I spalten Fra videohylla leter vi frem gamle og nye skatter som aldri har fått ordinær kinodistribusjon her til lands.

Hvis det er en subsjanger jeg er pasjonert opptatt av, må det være romskip/romstasjon-filmen (du skal ikke se bort fra at det kommer en egen montages-artikkel fra denne kanten om nettopp det på et senere tidspunkt). Det lages ikke altfor mye av den, særlig ikke av høy kvalitet, så da er det ekstra staselig når det kommer en som er midt i smørøyet. Mens alle gikk og rundt og snakket om Moon i 2009, undertegnede inkludert, var det ikke mange her til lands som registrerte den sveitsiske filmen Cargo (2009). Den ble slukt rett opp av DVD-hyllene i Norge, som er utrolig synd med tanke på at den tilbyr noen helt uforglemmelige science fiction-vistaer.

Premisset er ikke ulikt det vi har sett før – jorden er i ekologisk krise, mens mennesker bor i overfylte romstasjoner som sirkler i bane rundt jorden. Vi følger en gruppe astronauter som begir seg ut på en 8 måneder lang ekspedisjon til en fjern romstasjon i håp om å finansiere sin egen reise til den beboelige planeten Rhea. På reisen er det turnusordning, før en angivelig krise vekker hele mannskapet fra hypersøvn. Det er vanskelig å gi et mer konkret synopsis av filmen uten å komme med for mange spoilere, men den dramatiske grunnoppskriften er lagt: et kammerstykke med differensierte personligheter, satt sammen til å fungere dynamisk i et rom med begrenset bevegelsesrom og med en ekstern trussel hengende over seg. Jepp, det er romskip-filmens essens, så da er det kanskje ikke så rart at det finnes en rekke paralleller til sjangerens mater familias, Alien (1979).

Her er flakkende lyskilder og røyksøyler, velbrukt mekanikk integrert med hypermoderne elektronikk, sterile vegger og neonopplyste korridorer. Og, som om ikke det ga deg nok Ridley Scott-vibber; dalende snøfnugg (!) i det gigantiske, iskalde lagerrommet pr. filmens tittel. Det er ikke bare en fryd for øyet, men en total kroppslig opplevelse hvor du omslynges av regisør Ivan Englers univers, både fordi det er en hommage, men vel så mye fordi du på et tidspunkt glemmer at det er det. Selv om plottet er interessant og innehar et par spennende tvister, handler det først og fremst om stemning. I samme gate refererer den svenske debutkomponisten Fredrik Strömberg også tydelig til Jerry Goldsmiths musikk for Alien med jevne mellomrom. På et tidspunkt trodde jeg det til og med var et utdrag fra komponistlegendens partitur.

Men la det være klinkende klart (og dette er forsåvidt ikke en spoiler) – her finnes ingen monstre! Istedet er det en uhyggelig tilstedeværelse, en slags hitchcocksk frykt for det man ikke kan se med det blotte øyet. Antagonisten forblir diffus og nærmest mytisk i store deler av filmen mens avsløringer og konfrontasjoner preger gruppen av astronauter i deres forskjellige kapasiteter. – Som karakterutviklingen til sikkerhetsvakten Samuel Decker (Martin Rapold) eller nestkommanderende Anna Lindberg (Regula Grauwiller). Det skapes en fantastisk nerve i spillet mellom intrigene internt og paranoiaen eksternt.

Sakte, men målbevisst beveger filmen seg inn i tematikk som knytter seg mer til The Matrix (1999) enn Alien, men det er nettopp i dette krysningspunktet filmen har sin styrke; referansene satt inn i drivende god fortelleteknikk og noen audiovisuelle tablåer som matcher selv det beste Hollywood har å by på. Filmen stiller noen grunnleggende filosofiske spørsmål som gir ekko i Camus’ berømte sitat «den eneste måten å hanskes en ufri verden, er å bli så fri at din eksistens i seg selv utgjør et opprør». Men den gjør det uten å bli unødvendig moralistisk, og balanserer i stedet mellom total dystopisk misantropi og optimistisk håp.

Det er befriende å se en romskipfilm som for en gangs skyld klarer å bære alle disse momentene i 120 minutter. God historie, sylskarp nerve, fantastiske audiovisuelle vistaer og litt tankefôr på tampen. Filmen bør absolutt sees på et godt hjemmekinoanlegg, ikke små PC-skjermer, og man bør også ta høyde for at dette ikke er en tradisjonell thriller med klart definerte monstre og slemminger. Det er herlig å se slik kvalitets-sci fi bli produsert på europeisk jord, så mellom denne og Moon håper jeg på forsatt blomstring i min favoritt-subsjanger. Og Ivan Engler – jeg følger deg med argusøyne.