Erik Skjoldbjærgs «Nokas», årets andre mest sette norske film

Det norske filmåret 2010

Erik Skjoldbjærgs «Nokas», årets andre mest sette norske film
Erik Skjoldbjærgs «Nokas», årets andre mest sette norske film

Besøksandelen på norske filmer var på 23,2% i 2010, et rekordstort tall som vitner om vedvarende interesse for hjemmelaget filmunderholdning. At nesten en fjerdedel av alle billetter ble løst til en norskprodusert film er også interessant sett i sammenheng med fraværet av én skikkelig stor blockbuster. Joda, Knerten gjorde sitt, men noen Max Manus, Kautokeino-opprøret eller Kristin Lavransdatter bød ikke 2010 på. Isteden endte hele 9 av totalt 25 lanserte spillefilmer på over 100.000 besøkende, tre av disse på over det dobbelte og nevnte trepinne firedoblet like gjerne. Et kommersielt suksessår for norsk filmbransje altså, men hvordan stod det til med kvaliteten?

Nå har det vel aldri vært ambisjonen til gjengen bak Tomme tønner å hjelpe oss til å innse livets harde sannheter, men kanskje kunne man allikevel ønsket seg mer snert og eleganse? Den første filmen åpnet 8. januar, ble sett av totalt 118.724 nordmenn og fikk overraskende mange firere på terningen. Ja, for kanskje var ikke filmen så dårlig som noen av oss hadde ventet? Den lavpannede, men altså publikumsvennlige humoren traff ihvertfall, og satte den rette anarkistiske tonen for et filmår som skulle bli preget av større kreativitet enn på lenge. Pelle Politibil kom i så måte fra et slikt norsk kreativt fellesskap, animasjonsselskapet Qvisten og regissør Rasmus A. Sivertsen som her fulgte opp suksessen med Kurt blir grusom og slapp sin tredje spillefilm etter å ha hatt co-regi på Kaptein Sabeltann i 2003. Få filmskapere får lage så mange spillefilmer på så kort tid, og ihvertfall ikke i animasjonssjangeren. 120.720 barn og foreldre løste billett, og den norske barnefilmen befestet sin posisjon som publikumsmagnet i det nye året.

Olsenbanden Jr. har i så måte hatt ballegrep på sitt publikum, om man da først og fremst tenker på alle fedrene som har måttet ta med sine barn på det som har vært en av senere års mest lukrative filmserier her hjemme. 6 filmer og en tv-serie med imponerende besøkstall som 410.000 på Olsenbanden jr. på rocker’n og 329.000 på Olsenbanden Jr. går under vann, har bidratt sterkt til barnefilmens solide posisjon de senere år. Siste film ut sålangt handlet om Mestertyvens skatt, og igjen var det Arne Lindtner Næss som styrte spakene. Resultatet ble den fjerde mest sette norske filmen i fjor, med 189.264 solgte billetter og sikkert fornøyde folk hos Nordisk. Om det betyr slutten på serien, forblir uvisst, men det blir ikke med nevnte selskap i føringen.

Benedicte M. Orvung foran sin morfars bror i «Strengt hemmelig»
Benedicte M. Orvung foran sin morfars bror i «Strengt hemmelig»

Benedicte M. Orvung dro oss med inn i sin egen families og Norges mørke ganger med sin dokumentar Strengt hemmelig. Oppdagelsen av at hennes morfars bror var nazipolitisjef under krigen, åpnet for en personlig dokumentar av det sjeldne slaget. Riktignok spriket anmeldelsene med for det meste treere og femmere, men tematikken engasjerte nok til at 11.387 valgte å se den på stort lerret. Filmen ble også i høst valgt ut til den prestisjetunge dokumentarfestivalen i Amsterdam (IDFA). Der havnet derimot ikke Kurt Josef Wagle og legenden om Fjordheksa. Ikke bare fordi den viste seg å være et klossete forsøk i mokumentarsjangeren, og aldri lykkes å erobre sjangerens ironiske tak på storebror dokumentaren, men fordi filmen rett og slett faller igjennom på de fleste andre plan også. Joda, Tommy Wirkola & Co. har vitterlig sine fans der ute med 23.802 av dem tilstede i kinosalene, men stort mer er det ikke å si. Gjengen har kommet seg i den posisjon at hva enn de finner på av fjas, blir det lansert på kino. Provoserende for noen, en seier for mangfoldet i andre leire.

Nini Bakke Kristiansen, Helene Nybråthen og Emma Høegh Åslein I Lars Bergs «Asfaltenglene»
Nini Bakke Kristiansen, Helene Nybråthen og Emma Høegh Åslein I Lars Bergs «Asfaltenglene»

Innimellom disse to titlene plasserte Lars Bergs Asfaltenglene seg. Den Maipo-produserte barnefilmen ble ikke en blockbuster på linje med de ovennevnte titlene, men var den kanskje allikevel årets mest ambisiøse barnefilm? Satt til et Oslo og Grønland i sommerdvale, tok filmen for seg et såpass voksent tema som narkotikahandel og forsøkte sågar å fortelle noe om det multikulturelle Norge. Anmelderne var riktignok ikke hysterisk positive, og trillet for det meste treere og firere. Og enkelte hatet filmen, eksempelvis Natt&Dags Synnøve Macody Lund: «Det er faktisk litt befriende med en barnefilm som beveger seg bort fra helanimerte blåfjell og distriktsfanatisk kystkultur til en av Oslos styggeste gater – og våger å påstå at unger under tenåringsalder kan være interessert i mer enn småsel og kvister som snakker. Men hvorvidt det er ok å behandle en barnefilm som den noe proteinfattige girlpower-stuffingen i en vegetarvårrull og wrappe den løkgrinende blindt inn i den voksne kriminalfilmstrukturen av etterforskning, narkotikahandel og menneskesmugling, kan selvsagt diskuteres.» Diskuteres kan det absolutt, men Maipo skal ha for forsøket – de gjorde atskillig større blemmer noen måneder senere, og 60.094 små og store fant uansett veien til kinosalene.

Så ble det kanskje ikke noen pangstart for kvalitetsfilmen i 2010, men 12. mars kom en film som hadde fortjent atskillig et bedre ettermæle enn den endte opp med å få. Etter å ha blitt omtalt og hypet som Se&Hør-filmen i flere måneder, skulle man tro publikum ville stå i lange køer for å se Terje RangnesEn helt vanlig dag på jobben. Det kunne ikke vært lengre fra sannheten, for filmen endte til slutt opp på en 17. plass blant årets 25 norske kinofilmer. 29.899 er absolutt ikke et dårlig tall, men med så massiv oppmerksomhet i forkant, kan den umulig ha blitt det man forventet. Tabloid tematikk er én ting, men gode anmeldelser og mye fokus på spesielt Ingar Helge Gimles birolletolkning som Sven O. Høiby burde hentet nordmenn fra sofaene. Men de sofaene er dype, kanskje dypere enn vi tror. For når ikke energiske barn er der for å dra foreldrene opp og ut på barnefilm, er det fristende å påstå at det nesten bare er sjangerkonsekvente filmer som kan vekke oss fra dvalen. En noe mer difus størrelse som et satirisk blikk på norsk mediehverdag faller igjennom, selv om pr-materialet desperat forsøker å hente inn de mange av oss som leser Se&Hør hver måned.

To unntak fra dette kom i tur og orden i midten av mars. Fridtjof Kjærengs dokumentar Snøhulemannen og Hans Petter Molands En ganske snill mann hadde premiere henholdsvis 12. og 19. mars. Førstnevnte holdt seg lenge på kino, fikk massiv drahjelp av jungeltelegrafen og ble sett av 14.374 av de nevnte sofasliterne. Et imponerende tall for en dokumentar, og et bra innslag i forsvarstalen for mer dokumentar på kino. Molands film endte på sin side opp med 96.054 besøkende, godt hjulpet av en brakstart med mye oppmerksomhet rundt filmens deltakelse i hovedkonkurransen i Berlin. Stellan Skarsgårds tilstedeværelse gjorde også sitt sannynligvis, men optimistene rundt oss vil kanskje trekke frem dens vellykkede tak på komediesjangeren som fremste appell. For komedier er noe vi har slitt med å få til her hjemme, enten har de blitt rene farser av det slaget som egentlig burde vært på en revyscene, fremstår som utvidede versjoner av innslag fra tv eller de har blitt for svarte. Personlig savnet jeg brodd i Molands film, men jeg lo like godt som alle de andre i den fullstappede kinosalen og gledet meg over en skikkelig godbit av en underholdningsfilm. Velspilt, velregissert, velprodusert – ja, En ganske snill mann var rett og slett uttrykk for den profesjonalitet som råder i den norske filmbransjen.

Aleksander Eik, Aylar Lie og Robin Pedersen Daniel i «Yohan - Barnevandrer»
Aleksander Rybak, Aylar Lie og Robin Pedersen Daniel i «Yohan - Barnevandrer»

I kontrast til dette var Grete Salomonsens Yohan – barnevandrer et noe mer ubehagelig pust fra fortiden. Traileren fremstod som en parademarsj av kitsch, mens valget om å dra inn rariteter som Aleksander Rybak, Alejandro Fuentes og Aylar Lie burde blitt igjen på det grisete nachspielgulvet Salomonsen & Co. må ha unnfanget ideen. For det interessante opphavsmaterialet til tross, slike valg fortalte mer enn nok om produksjonens mangel på respekt for både periodedramaet og skuespillerkunsten. Men barnefilmens publikumsappell kjenner ingen grenser her hjemme, og Yohan & Co. er årets sjette best besøkte norske film med 123.114 solgte billetter. Flotte greier, så kommer det kanskje en oppfølger med prinsesse Märtha Louise, Snåsamannen og Margit Sandemo.

Valgene over til siden, det norske filmåret 2010 ble preget av store mengder kreativitet. Høstsesongen ble innledet med det som skulle vise seg å være det mest kreative av dem alle, nemlig Kommandør Treholt og Ninjatroppen. Det lille vi hadde sett forut for premieren 13. august hadde gitt oss tydelig inntrykk av at regissør Thomas C. Malling hadde tømt sitt hode i et ambisiøst, men fullstendig anarkistisk prosjekt. Spørsmålet var derfor snarere om hvor kaotisk det egentlig var der oppe, og kanskje viktigere – ville vi som publikum lykkes i å følge med på reisen? Montages huser både en og to blogger tilknyttet prosjektet, produsent Eric Vogel er fast deltaker i vår Filmfrelst-podkast og det er liten tvil om at vi var veldig spente på å se hvor dette skulle ende. Nå et halvt år senere er det for min del fortsatt like uavklart, for Ninjatroppen forble i regissørens hode og nådde aldri meg på syvende rad. Jeg greide aldri å bli en av ninjanene, enda så lyst jeg hadde. Kanskje lykkes de 27.678 andre som så filmen å komme inn i brorskapet, men selv om det kreative begeret vel sjelden har vært fullere i norsk film, har det aldri rent så raskt over.

Med runde 2 og seks nye Varg Veum-filmer i gang viste produsentene i Cinemiso at de har både tunga rett i munnen og is i magen. Stefan Faldbakkens bidrag Skriften på veggen hentet 121.645 nordmenn til salene etter premieren 27. august. Det er et tydelig uttrykk for at satsingen har betalt seg, og at filmserien etter Gunnar Staalesens bøker endelig har satt seg hos det norske publikummet. Det var allikevel en annen thriller som fikk mesteparten av oppmerksomheten i fjor høst. Erik Skjoldbjærg møtte massiv motstand, kontant avvisning og kjølige skuldertrekk, da han lanserte idéen om å lage film av Nokas-ranet. Mens han nitidig jobbet frem det som skulle vise seg å bli en av årets best besøkte, mest kritikerroste og bejublede filmer, overgikk både media og publikum hverandre i å fortelle hvor skandaløst dette var. Og meg selv inkludert – dette kunne da aldri bli noe annet enn mislykket? Vi må isåfall ha glemt at Skjoldbjærg er blant våre absolutt beste filmskapere. Men skapet ble raskt plassert der det hører hjemme, og både Nokas og regissør møtte lite annet enn anerkjennelse fra alle de som i forkant hadde avvist prosjektet. 249.397 solgte billetter senere er det bare å bøye seg i støvet.

Line Verndal og Lena Endre i Maria Sødahls «Limbo»
Line Verndal og Lena Endre i Maria Sødahls «Limbo»

Der kan vi også forsåvidt bli liggende, for allerede uka etter kom Maria Sødahls Limbo. Her var riktignok fordommene få, og de fleste krysset fingrene for at Sødahls debutfilm skulle bli et drama av den sorten vi her hjemme sjelden lykkes med. Det ble det, og mer attpå. Kritikerne trillet femmere og voksenpublikummet viste seg opplagt nok til å løfte rumpa fra ihvertfall 52.061 sofaputer. I flere uker fikk Sødahl medias gunst, og ble tatt i mot på en måte norske filmskapere sjelden opplever. Portrettintervjuer med både henne og skuespillere, overraskende intelligente anmeldelser og til og med en og annen dyptpløyende artikkel om filmen i seg selv ble det. Selv satt jeg midt i etterarbeid på egen film, og så ikke filmen før nå nylig. Sjokket ble dertil større, med bare konturene av nevnte oppmerksomhet i bakhodet. Limbo ble for meg årets beste norske og europeiske film, et dirrende kunstnerisk arbeid og en ny standard satt for det norske dramaet. At den derfor ikke har vært gjenganger på fjorårets største festivaler (nei, den festivalen i Montreal hører ikke hjemme der), er for meg vanskelig å godta. Sett utenfra må dette ha vært vår mest opplagte Cannes-kandidat på mange år, men kanskje var ikke filmen ferdig. Hvorfor den allikevel ikke fikk et større festivalløp utover høsten, skulle være interessant å vite mer om årsakene til.

10. september hadde Brødrene Dahl og Vikingsverdets forbannelse premiere på norske kinoer etter å ha blitt vist på prestisjetunge Tusenfryd en gang på slutten av 90-tallet. Et kvalmende stykke lanseringsarbeid og et tragisk endelik for en trio flere av oss setter veldig høyt. Her er Knut Lystad om den tilsynelatende udelte gleden over å få se seg selv i jævligste utgave på norske kinoer: «- Wow! Brødrene Dal endelig på kino. Vi klarte det til slutt. Jeg gleder meg som en unge. Jeg håper flere voksne gleder seg som unger… ja, unger også, selvfølgelig…Nå skulle Trond ha vært her… ja ikke bare nå, han skulle vært her alltid… og på en måte er han også det!» Noen stor suksess ble dette gudskjelov ikke, med 22.008 solgte billetter. Kanskje mye fordi årets eneste virkelige blockbuster hadde premiere bare to uker etterpå. Paradoxs adaptasjon av bøkene om Knerten har blitt en skikkelig pengemaskin, og alt tilsa at andre film skulle forsterke dette ytterligere. Martin Lunds Knerten gifter seg endte til slutt opp med å hente 403.654 småtasser med foreldre til kinoene – et tydelig uttrykk for at selskapet har skutt gullfuglen. Det er selvsagt veldig hyggelig, selv om enkelte av oss fortsatt gremmes over hvordan Anne Cath. Vestlys verden ble seende ut på det store lerretet. Men med tredje film på vei, er det bare å ta av seg hatten og gratulere!

Anmelderne sa sitt, publikum ble igjen hjemme og i det store og hele later det til at de fleste neglisjerte Petter Næss‘ adaptasjon av Lars Saabye Christensens Maskeblomstfamilien. Filmen som skulle bli årets store godbit, ble isteden den bitreste og vemmeligste. Vi her på Montages mente vi isteden burde lære noe av det hele, og jeg skrev dette innlegget som et forsøk på å si hvorfor. Diskusjonen uteble ikke, og i et par måneder etter premieren formelig gnistret det fra både her og der. Uenig eller ikke i mye av det som ble sagt i disse ukene – engasjementet viste seg sterkt og Maskeblomstfamilien brukte litt lenger tid på å gå i glemmeboka.

Nær sagt tradisjonen tro, slapp Fantefilm en ny utgave av Fritt vilt-filmene i oktober. Den tredje filmen var (i norsk sammenheng) noe så originalt som en forløper, og fortalte historien om opphavet til de to filmene som i tidligere år har dominert besøkslistene i høsthalvåret. Siste film fikk både en kjøligere mottakelse og et noe mer uengasjert publikum, men hele 152.088 horrorfantaster fant veien inn i mørke kinosaler. En solid avslutning på en serie som ikke bare har bidratt kraftig til det hjemlige publikummets tillit til norsk sjangerfilm, men som også har flyttet grenser for hvordan film markedsføres i Norge. Kjøres løpet fullt ut, kan man vel egentlig tenke at Fantefilm nå følger opp med tre løse oppfølgere direkte på dvd? Den som lever får se, kudos i mengder skal de ihvertfall ha for sin vilje til å satse på rendyrking av sjangerfilm. Arild Andresens Keeper’n til Liverpool skulle på sin side bruke noe lenger tid på å sette seg hos publikum, men med solide anmeldelser og stødig bruk av sosiale medier i markedsføringen, endte besøket opp på 84.246. Den 4 1/2-produserte filmen viste seg også å ha bred appell og et langt liv utenlands, og starter 2011 med deltakelse i Generation-programmet under Berlinalen i februar.

Fra Andre Øvredals «Trolljegeren»
Fra Andre Øvredals «Trolljegeren»

Selv om Knerten ble årets hjemlige blockbuster, hadde mange kanskje forventet at dette skulle bli André Øvredals Trolljegeren. Med 267.112 solgte billetter ble den da også den nest mest sette norske filmen i fjor, men jeg kan ikke annet enn å tro at dette tallet er lavere enn det Filmkameratene hadde håpet på. Det har uansett lite å si i det store og hele, for Trolljegeren ble det store eksporteventyret i 2010 – sjelden har vel en norsk film solgt lettere og raskere til utenlandske marked? Allerede før premieren i oktober var filmen solgt til 40 land, med blant annet avklart visning i alle de største amerikanske byene. Hvor dette tallet er i dag har jeg ikke lykkes å finne ut, men kanskje kan noen hjelpe i kommentarfeltet? Produsent Sveinung Golimo & Co. har gjort sitt for å få filmen ut, men fenomenet har også vært interessant å følge på nettet, der den ene nerdefilmsiden etter den andre har gjort dypdykk i universet. En ranglete markedsføringskampanje her hjemme kan ha kostet filmen et større hjemmepublikum, men verdensveven har ihvertfall bidratt sitt til å holde filmen levende for både oss nordmenn og mange, mange der ute. Årets suksesshistorie, uten tvil!

MaipoMinimal har moderselskapet kalt en satsing der de inviterer talenter (oj, så lei vi er det ordet..) til å lage sin første spillefilm på et relativt lavt budsjett. Det var fra denne satsingen Bård Breiens Kunsten å tenke negativt fikk utfolde seg, og spenningen var derfor stor om Anne Sewitskys Sykt lykkelig skulle vise seg å være like vellykket. En beksvart komedie myntet på et voksent publikum er ikke dagligdagse affærer her hjemme, men på samme måte som Breiens film viste Sykt lykkelig at Maipo igjen tør satse på disse fortellerstemmene. Det fortjener oppmerksomhet fra både publikum og vi som skriver om film, men filmen fikk dessverre lite av begge deler. 26.088 besøkende og lite omtale gjorde at filmen fort ble glemt. Selv ikke uttak til den nært forestående filmfestivalen i Sundance, gjorde at media fikk ut finger’n. Forhåpentligvis får filmen et langt liv på festivaler rundt om, og deretter en bra runde i dvd-markedet. Det fortjener den lille svarte perlen.

Vibeke Løkkeberg trenger ikke våkne journalister for å få oppmerksomhet, hun tropper isteden opp i redaksjonen og fillerister de som eventuelt må ha sovnet på tastaturet. Hennes dokumentarfilm Gazas tårer fikk blandet mottakelse, mye på grunn av dens subjektive fremtoning slik vår skribent Maria omtalte her, men Løkkebergs ansikt var allikevel tilstede nær sagt overalt før og etter premieren 5. november. Synspunkter om selve filmen tilside – det er befriende og deilig at den norske filmbransjen innehar stemmer som tør å diskutere sine arbeider, tør at andre mener noe om det de gjør og som ønsker debatt. Film lever først i møte med publikum, og deres meninger, reaksjoner, følelser og endelige dom bør være en integrert del av filmprosessen. Bent Hamer slapp i så måte billig unna med sin Hjem til jul, – ihvertfall ifølge oss i Montages. Karstens gjennomgang av anmeldelsene forsøkte å avsløre kritikernes naive forhold til Hamer som filmskaper, mens Lars Oles artikkel tok for seg filmen som et skuffende stykke arbeid fra vår mest anerkjente fortellerstemme. Publikum på sin side strømmet kanskje ikke til kinosalene, men filmen vokste seg stødig etterhvert som ukene gikk. Før jul hadde 74.489 sett filmen, den hadde også hatt premiere i de fleste europeiske land og har i sum blitt en av Hamers sålangt største kommersielle suksesser.

Fra Lise I. Osvolls «Elias og kampen om havets gull»
Fra Lise I. Osvolls «Elias og kampen om havets gull»

To filmer ventet på tampen av året. Filmkameratene lanserte oppfølgeren til suksessen med Elias og kongeskipet fra 2007; Elias og kampen om havets gull og opplevde sin andre publikumstreffer i 2010. Vel ikke i like stor grad som første film, men 70.810 besøkende er ikke å kimse av. Det var allikevel 4 1/2 og Marius Holsts Kongen av Bastøy vi alle ventet på – årets dyreste og største norske produksjon, omhandlende mørke kapitler i vår egen forhistorie og så videre. Dette kunne ikke gå galt. Det gjorde det da heller ikke, og i min artikkel om filmen oppsummerte jeg prosjektet som strålende vellykket både på grunn av Karin Julsruds tillit til Holst, men også fordi hans engasjement for prosjektet har skapt en filmopplevelse av det helt unike slaget. Det er derfor gledelig å kunne konstatere at publikum også nå endelig har fått med seg hva som går på kino. For etter en litt seig start, har nå Bastøy tatt grep og holder seg stadig i toppen av kinolistene tre uker etter premieren. Hvor det ender er vanskelig å si, men jungeltelegrafen har sagt sitt – dette er filmen du skal se på kino!

Med vellykkede dypdykk i vanskelige sjangre som drama og komedie, kreative krumspring i trollheim og ninjaleirer, kunstnerisk ambisiøse filmatiseringer av vår egen nære fortid og stødige oppfølgere i veletablerte serier, ble det norske filmåret 2010 et av de beste på mange år. Rekordoppslutning fra publikum vitner om interesse for bredden, noe som bør lære både produsenter, pengetildelere og kinosjefer at mangfold er både sunt og interesseutløsende.

Klikk deg videre for å se fullstendig statistikk for publilkumsbesøket i 2010.

Agnes Kittelsen og Henrik Rafaelsen i Maria Sødahls «Limbo»
Agnes Kittelsen og Henrik Rafaelsen i Maria Sødahls «Limbo»

Samtlige norske filmer på kino i 2010 med besøkstall i parentes:

(Tall fra Film & Kino per 3. januar)

1. Knerten gifter seg (403 654)
2.Trolljegeren (267 112)
3. Nokas (249 397)
4. Olsenbanden jr. Mestertyvens skatt (189 264)
5. Fritt vilt III (152 088)
6. Yohan – Barnevandrer (123 114)
7. Varg Veum -Skriften på veggen (121 645)
8. Pelle Politibil går i vannet (120 720)
9. Tomme Tønner (118 724)
10. En ganske snill mann (96 054)
11. Kongen av Bastøy (91 261)
12. Keeper’n til Liverpool (84 246)
13. Hjem til jul (74 489)
14. Elias og jakten på havets gull (70 810)
15. Asfaltenglene (60 094 )
16. Limbo (52 061)
17. En helt vanlig dag på jobben (29 899)
18. Kommandør Treholt & Ninjatroppen (27 678)
19. Sykt lykkelig (26 008)
20. Kurt Josef Wagle og legenden om Fjordheksa (23 802)
21. Brødrene Dal og Vikingsverdets forbannelse (22 008)
22. Maskeblomstfamilien (16 935)
23. Snøhulemannen (14 374)
24. Strengt hemmelig (11 387)
25. Gazas tårer (6 457)

Norskandel på Kino:

2000 6,1 %
2001 14,9 %
2002 7,5 %
2003 18,2 %
2004 14,9 %
2005 12,2 %
2006 16,1 %
2007 16,4 %
2008 22,4 %
2009 20,6 %
2010 23,2 %

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Svært overrasket over at “en helt vanlig dag på jobben” ble så dårlig besøkt! Det hadde jeg nesten fortrengt…

    Vi må da være i europatoppen når det gjelder markedsandel av nasjonale filmer?? Kan kun se for meg at Frankrike har høyere prosent – de har vel pleid å ligge rundt 25%. Danmark har også tidligere hatt høy markedsandel, men den har vel sunket de seneste år… Sånn sett må jo norsk film sees på som en suksess, men det betyr jo ikke nødvendigvis at norsk film er særlig kunstnerisk interessant ;)

    Men jeg har troen på fremtiden! Det har jo blitt veldig populært både å se og lage film her til lands – det må da bunne ut i en spennende bransje! 2010 i betraktning og med et blikk på 2011s lanseringer så kan det se ut som børs/katedral-problematikken er satt litt i system – med rom for å utfolde seg i begge ender og ikke nødvendigvis kombinere publikumsappell og kunst for alle penga. Vi går nok mot en spennende film-tid her i Norge…

  2. Michael W. sier:

    Statistikk 2001-2007

    Her en en sammenligning av den hjemlige markedsandelen til ulike filmnasjoner i perioden 2001-2007. (Klikk på “National Feature Films” i den øverste raden )Norge, Sverige, Finland og Danmark gjør det ganske bra egentlig i denne perioden. Den beste filmnasjonen i Europa ser ut til å være Tyrkia, men de tilhører jo en annen kultursfære. Nest best er Franskmennene selvsagt med med godt over 30 prosent hjemlige filmer. Deretter kommer Tsjekkia og Italia. Det er ingen som har hatt noe særlig over 30 prosent i denne perioden, og når vi allerede er på 23,2 prosent i 2010, så er vi jo nesten så bra som det er mulig å bli:)

    Fant ikke statistikken over perioden 2008-2010, dessverre. Kanskje dere vet om noen steder jeg kan finne den?

  3. Aleksander H sier:

    Er det tallet på Treholt-filmen medregnet alle som gikk halveis ut i filmen?

  4. Ole_ sier:

    “Sånn sett må jo norsk film sees på som en suksess, men det betyr jo ikke nødvendigvis at norsk film er særlig kunstnerisk interessant”

    Muligens ikke nødvendigvis, men jeg syntes nå 2010 har vært det. Nokas, Limbo, En helt vanlig dag på jobben, Sykt Lykkelig, Snøhulemannen, Kongen av Bastøy, En ganske snill mann. Bra år!

  5. Vidar Vaggen Olsen sier:

    Utrolig kult med så høyt besøk til norsk film!

    Selv så jeg bare to norske i fjor: Nokas og Treholt. Nokas var en solid opptur, mens Treholt desverre skuffet.

    Takk til artikkelforfatteren at han ikke behandler Treholt mildere enn den fortjener, til tross for kjennskap til produsenten. Folkene bak Treholt trenger å evaluere prosjektet gjennomgående , for det var mange ambisiøse spirer til kvalitet der, og visuelt og konseptuelt veldig modig og innbydende. Desverre var det umulig å henge seg på historien, umulig å forstå overgangen fra scene til scene, desverre svært vanskelig å høre dialogen i lydmiksen (til tross for svært lite dialog i utgangspunktet) og dermed umulig å la seg rive med og føle engasjement fordi man ikke skjønner hvor karaktere er, hva de skal gjøre der og hvorfor.

    Stilig utført, men føltes som en foreløpig skisse.

    Men at de kommer sterkere tilbake håper og tror jeg, risikotagere trengs i norsk film!

  6. petter Røren sier:

    Presis oppsumering av det norske filmåret.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>