TRON: Legacy er en flott form med flat fortelling

Jeg kan like godt innrømme det med én gang: jeg har aldri sett den originale TRON-filmen. Riktignok husker jeg at den ble utgangspunktet for en forelesning det første året jeg studerte filmvitenskap og i den sammenheng ble jeg matet med en bråte klipp fra det som utvilsomt er en av åttitallets filmteknologiske milepæler. Og jeg bør så absolutt få sett den, det har bare aldri fristet meg nok til at jeg faktisk har lagt disken i spilleren og satt av en kveld – jeg synes rett og slett filmen ser ganske kjedelig ut. Ergo har jeg ikke et nostalgisk forhold til TRON og det kan tenkes at dette gjør meg uengnet til å i det hele tatt skrive denne anmeldelsen, da jeg ikke har muligheten til å snappe opp referansene til originalen som helt sikkert befinner seg i oppfølgeren TRON: Legacy, og er med på å gjøre den fornøyelig. Samtidig representerer jeg det brede laget av publikum som vil møte filmen like uforberedt.

Forventingene var egentlig ganske høye. Jeg har hørt på Daft Punks soundtrack (som finnes på Spotify) hver eneste dag de siste to ukene og kost meg med trailerne. Faktisk drømte jeg om at denne filmen kunne få til det samme som J.J. AbramsStar Trek– revitalisering, som jeg møtte med et like blankt sinn i fjor. Når TRON: Legacy ikke makter dette, er det av sørgelige og ganske unødvendige årsaker. Som forventet ligger filmens kvaliteter i det formmessige. Estetikken er fantastisk gjennomført, og det blir nesten innlysende at filmens debuterende regissør Joseph Kosinski har arkitektbakgrunn. Estetikken her er neonblendende futuristisk og barokk på én og samme tid, og påminner i så måte litt om Blade Runner. Den gråblå fargepaletten ligger som et teppe over hver eneste scene, kun brutt av strimene med farget lys. Likevel har Ridley Scotts film et mindre polert uttrykk, der TRON: Legacy strengt tatt ligner et avansert dataspill; det filmiske universet er så artifisielt at jeg sliter med å leve meg helt inn, og får ubehagelige assosiasjoner til George Lucas‘ ferskeste visjoner. En hyggeligere og kanskje overraskende referanse er Federico Fellinis merkelige og fantastiske Satyricon. På tross av Kosinskis kjølige – og svært lite kjødelige – atmosfære, påminner oppstiltheten som gjør karakterene til maleriske posører om den italienske mesterens omdiskuterte og ubehagelige verk. Kostymene fortjener en Oscar-nominasjon.

Universet speiler også andre filmer i noenlunde samme sjanger. Usivilisert brutalitet i form av gladiatorkamper har vi sett i både Star Wars og A.I. (i form av såkalte flesh markets), og selv om denne tolkningen av scenariet er enda mer spektakulær, blir den lite engasjerende fordi vi aldri kommer under huden på hovedkarakteren. Garrett Hedlund gjør en anonym og blek innsats i rollen, men har da også magre forutsetninger for å skape magi. I yngre, delvis animert utgave ser selveste Jeff Bridges ut som en rest fra Polarekspressen. Michael Sheen er derimot utmerket castet som diskobulenes sleiping i Clockwork Orange-kostyme.

TRON: Legacy er utvilsomt et staselig skue, men det blir også problematisk at det visuelle uttrykket rett og slett er for helhetlig – og derfor en anelse monotont i lengden. Med en spilletid på over to timer, som føles mye lengre, merker man et betent behov for en medrivende fortelling. Jeg har på ingen måte et absolutt krav til at en slik type film skal by på noe komplekst eller bevegende, men litt god gammeldags spenning er da ikke for mye å be om. Når man legger så mange ressurser og penger i en film, synes jeg det er besnærende at ingen har klart å ansette bedre manusforfattere. Jeg er sikker på at det er tusenvis der ute som hadde klart å hoste frem et artigere hendelsesforløp enn dette. Her flytter karakterene seg hovedsakelig fra det ene tablået til det andre, uten en nødvendig retningssans. De emosjonelle motivene er syltynne og man får aldri helt grep om hvordan karakterene er posisjonert i forhold til hverandre. Et tydeligere fiendebilde, med en skikkelig superskurk, etterlyses for å vekke frem den barnslige eventyrgleden TRON: Legacy troligvis strekker seg etter. Les Spielberg-manualen neste gang!

Nå høres jeg kanskje i overkant negativ ut, og det er ikke helt meningen. For det er mye fint å si om TRON: Legacy. 3D-teknologien er ikke revolusjonerende i forhold til fjorårets Avatar, men attraksjonselementet er brukt som et filmatisk virkemiddel og tar aldri overhånd. Og det er likevel ikke overflødig; man fornemmer en regissør som virkelig har forsøkt å benytte dette grepet for å gjøre bildene mer atmosfæriske og levende. Actionscenene er også førsteklasses, selv når man har sett seg mett på dem. Soundtracket, som jeg allerede har bekreftet min affekt for, er et av årets beste. Uavhengig av lengselen etter noe nytt fra Daft Punk, er deres første arbeid som filmkomponister noe jeg bøyer meg i støvet for. Som en svoren, nesten fanatisk Vangelis-fan, er det lite som kan glede meg mer enn å høre at samtidige komponister lar seg inspirere av måten synthguden skrur keyboardtonene på. Og ved siden av Hans Zimmer, som oste Vangelis i Inception, seiler Daft Punk opp som verdige arvtagere til den gamle grekeren. Som en endeløs musikkvideo er TRON: Legacy faktisk veldig tilfredsstillende.

Disneys julefilm er altså verdt å få med seg, men som fortelling svikter en kinoopplevelse som kunne fått innpass i den overmodne barndommens hjertekammer.