filmpioneren-gene-gauntier-for-100-ar-siden

Filmpioneren Gene Gauntier – for 100 år siden

Her i Montages reflekterer vi for tiden over filmåret 2010 og hvilke filmer som har etset seg inn i bevisstheten. Mens vi er i retrospektiv modus, vil jeg benytte anledningen til å hoppe hundre år tilbake i tid.

Til da filmpioneren Gene Gauntier var på høyden av sin karriere som skuespiller, manusforfatter, regissør og produsent. Når vi lager lister over året som har gått, har vi lett for å miste perspektivet på hvilket spenn som ligger i filmhistorien. På min egen liste over favorittfilmer fra 2010 er en tredjedel av filmene regissert av kvinner. Dette reflekterer ikke nødvendigvis mer enn min egen smak, men samtidig er det spennende å se at kvinner fra så forskjellige land som Argentina, Frankrike, Thailand og Iran er prominente figurer i det internasjonale filmmiljøet anno 2010. Dette gir enda en grunn til å trekke frem en av dem som har banet vei helt siden filmmediets opprinnelse og etableringsfase, og deriblant finner vi amerikaneren Gene Gauntier (1885-1966).

Pressefoto av Kalem-piken Gene Gauntier

Gene Gauntier ble født Genevieve Liggett i Kansas City, Missouri, og begynte sin filmskuespillerkarriere som ung pike ved Kalem Film Manufacturing Company i New York, hvor hun var den første av en rekke Kalem-piker -- selskapets gallionsfigurer som var kjente over hele USA. Gauntiers talenter var mange, så hun ble også fort en av selskapets fremste og mest produktive manusforfattere, i tillegg til å oppfylle sine plikter som skuespiller. Hennes rolle som manusforfatter hadde ringvirkninger også utenfor Kalem, da hun skrev manus i en tid før yrket var etablert og hadde et navn. Ja, til og med før manuset fikk den formen vi i dag ville gjenkjent som nettopp et manus; noe mer enn skriblerier på en papirlapp. I dag er det mange som krediterer Gauntier med å ha skrevet filmhistoriens første filmmanus.

På 1910-tallet var produksjonshastigheten og kapasiteten ved filmstudioer i land som USA, Italia og Tyskland enorm, og et studio kunne lansere flere hundre produksjoner i året. Dette førte til et enormt behov for nye ideer til filmatiseringer. Studioer stjal uhemmet ideer fra hverandre, og en film kunne gjenfødes i flere inkarnasjoner signert ulike produksjonsselskap. Gauntier kommenterer selv hvordan hun stod for mer en tre hundre (!) manus i sine upubliserte memoarer:

Tom Sawyer was the first of over three hundred which I wrote and produced or sold. The woods were full of ideas. The surface had scarcely been scratched. A poem, a picture, a short story, a scene from a current play, a headline in a newspaper. All was grist that came to my mill. There was no copyright law to protect authors and I could and did infringe upon everything.

Gauntier var en populær skuespiller og filmarbeider, og figurert ofte i samtidens filmblader og fanmagasiner.
Gauntier var en populær skuespiller og filmarbeider, og figurert ofte i samtidens filmblader og fanmagasiner.

Når vi leser Gauntiers uttalelser i dag virker det umiddelbart problematisk å konstatere at man plukket fritt fra andres arbeid for å finne materiale til egne historier. Men for Gauntier selv var det ingen grunn til å legge skjul på dette faktum, eller unnskylde seg for å bidra i kopieringen og plagieringen – dette var jo normalen. Markedet for nye historier var umettelig, og i jakten på nye historier ble selvfølgelig adaptasjoner av bøker vanlig. Litterære verk ble plyndret for å utnyttes som filmnarrativ i en tid før copyrightbestemmelser gjaldt levende bilder. Da Gauntier fikk i oppdrag å tilpasse «Ben Hur» til skjermen skal hun ha uttalt: «When you are sometimes required to turn out three scenarios during a single day, it is a great help to have standard literature to draw on.» Dette falt ikke i god jord hos bokens forlag, og da filmen var premiereklar kom fort et søksmål mot Kalem for å ha brutt kopirettigheter (litteraturfeltet var innfelt under amerikansk copyrightlov).

Saken gikk gjennom flere rettsinstanser, og endte opp i amerikansk høyesterett, hvor det ble bestemt at Kalem hadde brutt copyrightbestemmelsene. Selskapet måtte betale 25.000 dollar, pluss en tilsvarende sum for å dekke rettskostnader – sviende beløp på den tiden. Rettsaken varte i fem år fra 1907 til 1912 og førte til at levende bilder ble innlemmet i amerikansk copyrightlov. Dette endret filmbransjens rammevilkår betraktelig, blant annet ved at behovet for originalmateriale ble stort. Resultatet var en kolossal vekst i antallet manusforfattere i USA, et yrke som var særlig åpent for kvinner som frilanset for filmstudioene, i kombinasjon med å være husmødre eller hjemmeværende. Når det gjelder manusforfatteryrket, antas det at i stumfilmperioden (frem til cirka 1930) var minst femti prosent kvinner, i USA. Dette tallet har bransjen (les: Hollywood) ikke vært i nærheten av å matche siden, i dag er prosenten stakkarslige åtte.

1910 markerer høydepunktet i Gauntiers karriere. Dette året produserte Kalem flere deler av filmføljetongen Nan, the Girl Spy, som gjorde Gauntier enormt populær. I disse filmene er Gauntier en pike forkledd som gutt. I samme periode tok karrieren henne til nye kontinenter, og til Irland tok hun med seg en utsending fra Kalem som lagde den første amerikanske on-location filmen skutt utenfor USA, The Old Lad from Ireland. Senere reiste Kalem med Gauntier til Palestina og Egypt, hvor selskapet under hennes ledelse spilte inn From the Manger to the Cross, den første langfilmen som tok for seg Jesu liv. Gauntier var åpenbart ikke redd for å ta på seg store bibelske temaer, og heller ikke for å «cross-dresse».

Her er The Old Lad from Ireland, i to deler:

Gauntier er dessverre en av mange nesten ”glemte” filmpionerer, men å skrive henne inn i filmhistorien er ikke en enkel praksis. Hennes egne utsagn om filmarbeid og bransjen gjør henne til en vanskelig figur å forstå seg på. I tillegg er mye materiale gått tapt, inkludert de aller fleste av filmene Gauntier selv jobbet på. Dette gjør at historikere har få kilder utover Gauntiers egne memoarer og intervjuer hun har gitt, hvor man finner utsagn som kanskje er overdrevne, mens andre er mer pussige. I memoarene som ligger i arkivet til Museum of Modern Art i New York, skriver for eksempel Gauntier at hun har co-regissert flere filmtitler (mange av disse er tapt, eller Gauntier er ukreditert), utover den ene tittelen man med sikkerhet vet at hun regisserte, den tapte The Grandmother fra 1909. I det samme memoaret uttrykker hun at hun likte regiyrket dårlig. Med dette utsagnet har Gauntier gitt ettertidens historikere og forskere litt hodebry, da Gauntier som en av datidens svært få kvinnelige regissører ikke gjør det enkelt for oss å trekke henne frem som et godt eller positivt eksempel.

Gene Gauntier i "The Lad from Old Ireland" (1910)
Gene Gauntier i «The Lad from Old Ireland» (1910)

For å kapitalisere på sin egen suksess opprettet Gauntier i 1912 sitt eget selskap, Gene Gauntier Feature Players, hvor hun tok med seg sin faste regissør Sidney Olcott fra Kalem. Hun produserte et titalls filmer med sitt eget selskap, men avviklet det av uvisse grunner i 1915, da hun begynte å ta oppdrag for Universal. Dessverre var Gauntiers stjerne dalende etter dette, og hun jobbet bare sporadisk fra 1915 til 1921, da hun hadde sin siste opptreden i The Witch’s Lure. På 1920-tallet ga Gauntier flere intervjuer til filmblader, og her uttrykker hun en viss bitterhet over maskuliniseringen av filmbransjen, som gjorde Gauntier og mange andre kvinner uønsket i sentrale roller bak filmkameraet.

Selv har jeg blitt kjent med Gene Gauntiers karriere som bidragsyter og tidligere vit.ass. ved det store, internasjonale forskningsprosjektet Women Film Pioneers Project. Prosjektet har base ved Columbia University i New York, og til våren 2011 publiseres et stort digitalt oppslagsverk om kvinner som jobbet i filmbransjen i stumfilmperioden over hele verden. Prosjektet fokuserer på kvinner som jobbet i filmbransjen i andre stillinger enn som skuespillere (men ofte i kombinasjon med å være skuespiller, slik tilfelle er med Gauntier). Dette har vært et stort prosjekt med bidragsytere over hele verden, som har skrevet kapitler om hundrevis av mer eller mindre glemte kvinner som jobbet som manusforfattere, regissører, produsenter, fotografer, scenografer, med mer. Disse kvinnene er i dag glemt av mange grunner. For det første regner vi i dag med å ha mistet omtrent åtti prosent av alle filmene som ble produsert i stumfilmperioden. Med filmene mistet vi også mye informasjon om hvem som jobbet med dem, men også selve materialet som kunne gitt innblikk i kvalitet på arbeid, stil og metode.

Videre var kvinnenes rolle ofte overskygget av mennenes, som tok ære og krediterte arbeid til seg selv på rulletekstene. I memoarer og intervjuer med filmarbeidere fra samtiden, vet vi at det ofte skjedde. En annen faktor er at kvinner ofte var mindre bevisste på sin egen karriere, og ikke la igjen papirer og annen form for dokumentasjon hos arkiver, slik mange menn gjorde. Det var heller ikke uvanlig for kvinner, særlig manusforfattere, å skrive under maskuline synonymer, for å lettere bli tatt seriøst. Arbeidet med dette prosjektet har derfor tatt enormt lang tid, og publikasjonen har vært underveis i mer enn ti år. Bidragsytere har måttet jobbe som detektiver med å grave seg frem til spor i gammelt arkivmateriale, gamle studiodokumenter, pressemateriale, memoarer, dødsannonser, med mer.

Prosjektet begrenser seg til stumfilmperioden av én enkelt grunn. Da lydfilmen fikk sitt inntog etter 1927 forsvant de fleste kvinnene i stillinger bak kamera, med unntak av de mer aksepterte feminine yrkene som sminkører og kostymemakere. Gauntier beskriver selv at hun etter hvert ikke fant arbeid i bransjen, og her føyer hun seg inn i en lang rekke av kvinner. Etter en lengre periode med forsøk, var produksjonsmønsteret etter hvert etablert, og det som hadde vært en ny bransje falt etter hvert inn i et mønster, som ble mer og mer lukket for kvinner – og som i mange land og arbeidsområder på film fortsetter å være det i dag. I et år hvor vi igjen begynner å se mange sterke kvinnefigurer skal vi både være glad for den positive tendensen, men heller ikke glemme at bransjen både var formet av, og på flere felt dominert av kvinner, enn det som er tilfelle i dag. Her er kanskje ikke spørsmålet om hvor langt vi er kommet på hundre år helt maplassert?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Erik Vågnes sier:

    Veldig interessant artikkel! Glimrende at det blir skrevet litt filmhistoriske artikler på montages, noe jeg har savnet. Spesielt sjeldent er det å lese norske skriverier om stumfilmperioden. Skulle likt å se noen skriverier om norsk stumfilm, en epoke jeg og mange andre har alt for liten kunnskap om, men jeg skal ikke være kravstor.

    Uansett; kudos for en god og opplysende artikkel!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>