- Montages - http://montages.no -

Montages.no

Når et kvitter blir til ti kaklende høns

Av Eirik Smidesang Slåen , 29. mars 2011 i Artikler

For utenforstående må de siste dagers krangling rundt Nikolaj Frobenius’ utspill om Annette Sjursens Pax [1] ha vært en eksotisk affære. Plutselig viste det seg at den ellers så lyssky norske filmbransjen hadde stemmer, ansikter – meninger. Fra sine skjulesteder krøp vi frem én etter én, og formelig skrek ut vår vrede overfor mannen som ved hjelp av et par nettaviser greide å gjøre et enslig kvitter til en flokk kaklende høns. I løpet av noen få dager våknet en bransje som ellers jobber febrilsk for å holde seg på matta – både i filmene vi produserer og i omtalen av våre kollegaer. Det var befriende, deilig – og høyst nødvendig!

Vi i Montages har lenge etterlyst en vilje til debatt og meninger – både i filmene som produseres i Norge, men også hos alle aktørene som er med å underbygge filmen som medium. Kritikerne fikk sitt pass påskrevet som impotente av Karsten i denne saken [2], mens jeg brukte Petter NæssMaskeblomstfamilien som kroneksemplet [3] på hvordan bransjen preges av en feig konfliktskyhet. Førstnevnte sak resulterte i et eget fokus på temaet under årets kritikerseminar ved filmfestivalen i Tromsø, sistnevnte et innlegg fra meg ved årets regiseminar på Filmens hus.

Målsetningen med begge sakene? Å røske opp i et miljø som sårt trenger det. I andedammen filmbransjen plasker rundt i er det mer enn nok baksnakking og sladder, men altfor få konfrontasjoner og diskusjoner. Joda, vi møtes til samtaler på Filmens hus og forbundene arrangerer sine seminarer, men det hele skjer med så mye fred og fordragelighet at det er vanskelig å godta. Mens forfatterne høylytt krangler med både forlag og hverandre, sitter filmregissørene pent på rekke og rad – livredde for å tråkke på en fremtidig konsulent, nervøse for sin egen skygge. Produsentene akker seg over ordninger, retningslinjer, søknadskrav og det meste annet, men ingen av de maner til revolusjon. Og stabsfolket ellers? Fotografene? Skuespillerne? Nei, de forblir ansiktsløse navn på rulleteksten.

Det var derfor forutsigbart at Frobenius’ 140 tegn ville skake balansen, for ingen kan i lengden opprettholde en så stram linegang. Plutselig viste kritikerne at de faktisk eier en blyantspisser: «Om ein kan skulda kvinnene for noko som gruppe, så er det kanskje at dei jamt over er meir ambisiøse enn det store gross av menn, som synest kompisfilmen er legitimeringsgrunn god nok for å bruka skattepengar.» Sitatet stammer fra Guri Kulås i lørdagens Klassekampen, og er forfriskende direkte. Vel så konfronterende var diskusjonen mellom nåværende spillefilmkonsulent Thomas Robsahm og Frobenius på Twitter, mens Maipo-produsent Cornelia Boysen avsluttet en lengre kronikk [4] i Aftenposten med «Fy skam deg, Frobenius.»

Temperatur, altså! Vilje til å konfrontere! Og i løpet av et par dager steg debatten til kokepunktet. Når denne saken publiseres koker det fortsatt, men hva har vi oppnådd med endelig tørre å ta det hele så ut?

Hva har Frobenius’ utspill ført til?

I tilfellet NFI har vi opplevd en atskillig større innsikt i hva instituttet egentlig står for i denne sammeheng, både via Robsahms konkrete tilbakemeldinger på Frobenius’ utspill, men også fra selve NFI ved avdelingsdirektør i utviklings- og produksjonsavdelingen, Ivar Køhn: «Vi har en såkalt moderat kvotering. Vi har jo begrenset med midler, og må hele tiden prioritere mellom prosjekter som hver for seg er så sterke at de har potensiale til å bli produsert. I prioritering mellom slike prosjekter vil vi favorisere prosjekter i forhold til kvinnerepresentasjonen i produsent, manus og regileddet.» Sitatet stammer fra et nettmøte [5] instituttet så seg nødt til arrangerte – det alene et tydelig signal om hvordan slike opphetete diskusjoner er en sjeldenhet, resulterende i at sjefene sjøl føler behov for å komme ut av sine kontorer. I tilfellet selve bransjeaktørene, var det på Facebook at de store slagene stod. Nettsamfunnet flommet over av argumenter for og mot kjønnskvotering, støtte eller haterklæringer til Frobenius, til Sjursen og alle andre som ble trukket inn i denne diskusjonen. Og på tampen av det hele kom det jammen med et utspill [6] fra selveste kulturminister’n også: «Det er vel så mange filmer som er regissert av menn som flopper, da hører vi aldri konsulenter som sier: «Den ubehagelige sannhet er at jeg overvurderte én i gutteklubben grei igjen». Ouch!

Sjelden har jeg følt en større tilhørighet til den norske bransjen, og sjelden har jeg sterkere følt at vi faktisk er en gruppe bestående av individer som brenner for det vi jobber med.

Så finnes det dem der ute som synes denne krangelen ble bare stygg, – at personangrep som det både Pax-regissør Annette Sjursen og Frobenius nå opplever, er trist, leit, kjedelig, unødvendig. Noen vil til og med si at det hele er skadelig for bransjen. Da må jeg selv spisse formuleringen, og noe stresset be dere pent om å ta et skritt tilbake. Å lage film handler om å formulere noe personlig til allmenheten, med de konsekvenser og etterdønninger det får når resultatet skal møte sitt publikum. På samme måte som en forfatter må stå til rette for sin roman, og maleren må møte sine kritikere, må også regissøren stå til ansvar for det hun eller han har laget. Det mest banale svaret på hvorfor er bruken av skattepenger og utallige millioner, men den slags gir bare fordummende perspektiver. Langt viktigere er det å ta filmen på alvor som kunstform, og deri inkludere regissøren som skaper og opphavskvinne/mann.

På dette området eksisterer nesten ikke debatten rundt film i den norske offentligheten. Når Ingunn Økland i Aftenposten [7] spør «Hva gikk galt for Pax», følger hun opp min irritasjon [3] over fraværet av samme problemstilling i forbindelse med Maskeblomstfamilien. Etterdønningen av den artikkelen resulterte altså i diskusjon på fjorårets regiseminar, der det ettertrykkelig ble stadfestet at det ikke var interessant å diskutere en film etter lansering. Det er en både arrogant og farlig posisjon å plassere seg i – og mer enn noe annet som filmskaper, fordi den undergraver fullstendig forståelsen og viktigheten av tilbakemelding. Denne artikkelen forsøker ikke å ta stilling til om debatten rundt Pax har vært saklig, ei heller om Sjursen er utsatt for en hekseprosess ingen mannlige regissører opplever. Jeg har heller ingen interesse av å felle dom over hvorvidt Frobenius er en arrogant mannsgris eller vågal meningsytrer. Det er debatten i seg selv som er interessant å se på i denne sammenheng, og hvordan den har trukket filmskaperen, støtteordningene, kritkerne og publikum frem i lyset. Som avsnittene over oppsummerer har aktører fra alle sider blandet seg inn – og fordi mye av debatten har foregått i sosiale media, har også publikum, etablerte og ikke fullt så etablerte bransjeaktører kunnet si sitt.

Først når en film etterlater seg noe hos oss som ser den, har den fått en reell funksjon og verdi. Vi trenger sårt mer temperatur i filmdebatten, og uavhengig om den skjedde på riktig grunnlag eller ikke – Pax har utvilsomt satt sine spor.


Artikkel skrevet ut fra Montages: http://montages.no

Lenke til artikkel: http://montages.no/2011/03/nar-et-kvitter-blir-til-ti-kaklende-h%c3%b8ns/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Pax: http://www.filmweb.no/trailere/article400548.ece?show=trailer

[2] denne saken: http://montages.no/2010/12/den-akutte-krisen-i-norsk-filmkritikk/

[3] som kroneksemplet: http://montages.no/2010/10/maskeblomstfamilien-en-fallitterkl%C3%A6ring-fra-en-konfliktsky-bransje/

[4] lengre kronikk: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article4072834.ece

[5] et nettmøte: http://www.aftenposten.no/nettprat/article4072554.ece

[6] et utspill: http://www.vg.no/film/artikkel.php?artid=10091544

[7] i Aftenposten: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/okland/article4071107.ece

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.