japan-sett-via-forum-moshi-moshi-berlin

Japan sett via Forum – Moshi Moshi Berlin!

Shochiku presents - fortekstene til «The Days of Evil Women» (1958).

Berlinale’11: Internationales Forum des jungen Films, eller Forum som det fortkortes til, er sideprogrammet ved Berlinalen hvor man finner unge eller nye filmskapere, hvor formen gjerne står i fokus. Her plasseres mange av de eksperimentelle og/eller ikke-vestlige filmene. I år var Japan sterkt representert i Forum, med fire nye titler, i tillegg til en retrospektiv over filmstudioarbeideren Shibuya Minoru og hans filmer fra 1950 og 60-tallet. Vi benyttet anledningen til å utforske hva som rører seg i den japanske filmen.

En av de mest omtalte japanske filmene i år, var det 4,5 timer lange voldseposet Heaven’s Story av regissør Takahisa Zeze, mest kjent for å lage pink-filmer – japanske erotikafilmer. I Heaven’s Story er erotikk imidlertid erstattet med vold, voldsfantasier, og voldshandlinger, og føyer seg inn i en rekke japanske og asiatiske hevnfilmer slik som Park Chan-wooks Oldboy (2003) og Tarantinos Kill Bill-pastisjer. Med sine 278 minutter, var dette først og fremst et utmattelsesprosjekt, hvor man som publikummer utvikler en like stor frustrasjon, rastløshet og hevngjerrighet, som karakterene på lerretet. Her ligger nok også regissørens motivasjon med prosjektet: å fremkalle lignende følelser hos publikum som hos karakterene på lerretet, noe man særlig grad kan utforske og provosere frem med så mange timer til disposisjon.

Filmen er delt opp i ni episoder, og spenner seg over en niårig periode i hovedkarakterene Sato og Tomoki sine liv. I begynnelsen av filmen er Sato en åtte år gammel jente, hvis foreldre og søster har blitt myrdet. Tomoki er en familiemann som har mistet kone og barn i en umotivert drapshandling av en mindreårig gutt. De to skjebnene til Sato og Tomoki knyttes sammen ved at Sato en dag ser Tomoki på TV, hvor han erklærer at han akter å drepe sin kone og barns morder, når morderen en dag slipper ut av fengsel. Slik utløser Tomoki håp og hevnlyst i Sato, som ikke kan hevne sin families morder (som begikk selvmord), og hun plasserer sin egen hevnlyst over på Tomokis hatobjekt. Ni år senere, når morderen Mitsuo endelig slipper ut av fengsel, er Sato fortsatt like hevnlysten. Hun oppsøker Tomoki, som i mellomtiden har stiftet ny familie, og insisterer på at han må holde sitt løfte om å hevne seg. Slik drar hun Tomoki med seg inn i en voldsspiral av episke dimensjoner, som ender med nærmere et dusin drap. Historien er tidvis spennende, men makter ikke holde interessen over så lang tid. Det er andre elementer som løfter filmopplevelsen noen hakk, især spektakulære locations og flere vakre scener med dukketeater. Ved festivalens slutt fikk Heaven’s Story forøvrig FIPRESCI-prisen for beste film i Forum.

«Heaven's story» (2010, Zeze Takahisa).

Forviklingskomedien FIT, med stor rollebesetning, representerer en ganske annen filmopplevelse. Den engelske tittelen refererer ikke til å holde seg i form (dog den dukker opp på skjermen nøyaktig i det en kvinne passerer forbi kamera i kappgangfart), men heller det å passe inn, eller passe til noen. En mer passende tittel ville heller vært misfit, ettersom karakterene stort sett er sosialt utilpasse mennesker, hvis historier flettes sammen av et postordreforetak hvor ansatte behandler kundeklager per telefon og ved personlige besøk. Regissør Hirosue Hiromasa spiller også en av hovedpersonene, Sagawa, en problematisk medarbeider som hver dag starter med en lengre peptalk til deg selv foran speilet. Han er gjennomført utilpass som kollega og venn, og på kveldstid smetter han rundt i mørke gater ikledd regnponcho og maske.

Filmen legger opp til humor som hovedsakelig finner sted i kjappe replikker, men manus er langt fra morsomt og stramt nok, og humoren fungerer bare tidvis. Stort sett bedre blir det ikke av en rekke gimmick-aktige påfunn, hvor fast-forward-effekten kombinert med kule trommerytmer ble brukt til overstadighet. I tillegg blir filmen avrundet med en popsang som fungerte som et handlingsreferat i tilfelle vi ikke helt hadde fått med oss handlingen på skjermen. Merkelig nok endte også Heaven’s Story med en lignende, oppsummerende poplåt, mon tro om dette er en trend i japansk film for tiden?

«Righteousness» (Shibuya Minoru, 1957).

Festivalens japanske høydepunkt var for min del en retrospektiv dedikert til den forbigåtte regissøren Shibuya Minoru, som jobbet innenfor det japanske studiosystemet fra 1937 til 1960-tallet. Minoru arbeidet for filmstudioet Shochiku, hvor han regisserte over 40 filmer. Berlinalen hadde valgt ut åtte av dem til Forum-retrospektiven. Selv så jeg to av filmene, Righteousness og The Days of Evil Women. Selv om ingen av disse titlene kan representere regissørens oeuvre eller stil som helhet, er det flere likhetstrekk mellom de to, som antyder en klar signatur hos Shibuya Minoru. Det aller klareste trekket er humoren, som består av sarkasme, absurde øyeblikk og dårskap.

Righteousness («Seigiha», 1957) er et hverdagsdrama, med sterke komiske og tragiske komponenter. Filmen handler om den gamle kona Okyo som sper på sønnens bilmekanikerinntekt ved å handle på svartemarkedet. Et ungt par flytter inn like ved Okyo – bussjåføren Fujita, og hans sykelige hustru. Paret har rømt etter å ha giftet seg uten familiens velsignelse, og får en dag en uventet beskjed om at Fujitas far vil komme på besøk, hvilket utløser en felles aksjon for å anskaffe penger slik at de kan virke vel bevart og beholdt. Når svigerfaren ankommer Tokyo hjelper Okyo svigerdatteren med å sette igang en sjarmoffensiv, men selv ikke en busstur rundt Tokyo og en tur på strippeshow kan blidgjøre ham. I mellomtiden havner Fujita i en bussulykke han selv er ansvarlig for, og åker i fengsel.

Filmen drives først og fremst frem av humoren, som har elementer av slapstick i seg; særlig er det svartebørskona Okya som står for komikken. Filmen tar seg også tid til å reflektere rundt spørsmål om ekteskap (arrangert eller kjærlighet) og hvilke valgmuligheter unge par i Japan har i den samtiden som portretteres. Righteousness er lagt til arbeiderklassens bokvarter, trange leiligheter og små skur, hvor humor og samhold er sterke faktorer i de daglige møtene menneskene imellom. Her er flere øyeblikk som minner om Ozu sine familiedramaer, for eksempel Tokyo Story, hvor hovedpersonen Noriko tar seg av sine svigerforeldre på storbybesøk.

«The Days of Evil Women» (Shibuya Minoru, 1958).

The Days of Evil Women («Akujo no kisetu», 1958) er en forviklingskomedie hvor tempoet veksler mellom rask humor og mer langsomme scener hvor det dveles ved poeng og handling. Faktisk minner både tempo, komikk og rytme her en del om norske komedier fra samme tid, for eksempel Edith Carlmar-farsen Lån meg din kone (1958), som ville gjort en fin double feature med The Days of Evil Women. Her er penger den utløsende faktor for bedrag, svindel, drapsforsøk og mer, hvor en hel familie settes opp mot hverandre i det alle forsøker å få en del av arven fra gamlefar. Den stakkars patriarken overlever med knapp margin en rekke subtile, men lite vellykkede mordforsøk på hans person, helt til han står ansikt til ansikt med kona og et ladd gevær.

I noen svært umotiverte scener, hvor regissøren tydelig ønsker å sette karakterene sine i mer moderne filmsettinger a la Hollywood, er det en evinnelig lang biltur (for sakte til å kalles biljakt!) gjennom byen og opp på fjellet, som munner ut i en av de mest absurde scenene jeg har sett på film, hvor en hel motorsykkelgjeng står og synger Halleluja for et par som døde i en utkjørsel. Filmen ender i en langdryg, klimatisk scene, hvor familien løper som hodeløse høns etter en heliumsballong hvor familiejuvelene henger festet. En avslutningsscene på toppen av en vulkan følger, hvor moren ikledd tradisjonellt kostyme, med en ladd rifle i armene  – utgjør et tablå som man aner at kan ha inspirert både Tarantino og regissøren av Heaven’s Story, som også har en forkjærlighet for å plassere mennesker og våpen i spektakulære natursettinger.

Alt i alt vitnet den sterke japanske nærværet i Forum om en fortsatt vital og utforskende, dog noe ujevn filmnasjon.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>