Ingar Helge Gimle og Jon Øigarden i «Mennesker i solen»

Bli med bak kulissene til Mennesker i solen

«Da vi fikk manus til Mennesker i Solen første gang, tidlig i 2010, var det flere ting som gjorde prosjektet spesielt. For det første var det en fantastisk historie. Det neste som slo oss var at for å kunne fortelle denne historien måtte det produseres storslåtte bilder av et kaliber som ikke er vanlig på norsk film. Og når så produsentene Cornelia Boysen og Synnøve Hørsdal samt regissør Per-Olav Sørensen introduserte filmen som en effektfilm der det var nødt til å settes av en del penger til effekter, var det klart at dette kom til å bli et veldig spesielt og morsomt prosjekt.»

Sitatet tilhører Morten Moen i Storm Studios, som var vfx supervisor på filmen som utvilsomt er en av de største effektfilmene noensinne i Norge -- ja, i Skandinavia forøvrig. Etter at Max Manus for alvor brakte visuelle effekter til den norske filmen, har andelen hjemlige produksjoner med en stor porsjon effektarbeid økt. Suksessen til filmen har nok også gitt både produsenter og regissører en større selvtillit i møte med manus som krever den slags, og har tatt norsk filmproduksjon til nye høyder. Marius Holsts Kongen av Bastøy hadde totalt 60 effektbilder, noe du kan lese mer om her, mens André Øvredals Trolljegeren hadde 100. Sistnevnte film kunne selvsagt aldri vært laget om ikke bransjen her hjemme hadde ervervet seg både kompetansen og kunnskapen til å gjennomføre et såpass krevende prosjekt. Førstnevnte film kunne kanskje vært laget uten effektene, men som i Max Manus hever de filmopplevelsen atskillige hakk og tilfører ikke minst fortellingen et episk preg norsk film tidligere sjelden eller aldri kunne påberope seg.

I tilfellet Mennesker i solen har dette blitt tatt enda lengre -- manuset kunne rett og slett aldri blitt realisert uten en stor porsjon effekter. Vi satte oss ned med supervisor Morten Moen, og forsøkte å få et overblikk over -- og innsikt i Storm Studios’ arbeid på prosjektet.

Planleggingen av verdens undergang

-- Det som er spesielt med dette prosjektet i forhold til Max Manus og Kongen av Bastøy er at effektene skulle være veldig synlige. De er i mye sterkere grad en del av historien. Effektene på Trolljegeren er også synlige, men der var det i hovedsak snakk om én type effekter; trollene. Jonas Gardells manus til Mennesker i solen krevde en rekke forskjellige typer effekter fordelt på totalt cirka 100 effektbilder. Alt dette skulle gjøres av oss i Storm Studios. Selv om vfx-budsjettet vi endte opp med var stort i forhold til de fleste andre norske filmer, var det omtrent halvparten av budsjettet på Max Manus og Trolljegeren, og svært lite i forhold til sammenlignbare internasjonale produksjoner.

-- Filmens handling sentreres rundt at jorden går under, akkurat som beskrevet i Johannes Åpenbaring. Dette innebar en rekke utfordringer. Arbeidet ble delt opp i fysiske effekter som ble gjort på settet der og da -- sfx, og andre som skulle gjøres i etterarbeidet -- vfx. Vi innledet derfor tidlig et samarbeid med Johan Harnesk som sfx supervisor, og som altså var ansvarlig for de fysiske effektene. Kompliserte effekter løses ofte som en blanding av nettopp fysiske og visuelle effekter, og det er da viktig for meg som vfx-ansvarlig å komme i dialog med sfx-ansvarlig så tidlig som mulig. Tidlig i prosessen hadde vi derfor flere diskusjoner med Johan der vi fordelte ansvarsoppgavene mellom oss.

Konsepttegning fra «Mennesker i solen» av Nikolai Lockersen
Konsepttegning fra «Mennesker i solen» av Nikolai Lockersen

Historien krever et ganske brutalt skifte i vær, med strålende solskinn i tiden før katastrofen inntreffer. Få scener foregår også innendørs, noe som må ha krevd sitt i planleggingsfasen? Hvordan forholdt dere dere til en innspillingsprosess som dels krevde så store kontraster, dels bød på få variasjoner i vær og innspillingsforhold?

-- Handlingen i filmen foregår, som du sier, stort sett utendørs i løpet av en dag. Det er også viktig for historien at denne dagen er veldig varm og solfylt, i alle fall før katastrofen setter inn. Alt foregår stort sett rundt det samme bordet foran noen campinghytter, med små avstikkere til resepsjonsområdet og stranden. Noen få scener foregår inne i selve hyttene, men det var veldig få innendørsopptak som kunne skytes i tilfelle det skulle bli dårlig vær. I tidlige møter med regi, produsenter og fotograf John Christian Rosenlund ble det diskutert flere løsninger for å minimere risikoen for ikke å kunne skyte på grunn av været. Vi så på løsninger som innebar både å skyte mesteparten av eksteriøret i studio og gjøre omgivelsene i post og å bygge et tak over hele det sentrale location-området med mulighet for greenscreen-vegger for å kunne lage vårt eget vær hvis nødvendig.

-- Av budsjettmessige årsaker valgte vi allikevel å ta sjansen på å filme location på vanlig måte og eventuelt bytte ut himmel i post. Siden denne filmen ble skutt på film og ikke digitalt, ville vi også ha gode muligheter til å dra fargene ganske mye i fargekorrigeringen -- nettopp for å skape sommerfølelse selv om været var ganske grått. Filmen er spilt inn i en idyllisk nasjonalpark på Västre Rossö i Västre Götaland litt syd for Strømstad. Dette er et populært fritidsområde med en fin, liten strand og en liten hytteby. Produksjonsdesigner Kristine Wilhelmsen designet og bygget fire hytter og en butikk, som danner rammen rundt historien. Disse var så flotte at det er synd de ikke kunne bli stående der.  Jeg ville gladelig ha tilbrakt ferien i en av de hyttene, men siden dette var snakk om en nasjonalpark var det viktig at alle tegn til innspilling skulle fjernes etter opptak.

Konsepttegning fra «Mennesker i solen» av Nikolai Lockersen
Konsepttegning fra «Mennesker i solen» av Nikolai Lockersen

Begynnelsen på slutten

Men idyllen varer ikke spesielt lenge, og snart kommer de første tegnene på at noe merkelig er i ferd med å skje?

-- Det første hintet om at noe er galt, er at det lyner fra klar himmel, samt at vi ser en del stjerneskudd. Det står i Johannes at stjernene faller til jorden. Dette begynner som små stjerneskudd og utvikler seg til større stjerneskudd og meteorer. Stjerneskuddene ble gjordt som en enkel 2d-effekt i Nuke. En av utfordringene her var at disse stjerneskuddene skulle fungere midt på dagen på en dag som er etablert som ekstra varm og lys. Vi måtte derfor gjøre disse stjerneskuddene noe større og lysere enn normalt. Det ble tidlig etablert internt at siden dette er dommedag og verden ikke lenger virker som normalt kunne vi bruke det til å motivere en del unormale ting.

-- Litt senere i filmen, mens Svein og Stig (spilt av Ingar Helge Gimle og Jon Øigarden, red.anm) bader, slår en meteor ned i havet bak dem. Dette er det første tegnet på at det holder på å bli litt mer alvorlig. I forarbeidet hadde vi en lang diskusjon om hvor langt unna denne meteoren egentlig lander. På den ene siden var det et ønske om at den skulle være litt truende, men den måtte ikke komme så nær at det burde føre til en tsunami. Vi lot meteoren gå ned bak horisonten og la på et lysblaff med litt forsinkelse for å gi inntrykk av litt avstand.  Meteoren ble laget av Henrik Karlsson i 3D-programmet Maya som en lysende kule med en røykhale, og compet av Samuel Karlsson. Dette bildet måtte også få ny, blå himmel fordi den originale himmelen var helt grå. På bilder som dette der vi byttet ut himmelen måtte vi også legge refleksjon i vannet av den nye himmelen.

Konsepttegning fra «Mennesker i solen» av Nikolai Lockersen
Konsepttegning fra «Mennesker i solen» av Nikolai Lockersen

-- Mot slutten av filmen når panikken begynner å komme, løper de fire hovedkarakterene gjennom skogen mens meteorer slår ned rundt dem. Her måtte det gjøres et kompromiss for å holde budsjettet ved å bruke et klassisk filmtriks: Vis en ting tydelig første gang og bare antyde det senere. Vi gjorde et kraftig nedslag ved å gjenbruke 3D-meteoren vi hadde brukt før og legge til pyro-elementer fra biblioteket vårt. På opptak var det plassert ut et par kraftige lamper som ble skrudd på og av for å få interaktivt lys på skuespillerne når de løper forbi nedslagsstedet. I tillegg var det luftkanoner som blåste jord og ting på dem. I etterarbeidet ble et par flammeelementer lagt sammen med meteoren i det den treffer bakken. I tillegg ble det lagt til en del røykelementer med et animert, rødaktig lysskjær. Jeg har funnet ut at slike røykelementer er viktig for å bygge ut en eksplosjon og for å skape det kaoset som trengs. På resten av løpeturen brukes det røyk, lamper og luftkanoner i utkanten av bildet på settet til å skape inntrykk av at det vi akkurat har sett gjentar seg flere ganger.

-- Det første virkelig ubehagelige som karakterene opplever er når det begynner å regne blod. Blodet var hele tiden planlagt som en fysisk effekt. Det ville imidlertid ikke være mulig å regne blod på hele området, så vi ble nødt til å fylle inn i bakgrunnen. Johan Harnesk stilte med 10.000 liter filmblod i store tanker samt regntårn. Siden vi var i en nasjonalpark var det viktig å ikke gjøre noen skade på naturen. Johan eksperimenterte lenge med hva slags farge som kunne brukes på vannet for ikke å etterlate noen form for ødeleggelser. Under oppbyggingen til denne sekvensen ser vi at himmelen blir fylt med røde skyer. Dette ble gjordt som matte paint utført av Stig Saxegaard og compet av Otto Thorbjørnsen. Disse skyene sees både direkte på himmelen og i en god del refleksjoner i de store vinduene i hyttene. Når regnet starter ble det vår oppgave å gi steiner etc. i bakgrunnen som ikke ble truffet av regnet en rød farge, pluss å legge til mer rødt regn der det ikke var nok.

-- Et kraftig jordskjelv ryster verden og blir et vendepunkt i filmen.  Når jordskjelvet inntreffer er Svein og Stig på stranden og Siv og Ingrid (spilt av Kjersti Holmen og Ane Dahl Torp) ved hyttene. Ifølge manus skulle gutta være på hver sin side av en sprekk som åpner seg. Damene skulle sees foran hyttene som svaier, og sekvensen avsluttes ved at hytta til fru Sørensen (Ghita Nørby) raser sammen og vi ser at det har oppstått en stor sprekk gjennom hytteområdet. Etter jordskjelvet ser vi flere sprekker i bakken, men sprekken nede ved stranda er den eneste vi ser faktisk åpne seg. I de første diskusjonene var denne sprekken i sanden på stranda. Gutta ligger på kne og sprekken oppstår mellom dem og dytter dem fra hverandre. Dette ble senere flyttet opp til et svaberg fordi sanden ville kreve mye kompliserte simuleringer som ville drive kostnadene opp. Vi fant et fint svaberg på stranda som allerede hadde en tynn sprekk som vi kunne bruke som utgangspunkt. Siden vi ville bli nødt til å lage en 3D-modell av deler av svaberget samt snittflatene i sprekken som åpner seg, markerte jeg opp den tynne sprekken samt viktige kanter og detaljer med tape-biter og tok mengder av bilder og mål av dette. Dette ble til stor hjelp for Martin Andersson som laget modellen. Det lå en stor stein ved siden av svaberget, og jeg fikk ideen at den kunne falle ned i sprekken som åpner seg. Dette genererte litt ekstra drama og ble også en fin detalj å legge lyd på etterpå. Derfor ble også steinen modellert i 3D. Alle bitene ble animert av Nikolai Lockersen og lyssatt og rendret av Steven Elvesæter.

Sjelden har det vel vært mer blod på et filmsett...
Sjelden har det vel vært mer blod på et norsk filmsett...

-- Det lå løse steiner, sand og skjell rundt på alle svaberg i området. Under jordskjelvet ville det se dumt ut hvis dette lå stille på den ristende bakken. Svaberget som ble filmet ble derfor kostet rent for alt løst. Deretter ble det filmet stein, sand og skjell som ristet på greenscreen. Alle disse bitene pluss røykelementer ble satt sammen i compositing av Morten Jacobsen. Jentene ved hytta sitter ved bordet ute på plassen når jordskjelvet inntreffer. Bordet, alt på bordet, stoler og skuespillerne måtte riste i forgrunnen, og hyttene måtte svaie i bakgrunnen. I tillegg måtte vi se støv som ble virvlet opp. Denne delen av skjelvet ble gjort i to deler, igjen som en kombinasjon av sfx på oppptak og vfx i post. Bord, stoler og skuespillere ble plassert på en platform som Johan Harnesk rigget på luftfylte gummiringer.  Denne riggen ble så beveget med stenger for å skape jordskjelveffekten i forgrunnen. Dette ble filmet mot bluescreen. Så ble det gjordt et opptak av hyttene i bakgrunnen uten forgrunn. Det ble vurdert å lage hyttene i 3D for å kunne svaie dem, men vi fant ut at det ville holde å gjøre dette i 2D i Nuke ved å maske ut hyttene og gi dem en animert warp. Dette ble satt sammen med forgrunnen og noen røykelementer. Hytta til fru Sørensen var diskutert både som en digital effekt og som en fysisk effekt på settet. Den endte opp som en fysisk effekt der Johan Harnesk rigget hytta til å rase på stikkord. En luftkanon inne i hytta ga mengder av støv i det hytta faller sammen.

-- Jordskjelvet markerer et skille ved at fra nå av er det slutt på den fine sommerdagen. Fargene blir mørke og kalde. Fra nå av er det også ofte røyk og aske i lufta. Regissør Per-Olav Sørensen ville at alle sprekker etter jordskjelvet skulle være en kilde til røyk. Asken i lufta ble gjort praktisk på sett ved hjelp av såkalte snow sticks. Jordskjelvet og meteornedslagene forårsaker en del sprekker og hull i jorda. Siden vi filmet i en nasjonalpark var det utelukket å begynne å grave. Det ble derfor vår oppgave å gjøre dette. Bortsett fra sprekken på stranden som vi ser åpne seg ble alle sprekker og hullet gjort som matte paints utført av Nikolai Lockertsen, -- forøvrig Norges beste matte painter spør du meg. Den første av disse sprekkene sees ved hyttene rett etter jordskjelvet. Vi la ut greenscreen/bluescreen på bakken der sprekken skulle være. Dette ble ikke først og fremst gjort med tanke på å produsere sprekken, men som en markering av hvor sprekken skulle gå. For å holde budsjettet nede valgte vi å vise denne sprekken bare fra en vinkel i et oversiktsbilde. Området med sprekken skulle ikke synes i andre bilder, derfor ble det viktig å vite hvilke deler av bakken som ikke skulle filmes.

Konsepttegning fra «Mennesker i solen» av Nikolai Lockersen
Konsepttegning fra «Mennesker i solen» av Nikolai Lockersen.

-- En av de flotteste sprekkene sees når gutta er på vei opp fra stranda. De blir stående på hver sin side av sprekken og snakke, og Svein hopper også over sprekken. Denne sprekken har delt en plankesti i to. Delte planker ble lagt ut med greenscreen i midten, og selve sprekken ble malt av Lockertsen og compet med litt røykelementer av Samuel Karlsson. Det største og flotteste hullet kommer mot slutten av filmen. Karakterene løper gjennom skogen mot resepsjonen, men når de kommer dit er det bare et gigantisk hull i bakken der resepsjonen var. Dette hullet er selvfølgelig også en av Lockertsens malerier. Det spesielle med dette er at det dekker store deler av bildet. Produksjonsdesigner Wilhelmsen laget en hull-vegg som brukes til noen nærbilder opp fra hullet mot skuespillerne.

-- Når vi skal gjøre opptak for å sette inn en matte painting er det viktig at elementer som røyk og lignende ikke kommer over området der matte painten skal settes inn. Det er vanskelig for oss å legge noe bak røyk, snø, regn og så videre. Det er en av mine oppgaver som supervisor på sett og sørge for at det går i orden. På dette opptaket var det planlagt en del røyk og snow-sticks-aske. På de fleste tagningene klarte vi å holde dette unna området der hullet skulle være, men på en tagning kom det ganske mye røyk i veien. Men denne tagningen hadde også tilfeldigvis fantastiske lysstriper gjennom røyken, noe som skapte et fantastisk flott bilde. Dette ble så fint at jeg ikke kunne nekte produksjonen å bruke det selv om vi i utgangspunktet hadde for mye røyk. Morten Jacobsen gjorde derfor en flott jobb med å sette sammen plate og matte painting slik at vi fortsatt kunne ta vare på røyken. I dette bildet ville også regissøren ha gnister som kom opp fra hullet. Noe av det morsomste jeg vet er å bruke “rare” elementer og omforme dem til noe helt annet for å få til en effekt. Gnistene som stiger opp i hullet er en blanding av snø som er farget og snudd på hodet og dermed går oppover samt toppen av den brennende låven fra Kongen av Bastøy (les mer om dette i denne artikkelen, red.anm).

Verden går under

Kjersti Holmen, Ingar Helge Gimle, Jon Øigarden og Ane Dahl Torp i «Mennesker i solen»
Kjersti Holmen, Ingar Helge Gimle, Jon Øigarden og Ane Dahl Torp.

Men det stopper ikke her! Verden kan jo ikke gå under uten innsekter og andre ubehageligheter. Effekter forøvrig til siden, -- å animere levende vesenerer er vel fortsatt en av effektbransjens største utfordringer, så også her hjemme?

-- Det var klart fra begynnelsen av at en av de mest kompliserte sekvensene ville komme til å være gresshoppene. Det dukker opp i to situasjoner i filmen. Første gang er det en enslig gresshoppe som sitter på hånden til Simen og som så flyr av gårde. Den andre gangen er det en gresshoppesverm som kommer og rett og slett er over alt. Det er to bilder av gresshoppen i hånden til Simen. Vi hadde gresshopper på settet som ble brukt der det var mulig. Det første bildet i hånden er derfor en ekte gresshoppe, men det viste seg å være vanskelig å få den til å fly på kommando. Derfor måtte vi lage gresshoppen i det andre bildet, og den måtte være identisk med den første. For å spare tid, kjøpte vi en gresshoppemodell som vi modifiserte til å matche den ekte gresshoppen. Denne ble animert av Lockertsen og lyssatt og rendret av Elvesæter. Da noen under en testvisning lurte på om vi hadde klippet ut en gresshoppe fra en annen tagning og brukt den, skjønte vi at det fungerte.

-- Gresshoppesvermen bød derimot på andre utfordringer. Her snakker vi om titusenvis av gresshopper som alle skal leve sine individuelle liv. Med så mange individer er det ikke mulig å animere hver enkelt. For å gjøre slike effekter må man ty til noe som kalles et crowd system. Det er et software som simulerer mer eller mindre intelligente handlinger og interaksjoner hos en flokk med individer. Et av de største eksemplene på dette er orkene i Ringenes Herre-trilogien. De er digitale modeller som kan se og høre andre orker rundt seg og slåss, flykte, bli såret og dø alt ettersom hva som passer. Vi trengte et lignende system, selv om vi ikke trengte så mye intelligens i hver enkelt gresshoppe. Vi brukte den samme modellen som før, men med annen tekstur siden gresshoppen i hånden er grønn og de i svermen skulle være brune. Lockertsen animerte en rekke enkle bevegelser som alle startet og stoppet i samme posisjon. Disse bevegelsene var for eksempel stå (nesten) stille, gå, hoppe starte å fly og lande. Magnus Pettersson skrev et crowd system som fungerte sammen i softwarepakken Houdini som for hver gresshoppe valgte en sekvens av disse enkle bevegelsene samtidig som hver gresshoppe prøver å unngå hverandre og hindringer på bakken. På opptaket ble også noen ekte gresshopper festet på Ane. Disse fungerte som farge- og lys-referanser. I tillegg til disse satte vi noen animerte digitale gresshopper på henne. Det er for eksempel en som kryper opp benet hennes og opp under skjørtet.  Jeg tror Ane var glad for at vi gjorde de fleste gresshoppene som er i direkte kontakt med henne digitalt.

Ane Dahl Torp i gresshoppesvermen
Ane Dahl Torp i gresshoppesvermen

Og så går det til helvete? Bokstavelig talt!

-- På slutten av filmen kommer mørket og spiser jorden. Helt fra starten av var det klart at dette ville bli det vanskeligste i hele filmen, mye fordi ingen egentlig visste hvordan dette skulle se ut. Det var viktig at det skulle se skremmende ut. Det skulle ikke ligne på noe hverdagsfenomen som røyk eller dårlig vær. Det skulle være noe man aldri har sett før, men det skulle også være realistisk. Vi endte opp med å bruke et gammelt triks. Før alt ble digitalt, og man alltid satt seg foran datamaskinen hver gang man skulle lage effekter, brukte man av og til noe som het en cloud tank. Det dreide seg om å slippe forskjellige typer væsker ned i en vanntank og filme det. Vi fikk tak i en del opptak av hvit maling som helles i vann og som er filmet under vann. Denne malingen fikk en fin rullende bevegelse på sin vei mot kameraet. Vi tok et av disse opptakene, endret hastigheten på det og farget det mørkt og kombinerte det med røyk og litt andre elementer. Dette ble til sammen et fint, litt utenomjordisk mørke som kommer rullende mot oss og sluker oss.

Og sånn går altså verden under, ihvertfall på kino. Under kan du se en montasje av Storm Studios sitt storstilte arbeide på filmen, inkludert prosessen frem til ferdige effekter:

Storm Studio’s mannskap på Mennesker i solen:
Camilla Fossen  -- visual effects producer
Morten Moen -- visual effects supervisor
Monica Østbø Østgård  -- visual effects coordinator
Martin Andersson -- modeller
Jimmy Johansson -- rigger
Steven Elvesæter -- lighting, digital compositor
Nikolai Lockertsen -- matte painter, animator
Stig Saxegaard -- matte painter
Henrik Karlsson -- effects td
Magnus Pettersson  -- effects td, digital compositor
Morten Jacobsen -- digital compositor
Henrik Karlsson -- digital compositor
Samuel Karlsson -- digital compositor
Otto Thorbjørnsen -- digital compositor

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>