engasjerende-satire-i-dernier-etage-gauche-gauche

Engasjerende satire i Dernier étage gauche gauche

«Dernier étage gauche gauche» (Panorama).

Berlinale’11: I en stappfull CinemaxX 7-sal med kjapp festivalmat mellom hendene og allverdens cineaster omkring, startet vi  filmkjøret på Berlinalen med den treffende franske satiren Dernier étage gauche gauche.

For på en så omfattende filmfestival dette, hvor flesteparten av titlene vises til internasjonal presse og publikum for aller første gang, kan det å velge seg visninger være en sport i seg selv. Både i hovedkonkurransen og de to sideprogrammene Panorama og Forum vet vi at det finnes både perler og gråstein om hverandre, og om ikke buzzen og bransjebladenes festivalanmeldelser har nådd frem, hvordan tar man riktige valg i kaoset? Intuisjon. Og denne noe udefinerbare magefølelsen førte oss til den franske filmen Dernier étage gauche gauche («Top Floor Left Wing»), regissert av debutant Angelo Cianci. Kanskje var det den levende ordbruken i den originaltittelen, kanskje var det tryggheten om at fransk film som regel holder høy kvalitet. Uansett, det skulle vise seg å være et vellykket valg i jungelen.

Dernier étage gauche gauche foregår i en innvandrerdominert fransk forstad, hvor levestandard og spenningsnivå mellom ungdom og politi er på bristepunktet. Men istedenfor å gripe tak i denne tematikken med den dirrende intensitet som finnes i La Haine eller Justice-videoen Stress, er Ciancis film en engasjerende og humoristisk satire som treffer godt i balansepunktet mellom drama, komedie og samfunnskritikk. Plottet er praktisk talt en gisselsituasjon: Den middelaldrende alkoholikeren Mohand og hans småkriminelle tenåringssønn Salem ligger langt etter med husleien, og en dag har det gått så langt at en utkaster fra kommunen kommer på døren. Diverse sammentreff og et eksplosivt temperament hos Salem fremprovoserer et håndgemeng med kommunen og lovens lange arm i inngangsdøren, og på en i utgangspunktet utilsiktet måte – med surrealistisk snert – ender far og sønn med å ta kommunens utsendte, François, som gissel.

Politiet spør om gisseltagerne har noen krav, men Salem vet ikke hva de skal kreve.

Så da sitter de der (og vi der). Med spenningsplottet og de eskalerende omstendigheter med media og politistyrker utenfor boligblokken som rammeverk, utvikler så Cianci sin egentlige historie. Den handler om relasjonene mellom de tre mennene i leiligheten, som heldigvis hever seg over det mer uoriginale gisselplottet. Mohand og Salem har et frustrerende og uavklart far/sønn-forhold, som François engasjerer seg i. François på sin side skulle akkurat denne dagen til en ekteskapsrådgiver, og med den bitre kona tilstede utenfor boligblokken blant media og politi, finner han trøst i det gryende vennskapet med Mohand og Salem. Og disse karakterene er både nydelig spilt og skrevet, slik at det blir både engasjerende og nesten litt rørende når en del forløsende tredjeaktsavsløringer til slutt kommer til overflaten.

Det Cianci, som også har skrevet manuset, virkelig lykkes med Dernier étage gauche gauche er altså å vise det polariserende franske innvandringsspørsmålet fra et egenartet og mer tosidig, humanistisk blikk. Han uttrykker et klart politisk standpunkt med å fortelle historien slik han gjør, samtidig som manuset aldri ofrer gode karakterer eller emosjonelle narrative grep for mer polemiske politiske valg. Dermed slipper filmen unna det litt kleine, korrekte som ofte ligger i velmenende, engasjert politisk kunst. Isteden anvender Cianci sin satiriske tone til å skildre både de tre i leiligheten, og politiet, naboene og kommunebyråkratene med samme kritiske, humoristiske vinkling. Den sinte tenåringen Salem med sitt fordummende språk og naive ideer om verden fremstår like mye en idiot som politikerne på bakken som diskuterer om denne utkastelses-konflikten egentlig er et skalkeskjul for terror.

Samtidig skal jeg erkjenne at jeg gikk til Dernier étage gauche gauche fullstendig uten forventninger, og min positive opplevelse betyr ikke at denne filmen i det store bildet er en betydelig filmoppdagelse. Men det er en lovende debut. Jeg skulle likt å se Ciancis film få en viss festivalsirkulasjon i Norge, den er tett fortalt og veldig underholdende, men utover en tematikk som kanskje egentlig er for spesielt interesserte har jeg vanskelig for å se et skrikende kinodistribusjonsbehov (utover Frankrike selvfølgelig, hvor den gikk opp på kino i november 2010).

Her er den franske traileren:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>