Følg drømmene med Justin Bieber i Never Say Never

Denne uken slippes Never Say Never på DVD og Blu-ray, men her til lands blir vi dessverre avspist med en såkalt Director’s Fan Cut, som på alle måter svekker originalen. Mange av de fineste passasjene om sosiale medier og elleville fans er ofret til fordel for flere arkivopptak med Bieber og mer informasjon om de nærmeste vennene hans. Dokumentaren mister mye av sin finstemthet, og de ekstra ti minuttene trekker ut en film som allerede var litt for lang. Derfor vil jeg på det sterkeste anbefale at man heller bestiller den britiske utgaven som, etter hva jeg kan forstå, er den originale kinoversjonen.

(Artikkelen ble opprinnelig skrevet i forbindelse med kinopremieren.)

I skrivende stund har Justin Bieber: Never Say Never 1,2 i snitt på IMDB etter 32 000 stemmer. Noe som må være historisk lavt. Det svenske nettmagasinet Ciné.se byr på en halv av fem mulige stjerner og skriver følgende:

«När jag ser publiken skrika och hänföras under konsertscenerna tänker jag att det var så här det kanske såg ut på Hitlers propagandamöten, de som fick monstret folkvald. Mass. Psykos. Skickligt orkestrerad av människor som vet exakt hur man trollbinder ett folk i gungning, man ger dem hopp om att deras liv skulle kunna vara bättre, att de bara är ett YouTube-klipp ifrån att få sina drömmar om att bli älskade av hela världen uppfyllda.»

Jeg klør meg i hodet og lurer på hvor alt dette hatet kommer fra. Det er noe arrogant over voksne som automatisk fnyser av barne- og ungdomskultur. Hvor ofte hører vi ikke at folk brekker seg over Miley Cyrus eller Justin Bieber, og roper om hvor grusomt det er at unge kan la seg henføre av en amerikansk sukkerkultur som dypest sett handler om å selge produkter og manipulere små hjerner til å bli forbrukerroboter. Mange ser ikke på disse artistene som et bilde på noe større; at de reflekterer latente behov hos den unge befolkningen; at deres popularitet oppstår som et resultat av mekanismer i samtiden og derfor fortjener å bli lest med et granskende, nysgjerrig blikk. For når barn og ungdom samles om å dyrke en popartist er det sjeldent uten grunn.

At journalisten sammenligner Bieber med Hitler er søkt, men det er enda merkeligere å kritisere artisten (og maskineriet rundt ham) for å fylle publikum med håp – få dem til å tro at drømmene deres kan gå i oppfyllelse. Hva i all verdens land og rike er galt med dét? Å se en fiks ferdig drøm på scenen er inspirerende – ikke destruktivt. Å se at en helt vanlig gutt har blitt verdensstjerne gjennom tilfeldigheter får en til å tro på det utrolige; det umulige blir mulig, bare man er flink nok. Når selveste Cyrus og Bieber møtes i duett foran et fullstatt Madison Square Garden, må jeg dra på smilebåndet av forundret begeistring. Man skal ikke glemme at disse folka er fordømt flinke, og sannsynligvis kommer til å følge oss inn i fremtiden. Den som hevder at Bieber er en døgnflue bør sporenstreks forvises til kinosalen for å lære en ting eller to. For Never Say Never er en sabla god film, nemlig.

Justin Bieber: Never Say Never handler helt enkelt om å følge drømmen. Allerede som toåring viser Bieber en imponerende sans for rytme. Snart trakterer han stadig mer avanserte slagverksinstrumenter, lærer seg å spille gitar, blir med i jazzband, synger av hele sitt hjerte og imponerer alle i mils omkrets. En dag bestemmer han og moren seg for å legge ut et videoopptak på YouTube. Gjennom sosiale medier sprer snutten seg som en steppebrann, og før noen vet ordet av det plukkes Bieber opp av en kløktig og sympatisk produsent som ønsker å bli bedre kjent med guttens åpenbare talent. Halvannet år senere oppnår de noe alle artister strekker seg etter: å fylle selveste Madison Square Garden.

I likhet med dokumentarene We Live in Public og Catfish tematiserer Never Say Never nye medier og de økte mulighetene til å eksponere og realisere seg selv. Alle kan nå ut til hele verden – det er tilfeldigheter og graden av talent som avgjør. Twitter og YouTube brukes som visuelle motiv gjennom hele filmen (anslaget er en montasje med populære videoklipp som spres via mail) og understreker den korte avstanden mellom enkeltmennesket og dets potensielle publikum. Artisten Justin Bieber fødes gjennom sosiale medier, og til forskjell fra majoriteten av «konkurrentene» hans, har han ikke svømt gjennom Disney eller Nickelodeons talentfiltre. Ei heller gjennom Idol eller X Factor. Det er fansen selv som har oppdaget ham og de opplever at han tilhører dem. For fansen er han ikke et fabrikkprodukt med MTV-logo tatovert mellom skulderbladene, men et rent stykke gull de selv har gravd opp av YouTube-jorda.

Filmens sterkeste kort er da også skildringen av tilhengernes intense lidenskap. De snakker med røde fjes og tårer i øynene, skriker så reguleringen formelig detter ut av munnen, kommer med de mest utrolige kjærlighetserklæringer. Disse jentene skal gifte seg og få barn med Bieber. Enkelte synes slike innslag ligner uspiselig retorikk – at filmen blir en reklame der Justin Bieber konstrueres som en slags Jesus-figur. Personlig synes jeg dette er helt greit – det er jo en del av popmyten og har alltid vært det. Siden tidlig barndom har jeg alltid vært en fan; jeg har dyrket mye rart i kortere og lengre perioder, og Michael Jackson har vært med meg hele livet. Jeg vet hvordan det er å skjelve av oppspilthet over å se en popartist på tv; hvordan man tømmer seg selv for lyd og tårer på konsert; det uvirkelige øyeblikket når figuren faktisk viser seg å være et menneske som materialiserer seg x antall meter foran øynene dine.

Derfor synes jeg også det er rørende å se de ekstreme følelsene Bieber setter i sving hos vandrende hormonklasebomber med oppsatt hår og rosa bling. Hengivelsen er dønn oppriktig og inni helvetes sterk; jentene kan fylle hver sin innsjø med gledestårer og skrive så mange kjærlighetsbrev at papirindustrien går lysere tider i møte. Eller som en av dem selv formulerer det: «En gang tweetet jeg Justin hundre ganger etter hverandre.» Dette er sikkert flaut, men når Bieber inviterer en hikstende jente opp på scenen under sangen One Less Lonely Girl måtte jeg tørke vekk både en og to tårer, godt skjult under det doble paret med briller.

Videre er Justin Bieber en fantastisk artist. Si hva man vil om de ytterst fengende poplåtene hans, men fremførelsen og tilstedeværelsen er det lite å utsette på. Han synger som en liten gud. Det er klokkerent, på grensen til glatt, men aldri uten oppriktig innlevelse eller særpreg. En tredjedel av filmen består av konsertopptak fra Madison Square Garden, som virkelig kommer til sin rett i tre dimensjoner. Konserter i 3D-format er noe man burde satse på; riktignok er det litt for enkelt å la seg imponere av at Bieber på Disneylandsk manér retter pekefingeren mot tilskueren ved hver minste anledning, men jeg skal medgi at jeg  trodde det regnet konfetti på dressjakka mi. Man tvinges inn i det filmiske rommet.

På scenen har Bieber fortsatt litt å gå på, men han serverer et velsmurt show hvor han trakterer en imponerende rekke instrumenter. En stor danser er han enda ikke og ansiktet bærer ofte preg av streng konsentrasjon, uten at han virker gledesløs av den grunn. Man fornemmer snarere en perfeksjonist som ønsker stålkontroll. Vi kommer aldri under huden på popynglingen, men det behøver vi heller ikke. Artister av dette kaliberet er helt nødt til å bevare en viss mystikk. Hovedsakelig observerer vi Bieber fra en viss avstand, og selve Askeladd-historien blir formidlet av familie, venner og produksjonsapparatet rundt ham. Inntrykket jeg sitter igjen med er at Bieber er en umoden, men omtenksom og varm fyr. At han fortsatt har en fot i barndommen medvirker nok også til hans smått sjenerte og tøysete holdning foran kameraet. Popstjernen har enda ikke rukket å bli helt selvbevisst – han er ikke klar over hvor mange som vil lytte om han snakker. Han overnatter fortsatt hos besteforeldrene, spiller basket med kompisene og har Spiderman-inspirert sengetrekk. Han trykker på knapper fordi det er så fristende, gjemmer seg bak forheng for å skremme fansen og bruker høy stemme selv om han er nødt til å spare seg til en kommende konsert.

En av produsentene omtaler Justin Bieber som musikkens svar på Macaulay Culkin. Vi vet alle hvordan det gikk med barneskuespilleren og hvem kan ane hvor Bieber ender. Beholder han bakkekontakten kan han utvilsomt bli enda større i årene fremover. Karrieren hans kan leses som en velkjent myte: Den vanlige gutten som finner gode hjelpere på veien og erobrer halve kongeriket. Variasjoner over denne fortellingen har fenget oss siden tidenes morgen og gjør det også i Never Say Never – en film som aldri forsøker å legge skjul på sitt banale og überamerikanske budskap om å tro på drømmene, trosse dem som ikke støtter deg – være antideterministisk og håpefull. Det er denne renskårede enkelheten som gjør filmen om den sytten år gamle gullstrupen universell og gripende. Helt ufortrødent forteller den at Justin Biebers store livsoppgave er å spre glede, håp og kjærlighet, og at alle som drømmer om det samme burde prøve seg.

Vi lever i en verden full av faenskap. Da er det godt at vi kan flokke oss sammen og enes om kjærligheten til en popartist. At vi kan hengi oss. Bli irrasjonelle. Reise armene i været og synge med. Å dyrke musikk er ikke massesuggesjon med negativt fortegn – det er noe av det vakreste som finnes. Og det er faktisk lenge siden jeg har funnet mer oppriktig livsglede i en kinofilm enn Never Say Never.

Hvorfor solgte ikke kiosken lightsticks ved siden av 3D-brillene? Hilsen en håpløs popromantiker.