pervers-hyllest-til-livet-i-enter-the-void

Omtale

Pervers hyllest til livet i Enter the Void

Denne teksten er basert på en tidligere artikkel fra spalten Distribuer denne!, publisert 2. november 2010.

Mørket senker seg, projektorlampen justeres, og med andpusten intensitet skyter en blinkende, hamrende åpningssekvens ut mot oss i et sett lyd og farger uten sidestykke. ENTER. THE. VOID. Trekk pusten.

Filmhistorien er ennå ung, men slik vår sivilisasjon er nå ser det ut til at de fleste filmer som lages får et svært langt liv – og noen blir udødelige. I første omgang bevares de fleste rent fysisk gjennom arkivering hos nasjonale institutter, deretter gis mange filmer også evig liv i vår kollektive hukommelse. Filmene konserveres på celluloid eller som piksler på en harddisk, men hva som gir dem det levende er ikke kjøtt og blod, det er bestanddelene som oppstår når de vises – lys og mørke, drømmer og følelser, lyd og bevegelser – det åndelige. Filmer er naturligvis sårbåre de også, som når vi velger dem vekk, sensurerer eller ignorerer dem. Vi har makten til å gi eller nekte dem liv, men de er langt mer evige enn oss. Det har jeg stor respekt for.

Men hva om vi også kunne leve videre, i nye fysiske rom? Overskride døden og tre inn i nytt kjøtt med samme bevissthet. Ideen om reinkarnasjon tiltaler meg, men jeg er altfor mye en realist til å tro at vi skal gjenfødes som nye skapninger etter at vi dør. Som oftest, når jeg påminnes dødens ugjenkallelighet, befinner jeg meg i aksept overfor det kalde faktum om at vi skal dø. Vi skal dø. Jeg lager meg en kopp kaffe. Griper tak i en oppgave. Skriver en ubetydelig tekstmelding. Puster uten å tenke over at jeg puster. Drikker et glass vann. Sykler med hjelm. Fyller dagen som den kommer. Samtidig skrider spørsmålet uinvitert frem fra mørket, og om jeg er i en mer refleksiv modus, eksempelvis fremprovosert av en sterk kunstopplevelse, skjemmes jeg over denne umiddelbare resignasjonen overfor døden. Kan ikke erkjennelsen av vår uunngåelige avskjed med livet også følges av optimistisk undring? Det skader vel ikke å spørre… hva om?

Det gryende liv i «Enter the Void».

Dette spørsmålet har den franske filmskaperen Gaspar Noé også stoppet opp ved. Etter de to avskyelige (men enestående) filmene Alene mot alt (1998) og Irreversibel (2002), som beretter om en annen type resignasjon: at de aller grusomste trekk ved mennesket besittes av oss alle, har Noé i sin ferskeste film Enter the Void vendt blikket mot noe vakkert. Tro det eller ei, men Noé har begått en film som handler om håp. Er man kjent med hans filmografi, vil kanskje nettopp håpløshet være det man sitter igjen med – og hvordan håpløsheten manifesteres som en fysisk opplevelse i kinosalen. Da lyset gikk opp i kinorommet der jeg så Enter the Void, måtte jeg bare slå fast at Noé hadde fortalt en historie (eller: skildret en opplevelse) som presenterte et innstendig håpefullt blikk på det menneskelige. Jeg er ennå i sjokk.

Men: Gaspar Noé finner ikke helt ut av sin nye retning. (Ja, for regissøren går opp radikalt nytt terreng for seg selv med Enter the Void.) Det som er radikalt er altså at Noé mener å ha noe viktig å si om det vakre ved mennesket. Gjennom hovedpersonene, søskenparet Oscar og Linda (Nathaniel Brown og Paz de la Huerta), skildrer han vår medmenneskelige evne til dyp blodskjærlighet og lojalitet, og vår vilje til å bane seg vei gjennom dødsøyeblikket, sorgen og motløsheten – over i gjenfødelse. Oscar mister livet i en mislykket dopdeal, men har lovet sin søster aldri å forlate henne. Et løfte han har til hensikt å holde.

Noés skitne visuelle egenart er i behold på tross av at filmen i bunn og grunn er en hyllest til livet. Det eksplisitte denne gang er i det minste et uttrykk både for våre følelser og våre drifter. Det beste eksempelet på dette kommer til syne gjennom innehaveren av en strippklubb, en mannlig karakter som ikke er en badguy, i narrativ forstand. Han har et forhold til Linda, som jobber der, og når de har sex er det ut av en slags kjærlighet – ikke ondskap. Men problemet med opprettelsen av en empatisk balanse i det eksplisitte er at dette krever at Noé klarer å hente ut flere nyanser i skuespillerne. Dessverre kløner han til mange av disse kompliserte scenene, særlig fordi han rett og slett lider av dårlig håndlag med engelskspråklig dialog. Dette resulterer i et par skuespillerprestasjoner under pari, men likevel – heldigvis – kommer aldri svakhetene i veien for filmens udiskutable styrker.

Tokyos lysende neonfasader styrker Noés drømmeaktige visjon.

Enter the Void er i ordets rette forstand en blendende visuell kinoopplevelse, hvor kameraet klarer å fullstendig subjektivisere et dødsøyeblikk og gjøre det vakkert. Filmen omfavner oss med tidvis dvelende, tidvis eksplosive sekvenser, hvor vi kan flyte over Tokyo eller strekke ut tiden og gjenoppleve Oscars minner og drømmer. Alt mens vi har retning mot nytt liv. Fotograf Benoît Debie, som også jobbet med Noé på Irreversibel, har her klart å skape et distinkt uttrykk for Noés visjoner. Bruken av virkemidler som tilt-shift fokus, lav dybdeskarphet og disse svevende bevegelsene jeg ikke kan forstå hvordan de har utført, gir alle den til enhver tid riktige emosjonelle effekten av å være i hovedpersonens indre. Som essensielt supplement til kameraets subjektivitet er lyddesignet av Ken Yasumoto m. fl. og Thomas Bangalters innvevde musikk dypt inntrykksfulle soniske elementer i denne opplevelsen.

Men det er Noés nesten prikkfrie orkestrering av sin visjon som er Enter the Void. Det er et svært dristig prosjekt, og om ikke ideene var dratt så langt tror jeg ikke det ville vært like lett å la seg omslutte av selve filmopplevelsen. Når alt kommer til alt klarte Noé å holde meg engasjert i de tematiske refleksjonene rundt reinkarnasjon og lojalitet i like stor grad som han fascinerte meg med de virtouse filmatiske eksperimentene. Enter the Void er et voldsomt pust av energi inn i kinofilmfeltet; den kommersielle del av kunstformen film som kontinuerlig står i fare for å forstenes – om ikke det jevnlig kommer tilførsel av filmer og filmskapere som kan gi nytt liv.

Filmen har premiere torsdag 27. januar kl. 18 via Cinematekene, og vises i et utvalg ekstravisninger i de største norske byene i ukene som kommer. Mer info her.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 18 kommentarer

  1. Erik Vågnes sier:

    Så den i går. Absolutt en unik kinoopplevelse og en forbedring fra Irreversible. Filmen har sine problem (som jeg utdyper litt mer om på bloggen min), men alt i alt står det respekt av Noes evne til å få sin visjon formidlet på denne måten (og så kan man se “The Lady in the Lake” for å se hvor ihvertfall deler av inspirasjonen til filmen kommer fra).

    Se den på kino!

  2. Christian sier:

    Kjøpte denne på blu-ray fra amazon i frankrike før jul, og ja jeg angret litt på at jeg ikke fikk sett den på kino først. Når det er sagt, jeg så directors cut versjonen på 2 timer og 41 min, og det ble rett og slett for mye av det gode. Var ikke meg selv før en dag eller to etter. Er ikke HELT fornøyd, jeg merket jeg ble mindre og mindre involvert i filmen den siste timen. Synes Gaspar rotet litt historiemessig mot slutten. Men herre min hatt, i 1 tim og 50 min er filmen helt utrolig. Kan lett tenke meg at kinoversjonen flyter bedre.

  3. Aksel Holm Jensen sier:

    Et mesterverk uten like! Gaspar Noe har overgått seg selv, og mange andre, med en av de beste kino/film-opplevelsene på mange, mange år!

  4. Stig Strøm sier:

    Min beste kinoopplevelse siden Inland Empire.

  5. Så den nå nettopp på cinemateket i Bergen. Den første 1,5 timen var veldig bra, noe av det mest nyskapende jeg har sett på lenge, og veldig intenst. Den siste timen er en serie av ting du er helt sikker på at er slutten, og det er synd at han ødelegger filmen sin på den måten. Men absolutt noe man bør løpe og få med seg på kino mens man enda kan (kommer IKKE til å gjøre seg like godt hjemme).

  6. Sjeldent vært borti en film som er så vesentlig å se i en kinosal, fremfor hjemme i stua! Stor takk til Cinemateket!

  7. Hvis man anser det som særlig verdifullt at filmen som språk og kunstnerisk uttrykksform utvides og dras i nye retninger, åpner for å bryte med velkjente fortellermåter, avbildninger og virkelighetsoppfatninger…*pust* ja da er nok Gaspar Noés “Enter the Void” et av de siste årenes mest betydningsfulle verker. Og som kinoopplevelse er den uten sidestykke. For hva ligner vel på dette? Jeg lurer og tviler på om Noé noensinne vil toppe “Enter the Void”. Tiden og livet vil gi meg svar på dét.

  8. Øyvind Rype sier:

    Jeg var nok en av de som måtte nøye seg med den franske blu-ray’en og det er som det er blitt påpekt før: en kinofilm uten tvil. Jeg synes filmen var FANTASTISK den første halvannen timen, og så ble det for min del en jukebox av “tilfeldige” limboinnstillinger. Jeg liker ambisjonen og gjennomføringen men det blir rett og slett for mye.

  9. Ole sier:

    Jeg er ennå slått ut av denne fantastiske filmen. En stor opplevelse!

  10. Robin sier:

    All style no substance. Filmen er pussig nok ikke ulik en hjernedød hollywood blockbuster – fine visuelle effekter som etterhvert føles mer og mer slitsom (alt for lang), med grusomt skuespill og et klisjefullt og slapt manus. Rett og slett kjedelig etterhvert.

    Men ettersom dette er Gaspar Noe må jo dette være et “mesterverk” *sigh*

  11. Aksel Akselsen sier:

    En fargerik og akrobatisk maratonrunk.

  12. Lars T. Moen sier:

    Som mange andre påpeker; Filmen er alt for lang. Man mister litt interesse og har den følelsen av at “nå må det slutte snart”.

    Men med det sagt, så var det en kinoopplevelse jeg aldri har opplevd maken til, og en film jeg aldri har sett maken til.
    Det var en intens opplevelse man kunne kjenne på kroppen, og jeg tok meg selv i å måtte holde meg fast i gelenderet på vei ned trappen fra Tancred. Svimmel, sliten, rørt og imponert.
    Enig i at skuespillet var langt under midten av treet, men en high concept film med såpass high concept veide det opp for min del.
    Kommer ikke til å orke å se den igjen på veldig lenge, men jeg er veldig glad for at jeg har sett den.

  13. Anders Haavie sier:

    Absolutt grensesprengende, men måtte den være så fordømt lang ? Hadde filmen vært tightet inn til maks 2 timer, hadde den fungert mye bedre. Jeg har også et problem med å føle noe særlig for noen av karakterene.

  14. Aksel Akselsen sier:

    Så denne for tredje gang (første gang på kino) på Cinemateket i dag. Versjonen de viser der er den nedkutta versjonen (eller i alle fall nedkutta i – i mangel på bedre ord – “flimmersekvensene”), sant? Må være det. Mulig jeg er på viddene, men jeg synes den lengre versjonen som jeg så på BluRay var betraktelig bedre – i denne nedkuttede skjønner jeg mer de som sier at filmen blir veldig repetitiv og litt urytmisk i delen av filmen hvor det er stadig hopping fra og inn og ut av lyskilde til lyskilde og påfølgende flimring. Virker bisart, kanskje, men jeg synes filmen gled mye bedre og ga et langt mer overveldende inntrykk da den presset de psykedeliske flimmersekvensene til det ytterste av seerens tålmodighet (og øyets smerteterskel). Hvis det skulle kuttes noe burde det heller vært i jumpscare-repetisjonene, repetisjoner fra passere revy-delen og Love Hotel-orgiet, for eksempel. Synes jeg, da.

    En kjapp innvending til: filmen er definitivt best å se i påvirket tilstand (er rimelig langt unna noen stoner, men det er bare et faktum her) slik at man blir fullt oppslukt i den audiovisuelle opplevelsen snarere enn det narrative, for der er filmen ikke spesielt sterk. Det funker til sitt formål, men er rimelig klønete. Det shaky skuespillet til Nathaniel Brown synes jeg dog funker bra, jeg – hans livløse linjelesninger passer til filmens univers og rollen hans (eller noe i den dur). Og han Alex-fyren er knall.

    Til slutt: såklart stas å endelig se den på kino til tross for det ovennevnte, og Enter the Void står for min del igjen som den klart mest minneverdige filmen fra 2010 (og sjekk ut den lange versjonen).

    Ikke for at noen brydde seg uansett, men var i det meddelsomme hjørnet i dag, haha.

  15. @Aksel: Det spørs hvilket cinematek du mener. Cinemateket i Oslo kjører den lange versjonen på 35mm. De øvrige cinematekene i landet kjører såvidt jeg filmen digitalt, og det er den korte versjonen.

  16. Aksel Akselsen sier:

    I Oslo, med både finsk og svensk tekst. Uansett, det kjentes klart ut som den var mye kortere i de nevnte sekvensene enn den jeg har sett hjemme – er i utlandet nå så får ikke dobbeltsjekket, men kan det være at det er en extended cut eller noe sånt jeg har sett? Kan jo såklart også hende jeg bare rører, får sjekke når jeg kommer hjem.

    In any case: takk for svar!

  17. Ole_ sier:

    Dette blir petimeter, men jeg så den i Bergen (digitalt) og er ganske sikker på at det var den lange versjonen. Leste på Wikipedia forskjeller mellom korte og lange versjonen og scenene som var med i den lange versjonen (i følge Wikipedia) var med i den versjonen jeg så.

    Forøvrig en ganske informativ og god Wikipedia artikkel om filmen.

  18. På den harddisken vi fikk fra Finland lå både den lange og korte versjonen, så ja, i hvert fall Cinemateket i Bergen valgte å vise den lange versjonen.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>