«Norwegian Wood»

Omtale

Vakker og velspilt Norwegian Wood

Haruki Murakamis selvbiografiske skildring av studenttilværelse, seksuell oppvåkning og forholdet til to ganske egenartede kvinner i et Tokyo på 60-tallet, er på mange måter som skapt for lerretet. Kontrastene med studentopprør i et kaotisk Tokyo mot billedskjønn og harmonisk japansk natur, byr på mye boltreplass for en regissør med teft for visuell poesi. Portretteringen av de tre hovedkarakterenes kontrastfylte og ikke minst konfliktfylte personligheter krever også sitt håndlag med skuespillere.

Å adaptere en bestselger byr på naturlige utfordringer, men regissør Tran Anh Hung har forlengst vist at han innehar de ovennevnte kvalifikasjonene. Mannen bak Duften av grønn papaya om morgenen (1993), Cyclo (1995), Når solen står som høyest (2000) og I Come With The Rain (2009) har lenge vært en frontfigur i vietnamesisk film med priser fra både Cannes og Venezia. Det var derfor med ganske så store forventninger jeg satte meg ned for å se Norwegian Wood. Jeg vil ikke si jeg ble skuffet, snarere det motsatte, men fullstendig vellykket er ikke Norwegian Wood.

Problemene har sitt utspring i selve adaptasjonen, og valgene som er gjort i manusarbeidet. For borte er romanens bruk av flashback, og dermed også mye av den løsrevne stilen som filmen kanskje kunne ha kledd. Isteden er dette blitt en komplett historie uten hukommelsens hull, og uten den melankolske tonen en retrospektiv narrativ kunne skapt grunnlag for. Det gjør også selve historien litt vanskeligere å godta, slik den presenteres som nåtidshandling. Det er rett og slett litt vanskelig å skjønne hvorfor disse to kvinnene i det hele tatt er interesserte i den tafatte og ganske så umodne Toru Watanabe. Hadde dette derimot vært presentert som et kjært minne; bearbeidet og polert gjennom mange år, ville dette ankerpunktet i historien fremstått som mer troverdig. Manuset forsøker som en slags erstatning febrilsk å fremstille forholdene først og fremst tuftet på en felles forståelse, endog en felles sorg i tilfellet Naoko. Det blir tidvis direkte karikert, kanskje spesielt i Midoris påtatte kjølighet, men reddes inn av solide skuespillerprestasjoner.

Kenichi Matsuyama som Toru Watanabe i «Norwegian Wood»
Kenichi Matsuyama som Toru Watanabe i «Norwegian Wood»

På den andre siden gir grepet desto mer rom for å følge karakterene gjennom det som er et ganske omfattende handlingsforløp. Det vet  Tran Anh Hung gudskjelov å forvalte. Han tar seg god tid å oppbyggingen av sine karakterer, og lar nærbilder av ansikter fortelle nyansene fremfor replikker og handlinger. Norwegian Wood er i det hele tatt mesterlig fortalt rent visuelt, med fotograf Ping Bin Lees kamera for det meste i langsomme innzoominger eller kjøringer i spartanske nærbilder. Bare de usigelig vakre naturbildene slipper opp til totaler og mer etablerende komposisjoner, med det resultat at filmen tidvis føles direkte klaustrofobisk. Det passer selvsagt utmerket til karakterene, og spesielt nevnte Naokos skjøre psyke. Disse nære bildene gir også filmen en ellers manglende subjektivitet, som ihvertfall innen de visuelle disiplinene blir en god erstatning for romanens fortellerstruktur. Å finne visuelle erstatninger for det skrevne ord er selvsagt noe av det mest komplekse med en adaptasjon, siden vi som lesere automatisk danner oss bilder på netthinnen ved hver bidige setning vi konsumerer. Her lykkes altså regissøren til fulle.

Men filmens store styrke ligger i skuespillerne – selv ikke et usigelig vakkert billedspråk kan få øynene bort fra det. Kenichi Matsuyama er både solid og engasjerende i sin tolkning av hovedpersonen Toru. Det er egentlig ganske imponerende med tanke på at karakteren altså er redusert til en banalitet i manuset, og egentlig ikke later til å utvikle seg særlig mye trass i alle de opplevelser vi følger ham gjennom. Det er allikevel de to kvinnelige skuespillerne som bærer denne filmen, og da spesielt Rinko Kikuchi som igjen viser at hun er en skuespiller av storslagent kaliber. Også her heves en smått irriterende og ikke spesielt troverdig karakter til noe mer, takket være innstendig innsats fra Kikuchi. Jeg vet ikke om det er på grunn av egne valg eller fraværet av muligheten, men at ikke Kikuchi snart plukkes opp av mer internasjonale reginavn, er meg et under. Oscar-nominasjonen for birollen hun hadde i Babel er en ting, men et slikt ansikt fortjener mer oppmerksomhet enn som så. Kiko Mizuhara likeså, som faktisk debuterer på lerretet i rollen som Midori.

Akkompagnert av Jonny Greenwoods musikk, er Norwegian Wood først og fremst blitt en sanselig opplevelse. Men et krøkete manus der spesielt karakterene får dårlig behandling, gir det hele en bismak.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 12 kommentarer

  1. Daniel FN sier:

    Nå har dette vært oversett lenge nok: Hvorfor heter denne filmen [b]Norwegian[/b] Wood?

  2. Daniel FN sier:

    Der funka bold.

  3. John Martin Roaldset sier:

    Boka som manuset er adaptert fra heter Norwegian Wood. Grunnen til tittelen i boka er at Beatles-låta med samme navn er en del av historien. Boka er som Eirik er inne på retrospektiv, og det er Beatles-låta som utløser mimringen.

  4. Kristoffer H. sier:

    Noen som vet hvor denne filmen kan skaffes? Finner den ikke i noen nettbutikker

  5. Den kommer på kino 18. mars.

  6. Må si jeg gleder meg litt til denne filmen. Boka var fin og regissøren har bevist før. Mener Duften av Grønn Papaya er noe av det flotteste jeg har sett på film.

  7. Karsten Ekren sier:

    Noen som vet hva man kan vente seg av spesialvisningen på Ringen i kveld? Da tenker jeg på programmet utover selve visningen.

  8. Fra bok til film-førpremieren er kort og godt en visningen av filmen som innledes av en liten samtale mellom forfatter Jens Johansson, Tuva Ørbeck Sørheim fra Cappelen Damm og Silje Riise Næss fra Litteraturhuset. Alle har et spesielt forhold til Murakamis forfatterskap og skal snakke om veien fra bok til spillefilm. Det er Oslo Kino som arrangerer dette: http://www.oslokino.no/incoming/article400505.ece

  9. Karsten Ekren sier:

    Stusser litt over manglende tilbakemeldinger på denne filmen etter premieren. Jeg syns den var nydelig og langt på vei den beste filmopplevelsen jeg har hatt det siste året (inkludert Oscar-opptakten). Bevegende, på samme måte som boka, i de mange små øyeblikkene som preges av fortellingens alvorlige bakteppe: unge mennesker som ikke orker livet.

    Det var også veldig interessant hvordan historien kontrasterer det bildet populærkulturen gir av ukomplisert seksualitet.

    Andre innspill?

  10. Kajsa Næss sier:

    Så denne filmen på Gimle kino i går. Det var en fin film, og jeg hadde blant annet gledet meg til å se en lekker film fotografert av Mark Ping Bin Lee.
    De store lyse scenen ser forsåvidt fine og lekre ut,men mange av de litt mørke, dunkle scenen har en krying i mørket som jeg synes var forstyrrende. Litt som de bilden på det lille digitale kamearet mitt som ikke får nok lys. Og så blir mange scener på en eller annen måte litt flate når det er digitalt.
    Jeg kan ikke tenke meg at det er meningen at det skal være sånn.
    Er dette pga det nye digitale systemet til Oslo Kino? Er det noen som vet hvordan de har skutt filmen, eller har sett den et annet sted?
    Jeg er vel bare litt skuffet for jeg gledet meg til å se en deilig fargerik og fet film, og det var det ikke her.

    Jeg ble nok desverre ikke like fasinert av filmen som av boken, men det er jo ofte sånn når man har fallt for boken først.

    Kajsa

  11. Norwegian Wood er skutt digitalt.

  12. Kajsa Næss sier:

    Ok.
    Men alikevel er det litt skuffende at det ikke er bedre enda. Særlig i de dunkle scenen. Det er vel ikke bare fordi jeg er gammeldags og bakstreversk?

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>