sunshine-2007

Coup de Coeur

Sunshine (2007)

Sunshine er noe så unikt som en hard science fiction-film for mainstreampublikummet. Det velskrevne manuset støttes opp av et blendende vakkert foto, og akkompagneres av et strålende soundtrack. Regissør Danny Boyle holder det hele sammen med stålkontroll, og gjør at de tunge metafysiske tankesprangene som blir presentert i løpet av filmens gang ikke blir presset ned i halsen på tilskueren, men blir framvist på en tilgjengelig måte. Hvis du skal se én eneste sci-fi-film fra 2000-tallets første tiår, så la det være Sunshine.

Jeg så Sunshine første gang da den gikk på norske kinoer, og gikk ut lettere skuffet. Noe som ved første inntrykk virket meget lovende degenererte i siste akt til en upassende slasher i verdensrommet med religiøse overtoner. Karakteren Pinbacker virket fullstendig malplassert, og da filmen radig skiftet sitt tempo mot slutten virket hele det intense karakterdramaet i første akt nytteløst. Likevel — ved videre gjensyn av filmen begynte jeg å varme mer og mer opp til Danny Boyles introspektive rom-drama. Selv om jeg fortsatt ikke er så fabelaktig glad i den sinnsyke astronauten Pinbacker, så blekner denne svakheten i lyset fra alle de andre briljante elementene i filmen. Jeg la merke til hvordan de hadde fjernet alle gule og røde fargetoner inne i romskipet (mer om det senere). Jeg hørte tydeligere hvor godt skrevet di alogene var, og hvor bevisst filmskaperne har brukt lyd til å formidle solens kraft. I dette eminente lydsporet sporet jeg inspirasjon fra Stanley Kubricks 2001: En romodyssé, og litt etter litt har filmen glidd inn under huden min, og jeg har sett den med nye øyne. Teknisk sett er det en av de flotteste science fiction-filmene jeg vet om, og muligens en av de visuelt sett mest selvsikre kinofilmene på mange år.

Begrepsparet hard sci-fi og soft sci-fi peker på hvorvidt en science fiction-film forholder seg til plausible teknologiske utviklinger og fysiske begrensninger (se 2001: En Romodyssé og Moon) eller om den tar en mer fantasy-aktig tolkning av settingen (se Star Wars og den nye Star Trek-filmen). Sunshine tar kildematerialet sitt relativt seriøst, og prøver å forklare de fleste av hendelsene i filmen fra et vitenskapelig forsvarlig perspektiv. Partikkelfysikeren Brian Cox var vitenskapelig veileder på filmen og klarer å holde den relativt jordnær. Dermed faller Sunshine etter mitt syn innenfor hard sci-fi, selv om den tar seg friheter når det kommer til gravitasjon, solens forventede levetid og et par andre detaljer.

Premisset for historien blir raskt og effektivt presentert i løpet av de første minuttene av filmen: Solen holder på å slukne, og et samlet verdenssamfunn velger seg ut et siste håp om frelse. Åtte austronauter sendes med en gigantisk atombombe i retning mot solen for å gjenantenne den livgivende stjernen vår. Manuset bruker ikke mer tid enn nødvendig på premisset, da filmskaperne trenger mer tid til å male det indre sjelslivet hos de utsendte og relasjonene dem i mellom om bord på romskipet Icarus. Alle de åtte astronautene representerer jordens ypperste vitenskapsmenn på hvert sitt felt, og dekker alt fra fysikeren Capa (Cillian Murphy), kapteinen Kaneda (Hiroyuki Sanada) til ingeniøren Mace (Chris Evans). Filmen tar for seg mange av temaene vi kan forvente av en hard sci-fi; isolasjonen ved romfart (og hvordan dette påvirker mannskapet), spørsmålet om det er no e større enn mennesket der ute, og vanskelige etiske valg som må veies opp mot logiske, objektive sannheter. Noen av temaene reflekteres over mer elegant enn andre, men Sunshine er absolutt en film som ikke er redd for å stille store spørsmål. Dog det må sies at den strekker seg litt langt mot slutten, og virker nesten litt schizofren der den prøver å balansere vitenskap på den ene siden, og guddommelig naturkraft på den andre.

I møte med solen finner mannskapet noe som er så vanvittig mye større og mektigere enn dem selv, til det punkt hvor de begynner å lure på om det finnes noe mer der ute. Pinbacker representerer denne fundamentalistiske troen på noe større enn mennesket, og Capa representerer hans antitese, den objektive vitenskapsmannen. Capa er dog en usedvanlig hovedperson, som nesten ignoreres i begynnelsen for så å introduseres gradvis mer og mer utover i filmen. Alle karakterene er viktige i historien, og det at vi holdes i uvisshet om hvem som skal spille hvilken rolle i den dramatiske ferden mot målet, setter oss i en interessant posisjon overfor hva vi ser. Ingen i mannskapet er uten betydning, og de har alle sine indre kriser å bearbeide – som presenteres en etter en i løpet av historiens gang.

Fotoarbeidet og fargebruken i filmen er meget bevisst sammensatt og gir filmen et umiskjennelig estetisk utrykk. Innsiden av romskipet består som sagt bare av blasse grånyanser, med et industrielt design og viktorianske undertoner. Dette brytes bare opp av den enormt fargesterke oksygen-hagen som står ut med sine kraftige blå og grønne fargespektre, og det hvite inngangspartiet med sitt iøyenfallende sirkulære design. Mangelen på rødt og gult gjennom store deler av filmen gjør fargekontrasten desto mer betydningsfull når man kommer seg ut av romskipet og ut i sollyset. Her bades vi med sterke rødlige farger, noe som gjør at vi setter enda mer pris det når handlingen tar oss ut av det lettere klaustrofobiske romskipet. Men siden romvandringene er skildret fra austronautenes synspunkt, returnerer vi til det klaustrofobiske. Innsiden av hjelmen er et tett, klamt og trangt sted, og kameraet er satt rett imot ansiktet til skuespillerne. Her har Boyle vært ekstra avhengig av gode skuespillerprestasjoner, da det eneste man har å forholde seg til inne i hjelmen er ansiktsmimikk. Heldigvis leverer særlig Cillan Murphy og Hiroyuki Sanada en fantastisk innlevelse, både i sekvensen på fronten av panelet av romskipet, samt scenen hvor Capa separerer romskipet fra bomben – to scener som begge kommuniseres i stillhet. De enorme anstrengelsene formidles glimrende til seeren, ved hjelp av vekselvis subtile nyanser og intense utbrudd.

«Sunshine» (Danny Boyle, 2007)

I de to forutnevnte sekvensene viser også lydbildet og soundtracket seg fra sin sterkeste side. Det soniske i filmen gir hver eneste sekvens en stemning og en intensitet som er til å ta og føle på. Den klaustrofobiske lyden av åndedrettet til Cillian Murphy i romdrakten er som snytt ut av 2001: En romodyssé, og gjør hele opplevelsen av å være i romdrakten desto mer intim og skremmende. Kombinasjonen av Underworlds nesten ambiente lydbilde kombinert med John Murphys klassiske utrykk gir både en ettertenksom tone og en episk tyngde til musikken. Hovedtemaet «Adagio In E Minor» bygges opp rundt strykere og et raskt gjentagende pianomotiv. Den bygger langsomt opp mot sitt klimaks i takt med klipperytmen, og fungerer som en enorm drivkraft opp mot dramaet vi bivåner på lerretet. Musikken står sterkt alene, men kombinert med klippingens drivende puls er det direkte pustberøvende å oppleve Sunshine på sitt sterkeste. Lyd og bilde går som hånd i hanske og gir filmen en stemningsfull infusjon av ambiente og klassiske spor.

Regissør Danny Boyle holder rett og slett et stålgrep om helhetsuttrykket i filmen; fra de visuelle disiplinene og til det utsøkte lydsporet jeg har beskrevet over. Filmens noe drastiske temposkifte gjør den bare mer eksentrisk, og det ville vært lite forsvarlig å forkaste hele filmen på basis av dette ene grepet. Alt i alt er Sunshine en usedvanlig finpusset science fiction-film som står i skulderhøyde med klassikere som Tarkovskys Solaris og 2001: En romodyssé. For den skuffede førstegangsseer, kan jeg varmt anbefale et gjensyn med Capa og de andre ombord romskipet Icarus, da det er så uendelig mye å sette pris på i Sunshines univers.

Les forøvrig også artikkelen Danny Boyles musikalske univers og vår karriereprofil om regissøren.

 

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 14 kommentarer

  1. En god gjennomgang av filmen!

    Spoileralert!
    Personlig er jeg av de (få?) som likte Sunshine godt etter første gjennomseeing. Er for så vidt enig i noe av kritikken mot Pinbacker og slasherakten på slutten, men mener ikke at det er helt malplassert. Å få frem disse eksistensielle spørsmålene om religion mot vitenskap er nødvendig. Når man står med menneskehetens skjebne i hånden kan man nok virkelig begynne å lure på etikken i dette her. Om det var Guds plan å utrydde menneskeheten, eller om vi selv er avhengig av å finne metoder for å overleve. Pinbacker blir representanten for det religiøse/guddommelige, da han prøver å vise at han kan kontrollere menneskene (ved å drepe dem). Da de likevel greier å vinne over både religion og naturkrefter sitter man igjen med følelsen om at vi kan overvinne alt (så kanskje mer en humanistisk film).

    Det hadde sikkert vært andre og kanskje bedre måter å gjøre dette på, men jeg synes nå det fungerer fint. Det hadde jo også vært mulig å fjernet noe av avslutningen, slik dette med mennesket vs. den skjebnebestemte dommedagen vs. de gigantiske naturkreftene hadde stått som et åpent spørsmål.

    Uansett en veldig god film, og veldig imponerende teknisk. Boyles visuelle energi trenger gjennom og får frem de store kontrastene. Det mest creepy med filmen mener jeg kanskje er den store ensomheten. Karakterene har ikke akkurat noe særlig personlig forhold, (oppdraget foran alt), så det blir virkelig en befrielse når man begynner å se antydninger til menneskelige relasjoner mellom Capa og Cassie.

  2. Foto og musikk sitter ekstremt hardt i meg etter å ha sett denne filmen! Det som kanskje fascinerer meg mest er alle sol/verdensrom-lydene. De er fantastiske.

  3. Thor Joachim Haga sier:

    Som dedikert sci fi/romskipfilm-junkie, er selvsagt denne en must-see. Men sitter allikevel med mye av samme inntrykk som Hans Henrik etter første gjennomsyn. Den må vokse litt på deg. Litt sånn som Event Horizon, en annen svært undervurdert film i samme gate.

  4. John Myrstad sier:

    Det er litt ekstra buzz rundt Sunshine nå, spesielt i UK, siden temamusikken er brukt i traileren til Wonders of the Universe, med nettopp Brian Cox, og plateselskapet benytter anledningen til viral/online markedføring .

    Fuglefjellet filmet åpningscenene til de 4 programmene over Sunnmørsalpene, samt en sekvens til episode 3. Traileren med Sunshine temaet har titalls millioner visninger i UK siste ukene, og har også helikopterfilming fra Fuglefjellet. Sjekk ut traileren her: http://www.youtube.com/watch?v=tTP9WQJBIXA Mer fra Fuglefjellet her: http://www.facebook.com/fuglefjellet

  5. En film Sunshine låner åpenbart fra (både tematisk og stilistisk), som ikke nevnes i artikkelen, er Douglas Trumbulls Silent Running. En på alle måter undervurdert og fin film, kun skjemmet litt av Joan Baez’ daterte bidrag på musikksiden, men med en energisk og dedikert Bruce Dern i hovedrollen – forsåvidt en av hans mest minneverdige rolletolkninger.

  6. Mathias sier:

    Jeg klarte ikke akseptere noen av de latterlige kompromissene filmen ville jeg skulle godta for å se den. Det hjelper ikke med flott musikk, design osv når grunnlaget for hele filmen er fundamentalt feil.

  7. Marthe Aspelund sier:

    Hva mener du når du sier at; “grunnlaget for hele filmen er fundamentalt feil”? Hva var det som ble feil for deg?

  8. Øyvind Hellenes sier:

    Ikke spesielt glad i sci-fi sjangeren du da Mathias?

    Jeg tror forøvrig at det kanskje er lettere å svelge slasher biten om man er sånn passe likegyldig til resten av filmen også. Det er ikke jeg, for å si det mildt. Jeg begynner fort å sutre når denne filmen kommer opp, men tar jeg ett steg tilbake så går det raskt opp for meg at selv en smeltende iskrem har sin sjarm.

    Flott artikkel, gleder meg til å se den igjen snart ;)

  9. Thor Joachim Haga sier:

    Geir,

    Usikker på om jeg deler din link mellom Silent Running og Sunshine foruten at de er i samme sjanger. Om noe, har førstnevnte mer til felles med The Fountain. Men det er en svært ujevn film. Det som funker er stemingen, Bruce Dern, Schickeles musikk og kanskje hele miljø-fokuset. Det som er mindre vellykket er de latterlige R2D2-dronene, Baez’ flower power-sanger og spesialeffektene. Det blir rett og slett camp, selv om intensjonene var prisverdige.

  10. Hva i alle dager er koblingen mellom Silent Running og The Fountain? Nå lurer jeg fælt. Ellers sier jeg meg sterkt uenig i at effektene i Silent Running ikke holder mål. Eller mener du at effektene i 2001 heller ikke når opp? Rent effektmessig var tross alt Silent Running en ren videreføring av arbeidet Trumbull gjorde på Kubricks film.

  11. Mathias Midbøe sier:

    Utgangspunktet for filmen strider mot all fornuft i hodet mitt. Jeg pleier være ganske god på å overse logiske brister og gjøre kompromisser, men at sola skal slukne i løpet av så få år og at de skal starte den igjen med en atombombe blir for dumt. Og da satt jeg resten av filmen og irriterte meg over det. De gangene jeg klarte å glemme det, syns jeg filmen var interessant og nervepirrende, men så kommer scenen der han ene i mannskapet hopper nedi kulpen med ekstrem kulde, og svømmer rundt der i flere sekunder, men overlever likevel og trenger knapt mer enn et teppe for å komme seg igjen. Helt unødvendige logiske brister som ødela en ellers bra film.

    Sci-fi er ikke min favorittsjanger, nei, men likte da Moon og 2001 godt likevel :)

  12. Thor Joachim Haga sier:

    Geir,

    Fountain og Running linkes litt i produksjonsdesign (hele det organisk drevne romskip-opplegget), en del i miljøretorikken og litt i “ensom-mann-i-rommet”-tematikken. Men ellers er de selvsagt svært forskjellige. Aronofskys film er mer abstrakt og cerebral, mens Trumbulls film er mer mainstream med små innslag av politiske og eksistensielle dilemmaer.

    Effektmessig er det særlig eksplosjonene som ser fryktelig billige ut, men også produksjonsdesignen som oser av isopor.

    Det er en artig liten sak som fortjener sin kultstatus, men jeg synes nok den er kraftig overvurdert av fanskaren rundt den.

  13. Vi tolker nok The Fountain ganske forskjellig, og det er nok roten til at jeg ikke kobler den og Trumbulls film på samme vis som deg. Utover det har det vel neppe noen særlig hensikt å duellere verbalt over Silent Runnings iboende eller manglende kvaliteter – jeg tror ikke vi vil bli enige uansett. :-) Men, jeg vil til slutt likevel påpeke at Michelle Yeohs karakter og oksygenhagen hennes utgjør en ganske åpenbar kobling mellom Sunshine og Silent Running (noe Boyle selv også gladelig har innrømmet).

  14. Mikkel sier:

    Sunshine var en en utholdelig plump affære. Å nevne den i samme vendinger som Solaris og 2001: Bespottelse.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>