Eksistensens tomhet og meningsløshet er noe vi alle kjenner på fra tid til annen, men Gunnar Hall Jensen, mannen bak tidenes beste norske dokumentarfilm, Gunnar Goes Comfortable fra 2003, kjenner det oftere og mer intenst enn de fleste. Han kjenner det faktisk så godt at han til nå har laget to filmer der han dykker ned i sin egen psyke for å finne ut av hva det er som gjør at han føler som han gjør. Gunnar Goes Comfortable er en vakker kompilasjonsfilm der han benytter gamle arkivopptak fra hele hans oppvekst for å illustrere de refleksjonene han forteller om (på engelsk) på lydsiden. Som jeg har skrevet tidligere, utleverer Gunnar seg totalt uten å helt komme til en slutning foruten at han føler seg mest vel når han klipper plenen. Det hele ender med at han går inn i et middelklasseliv, får barn, Volvo, hund – og gressklipper. Ting blir ikke perfekt, men det blir levelig; comfortable.
Etter å ha levd livet som comfortable en god stund, er det noe i Gunnar som fortsatt virker meningsløst og tomt. Etter å ha snudd ryggen til Gud for en tid tilbake ønsker Gunnar igjen å se om dette tomrommet kan fylles med religion, og turen går til verdens eldste kloster utenfor Kairo der han skal leve sammen med munkene som har viet sine liv til den kristne, skjeggete farsfiguren. Til tross for at filmen handler om Gunnar, drar han ikke helt alene. Han har med seg flere kolleger han har kjent gjennom mange år som alle virker å være litt forskjellig fra Gunnar, men samtidig virker det som de befinner seg utenfor Gunnars comfortable-fase. De er ingen ringere enn filmens produsent, fotograf og lydmann som enten er utbrente og deprimerte, ultra-materialistiske eller fra en annen og – i hvert fall slik trusselbildet er nå – påstått fiendtlig kultur. De fungerer som tre ekstra dimensjoner til Gunnars problem, og de brukes aktivt for å vise oss at det er flere som føler at de har problemer i dagens samfunn selv om man er vellykket, har familie og en jobb innenfor de kreative yrker.
Filmens kinematografi er ganske lik den forrige. Bildene brukes aktivt for å underbygge Gunnars monotone voice-over på engelsk, og vi ser også her en utstrakt bruk av Super 8MM-kameraet som var kjennetegnet til Gunnar Goes Comfortable. Filmen befinner seg i den poetiske og den performative modiene som forgjengeren, og alt i filmen er laget for at vi som publikum skal forstå hvorfor subjektene føler som de gjør. Det som umiddelbart skiller de to filmene er bruk av dramatisering, men dette gjøres kun i starten for å illustrere et poeng og bygge opp under de tre andre karakterene siden Gunnars problem allerede er godt kjent fra den forrige filmen. Ulempen ved dette grepet er at filmen mister mye av sin personlighet og dybde, ettersom den aldri skjuler at dette er rent skuespill. For meg virker det en tanke påtatt og dessuten litt for enkelt. Hadde de latt gamle arkivopptak, eller flere opptak fra «deres virkelige liv» i form av situasjonsbeskrivelser og/eller intervjuer gitt oss samme informasjon, ville dette vært en bedre og mer elegant løsning. Da tvinges publikum til å selv sette seg inn i situasjonen – en teknikk som fungerte meget godt i Gunnar Goes Comfortable.
For oss som har levd med reality-bølgen fra tidlig 2000-tall, og et utall dokumentarer med personlig utlevering som agenda, kan det virke litt naivt å forsøke seg på nok en «finne-seg-sjæl»-film der premisset stort sett er det samme som i forgjengeren. Likevel fungerer dette svært godt. Til tross for at jeg er en av de som mener at religionsspørsmålet er uviktig og bortkastet tid i den store sammenhengen, og at menneskets bruk av allskens religioner er direkte hemmende og farlig for vår egen utvikling, er det viktig å minne oss på å faktisk leve. Det gjør Gunnar ved å ta oss med til klosteret og vise oss hvordan noen velger å leve så spartansk som mulig.
Gunnar Goes God er en av de senere årenes bedre norske kinodokumentarer, men klarer likevel ikke helt å leve opp til den første filmen. Den var mer ærlig, rå, utleverende og vakker. Gunnar Goes God sier egentlig ikke noe annet enn Gunnar Goes Comfortable, at livet bør leves ved at man hele tiden er skeptisk og undrende til sin egen eksistens, sine ideer og tanker.