universelt-og-personlig-i-sofia-coppolas-nydelige-somewhere

Omtale

Universelt og personlig i Sofia Coppolas nydelige Somewhere

Denne saken ble opprinnelig publisert under Oslo internasjonale filmfestival, november 2010.

Et totalbilde av en stor grusplass. En sort ferrari passerer kameraet så vi får sand i øynene, med en voldsom brumming i lydbildet, før den forsvinner ut av bildet. Vi hører lyden og ser bilen tegne en sirkel før den igjen flerrer forbi vinduet vårt.

Jeg tror den tar fire runder til. Omtrent samtlige omtaler jeg har lest om Sofia Coppolas fjerde film har begynt med en beskrivelse av dette anslaget, sannsynligvis fordi det er så beskrivende for resten av filmen. Her setter Coppola den kompromissløse tonen som forteller at halvparten av publikum kan lene seg bakover, lukke øynene og angre på at de kjøpte billett istedet for sovepiller. Eventuelt kan de forsøke å hekte seg på den forsiktige ambienten, som dirrer i det stille og sakte men skråsikkert hever Somewhere til å bli årets kanskje skjønneste film.

Sofia Coppola har forlengst gjort det klart at hun er en auteur av den klassiske sorten; hun gir seg ikke i kast med genreøvelser eller oppdragsprosjekter. Hun arbeider med en pågående makrofortelling som gjør at hun gjerne vender tilbake til det samme utgangspunktet i film etter film. Kjendismiljøenes fremmedgjøringseffekt har – grovt sett – vært den gjennomgående tematikken etter debuten med The Virgin Suicides. B-kjendisen Bob Harris som speilet seg i Tokyos glassklare skyskrapere; Marie Antoinette som forsøkte å finne mening i Versailles overflate, og nå Johnny Marco som er fanget i et ingenmannsland på Hotel Chateau Marmont i Los Angeles. Nå er Coppola geografisk sett nærmere sitt eget liv enn tidligere, og det blir uunngåelig å trekke selvbiografiske paralleller. Men Coppola skriker aldri ut sin fortrengte barndom eller traumer som Hollywood-kjendis – snarere bruker hun bare disse erfaringene som en grunnmur for alt hun gjør. Likevel er ikke Coppolas fortellinger interne og introverte, snarere tilgjengelige åpne tekster med så universell tematikk at man ofte kan se konturene av en selv og få følelsen av at «dette er laget akkurat for meg».

Etter mitt syn er både Lost in Translation og Marie Antoinette blant det forrige tiårets aller beste filmer, og selv om Somewhere ikke er like nyskapende, har den andre kvaliteter som gjør at den i det minste stiller i samme klasse. Somewhere har blitt en modnere og mer ettertenksom film. Dette merkes i flere ledd; humoren har blitt tonet ned, bildespråket er strengere og musikkbruken Coppola har blitt så berømt for er mer sparsommelig. Til gjengjeld har lydbildet blitt desto mer ekspressivt. Alt dette er sikkert skuffende for noen, men langt viktigere er det at Coppola fortsetter å bevise at hun mestrer å lage variasjoner over et tema. Selv om grunnfortellingen her er ganske lik den man finner i Lost in Translation, er utførelsen vesensforskjellig. Lance Acords dirrende, poetiske Tokyo-bilder har blitt byttet ut med Harris Savides‘ mer nøkterne, observerende stil. Filmen har påfallende mange totalbilder og kameraet beveger seg ytterst sjeldent. Dessuten kutter enkelte komposisjoner vekk essensiell bildeinformasjon; noen av dem er nesten skakt og stygt beskjært. Denne eksperimentlystne, men lakoniske utførelsen påminner om den kjølige fremmedgjøringsguruen Michelangelo Antonioni, mens den smittende varmen i karakterrelasjonene får meg til å tenke på Wim Wenders‘ beste filmer.

Relasjonen mellom berømte foreldre og deres barn er et nytt, men innlysende tema for Coppola, som selv tilbragte store deler av barndommen på hotell med sin far Francis. Johnny Marco (Stephen Dorff) er en latsabb av en skuespiller som drikker og sover seg igjennom den merkelige hverdagen i en suite på berømte Hotel Chateau Marmont. Når ekskona ringer og ber ham om å ta seg av deres elleveårige datter Cleo (Elle Fanning) for en lengre periode, snus hele tilværelsen på hodet. For første gang på lenge må han ta ansvar, og i møte med datteren får plutselig livet hans en lenge etterlengtet mening. Elle Fanning (Dakota Fannings mindre berømte lillesøster) stråler i rollen som sympatisk veslevoksen og har en nydelig dempet måte å være tilstede i rollen på. Kjemien mellom henne og Dorff er filmens ømme, varme punkt, og oppleves som genuin og troverdig. Dorff er Johnny Marco og briljerer uten ord. Scenene der han sitter for seg selv med sigaretter og pils, stirrende ut i luften på jakt etter noe som gjør livet verdt å leve bakenfor røykringene, er direkte hjerteskjærende. Det er lett å avskrive Coppolas filmer som Keiserens nye klær, men da må man nesten være trassig innstilt på å ikke delta. Med antydningens kunst byr hun frem rom vi kan fylle med assosiasjoner og følelser – man er helt nødt til å aktivt forme fortellingen.

Somewhere er ingen fortelling i tradisjonell forstand; den bygger opp mot et tydelig veiskille i Johnny Marcos liv, men bortsett fra dette må man være årvåken for vage stemningsskifter og stillfarne, men viktige karakterøyeblikk underveis. Som i Coppolas tidligere filmer er det enkeltøyeblikkene som kroker seg fast i hjertet. Førsteakten er sublim, der Johnny surrer rundt som en zombie, ramler i fylla og våkner opp med brukken arm. Han underholdes av sine favorittstrippere; to blonde tvillinger som besøker hotellrommet regelmessig og byr på rutinert kjærlighet. Men han sovner midt i showets klimaks – han er så forlammet at selv seksuallysten forsvinner. Scenen der Cleo vekker faren og skriver navnet sitt på gipsen hans er nydelig i sin impresjonistiske enkelhet. Den føles kladdet, løsrevet fra et hvilket som helst liv. Like autentiske er de traurige omgangene med Nintendo Wii og Guitar Hero, som forsterker følelsen av at tilværelsen dypest sett er og bør være uspektakulær. Noen ganger er det fint å bare ‘være sammen’.

Cleos store lidenskap er isdans og Johnny er pent nødt til å engasjere seg og bli med på trening. Her gir Coppola oss en hel opptreden til Gwen Stefanis nydelige uptempo-ballade Cool. Små innklipp til en ukonsentrert Johnny – fordypet i en fuckings smartphone – er de eneste avbruddene i én sammenhengende tagning som danser sammen med Cleo på isen og samlet sett skaper årets aller såreste filmøyeblikk, helt på høyde med det mest bevegende fra Lost in Translation. Slike sekvenser manifesterer Sofia Coppola som en av vår tids største bildefortellere; hun er har en poetisk ladet ordknapphet som mange av dagens filmskapere bør ta lærdom av. Hun har dessuten en merkbar kunstnerisk kontroll som preger hver fiber av filmen, og som gjør at den føles langt mer personlig enn det meste man ser fra Hollywood. Hvert stilgrep kommer fra den samme stemmen, er i samme toneart. Coppola er i sum en sann amerikansk auteur, men formulerer seg ofte med en europeisk sensibilitet og står derfor i slektskap med både John Cassavetes og Woody Allen.

Med Somewhere viderefører og beriker Sofia Coppola et kunstnerisk prosjekt som, på tross av sin tematiske begrensing, er og blir en universell stemme som varmer i kroppen. To måneder etter jeg så Somewhere tar jeg meg fortsatt i å tenke på den hver eneste dag.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Julian Hagemann sier:

    Spoiler-advarsel [Red.]

    En sort ferrari kjører ut av bybildet, ut på landet og stopper etter en stund på siden av veien. Johnny Marco går ut, lar nøklene stå i bilen og går utover mot ingenting med et stort smil om munnen. Dette er sluttbildet i filmen. Han har lært, Johnny Marco, og vi er blitt fortalt dette på en mindre spennende måte enn om Johnny skulle ringt en gammel ekskjæreste og gråtende fortalt at han ikke er noen som helst, bare en utbrendt kjendis-figur. Noe han faktisk også gjør, bare litt tidligere i filmen.

    Dette er (unødvendig å si kanskje – men etter min mening) en kjedelig, uoriginal historie som skildrer karakterer man har sett mange ganger før uten å komme med noe som helst nytt til bordet. Fint håndverk er det absolutt, og jeg gledet meg like mye som Montages’ anmelder over åpningsscenen(e). Men at kjendiser lever et glamorøst liv de ikke alltid setter like stor pris på og som noen ganger fører til at de ikke er nok sammen med familiene sine, er en historie man har hørt så mange ganger før at det faktisk kreves en liten porsjon med originalitet i selve historien for at det skal være verdt å filme det.
    En telefonsamtale der en mamma sier “jeg må vekk litt, pass på datteren vår” er det som setter filmens historie i gang – og dermed må partykjendisen tilbringe tid med datteren sin, og av dette lære at livet er mer enn damer og øl…
    De aller fleste kunne skrevet denne historien på en time etter å ha sett traileren og truffet på stort sett alle vendepunkter og viktige hendelser. Da holder det etter min mening ikke at man har veldig fine bilder og saktegående, til tider nydelige sekvenser som den i isdanshallen. Jeg registrerer at anmelderen her mener man skal forme fortellingen selv, men dette fungerer vel kun når utgangspunktet er spennende nok til at man vil dikte videre og tenke ut egne eventuelle sidespor fra en ellers – til en viss grad- interessant historie?

    Når man i tillegg i “Somewhere” har prøvd seg ganske ofte (og stort sett mislykket) på å få frem en opplagt, fnisete jeg-skjønner-vitsen-derfor-knegger-jeg-høyt-i-salen-humor, blir det etter hvert en lidelse å se på. Spesielt gjennom en barnslig overdrevet skildring av både en prisutdeling og en pressekonferanse i Italia, der italienere fremstilles som tilbakestående apekatter, blir det rett og slett litt for dumt.
    Denne filmen mener jeg er et godt eksempel på at det viktigste når man skal lage film er å ha en god historie å fortelle, og hvis man skal fortelle en historie alle kan fra før, så må man ha et tilsvarende godt og originalt manus.
    To dager etter at jeg så Somewhere har jeg allerede glemt den.

  2. Jeg ser deler av hva Lars Ole liker ved denne filmen. Den er rolig og man trekke en hel del slutninger selv. (Hvem sender disse meldingene?!) Dessverre blir dette for meg en «Lost in Translation 2» der stripping, drikking, fremmedgjøring, og kjærlighet mellom en eldre mann og en yngre dame/jente kjøres på nytt med en liten forskjell: far/datter-forhold. Estetikken minnet meg litt om Jarmusch, bortsett fra at det var halvhjertet gjennomført. Coppola kunne kjørt enda mer på meningsløsheten bildet forsøker å formidle.

    Vi ser også en liten bit av den språklige problematikken fra LiT – bortsett fra at det nå er italienere og ikke japanere som er moroklumpene med sitt merkelige språk og sine rare fakter.

    Det eneste filmen ga meg var periodiske minner fra LiT som jeg humret over.

  3. «I wanted to do something as minimal as possible.» – Sofia Coppola om Somewhere.

    Selv merker jeg at jeg ennå ikke er helt enig med meg selv om selve filmen. Enten er den så minimal at den er usynlig, eller så er den så minimal at den er eksakt. Et andre gjennomsyn er nødvendig før jeg kan ta stilling til det.

  4. Robin sier:

    Nok en SINNSYKT pretensiøs kjedelig film fra Coppola. En utrolig forglemmelig affære.

  5. Anders sier:

    Syns selv de fleste scenene med far-datter tema var ganske lite givende. Det ble litt for anonymt, i et tematisk landskap det er tråkket ganske mye i tidligere.
    Men enkeltscener hvor Marco kjører rundt i bilen, eller når han sitter der og venter på å bli sminket opp med protese var blant årets aller beste.

    Derimot truet sluttscenen med å kjøre en relativt god film rett i dass. Gosj, jeg fikk frysninger av den dårlige sorten.

  6. Pål Seland, Jr. sier:

    Jeg likte filmen. Ser selvsagt poengene til de som misliker den, men der jeg tror mitt syn skilles fra deres, hovedsakelig, er at jeg ikke synes det er så viktig å være ‘original’ i ytre handling, nødvendigvis. Det er en enkel, fin historie, og når den er såpass velspilt og fotografert som den er her, spiller det ingen rolle for meg om jeg har hørt den før. Jeg synes også tempoet er godt og passende; filmen er behagelig, rett og slett.

    Skal være enig i at scenene i Italia har noen problemer, og jeg synes Coppola til tider glir hen i en litt ‘tom’ musikkvideo-estetikk som handler mer om hennes “kule smak” og “sensibilitet” enn noe annet; som i isdans-sekvensen og den ved bassenget, scener hvor hun lar hele poplåter spillle ut over one-take (eller nesten) shots. Det må sies at jeg likte disse scenene, men de er problematiske i den grad at de tar en litt ut av filmen der vel meningen med dem er å si noe om karakterene og deres forhold. Dette fungerer bedre i scener hvor det fungerer som mer utilslørt ren stilisme – scenene med stripperne, for eksempel, som var friske og overraskende, synes jeg. Men kanskje eyecandyen har sin påvirkning på dømmekraften i akkurat det tilfellet. Heldigvis reddes mye av dette uansett inn ved at man faktisk bryr seg om Dorff og Fanning, siden begge er så sympatiske, og spesielt Fanning gjør en fryktelig bra rolletolkning.

    Hovedproblemet mitt var at det var vanskelig å se for seg Stephen Dorff som en kjendis av Johnny Marco sitt kaliber (slik jeg tolket det skulle han være en ganske stor stjerne); han ser liksom ut som en Stephen Dorff, bare – du har sett ham mange ganger før, det hender han er god/ok og han er kjekk nok, men de fleste har ikke noe aktivt forhold til ham. Dette er ikke en spesielt viktig greie, dog.

    For å konkludere: kan godt se hvorfor mange vil mislike denne, men jeg likte den. Hei hå.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>