kongens-tale-treffer-tonen

Omtale

Kongens tale treffer tonen

Det hviler en helt egen type tilfredsstillelse over det å sitte i en kinosal og oppleve et godt gammeldags, engasjerende filmdrama utspille seg. Det er som en god vin i godt selskap; det kommer egentlig langt sjeldnere enn vi tror.

Kongens tale er et slikt eksepsjonelt godt filmdrama; som forteller en historie med velkjent struktur og få narrative overraskelser, i dyktig rekonstruerte periodeomgivelser, men likevel med en dirrende originalitet og finesse som ga meg følelsen av å se klisjeene for første gang. Kanskje er det nettopp på grunn av det velkjente at Kongens tale er så helstøpt, for regissør Tom Hooper (John Adams, The Damned United) ser virkelig ut til å ha funnet trygghet til å berette denne historien med både visuell egenart og et grundig blikk for detaljer som hever filmen til de større høyder. Men mer om dette etter hvert.

Denne filmen er fortalt med en beundringsverdig balanse mellom den store og den lille historien, og for å kikke nærmere på dette må jeg gå litt inn på handlingen (forsøksvis uten spoilere). I Kongens tale reiser vi til et England i mellomkrigstiden hvor befolkningen så vel som kongehuset forsøker å summe seg etter en uthulende verdenskrig som har etterlatt det vaklende britiske imperium i identitetskrise. Filmen starter i 1925, og utvikler seg frem mot Kong George Vs død og opprusting til krig 14 år senere. En av kongens sønner, hertugen av York (Colin Firth) – eller Bertie, som de kaller ham i familien, har så lenge han kan huske slitt med et alvorlig stammeproblem, som nå gjør ham inkapabel til å holde offentlige taler slik en kongelig bør kunne. Hans kone Elizabeth (Helena Bonham Carter) gjør alt hun kan for å hjelpe, og da hun en dag tar med seg sin mann til den uortodokse australske taleterapeuten Lionel Logue (Geoffrey Rush) settes et drama i gang som skal endre Berties liv for alltid.

Det kan høres ut som et storslått, episk periodedrama, men Kongens tale er ikke en slik film. Selv om fortellingen foregår i en historisk ramme som nærmest ber på sine knær om å bli gjengitt med brede strøk, har heldigvis Tom Hooper valgt å bevare denne egentlig ganske nære, enkle fortellingen i dertilhørende intime omgivelser og situasjoner. Dette ble for meg en av de bærende styrkene i Kongens tale. Kjernen i historien er de mellommenneskelige relasjonene som oppstår mellom Bertie; den blivende kongen av England, som helt siden barndommen har blitt kuet av sin stammende stemme, og taleterapeuten Lionel; en vanlig mann med enestående ekspertise på sitt felt og en ublu personlighet. Utviklingen av deres vennskap er noe som gradvis utbroderes gjennom hele filmen, nydelig balansert av manusforfatter David Seidlers tålmodige vilje til å vise oss hvordan de mange sidene av Berties kompliserte liv må forholde seg til hverandre. Hovedpersonens utfordringer er både uvanlige (en konge som stammer) og allmenne (alle trenger en venn), og Hooper treffer den tonen mellom disse som må til for at dette ikke bare blir en melodramatisk film om en stor nasjonal helt, men også et rørende og tidvis veldig morsomt mellommenneskelig portrett om å åpne seg og la andre mennesker komme nært det som er sårt.

Geoffrey Rush i «Kongens tale».

I sentrum for at dette står Colin Firths nydelige rolleprestasjon, som ganske enkelt er et stykke stor skuespillerkunst. Den er en innertier til årets Oscar-pris, men det blir nesten kjedelig på det nåværende tidspunkt. Det interessante er at Firth i Kongens tale på mange måter kommer frem til sitt ypperstepunkt som filmkunstner; Bertie er et menneske hvori alle hans kvaliteter som skuespiller får møtes. Jeg husker Firth gestikulere seg gjennom talløse sorgmuntre figurer på 90- og 00-tallet, i den kommersielle skyggen av Hugh Grant, men alltid med det kunstneriske overtaket. For meg og mange andre var det nok først gjennom de hjerteskjærende, finslepne emosjonelle nyansene i Firths rolletolkning fra fjorårets A Single Man at han virkelig stod frem som en av de store skuespillerne i sin generasjon. Kvalitetene han fremviste i Tom Fords film smelter her sammen med en motorisk perfekt og narrativt dynamisk rolle som Bertie, hvor figurens transformasjon både i holdning, stemmeprakt og rojalitet fungerer sømløst side om side med hans gradvise åpning av karakterens følelsesmønstre.

For det er til slutt særlig i de grunnleggende følelsene at Firth briljerer. Menneskeansiktet er filmkunstens største spesialeffekt, og i Kongens tale ser vi Firth fylle lerretet til fulle. Men jeg tviler på at Hoopers regi av Firth ville ledet til samme nivå uten de uvurderlige motspillerne i Geoffrey Rush og Helena Bonham Carter, som legger sine roller i minst mulig karikert opposisjon til Firth. Samtidig krever historien at de bryter opp skallet rundt Bertie, og det er vanskelig å hjelpe en kongelig mann med noe så lite majestetisk som stamming uten at det blir både konfliktfylt, ærlig og brutalt. I de sentrale scenene gjennom hele filmen hvor Lionel jobber både kreativt og modig med å identifisere og behandle den kommende kongens taleproblem, både psykologisk og fysisk, er filmen på sitt aller beste.

En av de mange nydelige komposisjonene i «Kongens tale» av fotograf Danny Cohen.

Kongens tale er altså heldigvis blitt en intim og personlig film, som Tom Hooper ser ut til å ha fått lage i fred og med tillit. Foruten skuespillerprestasjonene, som virkelig er gnistrende, står filmen litt overraskende frem som et utsøkt og distinkt regiverk. I et lanseringsperspektiv har denne lille britiskproduserte filmen vokst frem gjennom det siste halvåret som en festivalvinner, publikumsyndling og nå Oscar-favoritt av det største slaget. Ut av dette vokser det frem kanskje litt urettferdige sammenligninger og forventninger, så da jeg nå endelig fikk sett Kongens tale var nok Hoopers visuelle stempel og selvsikre orkestrering den store positive overraskelsen. Særlig i samarbeid med fotograf Danny Cohen og produksjonsdesigner Eve Stewart gjør Hooper noen utforskende visuelle valg som i kameraet involverer både kreativ anvendelse av optikk og uttrykksfull mise-en-cadre, samt at dekorasjonen og perspektivbruken i de mange rommene gir nyanserte narrative lag i fortellingens miljøer og karakterskildringer. I tillegg ligger Alexandre Desplats stemningsfulle musikk bak det hele som et siste strøk maling på et allerede ferdigbygget hus.

Alt i alt hever den utsøkte gjennomføringen av en ellers ganske klassisk historie opp til større filmkunstneriske høyder, og oppdagelsen i Kongens tale er i så måte Tom Hoopers stemme som filmskaper, som bryter gjennom skylaget med full styrke.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 8 kommentarer

  1. ScallyStian sier:

    The King’s Speech er en flott film som tar opp vennskap mellom menn. Det er i min bok ikke så ofte man ser den skildring på et så flott vis. Menn har kompiser og venner over hele linjen, men da langt oftere vist over et glass mjød og slosskamper. Slik sett er filmen en fryd, men for min del får den ikke vinger til å fly helt til øverste hylle.

    Sverger da all evig tid til at The Damned United er langt bedre i prestasjoner og sin magiske autensitet. Michael Sheen som Brian Clough er rett og slett skummelt lik og duverden for et bra bilde man danner om en legende ikke alle har sett baksiden til.
    Er klar over at det er å gå imot vind og bedrevitere, men det får nå så være. Jeg mener da også at A Single Man er en bedre film med Colin Firth i hovedrolle. Muligens jeg bare er gretten fordi det var lagt så meget med drama rundt stamming … Muligens jeg kan for lite om film. Ser jo det aller meste som kommer ut ifra The land of Hope & Glory, og dramafilmer er hva jeg hyller som mest. Men nei …

    Så fra start til slutt på et enkelt vis: Sett utifra vennskapet mellom menn, uten elektriske seksuelle undertoner, men rendyrket hetro vennskap? Så er det en flott film, nådde bare ikke helt til øverste sporadiske ovasjon for min del.

    Takk for oppmerksomhet.

  2. Først: Danny Cohens foto var helt eksepsjonelt bra. Bildekomposisjonen og den inspirerte linsebruken var virkelig bemerkelsesverdig. Oscar-nominasjonen er virkelig fortjent. Produksjonsdesignet er nesten like nydelig.

    Ellers må jeg i sorg meddele at jeg ble skuffet over “Kongens tale”. Manuskriptet er mislykket; det hakker og føles altfor ofte repeterende, uten at dette på noen som helst måte står i sammenheng med et overhengende stilistisk grep. Dramaturgien slår meg i det hele tatt sløv. Det er grenser for hvor mange ganger det er interessant å se at kongen og logopeden krangler om utgangspunktet for terapien. Dette er med på å gjøre karakterene flate og monotone – noe jeg virkelig ikke forventet av et så intenst kritikerrost, klassisk drama. Og hva er egentlig så utrolig eller forløsende med historien? Logopeden introduseres med mystikk og skaper forventninger om ren magi. Er det bare meg som irriterer meg over hvor lite han egentlig fikk til? Som psykoanalytiker bød han riktignok på noen simple floskler alle kan frembringe etter et par glass rødvin, men jeg savnet et mer inngående blikk på logopedyrket. Det hadde i alle fall jeg syntes vært spennende, men det er godt mulig dette er en høyst privat preferanse.

    Jeg synes også det blir litt vanskelig med all humoren. Dels tar det ofte brodden av det smertefulle, dels er det ikke spesielt morsomt. Til tider rett og slett direkte plumpt. Det vrimlet under skjørtene på en bestemt målgruppe i kinosalen når Firth sa “fuck, dick, shit” for sjuende gang,

    At Helena Bonham-Carter har klart å raske til seg en Oscar-nominasjon for en birolle jeg allerede har glemt er besynderlig. Ellers er Rush god og Firth veldig god. Jeg tror ikke noen kunne ha tolket denne rollen på en bedre måte. Likevel syntes jeg han hadde en langt mer interessant karakter å bryne seg på i “A Single Man”, for den stammende kongen ble for meg et litt trettende skue i lengden. Det skyldes ikke skuespillerprestasjonen – det må understrekes! Det er snarere måten de har valgt å skrive ham på.

    Oscar-akademiet elsker handicaps. “Forrest Gump” vant foran “Pulp Fiction” og “The Shawshank Redemption”. “A Beautiful Mind” vant foran LOTR, “Moulin Rouge!” og “Gosford Park”. Og i år vinner “Kongens tale” foran “Black Swan”, “Inception” og “The Social Network”. Det synes jeg er nitrist.

  3. Erik Vågnes sier:

    Karsten: Hva er mise-en-cadre?

    Jeg er nok mer enig med Lars Ole (men kanskje ikke fullt så streng). Filmen ble sånn ca det jeg forventet og ikke så mye mer enn det. Som du sier, den er fylt av klisjeer. De er tolerable i King’s Speech fordi Tom Hooper ihvertfall eksperimenterer litt med kameraplasseringer og fordi skuespillerprestasjonene til Firth og Bonham- Carter er veldig bra (Når det er sagt, synes jeg skuespilleren som spilte Churchill var ganske dårlig med det svært tilgjorte ansiktsuttrykket sitt). Noen andre som synes stammepedagog-montasjen var litt mislykket med kameraet som zoomet inn og ut? Virket som et litt klønete grep. Ellers kan jeg jo gi litt ros for at filmen faktisk gir meg lyst til å sjekke ut historien bak dette. Er et lite pluss i margen, det.

    King’s Speech er for meg en helt OK narrativ film som jeg satt pris på mens jeg så den, men som er glemt 10 minutter etter man har forlatt kinosalen. Jeg vil mye heller hylle Firth og filmen A Single Man fremfor denne.

  4. Veldig kjapp replikk herfra, mellom slagene i Berlin… Fant ingen god link til begrepet mise-en-cadre før jeg publiserte artikkelen, men det er altså et slags søsterbegrep til mise-en-scene. Det er til en viss grad forklart i et avsnitt mot slutten av denne artikkelen:

    «And the over all-image is composed of the shot itself, as well as how many shots are spliced together. Mise-en-scene can be said to be the interrelation of people in action. Sergei Eisenstein defines mise-en-cadre as “the pictorial composition of mutually independent cadres (shots) in a montage sequence (Film Form, 16).”»

  5. Han som spilte Churchill er Timothy Spall, som spiller i ni av ti britiske filmer. Med tanke på hvor ekstremt spesiell han er i både utseende og generell fremtoning er det i grunnen rart at han blir så mye brukt. Dog tror jeg han hadde vært et strålende valg i en eventuell biofilm om Alfred Hitchcock!

  6. Erik Vågnes sier:

    Så da er ,om jeg har forstått det riktig, mise-en-cadre hvordan hvert bilde i en montasjesekvens passer i forhold til hverandre? Synes kanskje det er litt spesielt å slenge ut et såpass ukjent filmatisk begrep i en slik anmeldelse, men om det var spesielt fremtredende i denne filmen (noe jeg ikke helt kan forstå,dog) så skal ikke jeg pirke mer på det.

    Lars Ole: Ja! Det tenkte jeg også! Han var slående lik Sir Alfred. Skuespillet brøt så voldsomt med alle de andre rollene i filmen, som er ganske subtile og naturalistiske (kanskje ikke Bonham-Carter). Han skilte seg ut som en spesielt karikert figur.

  7. Ole sier:

    Helt enig med deg Karsten; god vin i godt selskap, en nytelse.

    Jeg har lagt merke til at flere har kritisert Helana Bonham Carter for å lage en uinterresant karakter (og siden jeg egentlig visste at Firth og Rush ville storspille, at fotoet skulle være i toppklasse, regien superb og manuset streit) var Bonham Carter en gledelig overraskelse for meg. Jeg elsket hvordan øynene hennes fortalte sinnstemninger, og små håndbevegelser viste en mange fasettert og varm person. Ble opprikitg glad i Dronningmoren.

    Også hadde filmen en av de morsomste replikkene av “årets” filmer, når Bertie spør sin bror hva han har gjort den siste tiden, er “Kinging” det klingende svaret.

  8. @Lars Ole: Er ikke så ulikt det som praktiseres i dag (eller, for rundt 20 år siden for min egen del). Bortsett fra den rullingen på gulvet og «kjeveavslappingen». Man lærer teknikker for å artikulere bedre, snakke roligere og bruken magen når lydene skal lages (noe egentlig alle burde gjøre, men de fleste snakker faktisk feil).

    Det som gjorde filmen for meg var hvordan stammingen ble portrettert på en naturlig måte, og ikke ved hjelp av stygge grimaser, spytting og overdrivelse. Man finner jo selvsagt de som ikke får til å si et eneste ord, men i følge opptak av George VI hadde han en moderat stamming der lyden bare så ut til å stoppe opp av og til. Samtidig ser vi hvordan usikkerheten og den sosiale angsten river i han, noe som ofte stemmer for de som er plaget med stamming. Der kan jeg selv kjenne meg igjen, dog jeg aldri var veldig plaget med den sosiale angsten, og jeg tror de fleste som faktisk ikke stammer også vil klare å relatere seg til dette.

    En liten sidenote: blant oss stammere, som har vært til logopeder, er det viden kjent hvilke «store menn» som har hatt talefeil. Churchill blir alltid tatt opp under slike møter :)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>