john-barry-1933-2011

John Barry (1933-2011)

John Barry døde 30. januar etter et hjerteinfarkt. Vi mistet da en av de virkelig store kanonene i filmmusikkland, i en eksklusiv, men stadig krympende forsamling som omfatter John Williams, Ennio Morricone, Michel Legrand og Lalo Schifrin. Hvorfor han aldri fikk den høyeste OBE-tittelen av det engelske imperiet er ganske uforståelig, med tanke på hvor integrert mange av hans komposisjoner er i vår populærkultur – fra James Bond-serien til Danser med Ulver (1990) til temaet for TV-serien The Persuaders (1971).

I likhet med mange av sine samtidige kom også Barry fra jazz. The John Barry Seven, grunnlagt av den purunge komponisten selv i 1957, ble et anerkjent jazzensemble i samtidens England. Men det er selvsagt som filmkomponist vi vil huske ham, og særlig som James Bonds musikalske alibi. JB. Selv initialene signaliserer sammensmeltning. Det hersker fremdeles kontrovers rundt hvem som skrev den udødelige kjenningsmelodien. Monty Norman, komponisten bak den første Bond-filmen Dr. No (1962), hadde skrevet et tema som egentlig hadde sitt opphav i sangen Good Sign Bad Sign fra en tentativ musikaladaptasjon av boken The House of Mr. Biswas tidlig på 60-tallet. Produsentene syntes imidlertid det manglet noe, og hyret inn Barry for å gi litt ekstra trøkk i arrangementet. Etter lange rettsrunder i nyere tid har Norman endelig blitt kredittert temaet, men det er i grunnen bare den berømte basslinja som tilhører ham. Det fete storband-soundet og melodilinjen på messingblåser er ene og alene Barrys.

Problemfritt var heller ikke samarbeidet med vårt eget nasjonalikon a-ha på The Living Daylights (1987). Store egoer og kunstneriske ideologier kolliderte, særlig omkring tittellåtas endelige utforming, som førte til at popbandets albumversjon er ganske annerledes enn den mer orkestrerte versjonen i filmen. Men uavhengig av slike situasjoner har Barry lagt grunnoppskriften for James Bonds musikalske univers – actionmusikk som baserer seg på små tonegrupper for messingblåsere og strykere i stadig repetisjon, samt svært langsomme melodilinjer. Oppskriften ser ut til å ha vært flittig brukt også av andre komponister som med ujevne mellomrom har besøkt franchisen.

Mitt Afrika (1985)

Personlig er jeg ingen stor Bond-fan og har alltid hatt problemer med å svelge Barrys innfallsvinkel til actionmusikk generelt. Det blir ofte for tregt, mens de repeterende figurene nærmest skriker deg insisterende i øret. Nei, da synes jeg han har fungert bedre de gangene han har fått lov å utfolde seg i episk format, på store kanvasser, med store følelser. Filmer som Mitt Afrika (1985), Born Free (1966), Danser med Ulver (1990), The Lion in Winter (1968). Her brukes den melankolske stemingsvaløren for alt det er verdt mens notene springer kontinuerlig fra den ene enden av skalaen til den andre.

Jeg mener det er her hans arv som særegen filmkomponist ligger; hans idiosynkratiske innfallsvinkel til mediet som sådan – mindre opptatt av filmens klipperytme, mindre opptatt av å følge den mellomeuropeiske klassisismen i tonespråk, men mer opptatt av å mytifisere filmens emosjonelle essens gjennom langsomme, pasjonerte temaer. Dessuten som mester i å finne og bruke relevante jazzutrrykk – fra det sleskete saksofon-partituret i Body Heat (1981) til den glade ragtimemusikken for Chaplin (1992).

Man lever dessverre bare én gang, for å omskrive en kjent Bond-tittel, men få kan vise til en lignende kulturarv i sin levetid. La meg sitere David Arnold, Barrys Bond-arvtaker:

There’s a beautiful phrase: ‘If something is written from the heart, it goes to the heart. That’s what it felt like when I heard John Barry’s music for the first time /…/ There have been other influences in my life, of course, but there was a run of John Barry scores -- the Bond movies, The Ipcress File, Somewhere in Time, Mary Queen Of Scots, right through to Zulu -- that were the key /…./  Meeting him was like touching the hem of God’s frock. Today, everyone is saying the same thing. He was the governor and it’s a sad and profound loss.

Her følger en liten suite fra noen av Barrys mest kjente temaer:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Brian Iskov sier:

    John Barry var den største.

    Men desværre ikke stor nok til at retfærdiggøre en udtømmende nekrolog i de danske dagblade.

    Så det er godt, vi har blogosfæren til den slags:

    http://brianiskov.blogspot.com/2011/01/john-barry-1933-2011.html

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>