet med størsteparten av Exteriors‘ scener, intense og intime. I audition-sekvensene er det kun jentenes figurer som blir lyst opp, mens de er omsvøpt av mørke rundt dem. Vi nærmest tvinges til å se på dem, der de blir følelsesmessig avkledd av en ikke-synlig, men hørbar regissørstemme. Samtidig ligner ikke Pearl og Skye sine auditions på auditions slik vi er blitt vant til å se dem i andre filmer og tv-serier som også handler om skuespillere som prøver lykken i Hollywood. Auditionscenene i Exteriors er isteden skildret som drømmelignende og subjektive avhør – hvilket passer til filmens eksperimentelle stil.

Fra en av auditionscenene i «Exteriors».

Det er ikke bare disse scenene som gjør at jeg til en viss grad vil betrakte denne filmen som en såkalt kunstfilm. Mange scener i Exteriors er klippet sammen på en slik måte at man får følelsen av en subjektiv synsvinkel, eller en slags drømmeaktig estetisering av bildene vi ser. Flere steder i filmen kryssklippes det mellom to til tre scener samtidig, mens samtalen fra én av disse fortsetter på lydsporet. Det mest vellykkede eksempelet er etter min mening kryssklippingen mellom to parallellscener med Pearl og Adam, og Skye og Mike. Skye og Mike nyter et øyeblikk av idyll i deres turbulente forhold, der de to ligger i sengen på et motellrom og begynner å lese gjennom manuskriptet Skye skal bruke på sin audition. Deretter klippes det til scener mellom Pearl og Adam som har hatt en krangel, hvor vi ser at de to snakker, men aldri hører dem. Skye og Mikes gjennomlesning av manusets replikker er det eneste som er audibelt. Scenene som blir lest begynner så å ligne situasjonene som utspiller seg mellom Pearl og Adam. At filmskaperne setter bilde og lyd opp mot hverandre på denne måten er med på å skape en nærmest virkelighetsfjern estetikk.

Karakterene fremfor historien

Ser man derimot bak Exteriors‘ visualitet og stripper filmen ned til selve historien, finner man filmens svakeste element. Fortellingen mangler en klassisk dramaturgisk oppbygning, selv om filmen bygger opp mot et slags klimaks, som er resolusjonen av de to jentenes audition. Det ser ut til at regissørene er mer interesserte i å skildre en sinnstilstand enn å fortelle en historie. Og det er ingenting galt med filmer, eller tv-serier for den saks skyld, som ofrer plott til fordel for omfangsrike karakterskildringer. Noe som blir viktig i slike skildringer er å få publikum til å bry seg om rollefigurene, og her mislykket Exteriors for meg. Mike og Adam for eksempel, har flere utstrakte dialogscener som fikk meg til å tenke på realityserien The Hills (MTV, 2006-10) – uten at jeg skal dra den sammenligningen noe lengre.

Skye (Witt) og Mike (Wystrach) i «Exteriors».

Skye og Pearl er begge følsomme og sårbare mennesker med et stort behov for bekreftelse, og de søker etter dette hos mennene de har et forhold til og gjennom sitt yrkesvalg. Mennene, med unntak av Skyes venn Allan, er derimot fremstilt som kyniske og iskalde. Adam og Mike vil ikke bli bundet av samlivets forpliktelser; de vil leve et fritt liv, som ut i fra hva man ser i filmen består av fuktige byturer og bakfulle kafébesøk, der jentene blir pratet om i lite flatterende ordelag. De kvinnelige og mannlige karakterene er altså motsetninger til hverandre, og det er i møtene dem i mellom at filmens konflikter oppstår.

Vi blir sittende med inntrykket av hvordan karakterene er, men ettersom tidsrommet for filmens handling er såpass kort får vi aldri innblikk i hvordan karakterene har blitt slik, eller om illustrasjonene av deres oppførsel og karaktertrekk faktisk stemmer med deres sanne jeg. Hvorfor har jentene et påtagelig behov for bekreftelse? Hvorfor tiltrekkes Skye av den usympatiske Mike fremfor den sympatiske Allan? Hvorfor oppfører Mike og Allan seg som de gjør? Disse spørsmålene gir filmen ingen svar på. Når det visuelle ofte foregår på siden av historien som fortelles istedet for å løfte den frem, kan det bli vanskelig for tilskueren å leve seg inn i fortellingen. Som nevnt skaper klippingen og bildeutsnittene et distinkt formspråk, men samtidig, kanskje litt paradoksalt, skaper de også forvirring og distanse. Jeg ble aldri engasjert i karakterenes skjebne, og for meg var det derfor likegyldig om Skye eller Pearl fikk rollen de kjempet for.

For smal?

Exteriors klarer ikke å si noe interessant om hvordan det er å prøve lykken i verdens filmhovedstad – sett at dette er filmens intensjon. Til dét er den altfor innadvendt og abstrakt. Det er vanskelig å si noe om et så stort og sammensatt landskap som filmbransjen i Hollywood ved å utelukkende fokusere på fire personer. Exteriors kunne etter mitt syn like gjerne hatt en annen by som bakteppe, uten at filmen hadde blitt veldig annerledes. Budskapet filmen forsøker å servere oss, at skillet mellom det virkelige livet og skuespilleryrket er en uklar linje, formidles derimot på en måte som aldri virker belærende eller pretensiøs (en felle mange kunstfilmer går i) – selv om Syversen og Kristiansen tidvis befinner seg helt på grensen, grunnet filmens gravalvorlige tone. Exteriors savner drypp av humor eller øyeblikk som kan lette på stemningen og tonen i filmen. Men dette er noe jeg savner i de fleste norske dramafilmer, så denne filmen er i så måte ikke unik.

Alt i alt forblir Exteriors en interessant film, men for meg uten emosjonell resonans. Prestasjonene til de i hovedsak ukjente skuespillerne (minus Allan Hyde, som jeg kjenner til fra HBO-serien True Blood) er det ingenting å utsette på. Regissørene viser at de behersker det visuelle formspråket svært godt, og det kunne vært spennende å se Syversen og Kristiansen samarbeide på en film med større budsjett ved en annen anledning. Det er positivt å se at det finnes rom i norsk film for de smalere filmene, som eksperimenterer med visuelle fortellergrep – og for de nysgjerrige vil jeg absolutt anbefale et kinobesøk. Dessverre tror jeg nettopp dette vil hindre filmen i å nå ut til et større publikum, ettersom de eksperimentelle fortellergrepene kan virke avskrekkende og fremmedgjørende på mange, og i så måte oppfylle filmens illustrerende tittel – it is all Exteriors.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>