Filmfotografen Roger Deakins (f. 1949) har vært Oscar-nominert hele ni ganger (inkludert i år), men aldri vunnet prisen. Nå er han igjen aktuell på norske kinoer med sitt arbeid på Coen-brødrenes westernfilm True Grit, og vi ser nærmere på hans karriere.
Deakins’ bakgrunn er fra studier på kunstskole hvor både maleri, grafisk design og etterhvert foto var områder han interesserte seg for. Etter å ha laget en fotodokumentar om hjembyen Torquay, begynte han på National Film and Television School i London. Som profesjonell gikk karrieren via en rekke dokumentarfilmer i Afrika, til musikkvideoer og diverse britiske filmer på 80-tallet (arbeidet på Alex Cox‘ Sid & Nancy skiller seg ut i særlig grad). Men det var først da Deakins kom til Hollywood og fikk jobben som fotograf på Coen-brødrenes Barton Fink i 1991 at karrieren for alvor skjøt fart.
De siste tyve årene i Deakins’ filmografi har vært en de jevneste og mest kunstnerisk ambisiøse blant filmfotografer i Hollywood. Flere fotografer kan ha et helt eget kjennetegn, men det er det store filmiske helhetsuttrykket som definerer den kunstneriske identiteten, og dette er sammensatt av mange bestanddeler. En ting er de forskjellige regissørene en fotograf velger å jobbe med, noe annet er de faktiske filmenes innhold og kvalitet. Så en fotografs filmografi er både konkret og vag; hva er det så som gjør Roger Deakins til Roger Deakins? Vi har ønsket å se tilbake på Deakins’ lange og mangfoldige karriere, og innså at den beste måten å gjøre det på var å se på ham gjennom hans mange varierte filmbilder fra opp gjennom karrieren.
Ansikter
Det kan ikke gjentas for ofte: Filmkunstens største spesialeffekt er menneskeansiktet, og hos Roger Deakins har aktørene blitt møtt av et ofte klassisk lys og presise linser som ser menneskene slik de er, der de befinner seg. Å fange inn et ansikt er også å fange inn en karakter, og i ethvert utvalg hos Deakins vil hans bidrag fra Coen-brødrenes filmografi alltid skille seg ut. De to regissørenes enestående karakterrikdom har da også forplantet seg inn i Deakins’ portretter, og står frem i særegen grad.
Disse to filmene fra Deakins’ hjemlige produksjon på 80-tallet reflekterer en pønkete, røff stil hvor også kameraet beveger seg mer – et ungdommelig uttrykk som forsøker å finne sin stemme.
Det sentralkomponerte motivet er noe vi kan skille ut hos Deakins, og som kan ha sin arv i fotografens klassiske bakgrunn fra malerkunst. Ofte med en lyskilde synlig i bakgrunnen, trer menneskene tydelig frem når portrettert av Deakins, som i eksempelet ovenfor fra Barton Fink og Homicide.
I løpet av et enkeltbilde kan vi se flersidige karakterportretter med både humor, desperasjon og holdning – ensomheten i William H. Macys karakter fra Fargo, tydelig omkranset av mørke i eksempelet ovenfor og det anstrengte, komiske smilet hos Philip Seymour Hoffman i The Big Lebowski.
Deakins bruker også tydelig estetiserte lyssettinger for å anpasse portrettene til filmenes sjangre; eksempelvis det monokrome i The Man Who Wasn’t There og det gulbrune og symbolrøde i The Village som får markerte narrative funksjoner i karakteriseringen av figurene.
Rom og komposisjon
Hos Roger Deakins er det ikke bare ansikter som trer ut av lerretet med selvfølgelig egenart; fotografen har også en bestemt evne til å fange romfølelse i velkomponerte bilder, om det er ute i et åpent landskap eller om det er i takt med arkitektur og iscenesettelsen av personer i et rom.
En god komposisjon kan få frem både stemning og tematikk på et enkelt bilde, hvor eksempelvis bruken av landskapets linjer og kameraets plassering bidrar til å fortelle oss historien. Fra Sid & Nancy ser vi en mann plassert i linje med New Yorks massive skyline, som om han også er meislet inn i dens ikoniske uttrykk. Overvinklingen av fangene i Frihetens regn, befridd for et øyeblikk av å høre «Figaros bryllup» som for første gang – og ikke minst det tåkelagte landskapet som omslutter handlingen i Fargo, hvor ordet ingenting får en ny betydning.
Presise lys kan sette perspektiv og innhold for et bilde, som igjen setter tonen for en scene – fra mystikken i Kundun, via surrealismen i The Big Lebowski til hvordan tomsingene som leder an i O Brother, Where Art Thou? i oppstilt fasong, er som snytt ut av tegneserie. Og selvfølgelig igjen i The Wan Who Wasn’t There, Deakins’ eneste sorthvitt-film for Coen-brødrene.
Farger og kontraster spiller også en tydelig rolle hos Deakins, som hos de fleste andre fotografer, og det ligger et slags mønster over filmografien hans hvor det gulbrune særlig skiller seg ut, som her i (også nydelig komponerte) eksempler fra bl.a. Jarhead og Wall-E, animasjonsfilmen fra Pixar hvor han fungerte i en rolle som visuell konsulent (også gjentatt på to andre animasjonsfilmer; Dragetreneren og Rango). Legg også merke til motlyset og silhuettene som gjentar seg i flere av eksemplene.
Filmatisk identitet
I tillegg til hva som er presentert i punktene over, har vi hentet frem noen eksempler på hvordan Deakins etablerer et eget visuelt uttrykk spesifikt for sine enkeltfilmer. Nedenfor kan vi se noen mønstre i filmene Fargo, O Brother, Where Art Thou? og No Country for Old Men (Coen-brødrene), og The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (Andrew Dominik).
Disse tre bildene fra Fargo fremhever karakterene på utsøkt vis, noe som også er denne filmens store fortrinn. Deakins og Coen-brødrenes filmografi har som vi ser i denne artikkelen gått side om side i tyve år, og det er tydelig at den visuelle påvirkningen har gått begge veier. Regissørenes eminente blikk for casting og rike karakterskildringer har farget bildene til Deakins, mens fotografen med sin evne for komposisjon og lys har satt et univers rundt persongalleriet som fremhever karaktertrekkene og i tilfellet Fargo; humoren.
Fra de to uforglemmelige, skandinaviskættede prosituterte, innrammet av bløtt, glorete lys og plassert tett sammen som for å gjøre dem til tvillinger, til Steve Buscemis desperate kidnapper tilsølt av blod i et halvåpent bilvindu ytterligere bleknet av lyssettingen. Og ikke minst politikvinnen Marge, som med sin ro og godmodighet tilfører filmen et hjerte – her observert ute i det snødekte landskapet, trygg og jevn – balansert i kaffekopp og lue med sin mannlige kollega.
O Brother, Where Art Thou? var Coen-brødrenes adaptasjon av Homers «Odysseen» satt til sørstatslandskapet i 30-tallets USA, og rent fototeknisk er filmen betydningsfull fordi filmen ble den første i Hollywood til å ta i bruk etterarbeids- og fargekorrigeringsmetoden Digital intermediate (DI) gjennom hele prosessen. I tillegg til at filmens besynderlige palett skiller seg ut fra andre Deakins-filmer, er det for undertegnede filmens møysommelige, klassiske komposisjoner i skildringene av reisen og landskapet som viser hvordan Deakins bidrar i særlig grad til filmens fortellerstil.
Om enn i et ganske annet landskap, fortsatte Deakins sitt eksemplariske blikk for enkeltmennesket satt opp mot naturen og en oppfinnsom bruk av rom på Coen-brødrenes Oscar-triumf No Country for Old Men i 2007. Særlig minneverdig er den briljante sekvensen i begynnelsen av filmen, hvor Llewelyn Moss (Josh Brolin) kommer over et forlatt narkooppgjør i ørkenen. Her blir det åpenbart hvor viktig Deakins har vært for å sette tonen for det som utover i filmen blir en snikende krimfortelling med konstant ubehag.
The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford er etter mitt syn det aller fremste arbeidet Roger Deakins har gjort i sin karriere, et eksepsjonelt vakkert og virkningsfullt stykke filmfotoarbeid som allerede nå har oppnådd en slags klassikerstatus. Det er altfor mye å skrive om knyttet til denne filmen, så for å holde det kort peker vi bare kort på Deakins’ og regissør Dominiks vidunderlige bruk av optikk og komposisjon til å befeste filmens fortelling i en slags gammeldags, melankolsk tilstand; som om det tilhører noe ferdiglevd, noe som allerede er ute av tiden.
61-årige Roger Deakins er altså allerede i posisjon som en av vår tids mest betydningsfulle filmfotografer, men har forhåpentligvis også en produktiv og innholdsrik karriere foran seg. Samarbeidet med Coen-brødrene ser ikke ut til å ha noen umiddelbar ende, og for øyeblikket tar Deakins også for første gang steget over i den digitale verden – hans arbeid på Andrew Niccols neste film Now skytes på digitalkameraet Arri ALEXA. Sjekk forøvrig også ut dette halvtimesintervjuet med Deakins gjort av den amerikanske filmjournalisten David Poland; en fin og grundig samtale med Deakins som både tar for seg kinoaktuelle True Grit og mange av de andre filmene vi har brukt som eksempler: