yrke-reporter-1975

Coup de Coeur

Yrke: Reporter (1975)

Yrke: Reporter kombinerer Michelangelo Antonionis kunstestetikk med mer tradisjonell sjangerfortelling, og gjør den dermed til et av hans mest altoppslukende verk. Når all filosofi og narrativ kompleksitet skyves tilside, er det allikevel den viscerale opplevelsen man sitter igjen med. Spesielt stedene med sin egen personlighet.

Antonionis mest markante gjennomgangstema er identitetskrisen og problematikken knyttet til ulike former for ontologisk dualisme. I sin tidlige spillefilmkarriere, før han helt fattet grep om sin kunsteriske uttrykksform, lå det noe mer diskret i bakgrunnen, men fant sin tydelige identitet (pun intended) i nøkkelfilmen L’Avventura (1960) og kanskje hans minst tilgjengelige verk L’Eclisse (1962). Med sine tre engelskspråklige filmer – Blow Up (1966), Zabriskie Point (1970) og Yrke: Reporter (1975) – angrep han problemstillingen i et noe mer tilgjengelig format. Men selv om det er litt mindre eksperimentelt, blir det desto mer involverende i forhold til karakterer og handling. Det er i dette perspektivet Yrke: Reporter må sees.

Temaets ansats settes fra første innstilling. Fra 50 meters avstand ser vi en jeep ankomme en eller annen afrikansk landsby. Ut av bilen trer tv-journalisten David Locke (Jack Nicholson), men det er ikke så lett å se herfra. Kameraet identifiserer ikke, det betrakter. Dette er Antonionis velkjente ’sosialantropologiske øye’. Kjølig skal vi evaluere menneskets tilstand. I dette tilfellet signaliserer det fortapelsen i ukjent landskap; like fjernt fra omverdenen som han senere skal vise å være fra seg selv. Han prøver å kommunisere med lokalbefolkningen, men får det ikke til. Karakterens utgangspunkt settes enda tydeligere i det jeepen kjører seg fast langt ut i ørkendynene, og Locke forbanner både Gud og seg selv i frustrasjon over egen tilværelse.

Maria Schneider som tilfeldig sjelefrende i «Yrke: Reporter».

Det er viktig å ha fanget karakterens emosjonelle tilstand på denne måten. Det må skapes motivasjon når han plutselig bestemmer seg for å overta identiteten til sin hotellnabo Robertson etter å ha funnet ham død i sin seng. Hvis Locke ikke kan starte på nytt med en tabula rasa, får han heller ta en som allerede er skriblet på. Selv om han ikke forstår skriften og helt vet hva han begir seg ut på. Antonioni illustrerer identitetsovertakelsen nærmest som en rites-de-passage uten definert rotfeste i tid og rom. I én og samme panorering forflytter man seg tilbake i tid, fra Locke som bytter ut Robertsons passbilde med sitt eget til hotellvinduet hvor Robertson og Locke samtaler i fortiden. På lydsiden bindes sprangene sammen med dialogen, men den viser seg etterhvert å stamme fra en båndopptager. Resultatet er dermed en litt forvirrende, men sømløs overgang. Det er lekent à la Godard, men også poetisk som bare Antonioni kan det.

Men alt dette er kjent analyse for dere som har sett filmen eller som kjenner til den italienske regissørens filmografi sånn noenlunde. Mindre energi er blitt brukt på å kartlegge den umåtelige skjønnheten i miljøskildringer; i det som jeg velger å kalle ’plasser med personlighet’. Yrke: Reporter består av en lang rekke lokasjoner som innehar sin helt egne identitet og personlighet, både på lyd- og billedsiden. Disse plassene skal ikke bare reflektere karakterens sinnstilstand, de skal også tas og føles på. Det er ganske interessant at der Antonioni var ekstremt dialogtung i sine tidlige fiksjonsfilmer, tones det senere ned til å være naturens egne lyder og stemninger som kommuniserer filmens mening. Sett i det perspektivet, har faktisk Yrke: Reporter mer til felles med dokumentarfilmene hans.

Plasser med personlighet, et typisk Antonioni-trekk.

Her er de afrikanske landskapene, hvor svette, fluer, kakerlakker, støv og sand virvles opp så du vrir deg i khaki-shortsen. Her er de pittoreske villastrøkene på Londons beste vestkant hvor fuglekvitter rikosjerer av murveggene og bladene rasler forsiktig i løvet (ikke ulikt parkscenene i Blow Up). Her er det åpne hotellandskapet mot slutten av filmen, hvor store hvite flater og geometriske figurer signaliserer en nesten menneskelig angst og fremmedgjøring (ikke ulikt den tomme byen i L’Avventura). Og her er ikke minst de labyrintinske gangene og utsmykningene i Antonio Gaudis Casa Milà i Barcelona, hvor Locke/Robertson og den utitulerte piken (Maria Schneider) finner hverandre som midlertidige sjelefrender. På en balkong nedenfor står et etablert par og krangler høylytt, mens våre to hovedpersoner ennå er i ferd med å utforske hverandre for første gang. Hele bygningen og plassen blir et bilde på menneskelige forhold, hvor ikke alle korridorer nødvendigvis fører til noe godt.

Den berømte avslutningsscenen er kanskje den som sterkest understreker både Antonionis ikke-identifiserende kameraøye og plassen med personlighet. Uten å komme med for mange spoilere, dreier det seg altså om en langsom kjøring fra hotellrommet der Locke/Robertson befinner seg, gjennom de smale vindussprossene og ut på plassen utenfor. I en og samme 7-minutters tagning. I mellomtiden foregår handling både foran og bak kamera, signalisert kun med lyd. På plassen passerer en hel rekke biler, mennesker, dyr og grupper seg, samt en rastløs Maria Schneider. Det er som om plassen er blitt gjenerobret av livet kun for filmens coda.

Nylig avdøde Schneider er sjarmerende nok til å spises opp gjennom sin noe typiske, åndsfjerne mystikk, og undertegnedes favorittskuespiller Jack Nicholson gjør en av sin aller beste og mest underkuede roller. Der Antonioni tilbyr rommene og plassene fulle av stemingsbærende egenverdi, fungerer Nicholson og Schneider som oppdagelsesreisende okkupanter av de samme plassene. Akkurat slik Locke forsøker å nøste opp Robertsons identitet, gir filmen nye meninger og opplevelsesmomenter hver gang du ser den. Yrke: Reporter er et godt eksempel på et vellykket ekteskap mellom Hollywood og kunstfilm, ikke utypisk for perioden filmen kom ut i.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>