det-europeiske-filmaret-2010

Det europeiske filmåret 2010

Juliette Binoche i Abbas Kiarostamis «Certified Copy».

Europa er ikke en festning hvor kulturen er stenger seg inne fra resten av verden. Tvert i mot, de siste par tiårene har bølgen av inntrykk fra hele verden kanskje nettopp fargelagt Europas kultur. Samtidig som vårt kontinents politikere sliter med å akklimatisere seg til situasjonen, jobber kunstnerne langt raskere med å forstå hvordan vår tids landegrenser, språkbarrierer og religion glir over og inn i hverandre.

Dette gjenspeiles også i det europeiske filmuttrykket, både kunstnerisk og produksjonsmessig. For hva er egentlig en europeisk film anno 2010? Historien i årets kanskje mest betydningsfulle franske film, Xavier BeauvoisOm guder og mennesker, utspiller seg i Algerie, mens landets store stjerne Juliette Binoche gjorde sin fremste rolle i Certified Copy – som foregår i Italia og er regissert Abbas Kiarostami, som for første gang lagde en spillefilm utenfor hjemlandet Iran. I Tyskland var det filmen Die Fremde av Feo Aladag, med handling satt til den tyrkiskættede minoriteten, som ble valgt ut som landets kandidat til Oscar. Og parallelt med disse fortellingene som beveger seg på tvers av grenser, observerer vi at europeiske støttesystemer for film i økende grad nå ser utover i verden etter prosjekter. I 2010 eksempelvis ble gullbjørnvinner Honning (Tyrkia) delfinansiert i Tyskland og gullpalmevinneren Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv (Thailand) co-produsert av fem europeiske land.

Og det fortsetter når vi ser nærmere på det som skulle bli en av de fremste europeiske filmene i 2010; Roman Polanskis Skyggen. Filmen foregår hovedsaklig i USA, men er en europeisk produksjon. Premieren i hovedkonkurransen ved fjorårets Berlinale ble en bittersøt opplevelse, ettersom Polanski selv satt i husarrest i Sveits da filmen ble tildelt gnistrende kritikker og Sølvbjørnen for beste regi. Suksessen forplantet seg gjennom året, etter hvert som publikum i land etter land omfavnet denne klassiske thrilleren hvor de britiske skuespillerne Ewan McGregor, Olivia Williams og Pierce Brosnan leder an i stjernelaget. Før jul gjorde da også Skyggen storeslem ved European Film Awards, og er forhåpentligvis også aktuell for noen Oscar-priser.

Olivia Williams i Polanskis «Skyggen».

Berlinalen i februar og Cannes i mai er som kjent de to festivalene i filmåret som først gir tegn på den europeiske filmens tilstand. Førstnevnte satte tonen med de allerede nevnte prisvinnerne Honning og Skyggen, men også i bredden var europeisk film sterkt representert i Berlin. Både russiske How I Ended This Summer og rumenske If I Want to Whistle, I Whistle mottok betydningsfulle utmerkelser ved prisutdelingen, og utover i 2010 økte festivaloppmerksomheten rundt filmer som østerrikske The Robber og svenske Sebbe – sistnevnte tok Berlinalens debutantpris og er nå nominert til flere Guldbagger. Fellestrekket ved alle disse fire kritikerroste festivalvinnerne er at ingen kom på kino her i Norge i løpet av 2010; et mønster som er stadig mer bekymringsfullt (men som kan love godt for 2011, om våre distributører henter dem frem fra forglemmelsen).

I Cannes noen måneder senere var derimot avtrykket fra europeisk film helhetlig sett et skuffende skue sammenlignet med det gnistrende nivået i 2009. Likevel var det noen lyspunkter, med Certified Copy, Om guder og mennesker og Mathieu Amalrics Tournée som sentrale prisvinnere i hovedkonkurransen, og hyggelig suksess for Norden i sideprogrammene. Blant annet fikk den danske dokumentaren Armadillo sitt internasjonale gjennombrudd i Kritikeruken, hvor også svenske Sound of Noise utmerket seg. Som en litt grov oversikt kan man si at 2010 på festivalscenen ble et hvileår for de store europeiske auteurene, men samtidig ikke helt uinteressant for oss som hele tiden er på utkikk etter nye stemmer.

Om vi så ser på selve kinoåret, uavhengig av festivalene, kan vi se litt nærmere på enkeltnasjoner. Her i Norden er det som vanlig Sverige og Danmark som står for den tydeligste produksjonen (ved siden av vårt eget absolutt habile norske filmår). Sebbe og Sound of Noise fikk som kjent festivaloppmerksomhet, men svensk film traff også publikum hjemme da kinoene opplevde storinnrykk til thrilleren Snabba Cash, som hadde premiere i januar (og senere her i Norge i mai) – spenningsfilm er jo et svensk spesialfelt. En annen svensk publikumsfilm i trygg sjanger ble sluppet helt på tampen av 2010; Änglagård 3! De mindre, mer lavmælte dramaene, som Miss Kicki og Det enda rationella, var filmer som vi merket oss da de ble tilgjengelige på DVD, men som distributørene slet med å trekke folk til på hjemmemarkedet. Det voksne dramaet som for alvor utmerket seg i 2010 var skuespiller Pernilla August regidebut Skyggesiden, som er kinoaktuell her i Norge i disse dager. Filmen ga henne pris i Venezia og Guldbagge-nominasjoner en masse og viser vel strengt tatt at arven Bergman la igjen ennå er levende i svensk kvalitetsfilm.

Dette frysbildet fra «Armadillo» kan bli stående som et av de ikoniske avtrykk fra europeisk film i 2010.

Dansk film har vært mindre markant internasjonalt de siste par årene, om man ser bort fra Lars von Triers enevelde. Hans gamle mentor Jørgen Leth snublet eksempelvis, etter vårt syn, med sin nye film Det erotiske mennesket. Men de gamle er vel… gamle, og i 2010 så dansk film en oppmuntrende trend med flere betydningsfulle debuter, som i fengselsfilmen R og nevnte Armadillo. Tobias Lindholm, en av regissørene bak førstnevnte, stod også bak manuset til regissør Thomas Vinterbergs comebackfilm Submarino, som deltok i hovedkonkurransen i Berlin og fikk Nordisk råds filmpris i høst. Mot slutten av året kom også Susanne Bier med ny film, og hennes I en bedre verden («Hævnen») ble en kjempesuksess, både hos publikum og kritikere. Filmen ble danskenes Oscar-kandidat og er allerede nominert til en Golden Globe. Bier er da også, ved siden av von Trier, den tydeligste danske stemmen i internasjonal film.

Sett under ett kom nordisk film inn i en slags brytningsfase i 2010, hvor Norge faktisk er landet i tydeligst fremdrift, mens Island for øyeblikket er noe mer i periferien. Finland opplevde rekordhøye besøkstall for hjemlig film, som er lovende nyheter for fremtiden. Her i Norge var førjulsfilmen Rare Exports en av få finske filmer på kino i 2010, men i 2011 får vi også sett dokumentarfilmen Den nakne mannen, som var den finske nominasjonen til Nordisk råds filmpris.

Spillet mellom dokumentasjon og iscenesettelse står sentralt i en av de britiske kritikerfavorittene fra 2010, «The Arbor».

Britisk og fransk film er alltid blant de betydeligste produsentene i løpet av ethvert europeisk filmår, men Storbritannia skuffer nesten alltid med sin egenproduksjon. En rekke amerikanske produksjoner tar i bruk britenes talent, men når det kommer til de britiske fortellingene står publikum ofte fattige tilbake. I år var nok ny film fra Mike Leigh høydepunktet, og Another Year skuffet da heller ingen da den hadde premiere i Cannes. At den dro hjem uten priser var i alle fall ikke filmens skyld, og den lanseres nå over store deler av verden med både Oscar- og BAFTA-forventninger knyttet til seg. Gamlefar Michael Caine var forøvrig tilbake i rollen som hevner da thrilleren Harry Brown hadde premiere i resten av Europa på våren i fjor (britene fikk den allerede på senhøsten i 2009). Av britiske nykommere var det særlig to filmskapere som utmerket seg; gatekunstneren Banksy som debuterte med Exit Through the Gift Shop og videokunstneren Clio Barnard som lagde sin første kinofilm med The Arbor (trailer). Førstnevnte ble lansert ved Sundance i fjor, mens sistnevnte kom på britiske kinoer i høst og havnet på Sight&Sounds toppliste for 2010. Begge filmene befinner seg i balansepunktet mellom dokumentar og fiksjon, en trend som har pulsert lenge i samtidig film og særlig ble synlig internasjonalt i fjor.

I Frankrike er det alltid høy produksjon og stor bredde, som gjør det vanskelig å si mye uten å bli generell. Som nevnt tidligere hadde de flere titler i Cannes, og prisvinner Om guder og mennesker gjorde også kommersiell suksess i hjemlandet med over 3 millioner solgte billetter. En annen hovedsaklig fransk produksjon som ble sluppet i Cannes var Olivier Assayas‘ gigantprosjekt Carlos, som er en 5,5 timer lang film/tv-serie om den kjente terroristen. Kritikerne har bøyd seg i støvet, og vi venter i spenning. I Cannes leverte dessuten også Jean-Luc Godard sin nye film (kanskje hans siste) i Film Socialisme (sjekk trailerne). I en blanding mellom å klø seg i hodet og utrope det til mesterlig eller dårlig, gikk i alle fall ikke filmen upåaktet hen hos synsere i kunstfilmsirkler. I det høykommersielle hjemmemarkedet så franskmennene Luc Besson returnere med tegneserieadaptasjonen The Extraordinary Adventures of Adèle Blanc-Sec tidlig i 2010. Året før ble Lucky Luke også foreviget i live-action, og vi har jo sett Asterix-filmene komme og gå, så franske produsenter er vel skuffet over at Tintin leveres av amerikanerne i 2011. På animasjonsfilmfronten var Sylvain Chomets Tati-adaptasjon The Illusionist et klart høydepunkt, og i langt mindre skala og i en annen sjanger kan vi trekke frem den fransk-belgiske giallo-hyllesten Amer. Filmen hadde hjemlig kinopremiere i mars 2010 og ble i løpet av året gjenstand for massiv hype på nisjefestivaler rundt om i verden. Bredde altså, er kodeordet for fransk film.

«Amer» frister.

I middelhavslandene Italia og Hellas var det særlig to filmer som satte preg på 2010, begge med skråblikk på institusjonen “familie” som i disse landene står sterkt i hvordan enkeltmennesket finner sin identitet. Luca Guadagninos I Am Love, en ekstravagant beretning om en overklassefamilie i motehovedstaden Milano, gjorde inntrykk både for sitt ekspressive formspråk og Tilda Swintons hemningsløse prestasjon i hovedrollen. På tross av denne filmen var den gamle filmstormakten Italia likevel sørgelig fraværende på den internasjonale arenaen, og med unntak av geitefilmen Le Quattro Volte (som kommer på norske kinoer i 2011) var det lite å skrive hjem om.

I gresk film var det vel egentlig bare én film som markerte seg, men riktignok ingen hvilken som helst film. Yorgos LanthimosDogtooth hadde festivalpremiere i Cannes 2009, men jeg tar den med fordi den knapt ble allment lansert internasjonalt før i 2010. Fjorårets beste europeiske film i mine øyne, er en sjeldent original og mangefasettert filmfortelling. Gjennom både et strengt og virkningsfullt manus, troverdige rolletolkninger og lekne formvalg er dette filmen som for meg definerte en frisk følelse av fremgang for filmkunst i 2010.

Kunsten å ramme inn en familie; en tilværelse. «Dogtooth» traff alle merkene i 2010.

Krisen Hellas befinner seg i som nasjon ble ekstra tydelig i 2010, med sammenbrudd i statsfinansene og nødlån fra EU, og i den forbindelse må det være lov å håpe at elendigheten finner sin vei til filmmiljøet og inspirerer dem til å utvikle seg videre med utgangspunkt i miljøet rundt de som står bak Dogtooth. De første små steg er allerede synlig, med regissør Athina Rachel Tsangari (produsent på Dogtooth) som i 2010 debuterte på filmfestivalen i Venezia med sin film Attenberg. Kanskje ble 2010 året hvor spirene til en serie fremtidige filmer fra et kreativt filmmiljø i Hellas ble synlig for første gang.

Når det kommer til betydingsfull nasjonal film er det fremdeles rumenerne som leder an i europeisk sammenheng. Vi skrev om den rumenske nybølgen da omnibusfilmen Gylne tider hadde norsk kinopremiere i fjor, og om man ser 2010 under ett er det utvilsomt mange rumenske fortellinger som ennå trenger seg på fra en stadig større gruppe regissører. Tidligere i artikkelen nevnte jeg såvidt den kritikerroste prisvinneren If I Want to Whistle, I Whistle fra Berlinalen, men også i Cannes kom rumenerne sterkt med bl.a. Radu Munteans Tuesday, After Chrismtas, Cristi Puius Aurora og det tre timers lange dokumentarverket The Autobiography of Nicolae Ceausescu regissert av Andrei Ujica, som også fikk dokumentarprisen under BIFF i fjor høst. I den viktige festivalsyklusen er disse filmene med på å sette en tone rent kunstnerisk for oppfatningen om europeisk anno 2010, men fra et norsk publikumsperspektiv er det tydelig at den rumenske bølgen (hvis filmene i det hele tatt kommer på norske kinoer) er et perifert fenomen.

«Tuesday, After Christmas»

Så i oppsummeringen av ethvert filmår må vi alltid finne balansen mellom det som er filmene publikum har tilgang på, og hva cineaster og kritikere oppsøker på festivalene og leser om i tidsskriftene. Personlig mener jeg at det er viktig å trekke frem filmer som slukes av den store informasjonskvernen, og dét kan også innbefatte kommersiell film. Bare tenk på hvor stor del av de høykommersielle kinofilmene vi får se som enten er fra USA eller – faktisk – fra Norge. Tar man vekk Hollywood og våre hjemmelagde titler, er det sjelden norske kinoer byr på et kommersielt tilbud fra andre språkområder. Med noen unntak; når så vi sist en tysk horror, et fransk eventyr eller tyrkisk action?

I refleksjonene rundt et europeisk filmår er vi prisgitt hva som er tilgjengelig for oss, enten gjennom det trygge nordiske eller via festivalenes tilbud av prisvinnere eller kritikerfavoritter. Om ikke man er spesielt kinointeressert og på evig interrail er det få muligheter til å utforske det som finnes av kommersielle sjangeruttrykk og publikumsfavoritter i andre europeiske land og språkområder. Samtidig er altså kontinentets kulturelle identitet midt i en voldsom omkalfatring, som helt sikkert uttrykkes kontinuerlig i hele filmfeltet. Vi ser de generelle trekkene og har heldigvis et langt bredere kinotilbud enn for eksempel i Sverige, men likevel håper jeg at tiåret vi er på vei inn i kan gi enda flere muligheter til å gjøre reiser rundt i europeisk film uten å måtte forflytte seg fysisk fra land til land. (Og uten å måtte gripe til en torrentklient og brukergenererte undertekster.)

2010 var egentlig et godt, men kanskje ikke så spektakulært europeisk filmår. La oss håpe at 2011 blir et år hvor europeiske filmskapere tar pusten fra oss.

Les også:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Christoffer Ødegården sier:

    Har nesten ikke sett noen av disse. Ser ut som jeg har mye å glede meg til : )

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>