rodhette-og-varulven-en-overlevelsesguide

Omtale

Rødhette og varulven – en overlevelsesguide

La det bare være helt klart med en gang: Rødhette og varulven er ræva som filmfortelling. Dramaturgien er helt på bærtur, karakterene er like dype som papirdukker og kjærlighetshistorien fremstår som en klisjékavalkade uten ende. Desto mer forlystelig er det da å meske seg i elendigheten! Det handler litt om på hvilken måte en film er dårlig, hvilke underholdningsaspekter som tross alt ligger i den og ikke minst om hvordan man forholder seg til den.

Men aller først noen smakebiter. Spoilere gjør strengt tatt ikke noe fra eller til: Idyllisk landsby som sliter med et aldri så lite varulvproblem. Klinings i skogen, cornflakesreklame-lys mellom trærne, blonde Valerie (Amanda Seyfried) i lyseblå kjole og den kjekke, men fattige og foreldreløse Peter (Shiloh Fernandez), som fra noen vinkler tilfeldigvis ligner litt på Robert Pattinson. Grandiose kjærlighetserklæringer. Skummel ulv som dreper barn, skumle menn som vil drepe ulven, skummel prest (Gary Oldman) som forsåvidt ikke har noe mot å drepe hvem det skulle være. Generelt skummel bestemor (Julie Christie). Skummelt mye nyfrisert hår. Blond jente blir lovet bort til velstående gutt, som tilfeldigvis ligner ganske mye på Robert Pattinson (Max Irons). Blond jente får rød kappe av bestemor. Masse om og men. Prest med personlig vendetta mot varulver lager enda mer mayhem. Mistenkeliggjøring av alle. Vår heltinne utropes til heks (hun har jo rød kappe, må vite). Enda mer om og men. En dose rotete action. Noen misforståelser. En del logiske brister. Heltemodige handlinger. Oppklaring. De to elskende kan selvsagt ikke gi opp kjærligheten, men får de noen gang være sammen? Frankly, my dear, I don’t give a damn.

Twilight-regissør Catherine Hardwicke sikter seg nok en gang inn mot ungpikesegmentet, men drar på med eventyrelementer og en del mer blod. Og det er her det blir morsomt. For hva slags film er det egentlig Hardwicke har laget? Vi tar på brillene med innebygd innfalsvinkel for en nærmere titt.

Man kan velge å se hele filmen som et uttrykk for vår tids kitsch eller eventuelt camp, alt etter hvilket brilleglass man ser gjennom. Sammenblandingen av det pittoresk bondske, det eventyraktige og en lett åttitallsestetikk er slående. Nystriglede, evig brekende geiter, forlengst tørre høystål med en dash blå blomster, pastellfargede bomullskjoler uten en flekk og pent danderte permanentkrøller står i kontrast til den mørke skogen hvor trærne har gigantiske pigger istedet for ujevn kvist, de røffe mannfolka som gjerne har kappe på skrå eller noen velplasserte, men ikke spesielt funksjonelle lærreimer her og der, og ikke minst den fløyelskledde gærning-presten som ankommer i en fengselsaktig jernvogn (som hans gråtende barn sperres inne i – symboltungt og frampekende). Han har også med seg en jernelefant til torturformål og en gruppe mørkhudede riddere med monumentale hjelmer. Disse ser ut til å være inspirert av Eiko Ishiokas stiliserte kostymer i The Fall, men er akkurat tacky nok til å passe utmerket inn på en malplassert måte.

Valerie (rødhette selv, altså) er jo den rake motsetning. Få skuespillere har et så engleaktig utseende Seyfried med sine lyse lokker, runde, rosa kinn, store, oppspilte øyne og fyldige trutmunn. Hun er på en måte en forvokst, slank cherub. Det uskyldsrene sammen med det mørke danner en estetisk ramme for filmen som jeg av en eller annen grunn innbiller meg at Odd Nerdrum kunne satt pris på. Det er i alle fall en morsom tanke å ha i bakhodet idet kjærlighetshistoriens patos imploderer eller de logiske bristene blir påtrengende. Som for eksempel hvorfor de ikke greier luke ut hvem ulven er ved å simpelthen be alle landsbybeboerne gå inn i kirken, og sjekke hvem som brenner opp på veien, i og med at de stadig vekk maser om at varulver ikke er spesielt glade i hellig grunn.

Man kan også se på filmen som en slags operette. Gjerne med prefikset såpe. Hardwick har tatt en rekke trekk fra såpeoperaen og dameromanen ,og iscenesatt det hele på en ukamuflert teatralsk måte. Karakterdramaet baserer seg på ulykkelig kjærlighet og problemer innad i familien. At Valerie ikke kan få sin Peter, men må gifte seg med Henry fordi familien hennes vil det av økonomiske årsaker, er en tradisjonell klisjé. Her er det rom for sjalusi, galanteri og misforståelser. Og en del tafsing i høyet. Store ord sitter løst, skuespillet er ikke akkurat subtilt og jeg hadde slett ikke blitt overrasket om noen hadde brutt ut i sang.

Amanda Seyfried, kjent fra Mamma Mia, hadde sikkert takket ja til en musikalversjon, men Hardwick har valgt å bruke musikk på en helt annerledes, og tidvis overraskende måte. Innimellom skummelt-i-skogen-byggende musikkpartier, dukker det opp en og annen synthsekvens. Veldig tidsriktig, veldig merkelig. Og ikke minst har Fever Ray, som ikke er redd for det teatrale, itonesatt en hedonistisk ulven-er-død-feiring på torget. Kanskje skyldes den eklektiske bruken av musikk at Brian Reitzell, som har hatt fingre med i blant annet Marie Antoinette og Lost in Translation, har gjort deler av musikkvalgene, mens Alex Heffes (The Rite, State of Play) har komponert. Det hele bidrar i alle tilfeller til et oppsiktsvekkende lydbilde som stikker seg frem, og derfor er med på å understreke det konstruerte ved filmen – noe man altså kan velge å se på som … interessant.

Det er heller ingen tvil om at det visuelle plasserer filmen godt innenfor det teatrale. Landsbyen og skogen er åpenbare kulisser med en slags gammeldags scenefølelse over seg. Lyskildene er ofte så nærme at du kan se for deg lysriggen. Og kostymene er altså helt på sin egen planet. Jeg får noen løse, men likevel treffende assosiasjoner både til Med Grimm og Gru (forresten, er det tilfeldig at det er geiter overalt?) og sceneoppsetninger av Prokofievs Peter og ulven (som du må se den fantastiske kortfilmvarianten av hvis du ikke allered har gjort det).

Til sist kan man jo kose seg med å være en liten geek. At Gary Oldman går amok som ensporet varulvdreper/prest er åpenbart til å dra på smilebåndet av. Og mindre moro blir det ikke av at selveste Michael Hogan, bedre kjent som Colonel Saul Tigh i Battlestar Galactica, dukker opp. Stas.

Sånn, da burde det vel være mulig å gromkose seg med Rødhette og varulven uten å føle a både synsnerve og hjerne forvitrer?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 9 kommentarer

  1. Tord Olander Pedersen sier:

    Fin gjennomgang, Kari. Koste meg faktisk til tider med filmen, da mest fordi jeg hadde muligheten til å kunne kommentere høyt for meg selv til et stort lerret. Rope ut ting som “She’s a witch! Burn her!” og lignende. En ting som burde nevnes er at filmen, på en merkelig måte og jeg er ikke engang sikker på om det er tiltenkt slik, kanskje er den filmatiseringen som ved siden av Neil Jordans “A Company of Wolves” toucher nærmest på den underliggende og truende seksuelle betydningen i Charles Parraults opprinnelige Le Petit Chaperon rouge. Ikke at det frifinner filmen fra å se ut som noe som hender inne i en gigantisk snøkule beregnet på kåte tenåringer som har avlagt kyskhetsløfte, men dog et poeng. Eller hva tenker du?

  2. Kari Petronella Finstad sier:

    Haha, Tord, jeg kan tenke meg at det var gøy!
    Enig i at den seksuelle trusselen er tilstede, selv om det jo her lefles litt med moralen. Og det er vel stengt tatt ikke ulven som er den mest potente trusselen i så måte … Selv om man jo alltids kan gå inn i en moralsk fortolkning av begivenhetene bak det første drapet. Skjønner du hva jeg mener?

  3. Fullt klar over disse åpenbare negative sidene ved denne filmen, men allikevel koste jeg meg. Rare greier. Les gjerne anmeldelsen min på bloggen min.

  4. tanketom sier:

    Ypperleg vinkling på omtala av ein skrekkeleg film. Eg veit ikkje kva det var — manglande dramaturgisk oppbygging, plotthol på størrelse med ein ulvekjeft eller Gary Oldman i fløyel — men eg hang meg verkeleg opp i at Peter øyensynleg hadde hårgelé.

    Eg fekk kraftige kioskromanvibber på tekstbok-trekantdramaet, iallfall!

  5. Tord Olander Pedersen sier:

    Enig i det. SPOILERALERT: Et interessant poeng er jo hvordan den utløsende årsaken for det første mordet gjør at mordet nesten unnskyldes i filmen. I det minste ikke direkte fordømmes. Man får sympati for beistet gjennom dette, og den utløsende årsaken for mordet føler jeg fremstilles som en verre handling enn selve mordet. Forsåvidt ikke overraskende i det hele tatt med tanke på hva som er målgruppen over there…

  6. Kari Petronella Finstad sier:

    Kioskromanvibber og hårgelé er så absolutt en del av opplevelsen!

    SPOILERALERT:
    Jeg skulle nesten til å påpeke at moralen i filmen ikke er “pass deg for fremmede menn”, snarere “pass deg for far din hvis mor di er ei tøyte” …

  7. Synes absolutt dette var en underholdende film – vel og merke på helt andre premisser enn det Catherine Hardwicke hadde tenkt for seg. Det blir bare så latterlig at man må bryte ut i latter innimellom.

    Morsomt perspektiv på filmen, da et fåtall andre anmeldere ville gjort det samme.

  8. Sebastian Baldwin sier:

    Jeg kan ikke være helt sikker på hva du mente, men jeg er vet ikke om jeg ser likeheten på en kjerube og Amanda Seyfried. Dersom det var “Putto” du mente, så er jeg med. Fra artiklen du linket til: “This article is about a type of angel. For the depictions of winged babies erroneously called cherubs, see Putto”

    Kan jo hende det var noe som forsvant i oversettelsen fra kjerube til cherub og den populære betydningen av det ordet på engelsk. Tenkte jeg skulle nevne det bare.

    Resten av artikkelen var riktig underholdende og flott.

  9. Kari Petronella Finstad sier:

    Hei! Ja, det var i utgangspunktet Putto jeg tenkte på! Fint med en korreksjon der.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>