topp-10-fineste-familieskildringer

Topplister

Topp 10: Fineste familieskildringer

Det aller beste med Mike Leighs siste film Another Year var for meg følelsen av å komme inn i et skikkelig hjem. Der jeg kan se rotet, skimte støv i bokhyllene og matrester i kjøkkenvasken, nesten kjenne lukten av menneskene som bor der og få følelsen av at jeg kjenner dem. Ofte blir familiefremstillinger oppstilte og utroverdige på den hvite duken, slik at man aldri kommer tett på den spesielle kjemien som oppstår blant mennesker som deler blod eller bolig. Med denne listen har jeg forsøkt å samle et høyst personlig utvalg med familieskildringer som på ulike måter representerer den bestemte følelsen jeg beskriver og som har berørt meg sterkt.

De kalde, dysfunksjonelle eller direkte opprivende filmfamiliene har derfor ikke blitt inkludert i denne omgang – defor ingen Festen, The Ice Storm eller Benny’s Video.

Julen er familiens høytid – også på film. Det fremkommer også tydelig av denne listen, hvor nærmere halvparten av filmene på en eller annen måte forholder seg til denne høytiden (uten å nødvendigvis være renskårede julefilmer av den grunn). Vincente Minnellis florlette musikal er en godteskål av en Technicolor-fest der gullstrupen Judy Garland – kvinnen i regissør Minnellis liv – gjør sin aller fineste prestasjon. Men bak sceneteppet rommer den også en hjertevarm og fortsatt gripende relevant fortelling om hvor vanskelig det er å løsrive seg fra et hus og et sted man er glad i. Her er familien i erkeamerikansk forstand et bankende hjerte av et samlingspunkt, med storslåtte Thanksgiving-middager og pompøse kjærlighetserklæringer. Søtladen nostalgia av ypperste merke.

Miranda July er aktuell med The Future under årets Sundance-festival, som allerede har mottatt begeistrede kritikker. Med sin vimsete sjarme var hun det absolutte blikkfanget i debutfilmen fra 2005, men for meg var alltid det mest gripende den vare skildringen av skilsmissefamilien. Faren, fremragende spilt av John Hawkes, forvirres i forsøket på å starte en ny tilværelse, men forsøker å opprettholde varmen og tålmodigheten til sine to sønner mellom nødløsninger, pappesker og nyforelskelser.

Runner-up: Tillsammans

En familie kan være ihjelhugget av stridsøkser uten å miste sin varme og imøtekommenhet. Som tilskuer blir man aldri passiv deltager til familieintrigene i Arnaud Desplechins film – snarere føler man seg helt tilstede, som om man selv var en tråd i floken. Skuespillere og manus er av ypperste klasse, men like bemerkelsesverdig er produksjonsdesignet, som gjør at man virkelig kan føle julestemningen på kroppen. Og den litt slitsomme, men også koselige atmosfæren som oppstår når familiemedlemmer som sjeldent eller aldri treffes plutselig skal samles rundt middagsbordet. Desplechins film er ofte nattsvart, men som familieskildring er den først og fremst frodig og altså ikke uten gjenkjennelsesverdi.

Runner-up: Summer Hours

Si hva man vil om Chris Colombus, men han er god på å skape stemning og for oss som vokste opp på nittitallet er Alene hjemme en nostalgitripp av de sjeldne. Når den høylydte storfamilien McCallister skal på fellestur til Paris for å feire julen glemmer de som kjent igjen åtte år gamle Kevin – spilt av en aldeles uforglemmelig Macaulay Culkin. Filmen dreies rundt vårt absolutte behov for de aller nærmeste, på tross av all irritasjon og krangling de måtte dra med seg. Bak et tykt ferniss av klissete amerikanske verdier blir faktisk budskapet riktig bevegende for en sentimental stakkar som undertegnede, og filmens komikk fungerer like godt i dag som for tyve år siden.

Runner-up: Mrs. Doubtfire

«Han är bara farfar åt Britta och Anna förstås, men alla vi barn i Bullerbyn kallar honom för farfar endå.» For hva er egentlig en familie? Den kan være mer enn blod og gener; den kan også være definert gjennom naboskap og samhold. Lasse Hallström fikk et uventet, men ytterst fortjent internasjonalt gjennombrudd med den godvonde oppvekstskildringen Mitt liv som hund, men valgte heldigvis å bli i Sverige et par år til, før flyreisen gikk til USA og karrieren gradvis ble ødelagt. Hallströms to Lindgren-adapsjoner er muligens den mest idylliske skildringen av barndom som er festet til film; mer uproblematisk og vakkert kan det neppe skildres. Man må bare lene seg tilbake og minnes hvordan små hendelser ble magiske og betydningsfulle. Her leker søsken og naboer med hverandre fra morgen til kveld, mens foreldrene samarbeider om gårdsdriften. Alt fortalt i et tempo som føles befriende “lungt”. Georg Riedels musikk skaper grøss på ryggen og fotograf Jens Fischer fanger de svenske årstidene med impresjonistisk pensel.

5Late Spring

late-spring
Japan, 1949

Om man slår opp på ordet “familie” i et filmhistorisk leksikon burde Yasujirô Ozu være det første navnet man støter på. Få om noen har vist den samme interessen for familiedynamikk. Hverdagen skildres forsiktig, men aldri lakonisk, i innstillinger som befinner seg i bakkehøyde med karakterene. Når Ozu berører så sterkt skyldes det nettopp at det uspektakulære blir genuint troverdig og at de sympatiske karakterene hans reflekterer en livsvisdom det faktisk er verdt å lytte til. Tokyo Story nevnes ofte som et høydepunkt. Jeg er ikke nødvendigvis uenig i dét, men personlig synes jeg Late Spring er minst like rørende med sin fortelling om en far som må gi slipp på sin høyt elskede datter, slik at hun omsider kan oppleve voksenlivet. Forøvrig en fortelling Claire Denis parafraserte i nydelige 35 Shots of Rum.

Runner-up: Tokyo Story og Still Walking

4Murmur of the Heart

murmur-of-the-heart
Frankrike, 1971

Louis Malles unike evne til å male vibrerende ungdomsportretter når et absolutt høydepunkt i Murmur of the Heart – en sorgmunter fortelling om femtenårige Laurents seksuelle oppvåkning i femtitallets Dijon, Frankrike. Her skal grenser testes og skyggesider belyses med ivrig og naiv livslyst. De borgerlige familiemiddagene er noen av de mest levende som er festet til film – ispedd gode doser kledelig satire. Skildringen av søskenforhold preges av hardhendt kjærlighet og en innbyrdes konkurranse om alt fra jenters til foreldrenes gunst. Tidskoloritten er subtil, men detaljert og det staselige huset har en nesten magisk karakter som vekker nostalgiske minner om oppvekstens aller fineste øyeblikk.

Runner-up: The Long Day Closes

Woody Allens ensemblefilm som sirkler rundt de tre søstrene Lee, Holly og Hanna er et vidunderlig virvar av tre- og firkantdramaer og nevrotisk humor av typisk Allen-merke. Men i motsetning til de rendyrkede kjærlighetsintrigene i Annie Hall og Manhattan er Hannah and Her Sisters mer moden og langt mindre romantisk. Dumsnille, men såre Hannahs (Mia Farrow) varme hjem blir knutepunktet for en sterk, men også problematisk søskenkjærlighet som viser at selv blod aldri er sterkere enn vann om den gjensidige respekten uteblir. Fantastisk spilt og mesterlig skrevet, skildret i rastløse bilder fra fotograf Carlo Di Palmas hånd – en begynnelse på samarbeidet mot en ny estetikk for Allen, som kulminerte i Husbands and Wives.

Runner-up: Radio Days

Japanerne er i særklasse hva gjelder familieskildringer. Ozu er et opplagt navn på en slik liste, men mange verker av nyere dato er fullgode alternativer. Selv faller jeg på Isao Takahatas animasjonsfilm Only Yesterday. Få om noen kan glemme søskenforholdet i regissørens opprivende krigsfilm Grave of the Fireflies (som vi har skrevet om her), og i Only Yesterday vender han tilbake til barndommen. Riktignok er settingen langt mindre dramatisk og selv synes jeg Takahata skildrer hverdagslivet med minst like stor overbevisning og emosjonell resonans som grusomhetene i hans mer berømte forgjenger. 27 år gamle Taeko er kontormedarbeider i Tokyo, men velger å tilbringe ferien på landsbygda der hun vokste opp. Gjennom en flashback-struktur får vi innblikk i Taekos barndom og hvordan skole- og familielivet har påvirket hennes person. Scenene fra barndomshjemmet gjør særlig inntrykk og jeg vil anta at de skaper gjenkjennelse for alle som har vært yngstemann i en søskenflokk. Barnets følelse av å bli urettferdig behandlet av dem som står deg nærmest og burde forstå deg best har kanskje aldri blitt bedre skildret på film og Takahata diskuterer familielivets opp- og nedturer uten å bli sentimental eller moraliserende.

Runner-up: Yi Yi

Det er kanskje lite overraskende å se Bergmans opus magnum på en slik liste, men jeg vil heller være ærlig enn original. Nå skal det sies at Fanny och Alexander er min absolutte favorittfilm uansett sjanger, men én av årsakene er utvilsomt den sprudlende, men også komplekse fremstillingen av familien Ekdahl. Måten de ulike søsknene speiler hverandres styrker og svakheter på, hvordan de elsker og hater hverandre med samme intensitet, er like troverdig som det er underholdende å se på. Når de til slutt samler krefter for å redde Emily og barna ut fra helvetet i Biskopsgården viser de også et sterkt samhold og avslutningen er en velkjent hyllest til familielivets kjærlighetsbånd (som Bergman selv avskriver som ren ironi). Barndommens mystikk møter voksenlivets rasjonalitet i magisk-realistiske omgivelser som kanskje skaper filmhistoriens mest spennende hus. Bergman hentet elementer fra sitt eget barndomshjem og bestemorens leilighet for å skape et mystisk univers i det Ekdahlska huset med tunge fløyelsdraperier, rikt utsmykkede møbler og tikkende klokker som teller ned mot døden. Hvem vil ikke feire jul med familien Ekdahl?

Runner-up: Gudfaren – som er hakket for mørk for denne listen, men likevel er nødt til å få en plass i baksetet.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 26 kommentarer

  1. Ole Giæver sier:

    Kult tema og fine filmer! På min liste ville nok The Ice Storm og Ordinary People vært blant topp 5.

  2. Var veldig usikker, men begge ble akkurat litt for mørke til å være med i akkurat dette utvalget. Samtidig er det enorm forskjell mellom The Ice Storm/Ordnary People og eksempelvis Benny’s Video/Det syvende kontinentet…dette er vanskelige greier. Men lager jeg en dystrere oppfølger til listen kommer de garantert med alle sammen ;)

  3. Magnus Nikolaisen sier:

    Veldig morsomt tema for liste! Blir litt vanskelig å se hvor grensene for ‘familieskildring’ går. Men to filmer som for meg er veldig sterke skildringer av familieforhold er Zvyagintsevs “Tilbake” og Burtons “Big Fish”!

    Merker forresten at jeg må se disse Takahata-filmene snart!!

  4. Øyvind Hellenes sier:

    “Tilbake” fortjener helt klart en plass i topp sjiktet ja. “Festen” er jo enorm, men når det er sagt så er vel den selve definisjonen på “opprivende”, så sånt sett forstår jeg vrakingen.

    Har forøvrig veldig lyst å se Fanny och Alexander, men vet ikke hvilken versjon jeg skal gå for. TV-versjonen frister selvsagt mest, men er vanskelig å finne til en akseptabel pris. Er det forsvarlig å gå for den korteste?

  5. @Øyvind: Du MÅ se tv-versjonen, Criterion har den og boksen er virkelig verdt pengene. I forhold til hva man faktisk får synes jeg den er en av de rimeligste Criterion-utgivelsene. Ser man kinoversjonen er den også fantastisk, og bærer ikke preg av å være sakset ned. Men ser man tv-versjonen og vet hva man går glipp av kan man aldri, aldri gå tilbake. Ikke vær gnien med lommeboka i dette tilfellet – la heller være å kjøpe noe annet ;)

  6. Anders sier:

    Ville selv hatt med Summer Hours, en av de bedre i tematikken barndom/affeksjonsverdi.

  7. @ Anders: Veldig godt forslag, som jeg rett og slett glemte. Takk for påminnelsen! Jeg klistrer den inn som en runner-up til “En julefortelling”.

  8. Øyvind Rype sier:

    Artificial Eye har også tv-versjonen av Fanny och Alexander, men jeg tror den er vanskelig å få tak i nå/dyr. Det er lenge siden jeg så den sist, men jeg tror kanskje jeg ville ha skvist inn In America. Deilig sukkersøt suppe.

  9. Artificial Eye-versjonen har også veldig dårlig bildekvalitet, men derimot det eksakte bildeformatet 1,66:1, mens Criterion har gjort bildet anamorft. Uansett: ingen grunn til å ikke gå for Criterion likevel.

    “In America” er en skikkelig grinefilm og utvilsomt en god kandidat.

  10. Michael W. sier:

    Hvor er Long Day’s Journey Into Night (med Laurence Olivier eller Ralph Richardson) og The Glass Menagerie (Paul Newmans 1987 versjon) ?

  11. petter Røren sier:

    Artig liste. STILL WALKING kunne vel være en kandidat. Ellers er vi helt på linje når det gjelder grining. IN AMERICA. Ingen over ingen ved siden. Våt i øyekroken første gang, åpenlys grining andre gang og hulking tredje og foreløpig siste gang. Tør ikke en gang til.

  12. Arve Knudsen sier:

    Jeg elsker Le souffle au coeur (Murmur of the Heart) noe så vanvittig! Det er få filmer jeg finner så hjertevarmende (unnskyld ordspillet) som denne :) Veldig bra at dere viser den den respekt den i høyeste grad fortjener.

  13. Erik Vågnes sier:

    Flott liste! Hadde det vært lov å inkludere TV-serier, skulle jeg ha hatt med Six Feet Under. Late Spring bedre enn den fantastiske Tokyo Story? Da må jeg jammen få ut fingeren og få sett den! Takk for tipset.

  14. Nick Hegreberg sier:

    Bra og inspirerende artikkel!
    Er imidlertid uenig i valget av Woody Allen film, “Radio Days” og skildringen av barn, voksne, naboer og alle som samler seg rundt radioen i 40-tallets New York, er jo overlegen :)

    Ellers savner jeg Sidney Lumets “Running on Empty” der River Phoenix spiller sønn i en raddisdamilie på stadig flukt fra myndighetene på 70 tallet. En rørende, sterk og troverdig film, som litt urettferdig har havna litt i skyggen av filmer som Ordinary People og The Ice Storm.

    Men du lager vel en ny liste om noen år :)

  15. @Erik: Det er vel farlig å si at den er bedre, men den rørte meg enda mer. Hadde TV-serier vært med i denne kåringen er det liten tvil om at Six Feet Under hadde stukket av med førsteplassen. Det ER den voldsomste, mest engasjerende, smittsomt avhengighetsskapende familieskildringen som er laget i noe medium tror jeg. Jeg levde med familien Fischer og jeg må faktisk ha den serien på armlengdes avstand, da jeg rett og slett blir litt småklikk av å se den!

    @Nick: Jeg elsker “Radio Days” og den er avgjort blant mine Allen-favoritter, selv om “Hannah” er enda et hakk høyere opp. Men gjør som i sted med Summer Hours og legger den inn som runner-up – noe jeg strengt tatt ikke helt skjønner at jeg ikke gjorde når jeg faktisk laget listen. Men noen ganger ser man ikke skogen for bare trær. “Running on Empty” har jeg ikke sett, men noterer den umiddelbart.

    Takk for alle tips og innspill!

  16. Ole sier:

    Fin liste med gode filmer. Jeg har ikke fått sett Meet me in St. Louis ennå som egentlig er helt krise siden jeg vet at jeg kommer til å digge den.

    Hvis det hadde vært en liste over tv-serier og Six Feet under hadde kommet på førsteplass over Sopranos da… Nei, huff. Da vet jeg ikke engang. Krise da og sikkert :)

  17. Erlend Jonassen sier:

    Morsomt med lister. Savner en norsk stemme. Edith Carlmars Aldri annet enn bråk burde være en god kandidat. Ser fram til de mer dysfunksjonelle familerelasjoners ti på topp. Ta en titt på Bille Augusts debutfilm Honning måne, kanskje ikke først og fremst en familiefilm, men med den mest hjerteskjærende håpløst grusomme familiescene når kjæresten skal introduseres til svigerfamilien.

  18. Det artige med Tokyo Story er jo at den faktisk er litt opprivende siden den tar utgangspunkt i en dysfunksjonell familie, som etter japanske standarder på den tiden, var sikkert opprivende og sjokkerende.

    Den patrialkaske tankegangen står sterkt i Japan fremdeles, men på Tokyo Storys tid var det enda sterkere. Det at foreldrene i filmen må besøke sin egne barn var uhørt, og dette forsterkes enda mer siden naboene til foreldrene påpeker dette ovenfor foreldrene. Resultatet er at de taper ansikt.

    Ungene er fremmedgjorte sine foreldre og viser dem ingen respekt eller ære ved å behandle dem som de gjør.

    I Late Spring ser vi et tidlig eksempel på en vanlig trend i Japan i dag: parasaito shinguru, som kan oversettes med at ungene blir parasitter på foreldrenes bekostning. Så vidt jeg husker er parasaito shinguru skyldebukken når det kommer til fallende fødselstall. Andre anklager dem for å være med på å holde økonomien stagnert.

  19. Vidar Vaggen Olsen sier:

    Jøss! Spesielt å ha en liste over familieskildringer uten å ha med en Spielbergfilm, f.eks. E.T. (eller Jaws, Close Encounter eller Poltergeist), syns jeg. For meg er det knapt noen regissør som har et så troverdig grep om familieskildringer som Spielberg. I det kaotiske kjøkkenet til familien i E.T. føles det som om familen har bodd der og kranglet hele livet, det er intet som minner om en innspilling i studio.

    Fint du har med Home Alone!

  20. Thor Joachim Haga sier:

    Godt poeng, Vidar. Få har spikret realistiske familieskildringer så godt som Spielberg. Utrolig dynamikk i familiescenene hans.

  21. Espen Nomedal sier:

    Har ikke sett så mange av valgene dine, men de fleste runner-upsene, mange av de som virkelig er spennende, 35 shots of rum for eksempel. :-) Liker spesielt inkluderingen av ‘Hannah and Her Sisters’, som jeg syntes er Woody Allens mest engasjerende dramafilm, pluss førstevalget (selvfølgelig). Ellers vil jeg nevne noen filmer som jeg setter veldig pris på; de er kanskje ikke fine familiskildringer, men smertefulle familieskildringer og for øvrig veldig gode – om oppløsning av familien, men også samhold:

    Dennis Hoppers ‘Out of the Blue’, ‘A Nos Amours’ av Maurice Pialat,’To Sleep with Anger’ av Charles Burnett, Nicholas Rays ‘Bigger Than Life’, Desplechins ‘Kings & Queen’, ‘Meantime’ av Mike Leigh, kanskje Todd Fields ‘In the Bedroom’ og ikke minst John Fords ‘How Green Was My Valley’.

    Tror endel av disse filmene heller kvalifiserer seg til en mulig dystrere oppfølger liste om familiefilmer. Hadde vært kanon å se en sånn liste dukke opp, men for all del ingen hastverk.

  22. I forhold til etterlysningene om Spielberg… Hva skal jeg si? De som har hørt på Filmfrelst har kanskje fått med seg at jeg er en svoren spielbergist – han er en av mine fem favorittregissører. Så hvordan, hvordan i all verden klarte han å unngå en plass på denne listen? Når jeg skisset opp kandidater var Spielberg helt klart en av de mest fremtredende, men jeg klarte ikke å ta et valg. Det er jo en veldig teit årsak til at INGEN av filmene havnet på listen og jeg må bare erkjenne at vurderingsevnen var sviktende i dette tilfellet; jeg la ham rett og slett bort, uten å trekke ham inn igjen når listen faktisk skulle nedfelles.

    Jeg hadde en slags idé om at en del av filmene skulle være filmer mange ikke har sett eller i det minste ikke har vurdert med “familie-øynene”, og her tror jeg Spielberg på en eller annen merkelig måte glapp. Få har skildret familien med større kraft i amerikansk film. Det er selvfølgelig beklagelig og i ærlighetens navn tror jeg fint han kunne fått en plass blant de tre første. Jeg liker det interktive elementet med Montages og kommentarfeltene og har derfor lagt inn glemte filmer som runner-ups, men hva gjelder Spielberg blir må jeg i så fall innlemme ham blant “vinnerne” og da tenker jeg det er bedre å betale tilbake boten i en mer gjennomarbeidet form.

    Derfor: Jeg lager en liste over Spielberg-familier som en oppfølger til denne. Vet ikke helt når den kommer, men jeg lover at det ikke skal bli så altfor lenge til, i ren skjær skam overfor Spielberg…

  23. ScallyStian sier:

    Det harde og dystre kan jo også være vakkert. For min del, så ville jeg valgt Ladybird Ladybird. Ser at andre har fått på pukkel for å ha nevnt de langt mer traumatiske, så skal prøve å føye meg pent videre.

    Siden Mike Leigh alt er nevnt, så hva med All or Nothing? Utmerket familiefilm for min smak. Kunne sikkert også nevnt Life is Sweet, men All or Nothing er langt bedre for min del. Ser riktignok at det er stykke unna Chitty Chitty Bang Bang og Willy Wonka & the Chocolate Factory.. men heller ikke sikkert de heller treffer kriterier som er valgt.

    Hva med Dear Frankie? Den er for meg en flott familiefilm, med god dose søtsaker. Men klarer muligens ikke de krav med magiske kjernefamile igjen? My Beautiful Son går vel greit under familiefilm? Selvsagt med en dramatisk bit, men feelgood og søt.

    Billy Elliot burde vel også finfint klare krav og karre seg inn på liste? Eller er det for mye fokus på hovedpersonen, slik at den liksom ikke fyller magiske familieliv? Den er nå for min del god nok, og ville feid Home Alone til havets gap om jeg nå kunne valgt. Men nå er ikke lister min greie, ei heller er det sikkert at den faller i smak i like høy grad hos dere andre.

    I likhet med nevnte filmer som jeg ville valgt til egen liste, så kan jeg jo også ta med Mickybo and Me, Purely Belter, About a Boy, December Boys, Little Miss Sunshine, Den bästa sommaren og Den store badedag .,.
    Men igjen så er det ikke sikkert panelet finner de som gode nok, eller at de ikke stiller de rette krav for å bli nevnt.

  24. ScallyStian sier:

    Ps: Mine tanker var vel som de ofte er innen filmens verden: In the land of hope and glory. En film som jo vel må regnes for en familiefilm, det er den amerikanske film Life as a House. Den innehar selvsagt triste sider, men duverden for en alle tiders familiefilm. Slik, nå skal jeg la filmguruer og mennesker med langt mer peiling få diskutere videre. Jeg kan ikke så meget om film, men ser en hel verden om ikke annet. Takk for oppmerksomhet.

  25. Vidar Vaggen Olsen sier:

    Det går bra Lars Ole!

    Jeg må innrømme at jeg skummet listen din for å sjekke hvor høyt eller lavt du hadde plassert Spielberg, jeg ble såpass forfjamset over at han ikke var med at jeg ikke leste resten så grundig før nå. Mye interessant der jeg får lyst å sjekke ut. Gode familieskildringer krever nok mye skills og høy mellommennesklig innsikt hos regissørene. “Another Year” var veldig potent i så måte. Der var det noen intense øyeblikk, for å si det mildt.

    Hva med å lage en “topp 10 Spielberg øyeblikk” for eksempel? De stedene der alt stemmer og alle elementer fokuseres i ett perfekt cinematisk punkt og hårene reiser seg på ryggen. Det første jeg tenker på da er de drønnende fotskrittene til T-Rex som nærmer seg mens barna sitter under plexiglasstaket i jeepen i regnværet. Dét er for meg et perfekt filmøyeblikk. Det er akkurat som om du selv kjenner den klamme temperaturen på huden og lukten av frykt i lufta – også er geita borte, oh shit…

    (tenk at VG klarte å gi Jurassic Park terningkast 1 i sin tid)

  26. Dag Södtholt sier:

    En film som ikke bör glemmes og jo har en tittel som passer bra er Ettore Scolas “La Famiglia”, hvor vi fölger en og samme familie gjennom noe sånt som seksti år – og dessuten aldri beveger oss utenfor huset der de bor. Svärt rörende og formmessig uhyre elegant. (Skrevet fra Göteborg – med svensk tastatur…)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>