det-amerikanske-filmaret-2010

Det amerikanske filmåret 2010

Natalie Portman i “Black Swan”

Å oppsummere et filmår er en merkelig øvelse, fordi det av innlysende årsaker alltid vil bli filtrert gjennom ens egen smak og av den grunn være mest representativt for forfatteren selv. Ekstra vanskelig er det å by på et overblikk over USAs filmatiske BNP. Produksjonen er enorm, ja nærmest uhåndgripelig, og kosten er ekstremt variert; fra kunstneriske vitaminsjokk til kaloritung underholdningsføde.

Likevel oppstår det en slags konsensus hvert eneste år om hvilke filmer som fremfor noen andre satt sitt preg på filmåret. Men da støter vi på nok et problem; hvor og når begynner dette året? Up in the Air og Precious figurerte på våre 2010-lister, men dette skyldes at Norge ofte må vente en stund på filmene fra det store høstslippet før Oscar-sesongen. Jeg har bestemt meg for å ta utgangspunkt i produksjonsåret 2010, uavhengig av den norske premieredatoen. Dette vil medføre at jeg ikke har sett enkelte av titlene og da utelukkende ta utgangspunkt i de amerikanske kritikernes vurderinger.

Det som synes glassklart for undertegnede er at 2010 var et særdeles godt år for amerikansk film. Der den europeiske filmen manglet de virkelig kompromissløse og spennende verkene 2009 bød på, fikk Hollywood sin revansj – i alle fall hva gjelder evnen til å tenke ambisiøst og nytt. Den tydelige politiske dimensjonen fra filmer som Avatar og The Hurt Locker (som riktignok var sjokkerende nøytral til konflikten den behandlet) har kanskje vært fraværende, men til gjengjeld har samfunnsskildringene vært mer komplekse og underfundige. Underbevisstheten som et passivt drivhus for ideer den selv ikke har kontroll over; de sosiale medienes performative kommunikasjonskaos; frigjorte familiekonstallasjoner og alternative virkelighetsoppfatninger. Mindre krig og elendighet, mindre polemikk, men desto større interesse for enkeltmennesket.

Greta Gerwig i “Greenberg”

Årets første store amerikanske film var på ingen måte samtidig i verken takt eller tone; Martin Scorseses Shutter Island er en øvelse i barokk, maksimalistisk formspråk med en perlerad av henvisninger til femtitallets klassiske thrillere. Glorete, ja nesten vulgær, men også ekstremt presist konstruert som paranoiafortelling og ikke minst som en malerisk pastisj på filmkunstens mest krevende sjanger. Og etter at 00-tallet lærte meg til å forvente ulike grader av skuffelse i møtet med Scorsese, ble Shutter Island en aldri så liten triumf for den aldrende mesteren. Kritikerne var derimot blandet i sin mottagelse, og enkelte mente overflaten tok altfor mye oppmerksomhet fra Dennis Lehanes fortelling, selv om dette åpenbart var Scorseses kunstneriske intensjon.

Akkurat som Shutter Island, hadde Noah Baumbachs fjerde og sålangt beste film Greenberg premiere under Berlinalen. Her fikk Ben Stiller vist seg fra sin mest lakoniske og subtilt morsomme side, mens mumblecore-dronningen Greta Gerwig, kjent fra blant annet Duplass-brødrenes film Baghead, gjorde en av årets aller fineste roller som sutrekoppens forløsende romanse. Gerwigs tidligere arbeidsgivere leverte på sin side en til tider hysterisk morsom komedie med melankolsk klangbunn i Cyrus. Jonah Hill har forlengst utmerket seg i amerikanske indiekomedier som Superbad, med sin karakteristiske pløsete kroppsbygging og fuktige hundeøyne, men har aldri vært bedre enn her. På overflaten er han preget av en søtladen uskyld, men Hill makter å grave frem og forsterke overraskende mørke dimensjoner ved denne forbausende tittelkarakteren.

Mens Duplass-brødrenes tilnærming var impresjonistisk og nøktern, bar andre amerikanske indiefilmer preg av avansert formlek. Først og fremst gjorde to britiske regissører bemerkelsesverdige debuter på den andre siden av Atlanteren. Matthew Vaughns Kick-Ass ble en øyeblikkelig kultklassiker med sin fremragende blanding av frekk humor og blodig alvor, og en dekonstruksjon av hele superheltmyten som sannsynligvis vil bli diskutert i årevis fremover. Tretten år gamle Chloe Grace Moretz stod for årets mest kontroversielle figur som den kinky masseslakteren Hit-Girl og kapret like godt en enda mer blodtørstig hovedrolle i Matt Reeves‘ kritikerroste, men i sum meningsløse og altfor tidlige nyinnspilling av Tomas Alfredsons svenske mesterverk La den rette komme inn. Edgar Wrights Scott Pilgrim vs. The World delte nok publikum i større grad enn Vaughns film, men kritikerne var positive og filmens dataspillestetikk er såpass gjennomført at den blir oppslukende på tross av et ujevnt manuskript. Som Kick-Ass imponerer Wrights film som et kompromissløst og friskt tilskudd til den ofte formelbaserte actionkomedien.

Chloe Grace Moretz i “Kick-Ass”

Sommersesongen var en ujevn affære, der blockbusterfilmen tidvis manglet respekt for publikum. Sex and the City 2 var en vandrende katastrofe på stilletthæler, som selv hardbarkede fans av HBO-serien fnøs av. Iron Man 2 fikk derimot både gode kritikker og enorme besøkstall, men i etterkant er det liten tvil om at Jon Favreau ikke klarte å møte de store forventingene med en slapp og intetsigende oppfølger som manglet originalfilmens kløkt. Slik jeg ser det har den allerede forsvunnet inn i forglemmelsen. Våren bød også på Ridley Scotts største produksjon siden Kingdom of Heaven – en mildt revisjonistisk versjon av myten om Robin Hood med hans faste makker Russell Crowe som den edle tjuvradden. En del ble skuffet over Scotts sobre tilnærming og inntjeningen ble magrere enn forventet. Likevel var det flere av oss som fant stor glede i Scotts film, og smilte bredt over at estetikeren fikk friere spillerom til å dyrke sine visuelle fetisjer enn på lenge. Snøen virvlet og de hvite hestene bykset i sakte film.

Få om noen fant særlig mye magi i verken Trollmannens læregutt eller Percy Jackson og Lyntyven, mens Mike Newells Prince of Persia: The Sands of Time fikk en dose ros for å være humørfylt og uhøytidelig sommermoro. Knight and Day ble ikke det sårt tiltrengte comebacket Tom Cruise sikkert ba til høyere makter om, mens vår egen Harald Zwart endelig fikk sitt store gjennombrudd med nyinnpillingen av uforglemmelige Karate Kid, som ble en av årets mest innbringende filmer. Zwart fikk skryt for å ivareta historien og karakterene, og unge Jaden Smith ble fremhevet for sin karismatiske hovedrolle. I bruk-og-kast-actionkurven fantes også annet smågodt som humørfylte Red, med sekstifemåringen Helen Mirren som actionheltinne, Angelina-showet Salt og ikke minst Tony Scotts Unstoppable, som viste Ridleys mindre talentfulle lillebror fra sin heldigste side på mange år.

Vektløs action i “Inception”

Men alle forsøk på å treffe et stort og underholdningslystent publikum ble gjort til skamme av Christopher Nolan, som bekreftet sin status som et av det siste tiårets største filmfortellere med sitt sålangt mest ambisiøse verk, Inception. Genistreken ligger i kombinasjonen av det sofistikerte og det pompøse. Actionscenene ligner balletter og Nolans sans for rytme når svimeslående høyder i samkvem med Hans Zimmers intenst suggererende musikk. Dessuten besitter filmen en spennende tematisk dimensjon i sin skildring av hvordan underbevisstheten vår er sårbar for stimuli, og kan leses som en kommentar til reklamens effekt; hvordan den planter ideer i oss hver eneste dag, som til slutt fører til handling. Nolan fanget kanskje ikke drømmens vesen på samme måte som David Lynch, men valgte istedet en mer konkret og tablåbasert tilnærming som kledde sjangeren han opererte i. For selv om Inception er spennende på idénivået, er den først og fremst en øvelse i majestetisk og adrenalinfremkallende action, med åpenbare røtter i Nolans fascinasjon for James Bond. Inception er noe av en sensasjon; den er kompromissløs innenfor sine forholdsvis begrensede rammer som blockbuster og gir positive varsler om et Hollywood som faktisk tør å stole på sine nærmeste. Etter at The Dark Knight ble en av tidenes mest innbringende filmer, fikk Nolan avkastning i form av kunsterisk frihet og Warner Bros kan smile bredt av resultatet. Strålende kritikker og bred omtale sørget for at Inception ble en massiv og seiglivet kinohit.

Enda større var likevel Pixars Toy Story 3. Etter en perlerad uten sidestykke burde man kunne forvente kvalitet fra drømmefabrikken, men mange mente faktisk at Pixar toppet seg selv denne gangen og kritikerne formelig skrek av begeistring. Woody og Buzz kastet publikum ut på en spennende ferd i fengselsfilmens mørke sjangerganger, med forventet intelligent humor, men Toy Story 3 rørte oss også dypt når Andy til slutt må bryte båndet med favorittleken og gi stafettpinnen videre til en liten jente i nabolaget. På animasjonsfronten ble 2010 i det hele tatt et særdeles innbringende, men også kunstnerisk tilfredsstillende år. Dreamworks Animation laget kanskje sin sålangt beste film med Dragetreneren, som ligger an til å få en Oscar-nominasjon mot slutten av denne måneden. Megahjerne ble også godt mottatt, mens Shrek – lykkelig alle sine dager foreløpig har tjent mest – på tross av at franchisen aldri har bykset seg opp på den første oppfølgerens skyhøye popularitetsnivå. Akkurat som med Dreamworks’ filmer måtte du ikle deg 3D-briller for å se Universals Grusomme meg og Disneys Tangled. Sistnevnte har ikke hatt premiere i Norge, men fått glimrende skussmål av amerikanske anmeldere, og for oss som har savnet nittitallsmusikalene med Alan Menkens smektende toner ser Tangled ut til å være den mykeste kosepakken siden Eventyr i New York.

“Toy Story 3”

3D-formatet ble revitalisert på magisk vis av James Cameron, men The King of the World måtte rive seg i håret når mange misbrukte virkemiddelet ved å konvertere filmer som opprinnelig ikke er laget i tre dimensjoner. Skrekkeksemplene ble i så måte Clash of the Titans og M. Night Shyamalans katastrofalt dårlige Luftens siste mester. At Warner Bros valgte å forkaste 3D-konverteringen av Harry Potter og Dødstalismanene – del 1 viser hvor sterkt tillitsforholdet til fansen har blitt; på tross av det økonomiske tapet dette innebar, bestemte altså produksjonsselskapet seg for å la den kunstneriske vurderingen veie tyngst. Første del av Harry Potter og Dødstalismanene ble da også en gave til fansen og den modneste, mest melankolske og krevende Potter-filmen til nå. En visuelt bergtagende road movie som virkelig fanger J.K. Rowlings univers. Her hjemme var anmeldelsene sjokkerende lunkne, men amerikanske kritikere omfavnet stort sett filmen.

Det ble nesten sex i “The Twilight Saga: Eclipse”, men bare nesten.

Selv om kinobesøkstallene for Harry Potter har vært gode, måtte den likevel se seg slått av The Twilight Saga: Eclipse i USA. Kanskje er det ufortjent, men med tanke på hvor perfekt denne serien er konstruert for sitt bokelskende kjernepublikum, er det neppe en stor overraskelse. Hyggelig var det dessuten at den tredje filmen i serien ble den beste sålangt, etter en slapp andrefilm. Tynget av stemningsfullt mørke, akkurat passe doser hjertesmerte og vampyraction ble Eclipse også underholdende for oss som ikke sverger troskap til Stephenie Meyers konservative ungdomslitteratur. Dessuten bidro Howard Shore med et av årets beste soundtracks. Men selv om både Daniel Radcliffe og Kristen Stewart lokket til seg horder av popkornsultne, ble begge kommersielt forbipassert av Mia Wasikowska og Alice i Eventyrland. Tim Burtons adapsjon av Lewis Carrols klassiker var vel hans svakeste film siden Planet of the Apes, men Disneys heftige markedsføring sørget for at familiene flokket seg utenfor kinolokalene over hele verden.

Wasikowska fikk heller lite å spille på som Alice, men grunnet hennes gripende innsats i HBO-serien In Treatment ble hun, ved siden av Chloe Grace Moretz, kanskje det store stjerneskuddet i 2010. Heldigvis fikk hun langt mer å bryne seg på i Lisa Cholodenkos kritikerroste The Kids Are All Right i en fintfølt og lavmælt tolkning av filmens hovedrolle. Men i ensemblet er det Annette Bening som har skapt de store overskriftene og seilet opp som storfavoritt til Oscar-prisen for beste kvinnelige hovedrolle, mens Cholodenko bør være sikret nominasjoner for manuskriptet og muligens regiarbeidet – ene og alene for det imponerende håndlaget med skuespillerne. En annen kvinnelig regissør som har fått stor oppmerksomhet i forkant av Oscar-sesongen er Debra Granik, som stod for en av fjorårets mest kritikerroste filmer med Winter’s Bone; et nattsvart drama med en imponerende Jennifer Lawrence som jakter på sin fars døde kropp. Håpløsheten ligger som et mosegrodd teppe over samtlige scener, og mange har skrytt av Graniks grep om stemningen.

Personlig fant jeg fortellingen flat og forutsigbar, plaget av en ekstremt karikert «white trash»-skildring. Om jeg skal være riktig stygg fikk jeg faktisk assosiasjoner til onsdagsfilmene på TV Norge, men denne meningen er jeg altså nokså alene om. Flere var skeptiske til Sofia Coppolas Somewhere. Hennes fjerde film fikk en fantastisk start med Gulløven i Venezia under juryformann Quentin Tarantino, men kritikerne delte seg på midten. Coppolas stillfarenhet kan forveksles med tomhet og flere opplevde filmen som både pretensiøs og intenst kjedelig. For oss som er i den helt andre enden av skalaen ble Somewhere nok et praktverk fra Gudfarens datter; en forsiktig skildring av det spirende forholdet mellom en kjendisfar og hans elleveårige datter. I et poetisk, men samtidig nøkternt bildespråk makter Coppola å vekke frem sterke følelser for de ømt skisserte karakterene, slik at vi enkelt kan ta bolig i dem.

Jesse Eisenberg og Justin Timberlake i “The Social Network”

Danny Boyle fikk mye å leve opp til etter Slumdog Millionaire, men overlevelsesfortellingen 127 Hours og især hovedrolleinnehaver James Franco har skapt stor begeistring, og den bebrillede briten bekreftet sin forlengst fortjente status som sjeldent oppfinnsom og vital filmforteller – få surfer mer uproblematisk fra den ene sjangeren til den andre. Coen-brødrenes nytolkning av westernklassikeren True Grit har kanskje ikke fått mesterverkstatus à la No Country for Old Men, men ble tildelt solide plasseringer på de amerikanske kritikernes topplister og viste seg som en overraskende stor kassasuksess i romjulen. Høsten ble også preget av andre Oscar-titler som The Town og The Fighter; klassiske fortellinger som neppe sprenger kunstneriske grenser, men som utvilsomt har blidgjort et større publikum. Likevel, med tanke på disse ufravikelige gullstatuettene som snart deles ut, er det ingen av disse titlene som bærer samme pondus som årets øyeblikkelig klassiske film The Social Network.

Få hadde panegyriske forventninger til fortellingen om Mark Zuckerberg. Dels hadde det hypotetisk sett ikke gått lang nok tid til å reflektere tilstrekkelig over Facebook-fenomenet; dels var verden (eller i alle fall undertegnede) fortsatt i sorg over at Den fantastiske historien om Benjamin Button ble en sviskete nytolkning av den ubegripelig overvurderte Forrest Gump; dels fanget ikke trailerne filmens kraftfelt. Det hadde dessuten blitt avklart at David Fincher skulle stå for den unødvendige remaken av Menn som hater kvinner og man kunne plutselig mistenke at nittitallshelten hadde mistet grepet. Men så slo The Social Network ned som en atombombe i filmhøsten og gjorde alle tvilerne til skamfulle rotter. For med Sorkins ekstremt velformulerte og hyperdynamiske manuskript, ble Finchers unike håndlag med filmmediets virkemidler vekket til live med en villkatts eleganse. Helheten er så konsis at kritikerne slet med å finne dekkende superlativer og de unge skuespillerne, da især Jesse Eisenberg og Andrew Garfield, bidro til å skape eksentriske, men likevel troverdige hovedkarakterer som knyttet emosjonelle bånd til publikum i kinosalen.

The Social Network har både hjerte og hjerne, og på samme måte som Fight Club i sin tid ble det ultimate portrettet av generasjon X, er dette foreløpig den ultimate skildringen av generasjon Y. Scenen der Zuckerberg venter på respons fra ekskjæresten på hans friend request er et øyeblikk som dirrer av sin egen samtid og får oss til å innse hvor mye verden faktisk har forandret seg siden et knippe algoritmer ble tegnet på et vindu og www.facebook.com skrev seg inn som noe av det største i internetts historie. Nå forholder vi oss ofte til ukjente mennesker som om de var et slags produkt; de selger seg selv på en side med bilder og presentasjonstekster, der vi får se deres preferanser, gis inntrykk av sosial kompetanse etc. I Finchers film har Zuckerberg ingen virkelige venner og i så måte er det like sårt som det er paradoksalt at denne krølltoppen står bak et slikt kommunikasjonsverktøy.

Natalie Portman i “Black Swan”

Men om The Social Network ble årets mest betydningsfulle amerikanske film, vil jeg påstå at den aller beste er signert Darren Aronofsky. Polanski-paranoiaen fra Requiem for a Dream ble forent med det sensible, nesten porøse “kunstnerportrettet” i The Wrestler i en film som er langt villere, vakrere og i sum noe av det voldsomste jeg har sett på et kinolerret. Black Swan festet vinger på skuldrene mine og fløy meg lengre inn i det filmatiske himmelriket enn noen har maktet på flere år. Aronofskys hovedverk handler om kroppsbeherskelsen som slipper taket når sinnet begynner å se annerledes; kjøttet som brenner seg igjennom helvete for å skape skjønnhet. Det er en tolkning av Tchaikovskys Svanesjøen, men samtidig en erotisk ladet grøsser som henter det beste fra Polanski, De Palma og Argentos respektive heksegryter. Det skal skrives sider opp og sider ned om denne filmen på Montages fremover, så jeg vil ikke foregripe den nærmere her, men all anerkjennelsen siden Venezia-premieren i fjor høst er hinsides fortjent. Og selv om filmen strengt tatt er altfor polariserende til å vinne en bråte med Oscar-priser, er det en stor sorg om ikke Natalie Portman omsider får bransjens ultimate anerkjennelse for en innsats så dirrende og svett at den får deg til å lure på om Aronofsky er virkelighetens Vincent Cassel.

Der fjorårets amerikanske filmtråder enklere lot seg knytte sammen, opplever jeg 2010 som mer sprikende, mindre tematisk samkjørt, men derfor også mer umiddelbart spennende. Typisk viktig og moraliserende tematikk har blitt skjøvet til side for mer grunnleggende engasjerende fortellinger om enkeltmennesker foran fjelltinder av drømmer og muligheter, på randen av stupet eller begge deler. Ambisjonene har vært store, både i form og innhold, og dessuten latt seg reflektere i filmenes karakterer. Inception, The Social Network og Black Swan står som en slags treenighet og vitner om en gruppe filmskapere fremtiden vil kunne døpe til vår tids “Movie Brats”. Regissører som med imponerende rakryggethet makter å anvende mediets muligheter til å skape stor kunst som aldri kunne vært skrevet eller malt, men som aldri lar den kunstneriske egenrådigheten overstyre fortellingene. Samtlige kommuniserer faktisk med et stort publikum uten å ty til ferdigtygde konvensjoner. Det er slike verker som etter min mening gjør at USA på sitt aller beste er verdens ledende filmnasjon – ikke bare kommersielt, men også kunstnerisk.

Riv ruskende uenig? Kom gjerne med dine betraktninger i kommentarfeltet!

Les også våre oppsummeringer av det asiatiske og norske filmåret

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 20 kommentarer

  1. Aleksander H sier:

    Til dere som liksom har sett Black Swan før premieren? Hvor har dere sett den?

  2. Var en førvisning på Filmens Hus i desember :)

  3. Joakim sier:

    Aleksander: Black Swan finns ju på diverse siter online också.
    Jag stålsätter mig dock och väntar fint till biopremiären 4.feb.

  4. Øyvind Hellenes sier:

    Mottakelse er en ting, men det er først og fremst den kommersielle suksessen som er så overaskende med Black Swan Den har allerede tjent inn mer enn alle Aronofsky’s tidligere filmer til sammen. Dette lover jo meget godt for fremtiden.

    Forresten, Sofie Coppola er faktisk Gudfarens nevø, ikke datter ;)

  5. Jeg tenkte nok på Francis Ford Coppola som “Gudfaren” i denne sammenhengen, men hun er da vitterlig gudfarens sønn i filmserien også! Men er redd du ikke tenker på cameoen i første film, men istedet på *grøss*…innsatsen i Gudfaren Del III ;P

  6. Øyvind Hellenes sier:

    Hehe, jeg forsto hva du mente. Jeg har forøvrig ikke sett 3ern enda så det var faktisk cameoen i første film jeg tenkte på.

  7. Aleksander H sier:

    Lukter ulovlig nedlastning lang vei.

  8. “Black Swan” MÅ sees i kinosal!

  9. Pål Seland, Jr. sier:

    Black Swan var en skuffelse etter alt mesterverk-preiket. Ganske god underholdning med sterk skuespillerprestasjon fra Portman, samt endel fikst kamerarbeid og noen gode shots. Ble for hektisk og for mye crazy for meg, scene etter scene; synes settingen og materialet hadde kledd en mer dvelende tone bedre, hvilket også kunne gitt (de forhåpentligvis langt mindre tallrike) crazy-scenene mer effekt. Slik filmen fremstår nå kjennes den veldig tom, om det er rett ord å bruke. Hadde ikke trodd det på forhånd, men må si meg enig med de som kaller den pen (og underholdende) “trash” – hvilket er ok, det, men heller enn å være et mesterverk følte jeg at filmen belyste visse begrensninger ved Aronofsky som ‘auteur’ dersom vi skal kalle han det.

  10. Aleksander H sier:

    Pål: Og de begrensningene er?

  11. Pål Seland, Jr. sier:

    Mye flash boom whiz, mye overflate, han lager “kunstfilm” for de som ikke like kunstfilm. Beklager om jeg rører med begreper, jeg har ikke filmutdanning og bare synser her. Men min opplevelse er at han lager enkelt fordøyelige inn-med-teskje-filmer som er underholdende og har visse stilistiske særegenheter som noen ganger funker og andre ganger kjennes masete. Med det sagt, så har jeg ikke noe imot Aronofsky, jeg har likt alle filmene jeg har sett av ham (ennå ikke sett The Fountain, dog). Jeg synes bare ikke han stiller i noen moderne mesterklasse.

  12. Pål Seland, Jr. sier:

    Grunnen til at nettopp Black Swan belyser hans mangel på dybde (i hvert fall i behandlingen av dette materialet) blir vel at denne historien ikke har den samme iboende “eksplosive” eller umiddelbart engasjerende kvaliteten (for den gjengse seer, i det minste) som for eksempel Requiem for a Dream, og i stedet for å tørre å risikere at filmen blir “kjedelig” i et forsøk på lage noe spesielt, så pøser han på med desto mer frenetisk craziness og generell OTT emoting i omtrent hver scene. Det er ikke overraskende at Black Swan gjør det bra på kino i USA, filmen er veldig mainstream psykologisk thriller (eller mindfuck-film kanskje passer bedre) vil jeg si.

  13. Øyvind Hellenes sier:

    Jeg er veldig uenig med deg Pål, men i redsel for å vanne ut diskusjonen for tidlig så tenker jeg at vi sparer på kruttet til filmen ruller rundt på lovlig vis. En slik film kan ikke rettferdiggjøres 100% før den er sett på det store lerret.

  14. Pål Seland, Jr. sier:

    Ja, tenkte meg ikke om re: spoilers, etc. Beklager den. Så: selv om de ikke nevner spesifikke ting kan det være greit å la være å lese mine to innlegg over her dersom du ikke har sett filmen.

  15. Robin sier:

    Syntes heller ikke Black Swan var spesielt bra.. Altfor pompøs og ‘rett i trynet’ på seeren, der det settes opp gimmicks på rekke og rad. Filmen er også skuffende forutsigbar.

  16. Forslag: Ved månedsskiftet og frem mot 4. februar vil vi på Montages gi rikelig med rom til å debattere Black Swan nøye. Så hva med at vi sparer den ivrigste diskusjonen til da? Dere må jo dessuten se denne på kino. (Jeg var på samme pressevisning som Lars Ole før jul, og tro oss: Lerretet og den kollektive pustberøvelsen spiller en rolle i svanebalansen.)

    Så, for å skifte kurs: Noen som har sett spor av Obama-epoken i amerikanernes skildringer av eget samfunn i filmåret 2010?

  17. horribel, dum beslutning sier:

    Forslag: Montages-skribenter slutter å bruke det latterlige uttrykket “pustberøvende/lse”, gjør det vanskelig å ta dere seriøst.

  18. Forslag avvist – vi foretrekker ytringsfriheten her på Montages;)

  19. horribel, dum beslutning sier:

    Jaja, var vennlig ment i alle fall.

  20. Ole sier:

    Kommer akkurat fra Winter’s Bone og syntes den var fantastisk. Den var spennende, sanselig og med et utrolig spill av Jennifer Lawrence som Ree Dolly. Generelt veldig spennende kvinnekarakterer. Jeg har aldri sett så hardbarka kvinner på film før, med motorsag, vold og flåing av ekorn. Jeg forstod hvor metroseksuell jeg har blitt når jeg måtte snu meg bort ifra de drøyeste scenene.

    Jeg leser hva du sier om karikert “white trash”-skildring, men syntes den var et spennende (og ikke minst grusomt) portrett av et samfunn ødelagt av narkotika. At du fikk assosiasjoner til onsdagsfilmen på TvNorge gjør at jeg lurer på om du i det hele tatt har sett filmen – utdyp gjerne.

    Den var filmet på Red One, noe som både er et pluss og minus for denne filmen. Den har en naturalistisk stil og med lite lyssetting klarer allikevel filmen å fange opp små detaljer.. Men i noen scener har de pushet lysømfintligheten for langt og har endt opp med at bildet fikk grønt og rødt skjær… Synd. Men når det funket var det supert; et kjølig, observerende kamera som passet filmen.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>