«The Fighter»

Omtale

Karikert, men energisk The Fighter

En av 2010s mest kritikerroste amerikanske produksjoner, David O. Russells The Fighter er både en energisk og engasjerende film. Men et karikert persongalleri og overfladisk håndtering av konflikter bidrar til følelsen av noe ufullstendig og uforløst.

Historiens to ytterpunkter og kjerne; brødreparet Micky og Dicky presenteres i en åpningssekvens der de to i hastig tempo beveger seg gjennom lokalsamfunnets sentrumskjerne. Førstnevnte gestikulerende aggressivt med magre armer, sistnevnte forknytt med brorens arm rundt de brede skuldrene. Inntrykket av sterke bånd, tillit og avhengighet setter seg med en gang, og gir således et essensielt springbrett for handlingens utvikling. For allerede der ser vi konturene av det vi skjønner skal bli konflikten. Familiebånd skal strekkes og slites, og det store spørsmålet er om de er tøyelige nok.

Regissør David O. Russell lykkes så langt, for det er vanskelig å ikke la seg påvirke av den tydelige kjemien mellom innadvendte Mark Wahlberg og utagerende Christian Bale. Castingen videreutvikler replikkenes kontrast mellom Walhbergs fåmælthet og Bales skuddsalver, med den enes polerte muskuløshet mot den andres senete og herjede magerhet. Samtidig er det her de første hintene av det karikerte kommer inn, men på dette tidspunktet godtar vi det på grunn av de to skuespillernes kjemi. Det er først i påfølgende scener der resterende familiemedlemmer presenteres at castingen, kostymeringen og sminkearbeidet virkelig truer med å falle igjennom, og kanskje aller mest når det moderlige opphavet kommer på banen. White trash i Hollywood-regi har allikevel sjelden vært mer white trash enn i The Fighter, det er bare litt vanskelig å godta skuespillere vi ellers forbinder med rød løper og gallakjoler i en slik setting. Et sideblikk til Debra Graniks Winter’s Bone kan i så måte være en påminnelse om hvordan slike karakterer kan fremstå når de gestaltes av mer ukjente skuespillere.

Christian Bale og Melissa Leo i «The Fighter»
Christian Bale og Melissa Leo i «The Fighter»

Men The Fighter er og blir en studioproduksjon av det klassiske kaliberet, komplett med stjerner som ofrer sminke og billedskjønnhet for heder og ære. Blant disse er det nettopp Bale og Melissa Leo i rollen som nevnte moderlige opphav som har fått mest oppmerksomhet. Begge med hver sin Golden Globe allerede på hylla, begge storfavoritter foran årets Oscar-utdeling. Og bevares, de er begge dyktige i sine tolkninger. Det er en glede å se Bale tre ut av de underspilte karakterene han har gjort til sitt varemerke i de senere år, og han gjør også en tidvis grøssende bra avkledning av den mentale og fysiske påvirkningen fra narkotikamisbruk. Dessverre blir det vel så ofte anmassende, og altfor dominerende i filmens rike persongalleri. Leo er kanskje mer subtil i selve skuespillet, og karikeres først og fremst i kostymering og sminke. Nei, personlig falt jeg heller for Wahlberg og enda mer for Amy Adams som etter hvert dukker opp som hans kjæreste. De to blir helt nødvendige ankerfester, og etter hvert det eneste stedet vi gis muligheten til gjenkjennelse og identifisering.

For det er ikke tvil om at manuset til The Fighter er filmens store akilleshæl. Basert på en sann historie med drama i mengder, burde manusforfatterne Scott Silver, Paul Tamasy og Eric Johnson hatt nok av materiale å dykke ned i. Men isteden skummer de bare overflaten, og lar historien slentre avgårde uten sans for verken rytme eller dramaturgi. Tidvis er det direkte dårlig arbeide, noe som overrasker med tanke på hvor stor satsing produksjonen er. Enkelte sekvenser føles som et overprodusert Jerry Springer-show, andre er direkte falske i sin higen etter å involvere oss emosjonelt. En avsluttende pay-off føles påtvunget og påklistret gjennom det som først og fremst er effektiv bruk av musikk, og etterlater oss med en emmen smak i munnen.

Amy Adams og Mark Wahlberg i «The Fighter»
Amy Adams og Mark Wahlberg i «The Fighter»

Disse innvendingene til tross, The Fighter er i det store og hele mer enn verdt kinobilletten. Først og fremst handler det om at alle detaljene nevnt over etter hvert smelter sammen i et snodig nok velfungerende univers, og selv det karikerte sett under ett blir en del av filmens look. Russell har også godt håndlag med sine skuespillere – det store flertall blant publikum vil sannsynligvis både falle og falle skikkelig for Bale og Leos kritikerroste tolkninger. Adams er og blir den kanskje mest spennende skuespillerinnen i sin generasjon, og synes man Wahlberg blir for veik, er det nok av muskler å la seg fascinere av.

Til syvende og sist er det allikevel regissørens strålende håndlag med de tekniske disiplinene som hever The Fighter opp som en mer enn severdig produksjon. Og først og fremst skyldes det La den rette komme inn-fotograf Hoyte van Hoytema. Fra den allerede omtalte åpningssekvensen frem til filmens siste bilder, formelig sitrer det av hans mange krumspring. Tidvis like røft og brutalt som boksekampene han fanger inn, andre ganger antydende og poetisk slik han blendet oss med i La den rette komme inn, hans internasjonale gjennombrudd. Men først og fremst er det uhyre energisk og vitalt med imponerende håndholdte kjøringer à la Emmanuel Lubezki, nærgående krumspring mot karakterenes ansikter og tekniske stunt som gir meg følelsen av at han raskt kan etablere seg som en av planetens mest toneangivende fotografer. Rett og slett en nytelse å se, og alene verdt kinobilletten.

Med et smartere og mer gjennomarbeidet manus, større tro på karakterens subtile sider og mer rom for innlevelse, kunne The Fighter blitt en film for historiebøkene. Isteden er det blitt en teknisk øvelse av det suverene slaget og en helt ålreit resirkulering av en historie Hollywood elsker å fortelle.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Ole sier:

    Angånde foto, må jeg si at jeg ble rimelig lei av at det var tv-kvalitet under boksekampene. Jeg syntes ikke det hang helt på greip, siden vi fikk et innblikk i deres liv og det ikke var en tv-sending. Jeg skulle ønske at det heller hadde holdt seg til “vanlig” filmfoto da altså.

    Også savnet jeg den vindskeive humoren til Russel. Syntes at det i det hele tatt ble en for anonym film, men med flott skuespill.

  2. Anders sier:

    Helt klart den mest forglemmelige av oscarkandidatene. Føltes til tider som en tv-film, og den maktet aldri å engasjere meg. Selve boksingen var gørrkjedelig. Jeg tror vi har fått nok boksefilmer nå.
    Moro å se Bale styre på, han holder seg hele tiden på grensa til parodierende overspill.

  3. Dette var en helt drøy film og jeg tror jeg elsket den litt. Christian Bale var så god at jeg trodde øynene hans skulle dette ut av filmen og lande med et klissete klask i fanget mitt – jeg blir livredd bare av å tenke på hvor voldsomt han spilte den rollen. Personlig elsker jeg denne typen overspill, der alle fibre i skuespillerens kropp koker der oppe på lerretet. Daniel Day-Lewis polariserer som oftest publikum av de samme årsakene som Bale gjør her.

    Amy Adams var på sin måte nesten like god – hun eide hver eneste scene hun var med i og det er en skam om noen tar Oscaren fra henne. Denne Melissa Leo som alltid snakkes så varmt om gjorde mindre inntrykk.

    Kameraarbeidet er, som Eirik sier, helt i særklasse og dette burde bli et byks opp i Hollywood-himmelen for Hoyte von Hoytema (selv om jeg håper han fortsetter i svensk film). Nittitalls-looken er perfekt utført. Boksescenene var uvanlig intense og de beste jeg har sett siden Raging Bull – jeg satt og holdt meg i stolryggene på raden foran.

    Musikkbruken er også subtil bidrar til å gjøre filmen langt mindre sentimental enn mange i samme sjanger. Selv har jeg alltid problemer med boksefilm, fordi jeg synes den typiske myten er litt tåpelig. Men dette her er jo rett og slett et engasjerende familiedrama – en sterk skildring av to søsken som er avhengige av hverandre.

    Gripende, ekstremt underholdende, ofte veldig morsom på en quirky måte.

    Karikert, ja, men på en selvbevisst og artig!

  4. Aksel Akselsen sier:

    Kanskje det var fordi jeg ikke egentlig hadde noen særlige forventninger til den, men jeg må si jeg koste meg skikkelig med denne. Svært god og velspilt underdog sportsfilm – storveies underholdning.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>