«Rabbit Hole»

Cameron Mitchell på nye veier i Rabbit Hole

Jeg er ikke spesielt glad i det pompøse og overtydelige, ei heller det sentimentale og melodramatiske. Folk som kjenner meg vil vel påstå at jeg er allergisk mot den slags. I kontrast er jeg veldig begeistret for det røffe og møkkete, og spesielt om det iscenesetter det såre og vemodige.

Sett i lys av dette, er det kanskje ikke så rart at jeg anser John Cameron Mitchell som en av mine favorittregissører. Riktignok har han bare laget to filmer, men både Shortbus og ikke minst Hedwig and the Angry Inch tilhører mine absolutte yndlingsfilmer. Dels fordi de er skandaløst direkte i stilen og slenger det meste midt i fleisen på meg som publikummer, dels er det mye på grunn av den underliggende tonen av noe ensomt og hjerteskjærende melankolsk som omslutter begge disse filmenes persongalleri. Da nyheten om at Mitchell skulle sitte i registolen for Nicole Kidmans store drømmeprosjekt Rabbit Hole, var det derfor et av disse prosjektene jeg umiddelbart tente på. Kidman er og blir en av klodens beste skuespillerinner, og rollen som Becca i David Lindsay-Abaires nydelige skuespill er som skapt for henne. At adaptasjonen til lerretet også ville kreve en atskillig mer behersket Mitchell, gjorde det hele bare enda mer besnærende. I hvilken retning ville Mitchell og produsent/hovedrolleinnehaver Kidman ta historien?

Gudskjelov akkurat der den hører hjemme – som et subtilt, nyansert og akkurat passe temperert kammerspill. For loslitt staffasje og glorete sexklubber er det lite av i Rabbit Hole. Isteden rendyrkes det amerikanske forstadsdramaet som den subsjangeren det er, komplett med dempet belysning, duse farger og en nesten meditativ fremdrift. Der Sam Mendes‘ undervurderte Revolutionary Road lot sisteakten være en utblåsning av det demoniske slaget mellom sine to hovedkarakterer, Ang Lee iscenesatte det iskalde i The Ice Storm i både skuespill og visualitet og Tim Burton mytifiserte det i sin fabel om Edward Saksehånd, har Mitchell valgt å ta det fullstendig ned. Jeg har rett og slett sjelden sett en amerikansk produksjon med et så totalt fravær av noen form for ekstravaganse. Ja, selv Kidman, som i sin dobbeltrolle som produsent og superstjerne fint kunne tvunget frem både det ene og andre, forsaker muligheten til demonstrative skuespillerscener for den overordnede visjonen – å lage et humant relasjonsdrama med begge beina solid plantet i forstadsblomsterbedet. Resultatet er en hypnotiserende film, men som dessverre også lett vil bli forbigått av det store publikum. Det er trist, for Rabbit Hole byr på både nyanserte perspektiver og mye varme – samt en Kidman som sjelden har vært bedre.

Aaron Eckhart og Nicole Kidman i «Rabbit Hole»
Aaron Eckhart og Nicole Kidman i «Rabbit Hole»

La oss derfor starte der, for Kidman er og blir filmens store ankerfeste. Det nevnte fraværet av det meste blottstiller henne på en måte hun sjelden har hatt anledning til i de senere år. Riktignok bygde Noah Baumbach Margot at the Wedding rundt henne, men filmens beksvarte og rosa hatt-kledde hovedperson var så original og tidvis så krevende å like, at det nesten overdøvet Kidmans tolkning. I Jonathan Glazers Birth var også det hele sentrert rundt henne, men der var estetikken så frapperende at skuespillerinnsatsen også her ble litt lett å overse. Selv om jeg den dag i dag anser disse to filmene blant nyere amerikansk films mest skandaløst oversette verk og Kidmans fravær på et hvilket som helst prispodie som en ren provokasjon, forstår jeg altså hvorfor.

Men i Rabbit Hole ryddes altså alt dette av veien, og attpåtil får skuespillerinnen vist hva hun kan i en karakter som både er engasjerende og lett å like. Det er lenge siden sist. Ja, meget mulig må vi helt tilbake til Sydney Pollacks Tolken for å finne en så publikumsvennlig karakter. At det krones med hennes tredje Oscar-nominasjon, men den første på nesten et tiår, demonstrerer hvor lite villig både Akademiet og Hollywood forøvrig er til å verdsette den typen vågalhet som Kidmans karriere er preget av. Men den atskillig mer safe karakteren til siden, det er utvilsomt fortjent: Små rykninger i kroppen avslører hva som egentlig foregår på innsiden; – som et gufs av den indre avgrunnen hun har sett ned i etter sønnens bortgang. Replikkleveringene rommer et vell av følelser; – fra det beksvarte og nesten selvutslettende, til det sardoniske og fandenivoldske. Og sjelden har vel Kidman vært mer sensuell enn i scenen der hun sitter på sofaen og lar sin ektemann ihvertfall forsøksvis lete seg frem til tidligere tiders intimitet.

Nicole Kidman i «Rabbit Hole»
Nicole Kidman i «Rabbit Hole»

Og som sagt er det altså mye på grunn av regissør Mitchells vilje til å legge alt annet til siden. Foto, produksjonsdesign, selv Ann Roths kostymer (joda, de er like sekkete som alltid), spiller andrefiolin i hans stødige og nyanserte regi. Lindsay-Abaires adaptasjon av eget drama er også vellykket, med vilje til å beholde det hele i en intim og realistisk innpakning. Skuespillets humane og verdiladede perspektiver er også godt overført til lerretet, uten at det hverken blir for tydelig eller sentimentalt. Faktisk figurerer tragedien mer som et bakteppe, og omtales først langt ut i filmen rent eksplisitt. Som relasjonsdrama beholder derfor Mitchell hele veien fokuset, uten å falle for fristelsen til å eksponere selve dødsfallet for ekstra publikumseffekt.

Kidmans empatiske hovedrolle, Aaron Eckhart som troverdig og bevegende ektemann, Dianne Wiest med stålkontroll i en rolle hun kan gjøre i blinde og en aldri så liten gjennombruddsprestasjon av Miles Teller som Jason – Rabbit Hole er en skuespillerfilm av det sjeldne slaget, og et relasjonsdrama som filmhistorien godt kan finne på å kategoriere som en aldri så liten klassiker. Glemt fortjener den ihvertfall ikke å bli, til det har den altfor mye på hjertet.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 15 kommentarer

  1. Aksel Akselsen sier:

    Klarte vel ikke helt å bygge opp noen stor entusiasme for denne filmen, selv om jeg er enig i at den er solid nok. Dessverre blir den, til tross for sin relative “uamerikanskhet”, en smule for (overfladisk) amerikansk indie-aktig for min smak, og henfaller også i noen av de mer uutholdelige klisjeene for denne type film hva angår grinescener. Dianne Wiest var et velkomment gjensyn, dog, og den er som sagt langt fra dårlig – det er bare det at opphaussingen av den (og egentlig alle de amerikanske filmene som ble kritikerhypa i fjor) vitner mer om den begredelige tilstanden i amerikansk film enn noe annet. Men det er såklart bare min mening.

  2. petter Røren sier:

    Ikke ubetninget begeistret for hverken Shortbus eller hedvig…, men dine ord her ,trigget nysgjerrigheten voldsomt.

  3. Aksel – som du vel har skjønt på våre artikler om Black Swan, The Social Network, Inception og nå Rabbit Hole er vi ganske så uenige med deg i den påstanden om amerikansk film, men for en potensiell diskusjons skyld – utdyp gjerne. Vil også si at jeg ikke helt skjønner hvordan du kan omtale Rabbit Hole som en hypet film, med tanke på at den dels er blitt forbigått av de fleste, er sett av ytterst få og langtfra prisbelønt utover Kidmans nominasjoner her og der.

  4. Aksel Akselsen sier:

    ESS:

    Har skjønt det og det er helt ok, jeg har vel måttet gjøre gjøre min fred med at jeg bare er en surmaget fyr som synser litt ut i intetheten. Vet altså ikke hvor godt utstyrt jeg er til å diskutere det på noe høyt plan rent filmteoretisk, synes vel rett og slett det blir mye middelmådige, formulaiske greier. Et forsøk på å oppsummere min posisjon på amerikansk film generelt (de spesifikke filmene du nevner er vel av de bedre, de rører bare ikke ved “filmsjelen” min på samme måte som mange av dere her i Montages) kunne kanskje vært: de store filmene kan ikke være for utfordrende i fare for å tape penger, og de smalere produksjonene må ha noen slags gimmick for å bli lagt merke til og tjene penger. Dette i tillegg til at USA er gjennomsyret av moralisme og konservative verdier, vel, da blir det forholdsvis sjelden noe spesielt interessant som kommer ut av det. Samt at kommersielle filmer er mer giret mot yngre mennesker enn de var før i tiden (kan jeg i all fall tenke meg), hvilket jeg ikke tror egentlig er noen god ting.

    En forenkling og ikke akkurat noe revolusjonerende opplegg, jeg vet. Uansett var det kanskje en snobbete og unødig kommentar, og ikke ment som noen kritikk av din smak, bare en ytring av min egen (langt mindre velformulerte og generelt vage) mening om akkurat denne filmen. Jeg får vel gro noen baller og starte en egen ukvalifisert snobbeblekke som ingen leser om filmer som ingen ser – blir sikkert stas, det :)

    PS. Rabbit Hole fikk vel nærmest utelukkende god kritikk? Hvilket var det jeg siktet til: kritiker- og hobbyanmelderhype.

  5. Aksel Akselsen sier:

    Liten oppklaring: alle ønsker vel å tjene penger på filmene sine, og det lages sikkert flere relativt gode filmer i USA per år enn i noe annet land – men det er sjelden det kommer noe derfra som virkelig overrasker meg eller tar de helt store sjansene, verken tematisk eller filmteknisk. På den annen side kan dette jo også bare være en perseptiv glipp farget av en viss motvilje jeg etterhvert har fått mot USA, samtidig som filmer fra andre land, som sjeldnere får oppmerksomhet, sikkert tjener på noen slags ‘uvanthet’ som gjør at de virker sterkere enn de egentlig er. Meh, jeg tror jeg må legge meg.

  6. Jeg elsket denne filmen, og er også redd for at den ikke kommer til å få noe særlig stort publikum, til tross for at jeg tror mange kan ha glede av å se en slik velspilte og nedtonet film om sorg. Av og til når jeg ser Nicole Kidman syns jeg det er absurd at regissører er interessert i noen _andre_ skuespillerinner, hun er så suveren. Liker hvordan filmen underkommuniserer alt, heller enn å leie publikum gjennom hele forhistorien.

    For øvrig, til kommentarene, dette er vel langt fra indie-aktig?

  7. Dag Sødtholt sier:

    SPOILER WARNING:

    Jeg så denne blant en haug andre filmer i Gøteborg i år, så kan jeg spørre en av dere som har den ferskt i minne om noe jeg har lurt på lenge: Når Kidman begynner å snakke med gutten på benken – det skal komme som en overraskelse for oss at dette er faktisk han som forårsaket barnets død ikke sant? (Når man heller nedpå film etter film så er det fort gjort å overse småting så jeg ble engstelig for at jeg hadde oversett noe tidligere i filmen.)

    Men har jeg rett er det i såfall veldig flott skrevet. En svært rørende film og Kidman kommer jo bortimot fra en annen planet. Eckhart blir nærmest en lettvekter i forhold. Jeg må få sett de to andre filmene av denne fyren her.

  8. Aksel – Montages er til for diskusjon og samtaler om film, så dine meninger bare gjør det hele enda mer interessant. Kjør på! Men jeg vil utfordre deg litt mer, og rett og slett påstå at du tilhører den til enhver tid eksisterende gruppen mennesker som skal hate alt som kommer fra USA, og det egentlig uten å tenke så mye mer over det. Den typen folk som egentlig ville mislikt det de fikk servert uansett. En påstand, men utelukkende i et forsøk på å provosere frem flere argumenter fra din side;)

    Dag – SPOILER – vet ikke helt om jeg oppfattet det som en overraskelse for min del, jeg tror det ligger litt oppe i dagen. Noe av det jeg virkelig satte pris på her, er jo fraværet av den slags forenklet dramaturgi – hvordan Mitchell og Lindsay-Abaire holder det nede hele veien, og lar dramaet vokse seg suggererende med atskillig mer subtile grep enn det en slik historie gir muligheten til å benytte. Til mer jeg tenker på det, desto bedre liker jeg filmen og kanskje nettopp fordi jeg ble tatt så på alvor som oppegående og tenkende billettkjøper.

  9. SPOILER
    Dag: Jeg var overrasket, jeg trodde faktisk at hun hadde fulgt etter gutten fordi han lignet på hennes egen sønn eller noe sånt. Det var i alle fall ikke eksplisitt sagt noe som skulle tilsi at det _måtte_ være han. Men det kan jo hende jeg var litt tungnem.

  10. Aksel Akselsen sier:

    Meh, synes kanskje ikke det var en så stimulerende påstand :) For å oppklare: Nei, jeg hater ikke alt som kommer fra Amerika. Så det.

  11. Dag Sødtholt sier:

    SPOILER
    Eirik og Julie: Jeg trodde nok det samme som Julie – for det at hun savner sønnen så sterkt er så sentralt i historien og når hun ser gutten viser hun ikke noen sterke reaksjoner, kun en uutgrunnelig fascinasjon. Derfor ledes vi til å tro at det er en som nå kan fungere som erstatning for sønnen, noe man har sett før i mange filmer, og derfor ble det så sterkt når det først kommer fram hva som er den riktige sammenhengen. Men overraskelsen er veldig mild og nennsomt utført, så jeg ser ikke så stor motsetning mot det Eirik sier om dramaturgien. Noe som taler mot denne tolkningen er imidlertid at gutten hun møter jo er mye eldre enn barnet hun mistet – men man kanskje se fysiske likheter uansett?

  12. Du er inne på noe der, Dag – meget mulig hadde jeg også fått med meg dette i en anmeldelse eller noe.. Jeg må si jeg også elsket måten denne karakteren var fremstilt på i de få, men artikulerte scenene han har. Spesielt sekvensene der på benken er blant mine absolutte favoritter, mye på grunn av kjemien mellom Kidman og Miles Teller.

  13. Tore Andre Øyås sier:

    Må si meg fullstendig enig i din iver av Kidman og denne filmen. Kidman har blitt så sykt piska for helt andre ting enn skuespillet, (les: botoxansiktet sitt). Med denne filmen viser hun hvor nedtonet men likevel dramatisk hun kan skildre denne karakteren.
    At folk ikke liker det og det fordi det er amerikansk er så vanlig og godt kjent at det bare er tragisk. Hollywood og USA står vel for sånn omtrent 70-80 prosent av generell kommers kinofilm, så det sier seg selv at mye er crap. På den annen side snakker vi jo dype tradisjoner, kunnskaper og bransjens beste folk, noe som tidvis gir supre ressultater som vi ser i denne filmen eksempelvis. Det hjelper heller ikke at fokuset ofte ligger helt andre steder når navn som Kidman og mindre kjente regissører kommer med en film.
    Poenget; vi som klarer å se igjennom den såkalte botoxmaska klarer kanskje å se kvaliteter innimellom all skiten “from over there”! :)

  14. Aksel Akselsen sier:

    Det er forskjell på å ikke like det FORDI det er amerikansk (jeg likte svært godt blant annet Greenberg, Somewhere og MacGruber fra i fjor, og de ville trolig alle havnet på en årets beste-liste dersom jeg skulle prøvd meg på en sånn), og det å synes at det lages mer interessant film andre steder enn i Amerika. At jeg har en viss avsmak for visse sider ved Amerika som samfunn (sider som blør inn i filmlagingen deres), er ikke ensbetydende med at jeg misliker alt som kommer derfra, eller at jeg liksom skulle ha bestemt meg for å hate det, som ESS insinuerte. At mine argumenter for hvorfor jeg ofte blir skuffet av amerikanske filmer er velkjente, gjør dem ikke grunnløse eller til noen slags posørvirksomhet. The New World er forøvrig antakelig favorittfilmen min fra 2000-tallet. Hat er jo dessuten et noe latterlig begrep å trekke inn i denne diskusjonen, da jeg verken har følt eller uttrykt noen slik følelse for noen av filmene som er blitt nevnt her. Kan altså ikke helt skjønne hva jeg har sagt som er så kontroversielt, eller tragisk? .

    At dere så større ting i Rabbit Hole enn jeg gjorde, er helt greit for meg. At dere synes amerikansk film blomstrer er også selvsagt helt greit og sikkert på mange måter riktig, det er bare sjelden jeg personlig får mine største filmopplevelser derfra.

  15. Anders sier:

    Slet selv med å engasjere meg med filmen. Jeg satt hele tiden med en følelse av at den manglet autensitet. Alt fra historie og karakterer ble så velmenende, hvor det legges så åpenbart opp til en film der skuespillerne skal bære filmen fremover i helt riktige former, at følelsen av et konstruert univers aldri klarte å slippe taket i meg.
    Sjangermessig foretrekker jeg Blue Valentine på de fleste punkter. En langt mer troverdig og subtil film.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>