det-asiatiske-filmaret-2010

Det asiatiske filmåret 2010

Å skrive en konsis oppsummeringsartikkel over det asiatiske filmåret 2010, er en nær uoverkommelig oppgave. Som et digert kontinent innvevd av vidt ulike kulturer, og hvor uttrykk og trender vanskelig forlater egen spesifikk geografi, er de røde trådene ofte vanskelige å oppdage. Denne uoversikteligheten gjør meg dessverre en smule eurosentrisk, og av praktiske hensyn blir det fristende å filtrere filmåret med norske øyne og gjennom vestlige brilleglass.

Det berikende mangfoldet som utgjør summen av asiatisk film, kan umulig sammenfattes over noen få avsnitt. I et internasjonalt perspektiv kan vi dog grovsortere asiatiske filmproduksjoner i to kategorier: de som plukkes opp av et internasjonalt (vestlig) publikum – enten det skjer gjennom festivaler eller i ordinær kinodistribusjon – og de filmene som forblir en nasjonal eller regional særegenhet. Det er her viktig å påpeke at hjemlig suksess ikke alltid er ensbetydende med internasjonal appell. Dette illustreres tradisjonelt best med Japan, hvor mange av årets store publikumsvinnerne er gjennomsyret av en erketypisk japansk popkultur, av den typen som gjør filmene lite salgbare for et europeisk eller amerikansk publikum uten utpreget japanske nisjeinteresse. På den andre siden er det alltid fascinerende å se hvordan en innovativ filmnasjon som Sør-Korea serverer vesten det vi stadig anser som alternative kunstfilmer passende for festivalpublikum, men som i hjemlandet ofte er mainstream-produkter som reiser til vesten med en imponerende kinobesøkstall i bagasjen.

Den årlige gjennomslagskraften i asiatisk filmproduksjon, måles kanskje aller best av deltakelsen i Cannes filmfestival. I fjorårets oppsummeringsartikkel over asiatisk film anno 2009, brukte vi også kontinentnets representasjon i Cannes som bilde på et sterkt filmår for et samlet Asia, både i mangfold og kvalitet. Av totalt 20 filmer nominert til Gullpalmen, fant vi fem asiatiske filmproduksjoner. At festivalprisene både for beste regi og manus gikk til asiatiske filmskapere, henholdsvis Brillante Mendoza for Kinatay og Feng Mei for Spring Fever, bekreftet også ideen om et vitalt filmkontinent. I tillegg til dette hentet Park Chan-wook hjem en fortjent jurypris for suksessfilmen Thirst – og den sørkoreanske filmskaperen er kanskje det aller beste eksempelet på hvordan en stjerneregissør kan fødes i Cannes, i dette tilfellet i 2004 med Oldboy.

«Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv» (Regi: Apichatpong Weerasethakul)

Ved både å løfte frem hittil ukjente filmskapere, og tilby etablerte navn en internasjonal lanseringsscene å vende tilbake til, er Cannes blitt en uvurderlig arena for asiatiske filmskapere med ambisjoner om å erobre verden. Nesten like viktig er synergieffekten; festivalens fokus på asiatisk film gir økt oppmerksomhet rundt asiatisk filmproduksjon i sin helhet. Og i kulissene sikres viktige avtaler for distribusjon til alle verdens hjørner, ikke bare for filmene som figurerer i konkurranseprogrammet.

Et tilbakeblikk på Cannes-festivalen i 2010, viser også hvordan asiatisk film for alvor har fått fotfeste i festivalfilmens eliteklasse. Med fem nye titler utplukket til hovedkonkurransen, skulle 2010 bli et nytt imponerende filmår, som denne gang ble kronet med tildelingen av Gullpalmen til den thailandske filmen Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv. Filmen er regissert av Apichatpong Weerasethakul, som tidligere har vunnet både Juryprisen og Un Certain Regard Award i Cannes, men som nå for alvor stiger opp i bevisstheten til et enda større publikum. Her til lands har Arthaus sikret rettighetene til norsk kinodistribusjon, med forventet premieredato nå i mars 2011. Dette er filmen som mer enn noen annen representerer et slags kunstnerisk ytterpunkt i asiatisk filmproduksjon, noe som gjør den ekstra spennende å følge. Weerasethakul inviterer publikum med på en meditativ filmopplevelse over fantasifulle observasjoner, hvor alt handler om å hengi seg til det dypt atmosfæriske i bildene. Som et kompromissløst, alternativt, krevende og utvilsomt polariserende filmverk, skal det her bli interessant både å lese kritikernes vurderinger og besøkstallene fra norske kinosaler når den tid kommer.

I Cannes konkurrerte Weerasethakul med filmer både fra Kina, Sør-Korea og Japan. Og hvis vi holder det indiske Bollywood på utsiden, er dette utvilsomt kontinentets tre ledende filmnasjoner som har dominert stort som asiatisk filmeksportvare i lang tid. Fra Sør-Korea kom det lyriske filmdramaet Poetry i regi av den alltid fremragende Lee Chang-dong; en etablert auteur og kritikeryndling etter filmer som Peppermint Candy, Oasis og Secret Sunshine (som også deltok i Cannes). Poetry er av flere omtalt som hans beste film til nå, og Chang-dong vant under årets Cannes-festival prisen for beste manus (filmen kan i slutten av januer ses under Tromsø Internasjonale Filmfestival og kommer på norske kinoer til høsten). Mindre omtale fikk det kinesiske bidraget, Chongqing Blues, som ble flyttet fra sideprogrammet Un Certain Regard til hovedkonkurransen. Den tidligere Variety-kritikeren Todd McCharty, som i mai driftet filmbloggen Deep Focus, oppsummerte filmen med disse ordene: «Moodily drenched in a depressed pall by the low clouds that perpetually envelop the titular city, this is a low-key work with a diverting gallery of supporting characters but an ending seemingly contrived to provide a tad of uplift to a tale that otherwise offers little emotional catharsis».

«Outrage» (Regi: Takeshi Kitano)

Da var interessen og forventningene rundt Outrage av og med Takeshi Kitano langt større. Den allsidige Kitano er en av de virkelig store navnene i nyere japansk film, som veies aller tyngst av filmene han regisserte og medvirket i på 90-tallet, deriblant de moderne klassikerne Sonatine og Hana-bi. Med utpreget ekspertise i yakuzaskildringer og estetisering av filmvold, er Outrage filmen hvor Kitano vender tilbake til subsjangeren som fundamenterte egen kultstatus, hele ti år etter Brother. Den legendariske amerikanske filmkritikeren Roger Ebert var imidlertid svært lite fornøyd med Kitanos film etter Cannes-visningen, og proklamerte at dette måtte være regissørens svakeste film noensinne, og beskrev hvordan publikum forlat kinosalen lenge før rulleteksten. Disse meldingene står imidlertid i sterk kontrast til en samlet positive mottakelse. Todd Brown i Twitch Film var blant hordene som lot seg begeistre:

Despite the plot complexity, Kitano directs one of his most direct and most violent pictures here. His work behind the camera is crisp and precise, his work in front of it demonstrating again that Kitano is generally at his best as a blank cipher, one that you can read almost anything in to and one capable of sudden bursts in any direction without warning.

Det hører med til historien at en tilfreds Takeshi Kitano etter eget utsagn vurderer å lage en oppfølger til Outrage, noe som vil bli hans første noen gang.

Mye oppmerksomhet, ble også tildelt sørkoreanske The Housemaid som var den femte asiatiske filmproduksjonen i Cannes’ konkurranseprogram. Som en nyinnspilling av den innflytelsesrike klassikeren med samme tittel fra 1960, måtte regissør Im Sang-soo bestige et høyt hinder for å overbevise skeptiske filmkjennere om nødvendigheten og kvaliteten ved den nye versjonen. Etter rapportene å dømme, har Sang-soo langt på vel lykkes i sitt prosjekt, uten at begeistringen på noe tidspunkt har tatt overhånd. Senere på året deltok imidlertid filmen i konkurranseprogrammet til Film fra Sør i Oslo, hvor den vant hovedprisen Sølvspeilet. Det hører med til historien at filmen opprinnelig deltok i et sideprogram over asiatisk sjangerfilm med filmer håndplukket av Montages-redaksjonen. I forbindelse med festivallanseringen, skrev en middels fornøyd Lars Ole Kristiansen om filmen på Montages: «The Housemaid er ingen stor film, men som et stykke småsnuskete underholdning er den forfriskende morsom og minneverdig til tross for sitt konvensjonelle plot.»

«The Housemaid» (Regi: Im Sang-soo)

Asiatisk film er imidlertid mer enn det som vises i Cannes. Særlig har filmåret vært begivenhetsrikt i kinesisk filmproduksjon, inkludert Hong Kong. Her er årets kinesiske Oscar-kandidat, Aftershock, et naturlig høydepunkt. Den Feng Xiaogang-regisserte filmen er et emosjonelt, men overraskende lite sentimentalt drama om en familie som rives fra hverandre etter det grusomme jordskjelvet i byen Tangshan på 70-tallet. I lys av den eskalerende satsingen i kinesisk filmproduksjon, hvor standarden stadig nærmer seg storslåtte Hollywood-produksjoner, viser Aftershock med all tydelighet hvordan kinesiske storfilmer nærmer seg de amerikanske, både i format og virkemidler i en indre dramaturgi. Den kommersielle suksessen har også vært enorm, og Aftershock står igjen som tidenes mest innbringende kinesiske film, og den første som er vist på IMAX-kino.

Fra Kina har vi også registrert wuxia-filmen Reign of Assassins som en annen storproduksjon, co-regissert av John Woo, og med superstjernen Michelle Yeoh foran kamera. Filmen hadde premiere under filmfestivalen i Venezia, og ble møtt med positiv omtale. John Woos merkenavn, kombinert med en påkostet produksjon i en kommersiell sjanger, har allerede sørget for at distribusjonsavtaler er inngått både i Storbritannia og USA. Utenlandsk interesse vil det helt sikkert også være for Ip Man 2 – oppfølgeren til megasuksessen Ip Man, løst basert på livet til martial arts-pioneren Ip Man. Oppfølgeren er i likhet med forgjengeren regissert av Wilson Yip med Donnie Yen i tittelrollen, og utrolig nok har Ip Man 2 gjort det enda skarpere enn originalen på kino i Hong Kong. (Filmen må for øvrig ikke forveksles med The Legend is Born – Ip Man av Herman Yau som også utkom i 2010.)

Den kinesiske storfilmen Confucius får også vår oppmerksomhet. Filmen forteller historien om filosofen Confucius fra antikkens Kina, med velkjente Chow Yun-Fat i tittelrollen. Filmen er opprinnelig et statsstøttet prosjekt på 20 millioner dollar, planlagt lansert i forbindelse med 60-årsjubileet for folkerepublikken Kina i 2009. Premieren ble imidlertid forskjøvet til 2010, og mottakelsen har vært alt annet enn overveldende. Det til tross for at kinesiske myndigheter forsøkte å skyve den amerikanske kassasuksessen Avatar ut av landets største kinosaler til fordel for prestisjeprosjektet Confucius. På dette tidspunktet var imidlertid filmens svakheter allerede avslørt, og kontroversene rundt valget av den catonese-snakkende, kung fu-stjernen Chow Yun-Fat i rollen som en mandarin-snakkende filosof, føltes også upassende for mange kinesere. Konsensus blant kritikerne virket å være at filmen savnet et kunstnerisk spillerom, med en langsom og pregløs filmfortelling skreddersydd for kjedelig skoleklasseundervisning som resultat.

«Ocean Heaven» (Regi: Xue Xiaolu)

Men Chow Yun-Fat var ikke eneste asiatiske actionstjerne som hoppet ut i ukjent farvann i 2010. Jet Li lyktes imidlertid bedre hos kritikerne med sin farsrolle i relasjonsdramaet Ocean Heaven, om forholdet mellom en far og hans autistiske sønn. Filmen er både regissert og skrevet av debutant Xue Xiaolu, som arbeidet i en frivillig organisasjon til hjelp for autistiske barn i hele 14 år, før hun mot alle odds fikk realisert filmprosjektet. Jet Li tok angivelig hovedrollen uten betaling i en produksjon budsjettert til 1 million dollar, men henter nå trolig sin lønn både gjennom økt anseelse, og økonomisk gjennom filmens avkastning på kinomarkedet.

I det kinesiske dramasegmentet plukker vi også ut Apart Together av Wang Quanan som ble nominert til Gullpalmen i Berlin, og vant festivalprisen for beste manus. Vi setter også et utropstegn bak Echoes of the Rainbow, vinner av Krystallbjørnen under samme festival, om en ordinær arbeiderklassefamilie fra 1960-årene og hvordan de håndterer hverdagen etter at den eldste sønnen diagnostiseres med leukemi. Filmen er plukket ut som årets Oscar-kandidat fra Hong Kong.

Tilbake til det kommersielle Kina og Hong Kong: Martial arts-filmen True Legend ble i 2010 promotert som den første kinesiske filmen i 3D, men levde aldri opp til de kommersielle forventningene. Det hjalp ikke at Yuen Woo-ping, kjent actionkoreograf fra The Matrix– og Kill Bill-filmene, satt i registolen. Ei heller at filmen var siste mulighet til å se David Carradine på kinolerretet, kort tid etter at han døde under bisarre omstendigheter i Bangkok like etter innspillingen. Suksessen var derimot større for Legend of the Fist: The Return of Chen Zhen. Filmen fungerte som en oppfølger til den populære tv-serien Fist of Fury fra 90-tallet, hvor Donnie Yen gjentar rollen som Chen Zhen, en karakter gjort verdenskjent av Bruce Lee i legendariske Fist of Fury fra 1972. Filmen, som er regissert av Andrew Lau, ble vist utenfor konkurranse både i Venezia og Toronto, og vil senere bli satt opp på kino i USA.

Bruce Lee var i 2010 også aktuell som objekt i biografifilmen Bruce Lee, My Brother. Filmen tar for seg de første 18 årene i kampsportlegendens liv, og er regissert av Raymond Yip, som samarbeidet tett med Bruce Lees bror på manuset. I kjølvannet av lanseringen, har familien uttalt at de er godt fornøyde med det endelige produktet, uten at verden for øvrig har brydd seg nevneverdig.

Fra Hong Kong må vi også trekke frem Detective Dee and the Mystery of the Phantom Flame i regi av Tsui Hark – en av de absolutt mest toneangivende filmskaperne fra gullalderen i Hong Kong-filmen fra 80- og 90-tallet. Det er kanskje noen år siden Tsui Hark sist var aktuell med en publikumsvinner, men Detective Dee and the Mystery of the Phantom Flame har i det minste høstet lovord for imponerende actionkoreografi etter prestisjefulle festivalvisninger både i Venezia og Toronto.

«Dream Home» (Regi: Pang Ho-Cheung)

Vi avslutter reisen gjennom Kina og Hong Kong med den alternative Dream Home; en slasher-film som angivelig blander satire med blodig horror over en lav sko, regissert av Pang Ho-Cheung. Filmen ble vist første gang under en italiensk nisjefestival, hvorfra det rapporteres om oppkast og besvimelse i kinosalen. Kritikernes reaksjoner har også vært delt, men flere av de tunge kritikerstemmene har gitt filmen vind i seilene, deriblant bransjebladet Variety som oppsummerer: «Deliciously dark take on the dog-eat-dog Hong Kong housing market…another slickly produced, femme-driven item from local multihyphenate Pang (aka Edmond Pang), with its intricate editing and dash of capitalist critique adding some gloss and a hint of topicality to the blood-soaked proceedings.»

Vi hopper elegant videre til Japan, og stanser umiddelbart ved den alltid interessante og produktive Takashi Miike, som i gjennomsnitt er aktuell med to filmer i året. I 2010 lanserte han først oppfølgerfilmen Zebraman 2: Attack on Zebra City, men enda mer spennende var hans episke samuraifilm Thirteen Assassins, basert på Eiichi Kudos 1963-film av samme tittel. Thirteen Assassins ble lansert både i Venezia og Toronto i september, til strålende mottakelse, og beskrives som et storslått verk skapt for et digert kinolerret. Etter anmeldelsene å dømme har Miike maktet å bevare sin kunstneriske egenart (les: det er blodig) samtidig som filmen fungerer fremragende i mainstream-sammenheng. Kanskje er det endelig lov å håpe en Takashi Miike-film settes opp på kino i Norge? Thirteen Assassins figurerer for øvrig på filmskribent Todd Browns (Twitchfilm) liste over årets beste med følgende oppløftende omtale:

Takashi Miike’s foray into the world of the samurai is the most assured, polished and simply best crafted film of his career. Those who gripe that it lacks the stylistic excesses of Miike’s early years are missing the point entirely. The goal here was to make a classic and he’s done just that, turning in not only what is the best film of his career but also arguably the finest samurai film in decades.

Til kontrast fra Takashi Miike, har det japanske filmåret også bydd på lavmælt drama. Norwegian Wood i regi av Tran Anh Hung fikk sin verdenspremiere under filmfestivalen i Venezia, før den først i desember ble lansert på kino i hjemlandet. Filmen er basert på Haruki Murakamis suksessroman; en nostalgisk skildring av et opprivende kjærlighetsforhold. Filmen var nominert til Gulløven, og har også fått mye oppmerksomhet gjennom Radiohead-gitarist Jonny Greenwoods soundtrack (vi husker hva han gjorde for There Will Be Blood). Norwegian Wood kommer også på norske kinoer denne våren. Vi er også spent på å se årets japanske Oscar-kandidat, den psykologiske drama-thrilleren Confessions, som har gjort det skarpt på den japanske box office-listen, en liste som for øvrig er sterkt dominert av hjemlige manga-produksjoner og amerikanske blockbustere. Confessions kan nå i januar sees under Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF).

«I Saw the Devil» (Regi: Kim Ji-woon)

Det er ingen overdrivelse å hevde at det asiatiske filmåret 2010 igjen har vært dominert av stormaktene Kina, Japan og Sør-Korea. Likevel er det skuffende få sørkoreanske bidrag som har fanget vår interesse i året som har gått. Allerede nevnte The Housemaid og Poetry er naturlige høydepunkter, men vi kan likevel ikke unngå å føle at 2010 har vært et merkelig hvileår i sørkoreansk filmindustri, hvor flere av nasjonens fremste auteurer har vært mellom prosjekter. Der 2009 ga oss markante mesterverk og internasjonale suksesser som Thirst av Park Chan-wook og Mother av Bong Joon-ho, savner vi filmer av tilsvarende størrelse og kvalitet i 2010. Det smått puslete filmåret illustreres også greit av sørkoreanernes utvalgte Oscar-kandidat, A Barefoot Dream, om en avdanket fotballspiller som reiser til Øst-Timor for å trene et fotballag av fattige gutter, og tar de med til en stor fotballturnering i Japan. Plottet gir sterke assosiasjoner til Disney-filmer egnet som matiné på TV3, mer enn det føles som det sørkoreanske hovedverket av 2010. Forhåpentligvis blir vi positivt overrasket.

Det er imidlertid liten tvil om at vi sikler langt mer etter å se I Saw the Devil av Kim Ji-woon, en av de virkelig store navnene i sørkoreansk film etter tusenårsskiftet (A Tale of Two Sisters og A Bittersweet Life er to av høydepunktene). Med I Saw the Devil har Ji-woon iscenesatt en hardkokt hevnsaga hvor flere anmeldere har trukket linjene til landsmann Park Chan-wooks berømte hevntrilogi, både tematisk og i Kim Ji-woons sedvanlige høye produksjonsstandard. Våre forventninger skyter dessuten ytterligere fart ved synet av den alltid fremragende Choi Min-sik foran kamera. I Sør-Korea ble filmen opprinnelig nektet lansert på kino av landets sensurinstitusjon, før Kim Ji-woon klippet ut de verste detaljene. Vel vitende om hva som har passert gjennom den sørkoreanske filmsensuren tidligere; dette er neppe en film for de med svak mage. Kritikerne har for øvrig respondert på filmen med alt fra middelmådige omtaler til lysende superlativer.

Men i det kommersielle markedet klarte aldri I Saw the Devil å måle krefter med suksessfilmen Secret Reunion av Jang Hun. Over 5.000.000 mennesker kjøpte kinobilletter for å se den populære thrilleren på stort lerret, noe som gjorde den til årets desidert mest innbringende sørkoreanske film. Secret Reunion innehar i skrivende stund tyvendeplassen på listen over tidenes mest innbringende filmer fra Sør-Korea.

Fra andre asiatiske land har vi bitt oss merke i det vietnamesiske dramaet Bi, Don’t Be Afraid! som plukket med seg to kritikerpriser i forbindelse med kritikeruka i Cannes. Filmen ble på høsten vist på Film fra Sør, og har på en verdensomspennende festivalreise mottatt mye positivitet. I Taiwan ble årets store suksessfilm gangsterdramaet Monga som på sin første uke spilte inn mer enn James Camerons Avatar på taiwansk kino. Filmen ble også vist under Panorama-programmet i Berlin filmfestival, og er plukket ut til å representere Taiwan i kampen om Oscar-nominasjon for beste ikke-engelskspråklige film.

«Dabangg» (Regi: Abhinav Kashyap)

I den indiske filmindustrien, Bollywood, stod actionfilmen Dabangg med Salman Khan igjen som årets største suksess. Filmen passerte også 3 Idiots fra 2009 som tidenes mest innbringende Bollywood-film i en åpningsuke, og kan også vise til brukbare internasjonale tall fra kinolanseringer i Storbritannia og USA. Fra produsenthold sies det at en oppfølger allerede er under planlegging. Bollywood anno 2010 har også gitt oss den politiske thrilleren Raajneeti av Prakash Jha, det voldelige bildet av Mumbais undergrunnsverden i Once upon a time in Mumbai, og det populære dramaet My name is Khan. Flere av filmene er allerede blitt vist i Norge under BollywoodFest i Oslo og Akershus.

Dessverre vil filmåret 2010 også bli husket for at den iranske filmskaperen Jafar Panahi (The White Balloon, Crimson Gold, The Circle, Offside), i desember ble dømt til fengsel i seks år, forbud mot å la seg bli intervjuet, og forbud mot å lage film de neste 20 årene. Den opposisjonelle filmskaperen er dømt for å ha utøvd propaganda og konspirasjon mot det iranske regimet. En samlet filmverden tar nå sterk avstand fra den iranske dommen, og det kreves at Jafar Panahi løslates. Panahi var opprinnelig invitert til å delta i juryen under den nært forestående Berlinalen, men nektes nå å dra til Tyskland. Samtidig går sterke filmpersonligheter som Paul Haggis, Sean Penn og Harvey Weinstein i disse dager hardt ut mot iranske myndigheter, og allierer seg med den iransk-britiske skuespillerinnen og talsmann for Amnesty International, Nazanin Boniadi, for å skape økt oppmerksomhet rundt situasjonen til Jafar Panahi og Mohammad Rasoulof som også ble dømt til seks års fengsel.

«Norwegian Wood» (Regi: Anh Hung Tran)

Til slutt, et hjertesukk. At muligheten til å oppleve asiatisk film generelt i Norge fremdeles blir begrenset til et fåtall filmfestivaler med begrenset utvalg, og DVD-import, er dessverre en trist realitet som vedvarte i 2010. Av samtlige filmer som sirkulerte i ordinær norsk kinodistribusjon i 2010, fant vi kun to asiatiske filmproduksjoner: den sørkoreanske vampyrfilmen Thirst, samt westerneventyret The Good, the Bad, the Weird. Også den fra Sør-Korea. Hva skal til for at distributørene ser verdien av å sette opp universelt gode filmer fra Asia – og hva skal til for at det norske folk oppdager disse filmene? Det er åpenbart at man her har viklet seg inn i en slags ond sirkel, men hvem har ansvaret for at vi kommer ut av det? Ved å ignorere både asiatisk sjanger- og kunstfilm over en lav sko, viser norsk filmbransje en nær ignorant holdning i møte med det asiatiske filmmangfoldet. Har man i det hele tatt oppdaget at en filmnasjon som Kina nå lager påkostede sjangerfilmer på linje med Hollywood, og hva som egentlig har foregått i sørkoreansk film de siste ti årene?

Kan vi se en forbedring allerede i 2011? Vi gleder oss i hvert fall over at filmer som Onkel Bonmee som kan erindre sine tidligere liv, Norwegian Wood og Castaway on the Moon alle står på lanseringsplanen i løpet av årets tre første måneder.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 5 kommentarer

  1. Det er ikke helt riktig at Takeshi Kitano vurderer en oppfølger til Outrage – oppfølgerplanene er høyst reelle, og en teaser er sågar hektet på slutten Outrage, etter rulleteksten. Hvem den skal handle om kan man jo spørre seg om – mannefallet i den første filmen er tross alt nesten totalt.

    Tsui Harks Detective Dee er forøvrig en moderat fornøyelig affære. På ingen måte på høyde med Harks produksjoner fra den gyldne perioden mellom sent 80- og tidlig 90-tall, men morsom nok. Den minner på sett og vis om en wuxia-stilet Sherlock Holmes-historie.

  2. Fin sak! Det var et dårlig år for asiatisk film på norske kinoer i fjor (Byen mellom liv og død som kom på kino i november ser ut til å ha blitt glemt her), men 2011 ser allerede bedre ut med Norwegian Wood (18. mars), Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv (4. mars) og Poesi (som kommer på kino i oktober) på vår lanseringsplan i Arthaus.

    Dessuten ryktes det at favoritter som Wong Kar-wai, Jia Zhangke, Shinji Aoyama, Naoko Ogigami, Pen-ek Ratanaruang, Koji Wakamatsu, Hirokazu Kore-eda og Bong Joon-ho alle skal være klare med nye filmer i 2011, så det er bare å holde fingrene krysset for at det blir flere å se på festival og kino snart!

  3. Naoko Ogigamis siste film, Toilet, er allerede ferdig og ble festivalvist blant annet i Toronto i fjor. Den er fortrinnsvis engelskspråklig, forøvrig. I samme gate er det da kanskje verdt å nevne at Shunji Iwai kommer med sin første engelskspråklige film i år – Vampire. Noe å glede seg til!

  4. Chow Yun fat er ikke akkurat kjent som en kung fu-stjerne?

    Det var The Man From Nowhere som var den største kassasuksessen i Sør-Korea 2010. Regissør Jeong-beom Lee, har kun laget en film tidligere, den undervurderte Cruel Winter Blues. En blanding av Man on Fire og A Bittersweet Life høres spennende ut på papiret, spennende å se om jentenes kjekkas Bin Won takler rollen.

  5. Aksel Akselsen sier:

    Så Confessions i dag. Var vel ikke helt min kopp te da den ble altfor musikkvideoaktig og uten egentlig dybde, men interessant likevel på sitt vis pga dens ekstreme dysterhet og mangel på sympatiske karakterer. Også var den underholdende nok, da. Spent på hva folk her vil si om den.

    Også sett The Man From Nowhere og I Saw the Devil nylig. Likte begge, selv om ingen av dem var direkte overveldende. I Saw the Devil var nok mest interessant, og er muligens bedre enn jeg gir uttrykk for her. Noen virkelig flotte scener.
    The Man From Nowhere var stilfull og fin visuelt, men for amerikanisert og “clean” og lite blodig. De siste 30 minuttene er knall, dog. Pen å se på men ganske tam og tidvis cheesy blanding av Man on Fire og Leon som reddes inn på slutten altså. Og skurkene var artige og over-the-top, bra. Han Bin Won-fyren er også litt for prettyboy for rollen, synes jeg.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>