Fra første scene i 127 Hours ^[1] blir man revet med i filmens forrykende introduksjonssekvens. Filmen åpner med en selvsikker fanfare av raske klipp og pumpende musikk som minner om liknende montasjer i Danny Boyles ^[2] forrige mesterverk, Slumdog Millionaire ^[3]. Kanskje ikke så overraskende, da Boyle har videreført samarbeidet med Bollywood-komponist Allah Rakha Rahman ^[4] og sin faste lyddesigner Glenn Freemantle ^[5] i sitt seneste prosjekt.

Boyle har alltid hatt sterke meninger om lydsiden av filmene side, noe man ser allerede i andrefilmen Trainspotting ^[6]. I åpningssekvensen hører man Iggy Pops Lust for Life, mens Renton (Ewan McGregor ^[7]) og Spud (Ewen Bremner ^[8]) løper for livet gjennom Edinburghs gater. Musikken pumper pulsen opp i høygir mens kamera farer nedover gatene i et rasende tempo. Det er en minneverdig montasje som etablerer karakterene og settingen i denne nihilistiske historien om heroinmisbruk og livet i Skottland under depresjonen.

^[9]

Noen år senere gav Danny Boyle oss zombiefilmen 28 Days later ^[10] – også den med bemerkelsesverdig lydbruk. Når protagonisten Jim (Cillian Murphy ^[11]) våkner opp alene og forlatt i ett sykehus, tar han steget ut av sengen og vandrer forvirret rundt i Londons tilsynelatende folketomme gater.  Det første minuttet er lydsporet helt stille, bare avbrutt av usikre rop til mulige overlevende. Man merker nesten ikke at East Hastings av Godspeed You! Black Emperor smyger seg forsiktig inn på lydsporet, mens den forsiktig bygger opp tempoet sammen med klipperytmen. Denne langsomme tempoøkningen speiler at Jim sakte men sikkert innser at noe katastrofalt har skjedd mens han har ligget bevisstløs på sykehuset. En liknende struktur finner man mot slutten, hvor komponist John Murphy’s ^[12] In the House – In a Heartbeat gradvis eskalerer i et fantastisk crescendo av blod og musikk. Her legger man merke til at Glenn Freemantle har jobbet tett med John Murphy for å få lydsporet til å jobbe i samspill med  musikken.  Stillhet benyttes konsekvent for å skape en ubehagelig stemning igjennom hele filmen.

^[13]

Men der den dempede musikkbruken i 28 Days Later ofte jobber ubemerket igjennom hele filmen, ser man ofte en motsatt tendens i en del av Boyles nyere produksjoner. Her er den ofte svært framtredende, og skiller seg ut fra det man normalt anser som filmmusikk, som bygger opp under bildet og bare forsterker det man ser på skjermen. Konvensjonelt sett skal musikken ligge i bakgrunnen og manipulere seeren til å reagere på soundtracket, uten at man egentlig skal legge merke til at det er der. Dette “bruddet” eksemplifiseres på en glimrende måte i Slumdog Millionaire, som er Boyles variasjon av den Dickens-aktige “rags to riches”- historien som så ofte fortelles i Bollywood-produksjoner.

^[14]

Slik jeg ser det gjorde A.R Rahman et fremragende arbeid i Slumdog Millionaire og fikk to velfortjente Oscar-priser for både beste soundtrack ^[15] og beste sang (Jai Ho) i 2008. I dette tilfellet er soundtracket er en så stor del av filmen at man kan lure på om filmen er klippet rundt musikken, og ikke motsatt. Den blir rett og slett drevet framover av Rahmans intenst pumpende komposisjoner. Indisk filmmusikk har en helt annen «feel» enn det vi støter på i vestlig film – den er mye klarere og har en sterkere tilstedeværelse enn vi er vant med, noe Boyle mildt sagt benyttet seg av. Musikken mikses mye høyere enn vi er vant til i europeisk/amerikansk kinofilm og dominerer ofte hele lydbildet. Den fabelaktige dansesekvensen under rulleteksten må nevnes i denne sammenhengen, som en gledessprudlende feiring i ekte Bollywood-stil – undertegnede slet med å ikke danse av glede i kinosalen. Lydsporet har en drivende intensitet jeg ikke kan huske å ha opplevd maken til, som føles nyskapende og friskt, i alle fall i en vestlig kontekst. Som nevnt innledningsvis følger 127 Hours opp denne tradisjonen allerede i løpet av sine første ti minutter.

Den medrivende åpningssekvensen setter tonen for hvor selvsikker og bråkjekk Aron Ralston er i begynnelsen av filmen, og kontrasterer på en herlig måte med hans personlige utvikling gjennom resten av historien. Det etablerer også et viktigt moment ved lydsiden i 127 Hours – at all audio er fra Arons ståsted. Så og si all musikk og lyd er representasjoner av Arons subjektive oppfattelse og fortolkning av de situasjonene han befinner seg i. Der lydsiden under åpningsmontasjen henviser til hvor livsglad og selvsikker/dumdristig  han er i begynnelsen, så blir det vel så viktig at publikum får ta og føle på Arons sjokk til i dét han senere innser at noe har gått fryktelig galt der han ligger med kampesteinen godt plassert over armen. Her tømmes lydbildet nesten helt, og en intens stillhet henspeiler Arons opplevelse når situasjonens alvor omsider går opp for han. Stillhet brukes aktivt i 127 Hours og er et sentralt virkemiddel i formidlingen av hovedkarakterens ensomhet.

^[16]

Nede i bunnen av sprekken blir Aron mer og mer vár sine omgivelser, hvilket også gjenspeiles i lyddesignet. Små lyder som ellers ville blitt ignorert forsterkes i lydmiksen, som fører til at vi som tilskuere blir like vár de klaustrofobiske omgivelsene som Aron selv. Man hører lyden av en maur som kryper på huden hans, støv som blåser over steinene og lyden av kniven som treffer steinen forandres over tid da den blir sløvere og sløvere etter Arons gjentatte forsøk på å komme seg fri. Alle lydene danner til sammen en karakter i filmen, og alle objektene har sine egne auditive signaturer. Bare lyden av forskjellige typer vann og væske forandrer kvalitet i løpet av filmen. De sprudlende dråpene han heller fra springen i starten har et distinkt friskt lydbilde, noe som står i sterk kontrast til den surklende lyden av urin i camelbacken noe senere i filmen. Til og med lyden av leppene til den dehydrerte Aron får stadig tørrere feel over seg, og gjør oss eksplisitt oppmerkomme på hvordan mangelen på vann påvirker både kropp og sjel der nede i slukten.

^[17]

Lydmiksen er også helt essensiell for opplevelsen av filmens klimaks – scenen der Aron kapper av sin egen arm. Hvert eneste stikk av kniven akkompagneres med en smertefull symfoni av lyder som får det til å gå kaldt ned over ryggen til seeren. Når Aron bestemmer seg for å knekke de fremre benene i armen så bygges dette opp ved hjelp av noen skrekkslagne sekunder, hvorpå man spenner hele kroppen i påvente av det uungåelige. Her er lydmiksen nesten helt stille og brytes først av lyden av ben som knekker, som er skrudd særdeles høyt i lydmiksen. Det eneste publikum hører (og dermed mentalt fokuserer på) idét øyeblikket bekrefter antagelsen, er at han nettopp med viten og vilje har brukket sin egen arm – noe som også speiler Arons fokus. Her ser vi igjen en indre fokalisering av det Aron gjennomgår på lydsporet. Hjertet dunker intenst, blodet bruser og pusten går i store gulper med luft der han prøver å komme seg fri fra steinen han har ligget under i nå snart 5 dager.  Når han først kommer fram til nervene i armen får vi også føle på kroppen hvordan hele hans eksistens eksploderer i smerte. En hvinende støy fyller lydbildet, sammen med den forvrengte lyden av gitarstrenger som blir revet av. På en veldig dyktig måte lydsettes alle de intense reaksjonene som kroppen sender til Aron, og videreformidles til seeren på en måte som nesten blir fysisk. Det er direkte krevende å bivåne hans befrielse fra steinen, men dette betaler seg i en desto sterkere filmopplevelse.

^[18]

Det er viktigt å presisere at denne scenen aldri presenteres som en torture porn-aktig fetisjering av blod og gørr. Det føles snarere som en befrielse – etter 5 dager under steinen er Aron og tilskueren endelig fri. Dette inntrykket forsterkes av temaet som introduseres like etterpå, som ledes an av en kraftig og distinkt el-gitar. Temaet bygges rytmisk opp mens Aron stavrer bort fra sitt forhenværende fengsel, i sjokk over å endelig være i kontroll over sin egen skjebne.

Gjennom hele sin karriere har Danny Boyle vist en sjelden interesse for lydsiden av filmene sine; han arbeider alltid tett med lyddesignerne og har dannet et forhold preget av gjensidig tillit og god kommunikasjon med Glenn Freemantle. Musikken til Rahman sitter som ett skudd i 127 Hours og bidrar sterkt til å gi oss innsikt i hva som foregår inne i hodet til hovedkarakteren. Lydbildet skjerper tilskueren og sikrer at oppmerksomheten til enhver tid befinner seg der Boyle ønsker at den skal være. Foto, musikk og lyd glir sammen og danner en helhetlig opplevelse man simpelthen er nødt til å la seg rive med av – med hud og hår!