inarritu-flyr-for-lavt-med-biutiful

Omtale

Iñárritu flyr for lavt med Biutiful

Denne artikkelen inneholder spoilere.

Alejandro González Iñárritu er kanskje den tydeligste stemmen fra en overraskende sterk bølge med mexikanske filmskapere som skylte over 00-tallsfilmen. Alfonso Cuarón (Og mora di også, Children of Men), Guillermo Del Toro (Pans labyrint) og Iñárritu blir omtalt som «The Three Amigos», da alle har samarbeidet ved flere anledninger og kjenner hverandre privat. Men der de to andre hovedakelig sverger til magisk realisme, endog renspikket fantasy, har Iñárritu sett verden gjennom skittenrealismens sotete linse i de kritikerroste og prisbelønte filmene Elskede kjøtere, 21 gram og Babel. Og nå i kinoaktuelle Biutiful, som av mange anses som favoritt til å ta med seg en Oscar for beste fremmedspråklige film.

Uxbal (Javier Bardem, som gjør en fenomenal innsats) får vite at han snart skal dø av kreft og må gjenforene barna med deres psykisk ustabile mor, samtidig som han forsøker å sikre deres velferd i form av å gi dem økonomisk sikkerhet. Uxbal jobber for veskemafiaen i Barcelona – du har kanskje sett afrikanerne som selger fake Prada-vesker på hvert gatehjørne i storbyen? Vår lidende helt er en av bakmennene for denne industrien og Biutiful forsøker å gi oss innblikk i et kriminelt undergrunnsmiljø de færreste av oss vet noe om.

Iñárritu rustne visualitet, med håndholdt kamera, skarpt motlys og kornete tekstur, har bidratt til å skyggelegge fortellinger om mennesker som tar skjebnesvangre valg med store konsekvenser for deres egne og andres liv. Rollefigurer og miljøskildringer blir ytterst blodfulle, preget av sydlandsk temperament. De liksom puster en i ansiktet og har en høy luftfuktighet som drar tilskueren helt inn i fiksjonsuniversene. Biutiful er ingen skuffelse på dette området. Produksjonsdesignet er eksepsjonelt og byr på et fascinerende portrett av Barcelonas B-side; slitne lysrør som blinker i frenetisk angst, glorete pyntegjenstander, gustne tapeter med skjolder som forteller om gammel fyll. I gatene skinner neonlysene konstant, som om de er ambulanser på vei for å hente de døde.

Her får vi et element av den symboltunge overjordiskheten som har brutt opp og utforsket realismens sidespor i mexikanerens tidligere filmer, som har sluppet inn en strime av poesi og skjønnhet i all elendigheten. I Elskede kjøtere og Babel påvirker parallellhistoriene hverandre på en måte som føles gudestyrt – man fornemmer en overhengende kraft menneskene ikke har kontroll over. Her slekter han på Krzysztof Kieslowski. Filmene er som miniversjoner av den polske mesterens klassiker Dekalogen – en serie timeslange filmer som behandler hvert av Bibelens ti bud med hverdagen i en boligblokk som utgangspunkt.

Med Biutiful forsøker Iñárritu å ta steget inn i en mer nøktern realisme, med til dels uheldige utslag. Han har alltid foretrukket og mestret overblikket som synsvinkel og blitt selve frontfiguren for flettverksstrukturen som også ble svært populær her til lands i det forrige tiåret via titler som Hawaii, Oslo og Upperdog, der separate historier speiler hverandre og knytes sammen i siste akt. Som en falk har Iñárritu fløyet mellom dramatiske klimaks og bundet disse sammen på en måte som har gjort at helheten har blitt større enn delene. Noen har også rynket på nesen over denne fortellerformen, og en berettiget kritikk har vært at det til dels har gått utover kompleksiteten i menneskeskildringene. Især Babel lider litt under det faktum at karakterene tenderer å fremstå som marionetter, hengende fra hendene på en kunstner som ufortrødent inntar rollen som en allmektig gud med pekefingermoral.

Likevel synes jeg filmen lykkes og vel så dét (jeg anser den som en av 00-tallets betydelige verker) fordi det overhengende prosjektet både er ambisiøst og spennende, med en synlig bevissthet om hva det ønsker å fortelle oss. I Babel forsøkte Iñárritu og medforfatter Guillermo Arriaga å diskutere mellomleddskulturen, hvor kommunikasjonsvansker får voldsomme ringvirkninger og tragiske utfall. Savnet etter autentisitet og menneskelig berøring ble kroppsliggjort i en døvstum, japansk tenåringsjente (Rinko Kikuchi) – et vakkert grep som utløste en sterk, nesten fysisk forståelse for filmens tema. Med Biutiful oppleves Iñárritu for første gang som retningsløs. Også her forsøker han å la de menneskelige konfliktene speile noe større, ved å antyde at vår instinktive omsorg for de nærmeste kan få moralske konsekvenser, at vi mister samvittighet og ansvar overfor større sammenhenger. Uxbals omsorg for de kinesiske arbeiderne på veskefabrikken kollapser fullstendig når han installerer noen gamle gassovner som tar livet av en hel sovesal med identitetsløse, ulovlige immigranter. De kastes i havet og skylles i land som døde dyr.

Dette er sterke bilder, men Iñárritu skummer bare overflaten i problematikken, som står i fare for å bli lite annet enn en digresjon til familiedramaet i sentrum av filmen. Bikarakterene er underutviklet og fremstår som sjablonger, men stjeler samtidig såpass mye tid fra kjernehistorien at også den blir lidende. Forholdet mellom Uxbal og hans to barn er det som umiddelbart engasjerer oss, men relasjonen utforskes aldri nok til at man opplever filmens emosjonelle klimaks som dyptloddende eller opprivende nok. Konstruksjonen av Uxbal som en gatas engel, inkludert noen forvirrende innslag der han fremstår som en slags åndelig leder, skaper usmak i munnen og gjør et enkelt utgangspunkt unødvendig pretensiøst – man får inntrykket av at filmen ønsker å være langt større enn rammene kan tillate.

Tidligere har Iñárritu ofret dypdykk i karakterene for å løfte frem voldsomme ideer med utvetydige budskap, som har rammet meg i mellomgulvet med overraskende stor kraft. Biutiful forsøker å tilnærme seg klassisk kjøkkenbenksrealisme, men faller for fristelsen å dra inn flere løse tråder som aldri går opp i en høyere enhet. Det er liten tvil om at Alejandro González Iñárritu har mye på hjertet og hans talent som bildeforteller er fortsatt altfor åpenbart til å avskrive filmen som ubetydelig, men skal han veksle mellom nærhet og avstand må balansen være langt mer elegant enn her. Skal man kombinere naturalisme og symbolisme må tunga holdes rett i munnen.

Denne artikkelen er opprinnelig skrevet for Ny Tid nummer 7, 2011.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 13 kommentarer

  1. Kaisa Wadenstrøm sier:

    Kjente jeg ble litt skuffet, jeg har sett traileren så mange ganger nå og lest det som er å lese, og har bygd opp høye forventninger. Har ventet spent på en anmeldelse som kunne fyre meg enda mer opp før jeg fikk oppleve den selv. Derfor sank jeg litt ned i sofaen når jeg leste de store slemme ordene som f.eks ” man får inntrykket av at filmen ønsker å være langt større enn rammene kan tillate.”

    Jeg tror jeg vil legge denne bakerst i hode og gå inn i opplevelsen med “fake blanke ark”.

  2. Men husk at mange har likt filmen bedre enn meg :)

  3. Dag Sødtholt sier:

    Ja, jeg synes nok Lars Ole for en gangs skyld har vært litt hard her. Men filmen er ganske annerledes enn de forrige.

    Snarere enn å være gatas engel er vel Uxbal en svært tvetydig skikkelse – og jeg opplevde de overnaturlige elementene som sentrale snarere enn løse tråder. De blir presentert tidlig i filmen og henvises stadig til utover, og skal vel gi en kontrast til kjøkkenbenkrealismen – som for øvrig trer i bakgrunnen etter hvert. Filmen har dessuten mange flotte scener – blant annet en av de kvalmeste nattklubbscenene siden A Clockwork Orange.

    Reagerte forresten på at den tragiske vendepunktscenen med kineserne nevnes eksplisitt – for dette skal vel komme som en overraskelse og et stort sjokk?

  4. Huff, jeg burde kanskje hatt en spoiler-varsel? Dette er jo heller tenkt som en artikkel om Inarritu med utgangspunkt i den nye filmen enn en ren filmomtale, så jeg da tok jeg meg et par friheter uten jeg kanskje burde ha spart meg.

    Jeg var på god vei til å like de overnaturlige elementene, men de ble for uforløste for min smak. Jeg syntes filmen var rotete strukturert. I FFS-omtalen min gikk jeg mer inn på skuespillerne og karakterene og en av tingene som trakk veldig ned for min del var Marambra. Jeg syntes hun var karikert ala Almodóvar og syntes dette kolliderte veldig med stemningen i universet forøvrig.

    Nattklubb-scenen var fantastisk, det er det ingen tvil om. Inarritu/Prieto er i det hele tatt gode på denne subsjangeren, bare tenk scenen der den døvstumme jenta går drar på diskotek i “Babel”!

  5. Dag Sødtholt sier:

    Jeg likte heller ikke den kvinnelige hovedpersonen noe særlig av samme grunner som deg. Men hun er jo manisk-depressiv og jeg forsto skikkelsen litt mer etter hvert – jeg måtte se filmen to ganger før jeg følte at alle elementene begynte å fungere for alvor (jeg mener dog stadig at de sosialrealistiske elementene kanskje ikke er så interessante som resten).

    Og da kan man spørre seg om filmen forsøker for mye på en gang og at den dermed blir sprikende i alle retninger uten den nødvendige dybden på noen av elementene, eller om det er et komplekst verk som krever en ekstra innsats – men som da gir desto mer – for å få det til å sitte. Her finnes det jo naturligvis intet “korrekt” svar!

    Jeg syntes forøvrig hvordan slutten grep tak i starten av filmen var svært poetisk og følelsesmessig overveldende, men også her måtte jeg, så vidt jeg husker, se den et par ganger. Det var vel i det hele tatt de poetiske elementene som grep meg mest, samt den uhyre tvetydige hovedpersonen, som hele tiden slites mellom om å utnytte andre for egen vinnings skyld (for å sikre sine egne barns framtid?) og egen samvittighet. Uhyre intenst og innlevende spilt av Bardem.

  6. Det skal bli spennende å se den igjen – er jo slettes ikke umulig at ting vil falle mer på plass. Jeg ønsket virkelig å like filmen. Dog usikker på om gjensynet blir på kino, da jeg uansett ser meg nødt til å kjøpe filmen på video, slik at den kan stå sammen med Inarritus andre verker i hylla.

  7. Kaisa Wadenstrøm sier:

    Veit noen av dere når denne blir tilgjengelig, DVD og kino?
    Da tenker jeg på i Norge selvfølgelig.

  8. Ole sier:

    Kommer på kino på fredag!

  9. sara johnsen sier:

    hei, her er vi uenige igjen!
    Jeg synes dette er den sterkeste filmen jeg har sett på kino på lenge. Det er fantastisk skuespill og utrolig bra foto, særlig med tanke på billedfortelling og kameraplasseringer. (skifte av format er også helt ok)
    Den er også veldig bra klippet! Dialogene er fine og troverdige.
    Jeg likte også at den kvinnelige hovedpersonen var annerledes enn kvinner pleier å framstilles og jeg synes alle karakterene hadde dybde. Historien var ikke forutsigbar og jeg har tenkt mye på filmen og at den handler om noe viktig.
    Vi var få i salen, men alle satt musestille fra begynnelse til slutt. Jeg følte vireklig at jeg var inni filmen sammen med karakterene.
    Om du liker film; Se denne filmen, om ikke annet bare for å se den utrolig gode åpningen. S

  10. Hvordan pleier kvinner å bli fremstillt Sara?

  11. sara johnsen sier:

    Vel ikke alltid og det finnes mange unntak, men ofte synes jeg at kvinner på film mangler et eget psykisk rom, sin egen indre verden, om du skjønner.
    Hun i denne filmen er jo manisk depressiv og en dårlig mor, jeg synes det er mye vanligere å møte kvinner som henne i virkeligheten, enn på film.
    Hun er destruktiv, egoistisk, men også glad i å ha det gøy og selv om hun er veldig syk så aner man et menneske med et enormt postensiale.

    (Jeg synes feks at hovedkarakteren i Black Swan ble fremstilt sånn at hennes indre var veldig preget av klisjeer med forestillinger om det hvite og uskyldige mot den mørke seksuelle kraften, som om kvinner tenker sånn som sine egne drifter)

    beklager eventuelle skrivefeil, dysleksi

  12. Hei Sara!

    Skjønner godt at du likte “Biutiful” og jeg er enig i at Prietos foto er fremragende (som alltid) og ikke minst produksjonsdesignet, som jeg nevner i teksten. Åpningsscenen er fenomenal – så anspent at jeg nesten sprakk der jeg satt i salen.

    Men jeg synes ikke helheten fungerer og jeg plaget meg over hvordan filmen skifter fokus flere ganger underveis. Og selv om jeg kan se verdien av en kvinnekarakter som ikke følger normene kjønnsfremstillinger, syntes jeg hun var svakt skrevet og spilt. Det ble karikert og jeg ble trukket ut av universet.

    Black Swan, som du sikkert har skjønt at jeg elsket, var selvfølgelig også karikert – ekstremt karikert! Men den opererer innenfor en ramme der dette er en bevisst del av uttrykket. Den er tyktflytende melodrama og barokk skrekk, ispedd snuskete erotisk thriller. Liten tvil om at skildringen av Ninas seksualitet som en mørk kraft kan nærme seg parodien eller bli banal for noen/mange, men jeg tror altså ikke at Aronofsky og co har forsøkt å lage en nyansert dybdepsykologisk portrett. Den filmen er malt i store bokstaver og reflekterer både Svanesjøen-myten og dens form – altså ballett! Og er man god venn med sjangrene den opererer innenfor tror jeg det er enklere å akseptere som kvaliteter.

    Men at kvinner på film generelt mangler et psykologisk rom, det er jeg enig med deg i. Og jeg kan angripe en rekke andre filmer for dette.

    Er spent på å se “Biutiful” en gang til og håper jeg liker den bedre, da jeg er fan av Inarritus tidligere meritter!

  13. sara johnsen sier:

    Kanskje vi ses da, jeg skal se den igjen på torsdag, håper å like den igjen…

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>