goteborg-2011-ytterpunktenes-filmfestival

Gøteborg 2011 – ytterpunktenes filmfestival

Vi byr på festivalrapport fra nylig avsluttede Göteborg International Film Festival 2011 (GIFF), fra gjesteskribent Dag Sødtholt.

*

GIFF’11: For ti år siden vaklet jeg stadig mellom filmfestivalene i Gøteborg og Rotterdam, som går omtrent samtidig i overgangen januar/februar. Hvilken skulle jeg velge? Jeg trenger nemlig minst én festival i året der en kan ta pulsen på verdens fiksjonsfilm gjennom et skikkelig dypdykk. De aller største festivalene, som Cannes, Berlin eller Venezia frister ikke så mye, på grunn av det store apparatet og all køståingen. Til tross for at Rotterdam jevnt over har det mest interessante og omfattende programmet, falt jeg til slutt ned på Gøteborg.

Dels av sentimentalitetsgrunner – for festivalen i denne forblåste svenske havnebyen var den første jeg i min tid hadde dratt på – dels fordi Gøteborg med sin store andel av provisoriske visningssteder likevel kan oppvise en imponerende kvalitet på visningene i forhold til materialet, mens visningene i Holland tross det moderne flerkinosenteret Pathé ofte var en oppvisning i sjusk. Dessuten er Gøteborg en av de få gjenværende festivalene hvor akkrediterte fremdeles kan gå rett inn på visningene uten å løse billett først, noe som gir en uhyre viktig fleksibilitet. Viktig er også vennligheten og profesjonaliteten man blir møtt med fra de svenske festivalmedarbeiderne. – Man føles nærmest at man eldes i takt med de samme ansiktene man møter hvert år, der de trofast holder hjulene i gang på akkurat de samme visningsstedene som sist.

Festivalpublikummet i Draken.

Spesielt for Gøteborg er den store geografiske spredningen på visningsstedene. Pussig nok ligger festivalens to sentre i dens geografiske ytterpunkter. På den ene kanten, på Järntorget, omkranset av to teatre som konverteres til kinosal hvert år, har vi Draken, den ærverdige, gamle storsalen fra 1956 med 713 seter, som holdes i live med kunstig åndedrett fra år til år, og som stort sett kun brukes som kino under festivalens elleve hektiske dager. På den andre kanten har vi det ganske ferske flerkinobygget Filmstaden Bergakungen, der festivalen fra og med 2007 har leid fire av salene under festivalen. Kinoteknisk er sal 2 på Bergakungen det overlegent beste stedet å se film, men likevel er det Draken de erfarne festivalgjengerne trekkes mot, på grunn av den særegent varme stemningen som oppstår i salen. Jeg forsøker å avslutte hver dag med den sene kveldsvisningen der, og det er ganske påfallende å konstatere hvor uvillige folk er til å forlate salen etter at filmen er slutt – mange blir gjerne sittende igjen og prate, eller på andre måter trekke ut tiden, slik at man kan nyte den intime stemningen i dette kinoslottet bare noen dyrebare sekunder til. Dessuten er jo alle klar over at det kan gå et helt år til neste gang man har det privilegium å få være her inne – og videre kan man aldri være helt sikker på om den ikke vil være nedlagt for godt neste år.

Den geografiske spredningen gir både utfordringer  og muligheter. Hver gang før jeg drar bortover pleier jeg å spøke med at jeg må legge meg i trening. For det tar 25 minutter med frisk gange å tilbakelegge avstanden fra Bergakungen til Draken eller omvendt – jeg har aldri helt skjønt hvordan trikkene går, men det føles da også som litt juks – og mange ganger tvinger programleggingen deg til å legge ut på slike langturer. Men samtidig er det deilig å få beveget seg innimellom all filmsittingen – og det gir også en ekstra tilfredsstillelse å klare å disponere løpet slik at når den andre enden av festivalområdet endelig er nådd, kan man rolig spasere inn kun sekunder før visningen starter.

Noen av mine höjdare ved årets festival, når det gjelder publikumsoppslutning og opplevelse, skjedde nettopp i disse to geografiske ytterpunktene i festivalen, men også ytterpunkter når det gjelder opprinnelsesland og kunstnerisk vanskelighetsgrad. Først to visninger på Draken, av norske filmer: André Øvredals lettbente og til tider inspirerte Trolljegeren tok et ungdommelig svensk publikum med storm på en utsolgt sen kveldsvisning. Lenger inn på den «seriøse» kunstneriske mark, sørget Marius Holsts majestetiske Kongen av Bastøy for elektrisk stemning i smekkfull sal. Over til Bergakungen, der en film fra den andre siden av kloden, thailandske Apichatpong Weerasethakuls Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv, forårsaket massiv hodekløing og intense, og også til dels oppgitte, diskusjoner etterpå om hva man egentlig hadde vært vitne til. Definitivt en film som ikke er hverdagskost en lørdagskveld i den største salen i et moderne flerkinobygg – en kulturkollisjon av en type som kun filmfestivaler kan avstedkomme.

Hideo Nakatas «Chatroom».

Virtuelle verdener

Flere av festivalens mest interessante filmer tok oss med inn i kunstige verdener. Hideo Nakatas engelskspråklige Chatroom er en «cautionary tale» som visualiserer cyberspace som en lang korridor full av uhumske individer på vei inn i forskjellige rom. Et av disse er en chatteside for ungdommer med problemer – men en av dem viser seg å være en psykopat som er ute etter å ødelegge de andres liv. Filmen tar tak i meget aktuelle problemer som internett-grupper for anorektikere eller selvmordskandidater. Selv om dette antagelig er en av de minst subtile filmene undertegnede har sett på lang tid, er det likevel umulig ikke å beundre og la seg rive med av dens intense driv, feberaktige bruk av farger og skuespillerprestasjonene.

En av gledene ved festivaler er å vandre inn på en film man overhodet ikke har noen forventninger til, men bare har valgt for å fylle opp programmet, som så viser seg å være vidunderlig. Hollandske David Verbeeks R U There er en lettflytende, uforutsigbar, poetisk og uutgrunnelig film om forholdet mellom den fysiske og virtuelle virkelighet. Som programmet hevder, er den en fusjon mellom film, virtual reality og dataspill. Vi møter en tilsynelatende følelseskald dataspillmester på turnering i Taiwan hvis psykiske likevekt forstyrres når han blir vitne til en dødsulykke på gaten – og gjennom dette tvinges til å involvere seg i den virkelige verden. Han blir håpløst forelsket i en ung call-girl, men de kommer mye bedre ut av det med hverandre via sine avatarer på den nettbaserte virtuelle verdenen Second Life. I tillegg til å gi en flott opplevelse, oppfyller festivalen via denne filmen et av mine hovedmål, nemlig å gjøre meg oppmerksom på at det har sittet noen for meg helt ukjente mennesker i Holland som har fått noen svært gode ideer.

Rutger Hauer i «The Mill and the Cross».

Den polsk-svenske samproduksjonen The Mill and the Cross, regissert av Lech Majewski, utspiller seg for 450 år siden, men utforsker like fullt en slags virtuell verden – nemlig Pieter Bruegels maleri «The Way to Calvary». Filmen dramatiserer og utforsker flere av seksjonene og historiene i dette uhyre komplekse maleriet – som inneholder fem hundre personer – mens maleren selv, i Rutger Hauers skikkelse, både tolker sitt eget verk og forklarer sin malerteknikk, blant annet sin banebrytende, nærmest kubistiske tilnærming til perspektiv. Selv om den nøye gjenskaper livet og skikkene i Flandern i 1564, er filmens gleder hovedsakelig av teknisk og fotografisk natur, med en pirrende lek med perspektiv og optiske illusjoner – et delikat filigransarbeid som formelig skriker etter å bli utforsket nøyere på Blu-ray.

Ricardo Darin i «Carancho».

Lange tagninger

En av de mest engasjerende filmene på festivalen i år var argentinske Pablo Traperos forrykende thriller Carancho. Den alltid pålitelige Ricardo Darin spiller en selvhatende mann som arbeider for et lyssky firma som skor seg på landets mange trafikkulykker, ved å forhandle fram erstatninger fra forsikringsselskaper på vegne av ofrene, for så å beholde mesteparten av midlene selv. Imidlertid forelsker han seg i en stoffmisbrukende lege, noe som blir opptakten til et forsøk på å gjenreise selvrespekten. Klassisk film noir-materiale med andre ord, som her blir iscenesatt i ofte teknisk virtuose, til tider ekstremt lange tagninger.

Både ny og gammel rumensk film var gjenstand for et retrospektiv i Gøteborg i år. (Flaggskipet her var Cristi Puius nye Aurora, men med en tre timer lang spilletid viste den seg umulig å passe inn i mitt program på en rasjonell måte.) Også ny rumensk film er kjent for sine lange tagninger, men der Trapero gjør denne teknikken til et selvbevisst og spenningsskapende element, er rumenerne i sin nyrealisme mer opptatt av en nøytral, registrerende gjengivelse av skuespillerprestasjoner, så også i Radu Munteans Tuesday, After Christmas. Her er det politiske materialet som er så fremtredende i den nye rumenske filmen skjøvet i bakgrunnen til fordel for intimsfæren, der et utenomekteskapelig forhold utløser en stor krise mellom et ektepar. Det er ikke fritt for at jeg synes at den rumenske nybølgen er noe overvurdert. For også i denne filmen føles jakten på realisme en tanke utstudert og omstendelig – alt skal liksom være så naturlig og hverdagslig at det står i fare for å virke kunstig. En del gode scener til tross – spesielt den lange sekvensen der ektemannen avslører sidespranget for kona og vi følger henne i én og samme tagning gjennom flere faser av sjokk, raseri og hevngjerrighet – bryter filmen definitivt ikke særlig ny mark i denne tematikken.

«Birthright»

Nyskapende føltes imidlertid den klaustrofobiske, eksistensielle thrilleren Birthright, regissert av Naoki Hashimoto. Der Trapero fyller de lange tagningene med tettpakket, energisk handling, går den debuterende japaneren til det annet ytterpunkt. For hans film er uhyre stillestående, og mye av den foregår i et kjellerlignende lokale der en ung kvinne, forlatt av moren like etter fødselen, har kidnappet sin halvsøster, i en ekstremt utspekulert hevnplan overfor moren. Det modige med Birthright er ikke bare dens dvelende tempo – et ganske vanlig virkemiddel i en viss type film – men det konsekvent sterkt underbelyste fotoet som gir filmen en evig skumringsaktig stemning, samt en fullstendig mangel på psykologisering av karakterene. Birthright er merkelig fascinerende nettopp på grunn av sin konsekvens, men samtidig en kald opplevelse, med null involvering i karakterene. Den tilknappede regissøren hevdet forøvrig i sin Q&A at filmen var laget spesielt for å utnytte mulighetene i kinovisning – kanskje de mørke bildene ikke lar seg gjengi på DVD/Blu-ray?

Den forløsende ideen

Sterkt dvelende, og full av lange tagninger, var også den engelskspråklige Womb, regissert av den ungarske regissør Benedek Fliegauf, spilt inn på øya Sylt i Nord-Tyskland – samme sted som Polanskis Skyggen – med kjente skuespillere som Eva Green og Matt Smith i sentrale roller. Premisset er fascinerende, der en kvinne føder en klonet versjon av sin døde elsker og tar seg av ham helt til han når den alderen der hun forelsket seg i ham. Er dette incest – de deler jo intet genmateriale? Fliegauf er imidlertid mer interessert i å lage et dvelende «mood piece» enn å utforske tematikk eller karakterer, noe han har fått mye – og ganske urettferdig og overfladisk – kritikk for. Likevel var dette en fascinerende reise til tross for filmens noe endimensjonale trekk – og den ender med en strålende idé som løfter hele materialet voldsomt.

Eva Green i «Womb».

Noe lignende skjer i den polske Erratum, regissert av Marek Lechki – men mens ideen i Womb er dramatisk er den her utstudert minimalistisk og fullstendig genial. Erratum er en av de mange filmene hvor en person vender tilbake til sitt hjemsted etter lang tid, men der tilfeldighetenes spill forvandler det som var ment som et kort opphold til en lengre reise inn i fortiden og egen identitet, her tett sammenknyttet med hovedpersonens iskalde forhold til sin far. Selv om denne subtile og velobserverte filmen er på langt tryggere kvalitetsmessig grunn enn Womb, og har en mye dypere følelsesmessig virkning, er det imidlertid konstant fare for at den skal dele samme skjebne som en del nederlandske langdistanseløpere på skøyter i gamle dager – de var så langsomme i takten og sto så lenge på samme skjær at de gikk seg stive.

En lignende avsluttende idé som setter hele filmens tematikk og handling i et nytt og belysende perspektiv – her en avsløring av den fundamentale drivkraften til en av personene – finner vi også i den russiske Alexei Popogrebskys How I Ended This Summer, som nylig vant FIPRESCI-prisen i Tromsø. En helstøpt film og fortjent prisvinner, om rivaliseringen mellom en eldre erfaren mann og hans slumsete unge assistent på en værstasjon i villmarken, som ut fra én eneste dum handling utvikler seg til en kamp på liv og død mellom de to. Her føler man likevel at kjeden av begivenheter knaker litt i troverdigheten mot slutten, da serien av misforståelser på et par punkter føles litt konstruert – det blir viktigere å få situasjonen til å eskalere enn å la alle handlingene springe organisk ut fra situasjonen.

Overraskelsen

Den største positive overraskelsen – ved siden av R U There – må være den kanadiske Oliver Sherman, som jeg ramlet inn på en lørdag morgen i mangel av noe annet. Filmen viste seg å inneholde en skuespillerprestasjon jeg vil rangere som noe av det sterkeste i filmhistorien. Garret Dillahunt opptrer her i sin første hovedrolle, som en eks-soldat som ikke klarer å tilpasse seg et normalt liv og etter syv år til slutt oppsøker soldaten som en gang reddet livet hans. Den siste har bygget seg opp en stabil tilværelse med kone og barn på den kanadiske landsbygda, og Dillahunts karakter har et desperat behov for å bli like normal som ham, samtidig som han er full av nag og bitterhet overfor velutdannede, velfungerende mennesker. Selv er han primitiv, naiv og full av selvmedlidenhet – et skikkelig ormebol av ureflekterte, fortrengte tanker og følelser.

Garret Dillahunt (til høyre) i «Oliver Sherman».

Regissøren, den debuterende – og meget sjenerte viste det seg! – Ryan Redford, kunne fortelle under Q&A etter visningen at han hadde merket seg Dillahunt i western-TV-serien Deadwood, men at det var først i scenen hvor han spiller mot Brad Pitt i mesterverket The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007) at han skjønte hva som bodde i Dillahunts tafatte og fåmælte persona. Dillahunts rollefigur mangler de mest grunnleggende egenskaper for å fungere som menneske. Hans bragd er med ytterst små midler å få oss til å føle sterk medynk med en egentlig svært usympatisk karakter – i en så stor grad at han tidlig i filmen knapt kunne åpne munnen uten at tårene begynner å strømme hos tilskueren. Et skoleeksempel på hvordan regissørens følelse for stemninger og en formidabel skuespiller kan løfte et i utgangspunktet forslitt materiale, som til og med har et ganske forutsigbart forløp. Filmen konkurrerte om The Ingmar Bergman International Debut Award, som til slutt gikk til Derek Cianfrances Blue Valentine, som må være litt av en film som kunne toppe denne.

Sikre franske kort

Har man gått på for mange miner underveis i form av obskure filmer som heller skulle forblitt obskure, er det deilig innimellom å kunne søke nødhavn i festivalens førpremierer av kommende større filmer, som vanligvis er av høy kvalitet, eller de franske filmene, som også pleier å være svært sikre kort. I år fikk jeg dessverre sett for få av de franske, noe som kan være delaktig i min generelle skuffelse over årets festival.

Men ved siden av Oliver Sherman ovenfor, og naturligvis Onkel Boonmee, var den klart beste filmen jeg så i Gøteborg i år den franske Love Like Poison, som vant den franske Jean Vigo-prisen for beste manus i fjor. Den debuterende Katell Quillévéré har her laget en aldeles inntagende, klok og fordomsfri film om en 14-årig, sjenert jentes seksuelle og menneskelige oppvåkning i skyggen av foreldrenes skilsmisse. Enkel og liketil i formen, men med stor dybde – og med et av de mest forløsende sluttbildene på lenge, der hovedpersonens ellers så bekymrede ansikt løser seg opp i et eneste stort smil. En annen god fransk film var også en debut, Alix Delaportes Angèle et Tony, som i en registrerende stil forteller om det overraskende kjærlighetsforholdet som oppstår mellom en trinn fiskebåtskipper og en vakker, men følelsesmessig avstumpet kriminell kvinne. Det høres jo ganske latterlig ut – nesten melodramatisk – men den «objektive» måten den er filmet på og troverdigheten i settingene skaper i stedet en følelsesmessig realisme som beveger dypt.

«Love Like Poison»

Det negative

Når man er på festival er det ofte en nesten like stor opplevelse å finne et ledig toalett mellom visningene som det er å se selve filmene. Det var derfor en betydelig lettelse at toalettsituasjonen, som tidligere har vært ganske prekær på visningsstedene rundt Järntorget, har tatt skrittet inn i en ny æra i og med ombyggingen av Folkteatret, med et økt antall avtreder – som i tillegg nærmest minner om små hotellrom…!

Men dette – utover et knippe fine danske og svenske filmer som det dog er visse sjanser for å se i norsk distribusjon – er også det siste positive å melde fra årets festival. Ut fra hva jeg har skrevet om filmene kan det kanskje høres som fryd og gammen. Men saken er nok at årets program var betydelig svakere enn de siste årene. Kanskje er det en reduksjon i produksjon på grunn av finanskrisen, kanskje andre årsaker. I tillegg til de riktig elendige, var det i større grad enn tidligere ganske mange filmer som kun var brukbare – typisk programfyll, filmer som programmererne har vurdert at man kan forsvare å vise, mens man i virkeligheten hadde ønsket seg noe annet og bedre. Spesielt i starten av festivalen var det problemer med å fylle opp dagens kvote, i alle fall hvis man ønsket å utnytte programmet og reisebudsjettet til siste trevl, ved å se seks filmer om dagen. På den annen side tok festivalen seg betydelig opp mot slutten, og jeg fikk inntrykk av at de mest interessante arbeidene i år kanskje hadde klumpet seg sammen opp mot og under den siste helgen. Dette førte imidlertid til at det ble mange kollisjoner og mye man gikk glipp av.

Projeksjonsrommet og publikum i Draken.

Det var også en eksplosjon av filmer som ble vist fra mindreverdige formater som HDCAM og Digibeta. Før har det vært noen slengere, men i år var det riktig ille. Dette førte til en del bomturer tidlig i festivalen inntil man innså hva som var på gang. For man føler seg virkelig snytt når man for eksempel har valgt bort å se Kiarostamis Certified Copy under flotte forhold i Draken hundre meter unna og heller gått for det ukjente – og blir konfrontert med bilder som ser ut som de har ligget ute på tunet i sola i et halvt år for å bli riktig blasse og jævlige. Formatene står kun oppgitt i den tykke festivalkatalogen og den er det de færreste som drasser med seg rundt. Løsningen ble å finlese katalogen kvelden i forveien for å kunne skille skitten fra kanelen, altså alt som ikke ble vist på 35mm eller presumptivt brukbare DCP-formater. Dessverre var det som regel filmer fra mindre ressurssterke nasjoner som ble skadelidende, og man fikk mye mindre lyst til å prøve seg på mindre, «ukjente» filmer.

Denne ufyselige trenden skyldes antagelig at man er midt oppe i overgangen til digitale visningsformater (og kanskje at mindre ressurssterke produsenter ikke har råd til lage 35mm kopier, og heller ikke en DCP?). Og her har Gøteborg – og sikkert mange andre festivaler også – et skikkelig problem, i og med sin store andel av provisoriske visningssteder (som, for all del, er stort sett velfungerende i dag). For hvor i all verden skal de få dyre digitale projektorer fra, til å erstatte 35mm-apparatene den dagen det ikke lenger er 35mm-kopier å oppdrive? Vil vi se en ytterligere økning i sparebluss-digitale visninger framover? Da må en nesten spørre seg om det i en ganske nær framtid er noen vits i å dra på festivalen mer.

Inspirasjon?

Men la oss ikke overmannes av mørke tanker og glede over oss det vi har. Det som er fint med å skrive festivalrapporter er muligheten til å inspirere andre til å se det man har ment er bra (selv om alle vurderingene her er naturligvis basert på førsteinntrykk som når som helst kan revideres som følge av eventuelle nye påsyn). Det er jo ikke lenge siden festivalrapporter var mest egnet til bare å erte opp folk – med sine begeistrede meldinger om alle de fantastiske filmene man hadde sett, men som jo ikke hadde en sjanse i havet til å komme i norsk distribusjon. Men med dagens dekning av selv ganske obskure filmer på DVD og Blu-ray befinner man seg i en langt bedre posisjon til å inspirere andre til sterke, nye filmopplevelser.

*

Les mer om prisvinnere og programmet på filmfestivalen i Gøteborg sine nettsider.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Aksel Akselsen sier:

    Flott lesning, vært spent på Oliver Sherman etter jeg leste om den på Twitch. Var også annet spennende her, ble inspirert til å sjekke ut festivalen neste år.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>